VM i friidrett

Nå er VM i friidrett over. Det var mye å se på for en sportsinteressert Alexanderlærer. (Sportsidiot?)
Det som er mest i øynefallende, som alle kan se, er forskjellen på løperne. De som vinner har god teknikk, viser «god bruk» som vi sier det i Alexanderteknikken. De er oppreist og i balanse, det som på engelsk kan beskrives som «poise». Og de beholder denne dynamikken i kroppen selv når de nærmer seg mål og tempoet øker. Løperne som kommer sist har flere uvaner. Nakke og skuldre er stivere, hodet ofte dradd bakover, og når de forsøker å øke tempoet, eller de blir slitne, så blir spenningene bare enda tydeligere.

Det er mest utfordrende å studere tekniske øvelser som høyde, lengde og kast. Det krever et trent øye å observere kraftutfoldelsen i et kort øyeblikk. I tv-sendinger har vi heldigvis reprise i sakte film som kan bekrefte observasjonen. I sakte film kan alle se hvordan krefter noen ganger går i feil retning og hvordan bevegelse stoppes unødvendig. Igjen er det unødvendig spenninger som spiller inn, noe som er der som ikke skulle være der.
Avspenning er ikke løsningen. Det nytter ikke å «slappe av». Det handler om å la være å spenne. Og det er noe helt annet.

Kanskje aller mest interessant var det å se på ti- og syv-kjemperne. Siden de ikke er spesialister i noen bestemt gren og ikke har så finslepen teknikk, viste de et stort repertoar av det vi Alexanderlærere kaller «misbruk». Uhensiktsmessig bruk av krefter. Det viser seg naturlig nok tydeligst på den avsluttende 1500-meteren. Den er drepende. Utøverne er dødsslitne og har vondt i hele kroppen, og det synes. Men det var likevel overraskende hvor dårlig løpeteknikk mange hadde. Det er jo snakk om mer eller mindre profesjonelle dette.

Innsatsen var det ingenting å klage på, men hva med fokus på arbeidsoppgaver? («Means-whereby» som Alexander ville sagt det).Den norske deltageren var et godt eksempel. Enorm innsats, men rom for tekniske forbedringer. Typiske tendenser er spenning som drar tyngdepunktet forover (vi faller jo den veien, ingen vits å bruke krefter), og ikke minst hodet som vinglet fra side til side. Å la hodet vingle er veldig lite hensiktsmessig da det veier over fire kilo og forstyrrer balansen. I Alexanderteknikken snakker vi om å «la nakken være fri», men det betyr ikke at hodet skal dingle. «Fri nakke» betyr først og fremst å la være å presse hodet ned.

Men hva er nå vitsen med å henge seg opp i slike detaljer, tenker du kanskje? Det opplagte svaret er forbedring av idrettsprestasjoner, og i dagens idrett betyr det penger, masse penger.
Men det er en annen grunn som er viktigere: Du ser de samme typer unødvendige spenninger og uhensiktsmessig kraftbruk i alle slags dagligdagse bevegelser. Forbedring hos folk flest ville gitt store helsegevinster.

Ja, og så gir alt dette en sportsinteressert Alexanderlærer en unnskyldning for å glo.

Stive ankler

I dag var det igjen sol, i alle fall for en stund. Sommeren er ikke helt over ennå.

Sommeren er tiden for stive ankler. Tiden da stive ankler synes. Bare legger og sandaler. Og stive ankler. Er det noe rart vi trenger sko med demping i sålene når anklene ikke fungerer? Hvordan kan foten være fri til å møte bakken når spenninger stiver av anklene allerede når foten kommer OPP fra bakken?

Men det er ikke anklenes skyld heller. Det er et globalt problem. Nakken er stiv. Hodet balanserer ikke. Ryggen er statisk. Hoftene funker ikke. Spenningene i beina roterer leggene. Alt gjøres for å tilpasse seg situasjonen. Og situasjonen tilsier hard jobbing for anklene for å redde i alle fall noe i det brutale møtet med bakken.

Vi forsøker å løse problemet med polstring i skoene og innlegssåler av ulike slag. Skal vi ikke like gjerne skaffe oss rullestol med det samme? Det er jo ikke sko som er problemet. Jeg tror ikke en gang det er det harde underlaget. Det er et større problem at alt er så fordømt flatt. Litt variasjon hadde vært et friskt pust og salig lindring for organismen.

Masai-sko? Joda, en klar forbedring. En genial oppfinnelse som kan gi liv i skrotten. Men «naturlig»? Jeg skal skrive mer om Masai-sko ved en annen anledning.

Det største problemet er at balansen ikke fungerer som den skal. Balansen er død og kroppen er stiv. Balansen dør når du stivner.

Så la vær å bli så anspent. Det er løsningen. Det er ikke verre enn det.
Ikke mulig? Vel, det er jo lettere å begynne med noe enn å slutte med noe.

Men det er mulig. Med Alexanderteknikken er det mulig. Den er det lett å begynne med.

Stavgang

I juni ble resultater fra forskning på stavgang presentert på nettstedet forskning.no (lenke nederst). I forsøk som er gjort bruker forsøkspersoner gjerne 20 prosent mer energi når de går med staver sammenlignet med det å gå uten, selv om hastigheten er den samme. Konklusjonen må være at stavgang ikke er energiøkonomisk. Skal du gå langt bør du la være å gå med staver.
Jeg har et veldig ambivalent syn på stavgang. Det er flere gode grunner til å drive med stavgang, eller Nordic Walking som det heter, men det er kanskje like mange grunner til å la være.

For å ta det positive først:
De fleste i vårt samfunn gjør lite tungt arbeid med armene. De store musklene i armene får for lite trening. Samtidig har de små musklene i fingre og hender mer enn nok å gjøre, særlig ved pc-jobbing. Denne ubalansen er usunn og kan medvirke til problemer som musearm osv. Stavgang kan derfor gi god komplementær aktivitet til armer og skuldre.

Stavgang er i seg selv ikke «naturlig», men det forsterker diagonalbevegelsen du har når du går. Det ligner litt på å krabbe. Fordi stavgang kan forsterke diagonalmønsteret for armer og bein er stavgang et veldig godt alternativ til løping for de som av ulike grunner ikke er i stand til å løpe. Dette blir fremhevet i artikkelen på forskning.no og er det viktigste argumentet til fordel for Nordic Walking.
Jeg kan også se en fordel med staver i veldig kupert terreng der du må over bekker o.l. eller hvor det er veldig bratt. For enkelte som har problemer i skuldrene kan stavgang virke positivt inn på tilstanden. Stavgang kan gi det lille som er sunt og nødvendig av bevegelse. Men dette gjelder ikke alle. Andre kan oppleve forverring.

Forskningsartikkelen jeg nevnte handler om stavgang som fysisk trening, men veldig mange bruker stavene ved vanlig gange, særlig gjelder dette eldre mennesker. Det kan få negative konsekvenser.

I boken «Balansekoden» (som jeg herved anbefaler på det varmeste) forteller forfatterne om en eldre kvinne som begynner å gå med staver. En dag hun tilfeldigvis ikke hadde staver opplevde hun å ikke lenger kunne gå trygt over svabergene der hun pleide å gå. Hennes balanseevne var blitt svekket.

Balansesansen din trenger utfordring. Use it or loose it! Staver kan frata balanseprosessen nødvendig utfordring. Stavene kan gi trygghetsfølelse, men mestring kommer bare ved å utfordre grensene. Svekkelse av balansen har alvorlig negative ringvirkninger, så være obs på faren ved å bli avhengig av hjelpemidler. Noen mennesker bruker staver for nødvendig avlastning av ledd. Det kan diskuteres om de moderne stavene er godt egnet til dette. Jeg skal gå nærmere inn på det praktiske rundt bruk av stokk og krykker i et annet blogginnlegg.

De aller fleste jeg ser gå med staver har tydelige tegn på unødvendig muskelspenning. De synes å tro at jo mer krefter de bruker jo bedre er det. Det er feil. Unødvendig spenning er alltid negativt. Du øver inn uvaner som du får svi for senere. Det er i alle fall noe å tenke på for idrettsutøvere som alltid må fokusere på optimal bruk av krefter.

En nyttig effekt ved bruk av staver er det som kalles «quadrilateral overføring», dvs at bevegelsene i armer stimulerer bevegelsene i beina. Du kan oppleve det når du løper og øker frekvensen på armbevegelsene, beina vil følge med. Ved vanlig gange skjer noe av det samme, og ved bruk av staver forsterkes effekten fordi armbevegelsene bli større.

Jeg ser mange som virker hemmet i bevegelsene og bare går og dunker stavene i bakken. Kanskje de like gjerne kunne gått uten? Om bevegelsene er frie er det naturlig at steglengden blir noe lengre. Det øker også treningseffekten av stavgang.

På forskning.no. er det en video der kan du se Ingri Kristiansen demonstrere en teknikk som minner om klassisk stil i langrenn. Hun langer ordentlig ut. På den måten bruker hun opptil 70 prosent mer energi enn om hun gikk normalt i samme tempo.

Effektiv trening altså. Men, det er et lite men her, er hensikten alltid å bruke mest mulig energi? Hva med kvalitet? Kanskje forsøkspersonene ved hjelp av Alexanderteknikken hadde brukt bare 60 prosent mer energi fordi bevegelseskvaliteten hadde blitt bedre?

For eksempel virker det som om Kristiansen til tider har mer muskelspenning enn nødvendig mellom hode og bekken. Kanskje det er rom for forbedring? God teknikk må innbefatte koordinering av hode-ryggsøyle-bekken. Eller rettere sagt - den må basere seg på det! Hode-ryggsøyle-bekken er kjernen av kroppen.

Når det er sagt vil jeg anbefale alle som bruker stavgang som treningsform å investere i et kurs med Kristiansen eller andre for å få gode tips. Og så kan du ta timer i Alexanderteknikk for å kunne gjøre det enda bedre.Lenke til artikkel:

http://www.forskning.no/artikler/2009/juni/222920

Hender - kroppens speil

Jeg var på et større familietreff i sommer. Veldig koselig å treffe så mange hyggelige mennesker. Men også interessant for meg som Alexanderteknikk-lærer. Når jeg håndhilste på så mange mennesker slo det meg hvor mye et håndtrykk kan fortelle.

Erfaringen som Alexanderteknikk-lærer har gitt meg en følsomhet som gjør det å ta noen i hånden til en helt ny opplevelse. Alexanderlærere er beryktet for å være ganske slappe i håndtaket, kanskje på grunn av følsomheten har vi tendens til å være noe forsiktige. Men uavhengig om håndtrykket er sterkt eller svakt, forsiktig eller kraftig, kan håndtrykket, kontakten med en annen persons muskelsystem, fortelle ganske mye om tilstanden i muskelsystemet. Hånden speiler muskelspenningene i kroppen, som øynene sies å speile 'sjelen'.

Et håndtrykk varer vanligvis så kort at det ikke er mye tid å vurdere på. Når du danser med noen har du mye bedre tid. På slektstreffet danset vi polonese og vals. I hver dans var det bytte av partner, noe som gav anledning til å være i kontakt med mange ulike par hender i rask rekkefølge. Det er særlig tre ting du kan legge merke til. Lettest å merke er om leddene i armene er stive. Du kan også få et inntrykk av tilstanden i ryggen og ikke minst hvor god kontakt vedkommende har med bakken. Følsomheten for å registrere dette er avhengig av at du ikke spenner i din egen kropp.

For ikke lenge siden hadde jeg en annen opplevelse av hender. En dag jeg stod på postkontoret kom noen og la ei hånd på nakken min. Du skulle forvente at det var en ubehagelig opplevelse, men det var det ikke, og jeg ble ikke overrasket når jeg snudde meg og så at det var min Alexander-kollega Nigel. Jeg la også merke til at jeg ubevisst hadde ventet å se en høyere person. Nigel er ganske liten av vekst, men hans åpne myke hånd gav meg assiasjoner til noen større. Nigel skulle for spøk bare «sjekke om nakken var fri».

Til slutt ei historie fra slekta som også handler om hender. Min bestemor og hennes søstre vokste opp på den lille øya Bjørnsund utenfor Molde. Det er egentlig to øyer, Søndre og Nordre, og min bestemor kom fra Nordre.
En dag kom de med båten og ble hjulpet i land. Ei av søstrene var av den lubne typen og fikk en noe dristig dytt i baken av en mann. De snakket om det etterpå. «Han va frå Søndre», sa de til henne. Hun svarte: «Ja, I kjende det på handlagja»

Det er utrolig hva hender kan fortelle.

Knær forover

Nå er ferien over og bare minnene er tilbake. Kanskje på sin plass å mimre litt?

I tenårene hadde jeg sommerjobb i parkvesenet i Molde. En sommer gravde jeg på kirkegården i tre uker i strekk og fikk vondt i knærne. Om og om igjen tråkket jeg spaden ned med foten, la all vekt på for å få spaden nedi og landet deretter tungt tilbake på andre foten. Kneet på beinet jeg landet på ble etterhvert ømt. Da skiftet jeg over til motsatt bein, og snart hadde jeg vondt i begge knær.

Siden den gang har jeg hatt tendens til å få vondt i knærne, særlig hvis jeg løper og ikke har gjort det på en stund. Hvis jeg tar det litt forsiktig til å begynne med vil knærne «gå seg til». Muskler og bindevev blir sterkere ved aktivitet og vil støtte opp kneet. I den prosessen er hjelpen fra Alexanderteknikken svært verdifull.

Når jeg studerte i England dro jeg til Kreta sammen med en kamerat. Vi dro til Samariakløften, en 16 km lang trang dal som er en turistattraksjon på vestre Kreta. På det trangeste er dalen en ca 4 meter bred ravine. Turen begynner i fjellene 1200 meter over havet og går nedover fjellsiden i en bratt sti som kalles Xyloskalo, tretrappen. Deretter er det 14 kilometer til kysten der returen går med båt.
Et par kilometer med bratt nedoverbakke + 3 timers marsj er ikke det man har mest lyst til å møte når man har knær som kan krangle. men det gikk helt strålende. Jeg var forberedt mentalt og brukte Alexanderteknikk «directions» for knærne.

Unødvendige muskelspenninger i beina gjør at musklene trekker knærne inn mot bekkenet. En «preventiv ordre» blir derfor å slippe knærne forover vekk fra bekkenet. Hvis det også innbefatter at øverste ende av leggbeinet, tibia, faller forover, vil det hjelpe til at sener og bindevev holdes relativt stramme samtidig som musklene har optimal tonus. Kneet vil da bli mer stabilt.
Det er altså til en viss grad mulig å bruke en mental ide til å organisere kreftene i og rundt kneet på en slik måte at bruk av støttebandasje blir unødvendig. Bruk av støttebandasjer er ofte smart, men hvis de brukes over lengre tid vil muskler og sener som egentlig skal gjøre jobben ikke få den utfordringen de trenger for å holde seg i form. Opptrening etter kneskader vil da ta lengre tid.

Min venn og jeg kom trygt fram til kysten og rakk båten videre. Uten smerter, uten blemmer, og heller ikke solbrente siden vi for sikkerhets skyld hadde klint oss inn med solkrem faktor 30. Vi var bleke som lik av all solkremen. Noe som bringer tankene tilbake til kirkegården.
Nå skal det sies at det ikke var graver jeg gravde som sommerjobb, det var kantene på stiene rundt om på kirkegården. Men det var hard motstand mot spaden og en tung jobb. En annen jobb jeg hadde var å ta vekk overflødig jord fra nye graver etter noen uker. Da hendte det rett som det var at spaden kom opp med et gammelt lårbein eller kanskje biter av en hodeskalle. Jeg begynte å kjenne igjen forskjellige deler. Kanskje det var da jeg begynte å bli interessert i anatomi, en interesse som bare har blitt sterkere med årene. Men jeg foretrekker levende mennesker.