Mine første Alexanderteknikk-timer

 I disse dager er det tretti år siden jeg hadde mine første alexandertimer. Det er ingen overdrivelse at timene forandret livet mitt. 

Jeg hadde hørt om Alexanderteknikken noen år tidligere. Første gangen tror jeg var i en artikkel i kveldsutgaven av Aftenposten i 1988. Det var et intervju med Nigel Hornby som skulle bli min første Alexanderteknikk-lærer. Av en eller annen grunn gjorde intervjuet inntrykk på meg. Jeg studerte musikk og spilte fiolin og var opptatt av å kunne koordinere og kontrollere bevegelser. I artikkelen i Aftenposten ble det sagt at balansen av hodet hadde stor innflytelse på kroppens bevegelser. Det hadde jeg aldri tenkt over. 

Året etter leste jeg Tension in the Performance of Music. I boken er det en artikkel av Alexanderteknikk-lærer og pianist Nelly Ben-Or, «The Alexander Technique and Performance». Der leste jeg om «primary control» - hvordan forholdet mellom hode, nakke og rygg påvirker funksjon og bevegelse. 

Så, i 1990 begynte en medstudent på Barratt Due med Alexanderteknikk-timer. Han spilte fløyte og hadde fått vondt i armene. Han fortalte begeistret om timene. Nå ble jeg enda mer interessert. Jeg gikk rett på Deichman bibliotek og lånte ei bok om Alexanderteknikken. Boka var Body Learning av Michael Gelb. Den er ei god introduksjonsbok. Jeg tror jeg begynte å skjønne prinsippene for teknikken. 

Det jeg ikke forstod var hvordan Alexanderteknikken ville fungere i praksis, hva den ville ha å si for meg. Men jeg innså at jeg ikke kunne lære teknikken fra ei bok. Jeg måtte finne en lærer.
Min historie er egentlig ganske typisk. Det tar gjerne flere år fra noen hører om Alexanderteknikken til de kommer så langt som til å ta timer. 

De første timene

Det jeg husker best fra de første timene var hvor avspent jeg ble, men samtidig hvor lett og bevegelig. Jeg svevde når jeg gikk. Til å begynne med hadde jeg to timer i uken. Etter et par uker begynte jeg å innse hvor fryktelig anspent jeg egentlig var. Det var en tankevekker. Jeg hadde gjort avspenningsøvelser daglig i årevis og trodde jeg hadde rimelig kontroll på hva jeg gjorde.

Det kan oppleves som et paradoks. Du blir mer avspent, men av den grunn blir du også mer følsom for spenninger. «I feel like an invalid», utbrøt jeg en gang i en time. Nigel svarte, mest på spøk: «Oh, but you are». Forbedringspotensialet var stort. 

Jeg husker det gjorde stor forskjell å begynne å tenke på at jeg hadde ei ryggsøyle. Ryggsøyla kan vi ikke kjenne direkte. Men bevisstheten om hvor den var, hvor lang den var, gjorde at jeg begynte å bli oppmerksom på hva jeg gjorde med meg selv. Jeg ble generelt mer oppmerksom og våken. 

Jeg ble også mer oppmerksom på når jeg var trøtt. Jeg tror dette har å gjøre med at jeg var mer avspent. Hvis du har mindre spenning i nakken og holder mindre fast på hodet til daglig vil du lettere merke når du har lyst til å duppe av. Fordelen var at jeg ble flinkere til å ta pauser når jeg trengte det. Dermed kunne jeg jobbe mer effektivt.

Etter omtrent ti timer la jeg merke til endringer i fiolinspillet. Forholdet til instrumentet føltes nærmere og mer intimt etter hvert som jeg ble mykere i kroppen. Klangen ble friere. 

Jeg tror jeg hadde bare én time med instrumentet i løpet av de første månedene. I denne fasen gjorde jeg ikke noe bevisst arbeid for å integrere teknikken i fiolinspillet. Forbedringene skjedde av seg selv. Hadde jeg hatt flere timer med instrumentet kunne jeg kanskje gjort mer. 

Etter tretti år er det begrenset hvor mye jeg husker. Jeg gjorde dessverre ikke notater fra de første timene. Jeg kan huske Nigel fortalte om hvor mye et hode veier, og så sa han at han hadde et hode i rommet ved siden av. Han gikk ut mens jeg ble sittende å lure på hva han hadde å vise fram. Til min lettelse kom Nigel tilbake med en stor stein med vekt tilsvarende hodet til et menneske.  

Jeg husker også en time der jeg følte jeg stod bakoverlent. Jeg nevnte det for Nigel. Han ba meg ta en kikk i speilet ved siden av meg. Jeg kunne se at jeg stod helt rett opp og ned. Sannsynligvis var jeg så vant til å synke sammen at jeg hadde feil oppfatning om hva det vil si å stå rett. 

Jeg opplevde flere fysiske forandringer da jeg begynte med Alexanderteknikken. Ei jakke jeg pleide å bruke ofte, og som jeg hadde hatt i flere år, ble for trang over skuldrene. Jeg har en tvillingbror. Vi er omtrent like høye, men han hadde pleid å være et par centimeter høyere enn meg. En gang vi målte viste det seg at jeg var høyere enn ham. Det gjorde forskjell at jeg hadde sluttet å trykke meg sammen. 

Misforståelser

I denne første tiden hadde jeg egentlig ikke veldig god forståelse for det vi kaller «directions», å tenke retning. Jeg tenkte mest på nakken, å ikke spenne nakken, eller å ha en «fri» nakke; det vil si - egentlig tenkte jeg mest på å slappe av. Å slappe av er ikke er det samme som å tenke retning.  Avspenning kan være en konsekvens av å tenke retning. Jeg hadde gjort avspenningsøvelser i så mange år at det påvirket sterkt hvordan jeg tenkte. 

Jeg følte jeg hadde god nytte av å ligge i semisupine eller «aktiv hvilestilling». Det var noe jeg kunne gjøre uten å vite eller kunne så mye. Men kanskje også dette ble for mye avspenningsøvelse og ikke så konstruktivt som det kunne har vært. 

Jeg begikk også den andre vanlige feilen, å tenke i form av «riktig» posisjon. Jeg hadde etter hvert forstått at det som kalles «primary control» ikke handlet om riktig posisjon av hodet, at det var noe mer subtilt og dynamisk. Men jeg husker godt at jeg tenkte mye på å sitte rett. Som nevnt gjorde det stor forskjell for meg å bli bevisst på at jeg hadde ei ryggsøyle. Det gav meg en slags forståelse for konseptet om å ha lengde. Men jeg hadde ikke kommet så langt at jeg forstod dynamikken i kurvene i ryggsøyla. 
Jeg tenkte mest på å være rett og forsøkte å sitte rett opp og ned selv i den mykeste sofa. Det tyder på en snever forståelse av teknikken og lite fleksibilitet i anvendelsen. 

Oase

På tross av min begrensede forståelse av Alexanderteknikken hadde jeg stor nytte av den. Jeg begynte å gradvis å oppdage meg selv, oppdage at det fantes flere muligheter, og ikke minst utviklingsmuligheter. 

Å komme inn i Nigels undervisningsrom var som å komme til en oase der det alltid var tid nok, tid til å oppdage de små øyeblikkene der du kan velge å reagere eller ikke. Det var som å få et glimt inn i en annen verden, en kontrast til verden utenfor og til musikkstudiet der vi måtte prestere hele tiden. 

Nigels følsomme hender kjentes uendelig store. Det var som de visste akkurat hvor jeg holdt fast på spenning jeg ikke trengte. De fortalte meg om meg selv på en måte som ikke kan beskrives med ord.

Jeg hadde antagelig seks timer før jul den høsten jeg begynte med Alexanderteknikken. I løpet av vinteren og våren hadde jeg ytterligere 20-25 timer. Det blir vanligvis regnet for å gi et godt grunnlag. Men jeg hadde langt ifra fått nok. Jeg ville lære mer.
Jeg hadde avsluttende eksamen på Barratt Due den våren og fikk min første jobb på kulturskolen i Flekkefjord. Planen var å komme tilbake til Oslo for å ta flere timer. Hvordan det gikk skal jeg fortelle om en annen gang. 

Relaterte blogginnlegg

20 år

Hodebalansens hemmelighet

Hva jeg trodde jeg visste

Alexanderteknikk på kjøkkenet

På hjemmesiden min legger jeg ut bokomtaler til bøker om Alexanderteknikk. Den siste jeg la ut var om Directed Activities. Boka handler om aktiviteter brukt på en skole for Alexanderteknikk-lærere. Hensikten med aktivitetene er å øve systematisk på å anvende teknikken i praksis.

I min utdannelse hadde vi også «directed activities». Midt på dagen møttes alle studentene. Lærerne demonstrerte dagens aktivitet før vi delte oss for å jobbe i små grupper. Øvelsene handlet ofte om noe grunnleggende som å bøye seg ned eller å gå, eller de var relatert til bruken av hendene i undervisningen. Hver uke hadde gjerne sitt eget tema.  Av og til handlet det om dagligdagse gjøremål, som for eksempel ting vi gjør på kjøkkenet.

Ved kjøkkenbenken

Mye av jobben på kjøkkenet foregår ved kjøkkenbenken. for de flestes vedkommende betyr det at de blir stående foroverbøyd. Den vanlige måten å gjøre det på er å stå med strake bein og låste knær og kollapse i overkroppen. Kroppen blir delt opp i fikserte bein og overmobil overkropp. Det er bedre om beina er mobile og overkroppen relativt stabil.

I beina har vi store ledd - knær, hofter og ankler, som gir god mulighet for bevegelser, og overkroppen bør være stabil for å gi best mulig utgangspunkt for bruk av armene. Når beina er stive må vi kompensere med bevegelser i overkroppen som forstyrrer armenes funksjon. Kroppen blir ukoordinert og arbeidet blir tungt. Alternativet er å være i en dynamisk «monkey»-posisjon, med «lang og bred» kropp og bevegelige knær, hofter og ankler. Dette betyr ikke at du skal stå med bøyde knær hele tiden, bare at beina hele tiden er tilgjengelig for bevegelse. 

Det avgjørende er ikke posisjon men at du er bevegelig og dynamisk, og at du ikke stivner eller kollapser. Hvis du ikke er vant til å bruke kroppen på denne måten kan det oppleves som tyngre enn den vanemessige måten med låste knær. Det vi er vant med føles ofte lettere selv om det kan være både mindre energiøkonomisk og mindre hensiktsmessig.

Vær firbeint

Et særtrekk ved Alexanderteknikken er at vi tar hensyn til hva vi gjør med hele kroppen, ikke bare den delen som er direkte engasjert i aktiviteten. Hvis du bruker en kniv for å skjære brød eller kutte grønnsaker er det bra å tenke på kontakten med kniven og brødet/grønnsaken, men enda bedre om du også bruker bittelitt oppmerksomhet på hva du gjør med resten av deg selv. Dette kan virke uoverkommelig om du ikke er vant med prosessen, men kan gjøres på en enkel måte.

Et enkelt knep for å organisere hele kroppen i arbeidet ved kjøkkenbenken er å tenke deg at du er et firbeint dyr. Å krabbe er en naturlig ting som aktiverer støttefunksjonen til armene. Ved å tenke firbeint vil du bruke mer strekkemuskler enn bøyemuskler, og du vil bruke kroppsvekten der det er hensiktsmessig. På denne måten unngår du unødvendig spenninger og at du drar skuldrene opp til ørene. 

Alt av arbeid du gjør med råvarer som ligger på benken kan bli lettere om du tenker firbeint - skjære, kutte, kna og elte. 

Å tenke på å være firbeint er også effektivt når du skal ta ned noe tungt fra ei høy hylle. Dette kan virke kontraintuitivt, men å forestille seg at du er firbeint vil gjøre at du tar imot vekt med hele kroppen.

Tenk en ring

Hvis du jobber med noe som du holder i hånden, for eksempel rasper gulrot eller skreller potet, finnes en annen ide som kan brukes i alle lignende situasjoner. Forestill deg at hender, armer, skuldre og rygg danner en ring som går fra den ene hånden til den andre. (Dette er bare noe du tenker. Det betyr ikke at du skal endre måten du holder armene på, eller holde armene i en bestemt posisjon). Forestill deg at du lar denne ringen bli større når du utøver kraft med hendene. 

Samme måten å tenke på kan være veldig effektiv når du vrir opp en klut eller åpner et gjenstridig lokk på et glass. Når vi må bruke kraft på noe er det fordelaktig om vi kan fordele arbeidet over et størst mulig område. Å tenke seg armene som del av en en ring inkluderer ryggen og mange store og små muskler. Ekspansjon av ringen blir fortsettelse av det vi i Alexanderteknikken beskriver som «widening the back». 

Å åpne et lokk var en av aktivitetene vi brukte som øvelse på alexanderlærer-skolen. Jeg husker den kvinnelige læreren klarte å åpne lokk som store sterke mannlige studenter ikke kunne løsne. Det er snakk om ren teknikk. Kraft i riktig retning gjør at du utnytter den bedre. 

Opp fra gulrota

En annen aktivitet jeg husker vi gjorde var å piske krem. Jeg husker det spesielt godt fordi forskjellen ble så stor når jeg gjorde det på en ny måte. Til å begynne med var armen tung å bevege. Jeg hadde stivt håndledd og albue og armen var som en klump. Jeg strammet musklene slik at jeg dro armen inn i kroppen. Jeg dro også haka ned og inn. En vanlig ting å gjøre hvis du tar i for mye. 

Retningene vi tenker i Alexanderteknikken motvirker dette. Vi tenker på å la fingrene gå inn i objektet, og at hodet går opp og vekk fra fingrene. Det vil si vi tenker at avstanden blir lengre fra fingrene, gjennom armen, skulderen og nakken og til hodet. Effekten er preventiv. Du unngår å trekke musklene for mye sammen både i arm, skulder og nakke.

Med mindre spenninger i armen når jeg pisket krem ble armen mykere og mer bevegelig. Håndledd og albue ble med og bevegelsene ble mer effektive. 

Du kan tenke på samme måte uansett hva du har kontakt med med hånd og fingre. Det kan være særlig effektivt når du må bruke kraft for å holde noe fast. Jeg husker en av lærerne på skolen forklare dette når vi holdt på med å kutte grønnsaker og beskrev det som «coming up off the carrot».

Opp til full høyde 

Å jobbe på kjøkkenet innebærer mange forskjellige bevegelser. Du må bøye deg ned for å plukke noe ut av en skuff eller ut av vasken, eller for å sette inn i eller ta ut av komfyren eller oppvaskmaskinen.  Noen ganger må du opp i et skap. Noen ganger må du gå fra komfyren til kjøleskapet. 

At arbeidsoppgavene er varierte er en fordel. Mye av det vi gjør til daglig gjør vi med hendene foran oss, og vi må se ned. Vi ender fort opp med å være sammensunket. Det gjelder også på kjøkkenet hvis du blir stående lenge med samme arbeidsoppgave ved kjøkkenbenken. Når du må bevege deg fra det ene til det andre kan du bruke det som en anledning til å komme opp til din fulle høyde, komme tilbake til «nøytral».

Hvis du legger inn små pauser hvor du kan tenke «lengde og bredde» vil du kunne gi slipp på eventuelle spenninger og ikke minst være bedre forberedt på å fortsette jobben. Ta deg tid til å tenke før du setter i gang. Det gjelder alle tipsene jeg har gitt ovenfor. Du vil lettere ha lengde og bredde i kroppen og være bedre koordinert i det du gjør. 

Ha en plan og møt utfordringen

Forberedelse er viktig på kjøkkenet og i Alexanderteknikken. Det gjelder å ha en plan. Å lage mat kan være en avansert prosess som involverer mange ingredienser, mange ulike arbeidsredskaper og arbeidsmåter. Ofte må noe gjøres i en bestemt rekkefølge og ta en viss tid. Noen ganger foregår det flere ting på en gang.

Det er en stor fordel å gjøre forberedelser på forhånd, ikke bare når det gjelder ingrediensene, men også arbeidsprosessen. Å tenke gjennom de nødvendige stegene for å nå et mål kalles i Alexanderteknikken for å fokusere på «the means-whereby», 

Å være forberedt gjør det lettere å være koordinert. Å være koordinert gjør det lettere å  beholde roen. På kjøkkenet må du være forberedt på å ta avgjørelser underveis, fra det enkle «litt mer salt?» eller «litt lenger i ovnen?» til det katastrofale - redde svidd steik eller slukke brann i gryta med frityr. 

Alexander beskrev hensikten med teknikken slik: «You are not here to do exercises, or to learn to do something right, but to get able to meet a stimulus that always puts you wrong and to learn to deal with it» (Alexander 1995, s.203).

Øvelser eller «directed activities» kan være fine, og aktiviteter på kjøkkenet gir deg mange muligheter til å «øve» på teknikken. Men på kjøkkenet får du også muligheten til å bruke teknikken når det virkelig gjelder. Alt i alt kan vi si at kjøkkenet kan være det ideelle sted å praktisere Alexanderteknikken. 

Relaterte blogginnlegg

Husarbeid

Oppvasken 

Støvsuge 

Så gjør vi så

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures: Articles, Published Letters and Lectures on the F. M. Alexander Technique. Mouritz.

Grennell, Gerard. 2002. Directed Activities: A Diary of Practical Procedures for Students and Teachers of the F.M.Alexander Technique as Taught at the Constructive Teaching Centre (1989-1992). Mouritz.

Nicholls, Carolyn (ed). 2015.Cooking Up! Cake, Soup and Inhibition. Blurb (egenpublisert).