Lytt til deg selv

Det sies man skal lytte til signalene kroppen gir. Kanskje du kan ta det helt bokstavelig og lytte til lydene du lager når du beveger deg?

Alexanderteknikken handler om å bruke oppmerksomheten. Å lytte til lyder kan være en fin måte å øve oppmerksomheten på, og et enkelt hjelpemiddel til å være tilstede i øyeblikket. Lydene du lager kan gi deg et konkret holdepunkt i forhold til hvordan du bruker kreftene dine.

Når du beveger deg skaper du lydbølger. Det er vanskelig å bevege seg helt uten å lage lyd. Lyd er energi, og noe av kraften du bruker når du beveger deg blir omdannet til lyd.

Ofte vil mye lyd være tegn på at du bruker mye krefter, men ikke alltid. Hvis du lar ei hånd falle mot bordet vil du lage mer lyd hvis du ikke bruker muskler for å dempe fallet. Noen ganger er det selve "timingen" av bevegelsen som gjør at du lager unødvendig mye lyd. Et godt eksempel er det å gå i trapp. Å smelle foten ned i neste trinn er unødvendig, og et tegn på at det planlagte trykket mot trinnet settes inn lenge før foten har fått kontakt.

Du kan også lage mer lyd ved å bruke for lite krefter, for eksempel når du lar føttene subbe langs bakken. I det lange løp vil du likevel kaste bort energi, og slite ut skosålene, fordi du innarbeider en lite effektiv måte å bevege deg på som ikke utnytter refleksene du har for å gå.

Andre ganger brukes økt muskelspenning for å unngå å lage lyd. Hvis du lister deg fram vil du kanskje bruke mer krefter enn om du gikk vanlig. Når du snakker med hviskende stemme kan du også bruke mer spenning enn om du snakker med vanlig stemme.

Stort sett dannes lyden gjennom kontakten du har med tingene du er i berøring med. Det kan gjøre deg oppmerksom på kvaliteten av kontakt. Er det myk kontakt eller opplever du spenninger og stivhet i deg selv? Kan du la den delen av skjelettet som er i kontakt slippe fri mot det som berøres?

Lyd har mange kvaliteter. En av dem er styrkegrad. Men lyd er også rytme. Å lytte til lydene du skaper gjennom bevegelse forteller deg noe om din egen rytme. Er bevegelsene rolige og regelmessige med en indre puls? Eller er du stressa, kantete og uregelmessig? La lydene gi deg rytmen og roen.

Lydene du skaper kommer fra deg selv, men samtidig er de utenfor deg, i rommet rundt deg. Du kan oppleve lydene du selv lager som en stemme i orkesteret av lyder rundt deg. Dermed får du et helhetlig oppmerksomhetsfelt.

I dyreriket er mennesket blant artene som best kan orientere seg romlig gjennom lydene vi sanser. Du kan la bevisstheten om lydlandskapet gjøre deg oppmerksom på det tredimensjonale rommet du beveger deg gjennom. Blir du anspent vil tendensen alltid være å trekke seg sammen og "ta mindre plass" i rommet. Oppfattelse av rom gir retningen du kan la deg selv ekspandere i. Tenk alltid på å ta den plassen og det rommet du trenger. Du er aldri i veien for noen, selv om det av og til kan føles slik.

Du gjør mer med ørene enn bare å høre. I det indre øret har du balanseorganer som sanser retning av hodebevegelser og hva som er opp og ned. Det er et samspill mellom hørsel og balanse. Kanskje styrket sansning av lyd også kan stimulere balansesansen? Enkelte forsøk tyder på en sammenheng andre veien i alle fall, at det å være oppreist og i balanse styrker evnen til å høre nyanser.

Du har også et "indre øre", dvs du kan høre det du tenker, det du sier til deg selv. Vi har en indre dialog gående mye av tiden. Idrettutøvere snakker til seg selv for å fokusere enda bedre, og for mennesker i krisesituasjoner kan det å fortelle seg selv hva som må gjøres hjelpe til å hodet kaldt.

Men hva er det egentlig du sier til deg selv? Det er nyttig å reflektere gjennom indre dialog, men noen ganger kan den være distraherende og vanskelig å stoppe. Det kan ta oppmerksomheten din bort fra det som skjer i øyeblikket. Å velge å lytte til lydene du selv lager, og lydene rundt deg, kan være en måte å "oppdatere" oppmerksomheten på, stilne den indre dialogen og komme tilbake til her og nå.

Vi lager lyd hele dagen, anledningene til å lytte er mange. Samtidig oversvømmes vi av andre lydkilder i miljøet rundt oss. Mange velger å skape sin egen lydverden ved å bruke mp3 eller ipod. Hvis du trener kan musikk stimulere rytmesentre i hjernen som gjør at bevegelse blir lettere. Det er ikke uten grunn at arbeidere i gamle dager sang mens de arbeidet.

Dessverre benyttes lyd på boks ofte for å slippe å lytte til seg selv. Det er en flukt fra kroppslige inntrykk og følelser. «Plugged in and clued out», som Alexanderteknikk-lærer Malcolm Balk sier det. Gå ikke glipp av det hørselen kan fortelle deg når du lærer Alexanderteknikk. Lytt til deg selv.

Blogginnlegget er en omarbeidet versjon av en artikkel som tidligere lå på min hjemmeside.

Den første timen

Det er få ting som er så spennende som å gi noen en første time i Alexanderteknikk. Jeg møter et nytt menneske, vanligvis noen jeg aldri har sett før. Kontakten har bestått i en kort telefonsamtale eller noen eposter. Jeg vet bare litt om hvem de er og hvorfor de kommer

Det første spørsmålet er om de finner døra mi. Kontoret i fjerde etasje har inngang fra trappa. Når noen kommer opp med heisen er det naturlig å gå inn i korridoren og der kan de bli gående og virre. Jeg ber folk ringe på nede første gang de kommer, og går ut i gangen for å møte dem.

Det neste spørsmålet er om de finner seg til rette. Jeg inviterer dem inn, lar dem henge fra seg tøy og legge fra seg saker, og sette seg ned. Så setter jeg meg ned sammen med dem for å lytte.

Jeg forsøker å få et overblikk, få en ide om erfaringene de har vært igjennom, og hva slags situasjon de er i til daglig. Veldig ofte får jeg høre en sykehistorie i flere kapitler. Hver metode de har prøvd er viktig erfaring, selv om metoden ikke virket. Jeg lytter til ordene som blir brukt og perspektivet de har. Ordene forteller om grad av kroppsbevissthet, perspektivet om hvem som har hovedrollen, problemet eller de selv. Jeg lytter til undertonen, lytter etter det viktigste av alt: motivasjonen.

Jeg snakker sjelden om Alexanderteknikken i løpet av en slik samtale. Jeg har verktøyene, de skal jeg bruke etterhvert, men det er de som har all arbeidsmaterialet.

Det jeg gjør er å fortelle dem hva som kommer til å skje i løpet av timen. Jeg forteller dem om bruk av berøring mens de sitter, står eller ligger. De kan stille spørsmål underveis. Så ber jeg dem ta plass i stolen jeg vanligvis bruker når jeg underviser. Jeg vasker hendene, hvis jeg ikke allerede har gjort det, og forteller at jeg stort sett vil berøre nakke, hode eller rygg.

Når jeg er sikker på at han eller hun er klar legger jeg hånden lett på ryggen til eleven. For meg er det nå den egentlige samtalen begynner. I løpet av ti sekunder får jeg mer informasjon enn fra en samtale på ti timer.

Jeg kunne fortsatt denne ordløse samtalen resten av tiden. Men det hadde vært som å leie eleven til et nytt sted med bind for øynene. Eleven må vite hvor han eller hun går for å kunne finne veien selv. Det er nødvendig med ord.

Eleven får i oppgave å bruke sitt arbeidsredskap, oppmerksomheten. Første oppgave er å finne ut hvor hodet er og hvor nakken er, finne fram i seg selv. Dette er første steg i en ny retning, vi har begynt på en ny vei. Det er ikke lenger problem eller smerte. Det er utvikling, utvidelse av oppmerksomhet, utvikling av muligheter.

Eleven har oppmerksomhet på nakken, ønsker en myk nakke, beveger seg og lar være å spenne nakken. Når hodet oppfører seg annerledes i forhold til resten av kroppen er ingenting lenger som før. Dette er revolusjon. Eller i alle fall har vi begynt en ommøblering.

En sjelden gang får den ordløse samtalen fortsette uavbrutt gjennom en time. Det hender det bevisste jeg er så stressa og så travelt opptatt med å skulle blande seg inn i alt det ikke har noe med, ting som ikke kan kontrolleres bevisst og direkte. Det bevisste jeg klarer ikke å sette seg ned noe sted. Noen ganger trenger det bevisste jeg en lengre landingsstripe for å kunne lande. Da må vi ta oss tid til å lage den, meter for meter.

Å ha hendene på noen mens de sitter og står, setter seg og reiser seg, er det mest vanlige elementet i Alexanderteknikk-undervisning. Vi kaller det «stolarbeid». Etter introduksjon til stolarbeidet, ber jeg eleven legge seg på benken. Jeg forklarer hvorfor vi jobber med eleven liggende, og hvorfor vi bruker akkurat denne spesielle «alexanderstillingen», «aktiv hvile» eller «semisupine». Jeg forklarer om hvordan vi presser oss sammen når vi bruker for mye muskelspenning. Vi ønsker utvidelse.

Hvis vi har hatt et vellykket samarbeid går det greit å jobbe på benken. Vi alexanderlærere tar ofte for gitt det med berøring. Vi er så vant til det at vi bare gjør det, uten å tenke over at for andre er det noe helt annet. Det er ikke alle som er vant til å bli tatt på.

Å ligge på benken kan gjør noen mer forsvarsløse og gi følelse av sårbarhet som det er viktig å ta hensyn til. Hvis jeg merker noe usikkerhet vil jeg fortelle hva jeg gjør, si i fra når jeg løfter ei arm eller skulder eller legger hender på hodet. De som er vant til «behandling» finner seg fort til rette. Alexanderteknikk-berøring er mye mer vennlig og forsiktig enn det meste annet.

Jeg forsøker å oppmuntre, opplyse, undervise og overbevise om aktiv hvilestillings fortreffeligheter. Det er faktisk sånn at om du legger deg ned i aktiv hvilestilling, særlig om du ikke har for vane å legge deg ned i løpet av dagen, kan du gjøre dramatiske endringer helt på egen hånd. 20 minutter hver dag. Det er så enkelt. Kommer de bare for denne ene timen vil jeg gjerne at de i alle fall har fått med seg at dette er noe de kan gjøre selv og ha nytte av.

Hvis de begynner med regelmessige timer vil semisupine gi dem noe konstruktivt og konkret å «gjøre» selv om de ikke forstår hva teknikken går ut på. Det kan gå noe tid før de forstår at Alexanderteknikken ikke er noe de skal gjøre, men handler om hvordan de bruker oppmerksomhet og intensjon.

Når vi har prøvd ut det å bruke oppmerksomheten på mange ulike måter mange nok ganger oppdager de at hva og hvordan de tenker har umiddelbar effekt. Det er da eleven kan begynne å finne veien på egen hånd. Arbeidsmaterialet har de hatt hele tiden, nå har de verktøyet også. Det kan skje allerede i første time, men vanligvis ikke. Forståelsen kommer etterhvert.

Etter tiden på bordet vil eleven føle seg avspent. Eleven har fått en opplevelse av at ro er mulig, at avspenning er mulig, at det er mulig å gjøre mindre og være mer. Jeg lar eleven sitte i stolen igjen, lar dem samle seg. Jeg samler dem. Bruker hendene. Lar dem organisere seg ved å la dem bevege seg. Vi setter sammen igjen det som har vært tatt fra hverandre når de lå på benken.

Vi bruker kanskje noe tid på å repetere et eller annet av det vi gjorde først i timen. Særlig hvis det er noe de forstod godt nok til at de bør huske det til neste gang.

Som avslutning forteller jeg om hva som er vanlig å gjøre i løpet av de første timene. Om elever har spesielle behov eller interesser for en aktivitet er det bra å få inkludert det mer eller mindre fra begynnelsen. Det er en fordel både for forståelse og motivasjon.

På slutten av timen er det igjen tid for å lytte. Jeg sørger for å ha tid til å svare på spørsmål eleven har. Ofte vil elever spørre hva jeg synes, om problemene deres eller spenningene, eller om hvordan jeg tror det vil gå. Det finnes alltid noe de har forstått eller greid i løpet av timen som jeg kan trekke fram, og som det kan bygges videre på. Jeg kan alltid forsikre dem om at de kan lære seg å bruke mindre muskelspenning. Det vil påvirke eventuelle smerter, men i hvor stor grad er det umulig å forutsi. Det er også umulig å spå om hvilke positive effekter elever ellers vil oppleve. De kan få positivt utbytte av timene på veldig mange måter.

Vil eleven avtale flere timer? Eller vente? Jeg synes det er viktig at det er eleven som styrer det selv. Det er ikke sikkert at rett etter timen er riktig tidspunkt for å ta en avgjørelse. Valget om å ta timer bør innebære en vilje til å bruke tid og oppmerksomhet på det som læres. Avgjørelsen kan vente.

Om eleven avtaler ny time vil jeg anbefale å ha to timer i uka til å begynne med. Jeg har vært litt forsiktig med å foreslå det tidligere. Jeg har hatt en idé om at det kanskje er bedre å ha timer bare én gang i uken og heller ha et langsiktig perspektiv. Men jeg ser nå at time to ganger i uken er nyttig, selv for elever som er unge og elastiske. Time to ganger i uken gir en flying start.

Jeg har alltid et langsiktig perspektiv. Jeg vil at elevene skal lære noe og ha nytte av det resten av livet. Selv om elever kanskje ikke har et langsiktig perspektiv til å begynne med vil de få det etterhvert. Om ikke annet så vil de få det når de ser tilbake på den første timen. Den kan være begynnelsen på noe. Det er mange som har den første Alexanderteknikk-timen som vendepunkt i livet. De snakker om tiden før og etter. Derfor er den første timen så viktig.

Mirakelmekanismen

Jeg er overrasket over meg selv. Har blogget i to år om Alexanderteknikken uten å bruke uttrykket «primary control». Jeg har forsåvidt vært inne på det hver gang jeg har skrevet om forholdet mellom hode og ryggsøyle, hodebalanse, eller om at hodet er den viktigste delen av kroppen.

Grunnen til at jeg ikke har brukt uttrykket «primary control» kan være fordi jeg rett og slett ikke liker det. Det er ingen god beskrivelse av fenomenet. Primary Control er det begrep innen Alexanderteknikken som lettest kan misforstås og misbrukes. Begrepet er fristende å ty til for å gi en enkel (kanskje for enkel) og lettvint forklaring på Alexanderteknikken. Alexander selv falt for den fristelsen av og til.

Primary Control og Der Zentralapparat

Uttrykket «primary control» er en relativt sen oppfinnelse, selv om fenomenet det beskriver var en av Alexanders første viktige oppdagelser. Han oppdaget at hvis han kunne unngå å stramme nakken, unngå å forstyrre hodebalansen, så unngikk han mange andre uheldige tendenser.

I begynnelsen av sin utforskning tenkte Alexander mest på pusten. Hodet måtte «fram og opp» for å frigjøre ryggsøyla. Ryggsøyla måtte frigjøres for at ryggen kunne bli «lang og bred», og formålet med «lengde og bredde» var å frigjøre pusten. Satt på spissen var han til å begynne med mer opptatt av brystkassa enn av hodet.

I 1924 utgav forskeren Rudolf Magnus sitt store verk «Körperstellung», «Kroppsholdning». Han og hans kolleger hadde i mange år gjort dyreforsøk for å undersøke det nevrologiske grunnlaget for kroppsholdning. Han oppdaget hode-nakke-refleksene som gjør at hos pattedyr følger kroppen automatisk etter når hodet beveger seg. Områdene i hjernestammen som styrer refleksene kalte han for «der Zentralapparat». Rudolf Magnus var nominert til Nobelprisen da han døde brått i 1927.

Alexanders legevenner kastet seg ivrige over Magnus' bok. Her var for første gang vitenskapelig belegg for Alexanders metode! Alexander selv var minst like entusiastisk, og inspirert av «der Zentralapparat» utvidet han sin egen teori med begrepet «the primary control».

Men sett i ettertid kan det virke som om innflytelsen fra Magnus gav Alexander et noe for snevert perspektiv. Under et foredrag han holdt i 1925 sier han:

«The direction of the head and neck being of primary importance, he found [Magnus], as I found, that if we get the right direction from this primary control, the control of the rest of the organism is a simple matter» (Alexander 1995 s. 148).

Fungere det så enkelt? Ja, faktisk. På én måte gjør det det. Bestemmer du deg på forhånd når du skal gjøre en bevegelse at du ønsker å la nakken være myk, vil det påvirke bevegelsen. Bevegelsen blir litt mykere, du bruker litt mindre spenning. Friere nakke gir friere bevegelse. Hvem som helst får det til i sin første Alexanderteknikk-time. Om endringen der og da er så stor at eleven selv legger merke til det er en annen sak, men jeg kan føle det når jeg berører eleven. Nesten litt mirakuløst er det.

Men Alexanderteknikken handler om hele mennesket, og Alexanders «primary control» er mer enn bare hodebalansen. Teknikken har potensiale for større mirakler.

Primary movement, antagonistic action og mechanical advantage

Primary control er en symbiose og videreutvikling av to begreper som Alexander brukte i årene før 1925: «primary movement» og «antagonistic action».

«Primary movement» er forløperen for primary control. Alexander fant ut at: nakken måtte være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lengre og bredere. Dette kan være beskrivelsen på en bevegelse, den primære bevegelse. Det er en ønsket bevegelse. Under visse forutsetninger kan det bli en reell bevegelse, men først og fremst er det en tenkt bevegelse. Hensikten er preventiv – å unngå spenninger.

[Etter at jeg skrev dette blogginnlegget har det kommet fram at «primary movement» antagelig ikke har noe med hodet og nakken å gjøre. På dette tidspunktet i karrieren var Alexanders fokus på stemmebruk og pust. «Primary movement» henspeiler mest sannsynlig på ribbeinas bevegelser: «the alternate expansions and contractions of the thorax … the true primary movement in each and every act» (Alexander 1995, s. 57).]

«Antagonistic action» finner du igjen i «retningene» vi tenker i Alexanderteknikken. Hodet og bekken går i hver sin retning, knær og bekken i hver sin retning, osv. Igjen er det en preventiv idé. Ønsket om utvidelse virker preventivt mot spenning og sammentrekning. Antagonistic action kan også brukes om forholdet mellom kroppen og bakken, eller kroppen og andre objekter – for eksempel at føttene går ned i bakken mens hodet går motsatt vei. Antagonistic action kan beskrive organiseringen av krefter gjennom hele systemet. Så tidlig som 1906 skrev Alexander om sin teknikk:

«At present I simply state the great principle to be antagonistic action» (Ibid, s. 43).

Antagonistic action henger sammen med konseptet «position of mechanical advantage» som er en posisjon hvor man ved å tenke «retning» lettere kan oppnå at kroppens ulike deler har en tendens til å gå i motsatte retninger. Det som populært kalles «monkey» er en slik posisjon. 

Frank Pierce Jones skriver i Freedom to Change: 
«The term disappears from Alexander's writings after 1923. Though he continued to put pupils into such positions I never heard him use the terms “position” or “posture” in writing about the technique. In The Use of the Self, the term “position of mechanical advantage” is replaced by “primary control,” a different concept altogether» (Jones 1997, s. 46)

Hode-nakke-rygg eller hele organismen, og mere til

Den vanligste definisjonen av primary control blant Alexanderteknikk-lærere er: forholdet mellom hodet, nakken og ryggen. Ofte vil Alexander-lærere utvide til det dynamiske forholdet mellom hodet, nakken og ryggen, noe som er en viss forbedring. Men faren er stadig overhengende for at uinnvidde vil prøve å plassere sine nevnte kroppsdeler i det de mener er korrekt posisjon, med dertil tragiske konsekvenser.

Ekstra inspirasjon får de av ordet «control» i primary control. Ordet «kontroll» innbyr til å ville kontrollere muskulært.

Alexander primary control er mer enn bare hodet, nakken og ryggen. I sin siste bok beskriver Alexander primary control som:

« ... a certain use of the head in relation to the neck, and of the head and neck in relation to the torso and other parts of the organism», ...» (Alexander 2000, s. 8).

Primary control handler altså om hele organismen og særlig la Alexander vekt på det relative forholdet mellom delene. Men det er snakk om mer enn bare forhold, han skriver om «use», et begrep som omfatter både det fysiske og mentale. Og da er vi langt hinsides hva folk flest tenker på når de hører om «hodet, nakken og ryggen».

Dogme, forvirring og systemer

Alexander var stort sett ganske vag når det gjelder the primary control. I sitatet ovenfor skriver han «a certain use». Betyr det at primary control bare er tilstede under visse forutsetninger? Er det en tilstand? Eller en prosess? Hva er denne «primary control» egentlig?

Rundt en dogmatisk kjerne av «hode, nakke, rygg» svever Alexanderteknikken i lettere forvirring. Men denne forvirringen er egentlig en fordel, begrepet «primary control» er ikke helt låst fast. Vi står åpne til å finne gode forklaringsmodeller etterhvert som vitenskapen gjør framskritt.

Mitt syn for øyeblikket er at «primary control» er egenskapene i oss som gjør at vi fungerer effektivt i forhold til tyngdekrafta. Fenomenet involverer egenskaper ved muskel-skjelettsystemet, sansemekanismer, reflekser i nakken og andre steder, kontakten med bakken (til tider ikke tillagt tilstrekkelig vekt i Alexanderteknikken), nettverk i hjernen, oppmerksomhetstilstand og intensjon.

For å gi en god forklaring på hvordan alt dette fungerer sammen tror jeg vi må ty til dynamisk systemteori. «Primary control» er prosessen(e) i et selvorganiserende system.

Istedet for å grave meg videre ned i primary control skal jeg avslutte med kort å beskrive de praktiske konsekvensene av fenomenet.

Prioritering, innbyrdes avhengighet og bruksanvisning

«Primary control» innebærer i all enkelhet at hodet er den viktigste delen av kroppen. Skal du organisere hvordan du bruker kreftene dine i en aktivitet må du først og fremst tenke på hvordan du organiserer hode og ryggsøyle i forhold til det du gjør.

Primary control innebærer også at delene av kroppen er innbyrdes avhengige. Du gir slipp på hodet for å kunne gi slipp på beina, men du må også gi slipp på beina for å gi slipp på hodet.

De operative ideene i Alexanderteknikken er tenkemåtene «inhibition» og «direction». Primary control er en slags bruksanvisning for hvordan vi skal bruke inhibition og direction. Det er en slags kode og kroppen er en kombinasjonslås.

Indirekte kontroll

Alexander var glad i ordet kontroll. Men når Alexander bruker ordet er det i en annen betydning enn den vanlige. Kontroll i Alexanderteknikken er alltid indirekte. Kontrollen i «primary control» består i å la være å forstyrre mekanismen. Poenget med Alexanderteknikken er å ta vekk kjepper i hjulene til primary control. Å utnytte primary control innebærer ikke å gjøre noe, men tvert i mot å finne ut hva du ikke skal gjøre, og så slutte med det.

At det handler om å tillate en selvjusterende mekanisme å fungere forklarer hvorfor de ørsmå endringene vi gjør i Alexanderteknikken kan ha så dramatisk effekt, enten endringene skjer i dine tanker eller gjennom lærerens forsiktige berøring. Vi gjør minst mulig og lar mirakelmekanismen gjøre resten.

Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures. Mouritz.

Alexander, Frederick Matthias. (1941) 2000. The Universal Constant in Living. Mouritz. 

Jones, Frank P. 1997 (1976). Freedom to Change. Mouritz.

Frykt

Da jeg begynte å ta timer i Alexanderteknikk var det ulikt all annen form for undervisning jeg til da hadde vært utsatt for. Det var ingenting jeg måtte få til, det var ikke noe «riktig» eller «galt», jeg skulle ikke prestere. Fokus var hele tiden på å la være å gjøre noe, ta den tiden jeg trengte, huske meg selv. En kontrast til mer eller mindre tradisjonell fiolinundervisning som jeg var vant til.

I en av sine bøker skriver Alexander mye om «unduly excited fear reflexes» (Constructive Conscious Control). Han beskriver hvordan dårlig undervisning gjør eleven anspent og forvirret og øker spenningsnivået og skaper dårlige forutsetninger for læring. Utviklingen av «hands on»-undervisningen i Alexanderteknikken er delvis et forsøk på å løse dette problemet. Ved å bruke hendene tar læreren over noe av ansvaret fra eleven. Bruk av hendene kan også roe ned. Det hender eleven kommer inn på timen med så mye spenning at det er som om han eller hun er i konstant beredskap.

Ulike nivåer av fenomenet «frykt» har betydelig plass i forklaringsmodeller for Alexanderteknikken. Alexanderlæreren Frank Pierce Jones arbeidet mange år ved Tufts University i USA hvor han forsket blant annet på det som kalles «startle pattern». Når noen blir skremt trekker de seg automatisk sammen i en forsvarsposisjon. De store nakkemusklene er aktive i bevegelsen, og mange alexanderlærere ser det typiske spenningsmønsteret ved stress som en variant av «startle pattern». Likheten er slående, men det kan komme av at det er de samme musklene som er involvert. Mekanismen bak kan være noe forskjellig avhengig av sammenhengen. Utløses refleksen av en høy lyd går det signaler direkte fra det indre øret til andre områder i hjernen, noe som ikke nødvendigvis er tilfelle ved stress.

Jeg husker en gang jeg gikk på fortauet etter en av mine første alexandertimer. Så smalt det fra en bil bak meg. Jeg hoppet i været og ble nesten like overrasket av min egen plutselige bevegelse som av lyden. Alexandertimen hadde tatt vekk spenning slik at jeg var mer oppreist. Jeg var ikke i min vanlige forsvarstilling av spenning, og reaksjonen på lyden ble større og tydeligere. Jeg var på en måte mer følsom for en naturlig reaksjon, en «duly excited fear reflex».

Terror-aksjonen for to uker siden fikk meg til å tenke mye på fenomenet frykt, selv om det jeg, og sikkert mange andre, har følt mest på er sorg.

Det har vært vanskelig å la være å leve seg inn i historiene som er blitt fortalt fra Utøya. Voldsomme historier fra en situasjon der å flykte eller å gjemme seg var eneste mulighet. En situasjon der det å føle frykt var berettiget, der ungdommene ble lurt til å føle seg trygge for så å bli skutt.

Frykt utløser adrenalin som mobiliserer til innsats, og gir drivkraft til eksepsjonelle handlinger. Midt i en uoversiktlig, usikker og kaotisk situasjon har det vært eksempler på rasjonelle valg, og på handlinger utført for å redde andre. Tegn på at omtanken for andre kan være sterkere enn frykten.

Selv om vi blir drevet av frykt behøver vi ikke å bli dirigert av den

Denne hendelsen handlet også om andre former for frykt. Frykten for det ukjente. Fremmedfrykt. Fremmedfrykt er også naturlig og instinktiv. I et evolusjonsperspektiv har det vært hensiktsmessig å være skeptisk til fremmede som kanskje kunne være fiender. I et moderne samfunn der vi hele tiden møter nye ansikter og nye inntrykk er ikke mistenksomhet og frykt lenger hensiktsmessig.

I sin første bok, Man's Supreme Inheritance, legger Alexander fram sin teknikk som et hjelpemiddel til å kunne ta bevisste og overveide beslutninger i et samfunn der instinktene kommer til kort. Dagens samfunn er enda mer komplekst og hektisk enn det var på Alexanders tid, og vi har enda mindre rom for å reagere instinktivt. Vi må opptre intelligent. Det forutsetter at vi erkjenner den instinktive fremmedfrykten i oss selv, og velger å ikke la oss styre av den.

Breivig og hans meningsfeller aksepterer ikke at samfunnet er blitt som det er blitt. På en måte er de naive. Jeg tror vi kan si de er dominert av sine «unduly excited fear reflexes». De takler ikke en ny og uvant situasjon og tyr til vold og agitasjon. De vil skremme andre til å bli like redde som dem selv. Vi kan bare unngå at de lykkes ved å ikke svare tilbake på samme måte. Å gå til verbalt motangrep på en aggressiv måte vil bare true dem enda mer inn i en forsvarsposisjon.

Et problem ved islamofobisk agitasjon er at den overdøver nødvendig debatt om konkrete problemer rundt innvandring generelt og Islam spesielt. I det siste har jeg forsøkt å gjøre meg litt kjent med idégrunnlaget til de islamofobe bloggerne. En kritikk som har kommet fra den kanten er jo at de ikke blir hørt. (Noe merkelig siden ethvert kommentarfelt i nettavisene er fulle av retorikken deres).

Lesning av «Fjordman» og andre er en test på å bruke Alexanderteknikken - være åpen, akseptere ubehaget. Ta inn det som står der uten å reagere automatisk, uten å la mine «fear reflexes» dominere.