Mens vi venter

I desember ble Alexanderteknikken nevnt i en vitenskapelig artikkel om muskeltonus. Endringer i muskeltonus kan påvirke bevegelsesmønstre og smerter. Med Alexanderteknikken endres muskeltonus ved å tenke «retning» eller «directions», vanligvis beskrevet som å «la nakken være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lengre og bredere».

Det er mange måter å tenke retning på, avhengig av situasjon og person. Måten det gjøres på må alltid være individuelt tilpasset.

Å tenke retning er å tenke litt annerledes enn du er vant til. Det krever øvelse. Det fine er at du kan øve på det når som helst.

Da jeg begynte med Alexanderteknikken studerte jeg musikk. Jeg var vant til å øve mentalt. Når jeg for eksempel satt på trikken kunne jeg spille en fiolinkonsert i hodet. Ved hjelp av Alexanderteknikken kunne jeg være mer tilstede i kroppen samtidig.

I forrige blogginnlegg skrev jeg om hvor mye av livet som kan være en form for venting. Korte eller lange stunder med venting kan brukes til å tenke retning.

Dessverre er det blitt færre og færre av disse ledige stundene. Mobiltelefonen er alltid for hånden, og det er alltid nyheter eller sosiale medier som skal sjekkes. Selvfølgelig er det mulig å tenke retning mens du bruker mobilen. Det kan til og med være en nyttig utfordring. Men det er stor fare for at mobilen vinner og tar hundre prosent av oppmerksomheten og ikke bare nittini.

Legg vekk mobilen og tenk på deg selv i stedet. Å tenke retning er alltid nyttig. Med Alexanderteknikken har du aldri et bortkastet øyeblikk.

Relaterte blogginnlegg

Å vente

Å vente

I juleferien leste jeg doktoravhandlingen til min niese Emma. Hun tok doktorgrad i litteratur og skrev om «poetic endurance» - hvordan lange dikt på ulike måter kan få oss til å vente. Det fikk meg til å tenke på hvor ofte vi venter. Å vente er et viktig element i Alexanderteknikken også.

Mennesker kommer til Alexanderteknikken fordi de ønsker forandring. De kan ha smerter eller spenninger, eller de ønsker å bevege seg bedre. «Hva skal jeg gjøre?», spør de. Men i Alexanderteknikken har vi en annen tilnærming. Vi begynner med hva du bør unngå, det som er unødvendig og som du ikke behøver å gjøre.

Ofte motarbeider vi oss selv uten å vite det. Kan vi unngå å sette bremsene på fungerer alt så mye bedre.

Først må du akseptere situasjonen som den er. Det er ikke alltid lett når du har et sterkt ønske om forandring. Det vil føles som å måtte vente, eller å måtte «holde ut», «endure», som Emma skriver i avhandlingen.

Trangen til å gjøre noe umiddelbart for å fikse problemet gjør at du reagerer vanemessig og alt blir som før. I stedet trenger vi å tenke på en ny måte. Det krever at du venter, tar tid. I praktisk anvendelse av Alexanderteknikken trenger du ikke å vente lenge, bare lenge nok til å tenke en ny tanke. Det tar bare brøkdelen av et sekund. For mange som er vant med å gjøre det meste automatisk og umiddelbart føles det som en evighet.

Forandrer vi kvaliteten på det vi gjør endres etter hvert kroppen og hvordan den fungerer. «Use affects functioning» som Alexander formulerte det (Alexander 2018). Noen ganger skjer endringer ganske umiddelbart. Vanligvis skjer det gradvis og tar det tid, og også noe du må vente på. Men plutselig en dag oppdager du at du kan gjøre noe du ikke har gjort før, eller ikke har kunnet gjøre på lenge, eller at det føles helt annerledes ut. Det er verdt å vente på.

Av og til kan vi vente forgjeves. Ikke alt lar seg forandre. Da kan Alexanderteknikken hjelpe oss til å gjøre det beste ut av situasjonen, til å holde ut, «endure».

Diktanalyse høres kanskje ikke så spennende ut, men avhandlingen til Emma var verdt å lese. Hun fikk kongens gullmedalje for arbeidet, og det var fullt fortjent.

Relaterte blogginnlegg

Den som venter

Vent og se
Former for inhibisjon

Et øyeblikks stillhet

Litteratur 

Alexander, F.M. (2018) The Use of the Self. Orion Spring.