fredag 25. september 2015

Anti-kompresjon

Forrige gang skrev jeg om at det er best å unngå å definere god eller dårlig kroppsbruk ut ifra hvilken vinkel kroppen til en hver tid er i. Å begrense bruk av av kroppen til «riktige» posisjoner er hemmende og usunt. Istedet er det om å gjøre å ha alle mulige vinkler tilgjengelig. I praksis betyr det å ha potensiale til å bevege seg i hvilken som helst retning.

Det er altså ikke posisjon eller vinkler som avgjør kvaliteten på bevegelsene vi gjør. Det avgjørende spørsmålet som du kan stille deg selv er: komprimerer jeg meg?

Hvis du gjør deg selv unødvendig kortere, smalere og mer sammenpresset er det et tegn på at du gjør noe galt. Hvis du bruker musklene feil går krafta i feil retning og du ender opp med å skvise deg selv.

Når krafta går i feil retning bruker du kraft til ingen nytte. Du risikerer å bli stiv og hemme bevegelsene. Eller du bruker kraft på feil sted slik at andre muskler må gjøre mer for å kompensere. Å bevege seg blir tyngre, og det kan påvirke hvordan du opplever å gjøre enkelte aktiviteter. Er det ting du ikke liker å gjøre kan det være fordi du skviser deg selv under utførelsen av aktiviteten og at du derfor ubevisst finner aktiviteten ubehagelig. Slike vanemønstre kan på lang sikt ha negativ innvirkning på muskelskjelett-systemet.

Poenget med Alexanderteknikken er at du har et valg. Du kan velge å gjøre ting på en slik måte at du ikke skviser deg selv. Det gjelder uansett hva du gjør, uansett hvilke «vinkler» kroppen befinner seg i. Det viktigste er å ikke skvise mellom hodet og kroppen. Derfor tenker vi «retningene»: nakken fri, hodet fram og opp, ryggen lang og bred osv.

Å tenke retningene fungerer preventivt. Alexanderteknikken er en anti-komprimeringsteknikk.

Det er i prinsippet ganske enkelt å la være å skvise. Vanskeligheten ligger i at bevegelsene våre er i så stor grad vanestyrte at det kan være vanskelig å oppdage at du skviser. En indikator er pusten. Om du merker at du holder pusten kan det være et tegn på at du strammer mer enn nødvendig og «skviser» deg selv i det du gjør.

I tillegg til at bevegelser er vanestyrte er det en annen faktor som påvirker om vi kan oppdage om vi komprimerer oss under aktivitet, og det er om aktiviteten er krevende og/eller kompleks. Utfører du avanserte aktiviteter, der kroppen og kroppsdeler går inne i uvante vinkler, kan det være vanskelig å registrere om du gjør mer enn nødvendig. Økt bruk av kraft vil i seg selv også påvirke negativt evnen til å vurdere om kraftbruken er hensiktsmessig.

Å få «hands-on» veiledning fra en Alexanderteknikk-lærer kan være til uvurderlig nytte. Selv jeg som selv er lærer har nytte av andre læreres berøring og den økte oppmerksomheten det gir. I tillegg bruker en Alexanderteknikk-lærer berøring på en slik måte at eleven får hjelpe til å «de-komprimere». Det er en av grunnene til at elever ofte både føler seg lettere og beveger seg lettere etter en time. I undervisningen lærer eleven etterhvert å «de-komprimere» seg selv, og enda viktigere: hvordan å tenke for å unngå å komprimere.

Utenom timene, når du ikke har fordelen av lærerens hender, kan du forske på egenhånd. Som jeg var inne på forrige gang er det om å gjøre å ha alle mulige vinkler tilgjengelig i bevegelsesrepertoaret. Det kan lønne seg å utforske dem. Hvis du underveis husker å vente et ørlite øyeblikk før du beveger deg, lenge nok til å tenke «retning», vil det gjøre deg bedre i stand til å registrere om du holder pusten eller skviser deg selv. Da har du gode forutsetninger for å gjøre gode bevegelser.

Relaterte blogginnlegg:

onsdag 23. september 2015

Beyond Angles

This is the English version of the article Vinkler, somewhat rewritten.

I have the impression that what most people think of as being good use of the body is having the "correct" angles between body parts. This can be the angle of the head in relation to the neck, the angle of the pelvis in relation to the rest of the torso, or the angle between the upper and lower arm when typing on the computer, or the angle between the thigh and the lower leg when sitting.

The problem with this way of thinking is that if you believe there is a "correct" angle you very likely view others as being "wrong". Having a fixed belief you risk unconsciously limiting your opportunities, which is wrong in any case.

There are situations where some angles are more functional and efficient than others, and the body has certain natural limitations, (unless you are a contortionist). But although it can have some practical value, a mindset focused on finding the optimal angle has serious limitations. Instead, think the opposite: Imagine having any conceivable angle available. The more angles you have available, the more dynamic and healthy the use of your mind-body will be.

Here methods like Feldenkrais and yoga have their advantages. In the Feldenkrais method every possibility is explored and all possibilities remain open. In yoga, you can experience angles and positions you may not get the chance to experience in the rest of your daily activities. (Although yoga angles may also become habitual and stereotyped over time).

In Alexander Technique teaching, we often use very simple movements. The danger is that the number of angles are reduced to a minimum. Unless your teacher is good at suggesting variations you may unconsciously begin to limit your options in your movements.

Unfortunately, I now and then see Alexander Technique teachers give advice on what are appropriate angles in different daily activities. Although the advice given are mostly very sensible, the problem is that this hasn't really got that much to do with the Alexander Technique. It may lead to misunderstandings about what the the technique is about, and only serve to strengthen the mistaken belief of the existence of the one true angle.

Instead of giving advice on the optimal angles we should encourage applying the Alexander Technique to the exploration of a multitude of angles. For, as it is written: 
There is no such thing as a right position, but there is such a thing as a right direction.

Related blog posts (in Norwegian):

lørdag 19. september 2015

Vinkler

Jeg har inntrykk av at når folk flest tenker på hva som er «riktig» bruk av kroppen tenker de på hvilken vinkel kroppen har, eller hvilken vinkel kroppsdeler har i forhold til hverandre. Det kan for eksempel være hvilken vinkel hode eller bekken har i forhold til resten av kroppen, eller vinkelen mellom over og underarm når du skriver på pc, eller vinkelen mellom lår og leggbein når du sitter.

Problemet med en slik tenkemåte er at hvis noen vinkler er «riktige» for kroppen betyr det at andre er «feil». Dermed risikerer du ubevisst å begrense mulighetene, og det er i alle fall feil.

I de fleste situasjoner vil noen vinkler være mer hensiktsmessig enn andre, og kroppen har visse naturlige begrensinger når det gjelder vinkler. (Med mindre du er slangemenneske). Selv om det kan være lurt noen ganger å tenke over hva som er hensiktsmessig, har en slik tenkemåte begrenset nytte. Tenk heller motsatt. Tenk heller at du vil ha flest mulig vinkler tilgjengelig. Jo flere mulige vinkler du har tilgjengelig, jo mer dynamisk og sunn blir kroppsbruken.

Her kan metoder som Feldenkrais og yoga ha sine fordeler. I Feldenkraismetoden utforskes alle muligheter og alle muligheter holdes åpne. I yoga opplever du vinkler og posisjoner du vanligvis ikke opplever ellers i dagliglivet. (Selv om yoga-vinklene også kan bli stereotype i det lange løp).

I Alexanderteknikk-undervisningen bruker vi mye av helt enkle bevegelser. En fare med det er at mengden av vinkler reduseres. Om ikke læreren er flink til å foreslå variasjoner kan eleven ubevisst begynne å begrense sine muligheter.

Uheldigvis ser jeg ofte Alexanderteknikk-lærere komme med råd om hva som er hensiktsmessige vinkler. Selv om dette i og for seg er fornuftig, har det ingenting med Alexanderteknikken å gjøre, og fører lett til misforståelser.

Gjør heller motsatt: bruk det du kan om Alexanderteknikken mens du utforsker alle mulige vinkler.
Husk at Alexander sa: «There is no such thing as a right position, but there is such a thing as a right direction».

Hva det betyr skal jeg skrive om neste gang.


Relaterte blogginnlegg:

lørdag 12. september 2015

Helseeffekt

Alexanderteknikken er ikke terapi, men har en viss helsemessig effekt. Hvor stor effekt det er snakk om er det ingen som vet. Det er forsket for lite til å dra noen konklusjoner.
Som Alexanderteknikk-lærer er jeg selvfølgelig svært interessert i å vite mer. Det er alt for lett å overvurdere resultatene av egen praksis. Man husker suksessene og glemmer fiaskoene. Jeg vil likevel ta meg frihet til å spekulere litt over hva jeg mener kan være muligheter og begrensninger for helseeffekt av å endre vaner gjennom Alexanderteknikken.

Tilstander
Alexanderteknikken går ut på å endre «bruken av seg selv», noe som skal lede til bedre kvalitet på bevegelser, og indirekte til helsemessige fordeler. Det er først og fremst eventuelle muskelskjelett-lidelser som vil kunne bli påvirket, og indirekte åndedrett og blodsirkulasjon. I tillegg ser det ut til at redusert spenningsnivå og følelse av økt kontroll kan påvirke mental tilstand. Utover dette er effektene høyst diskutable.

Utgangspunktet
Det er naturlig å tenke seg at den enkelte persons utgangspunkt har noe å si for hvor stor grad av helsemessig effekt som kan forventes. En person som er dårlig koordinert har mer å forbedre, og kan dermed forvente større endringer som kan gi positiv effekt.

Men samtidig er det ikke et proporsjonalt forhold mellom graden av «misbruk» av kroppen og eventuelle muskelskjelett-lidelser. Enkelte ser ut til å kunne «misbruke» kroppen i veldig stor grad uten at det nødvendigvis får konsekvenser i form av smerter eller skader. Andre får vondt med en gang de befinner seg i en tilstand av statisk muskelspenning.

Dårlig koordinasjon er et tegn på at en person kan ha nytte av å lære Alexanderteknikk, men å lære Alexanderteknikk vil ikke nødvendigvis gi tilsvarende helsemessig effekt. I studien som undersøkte effekten Alexanderteknikk på ryggsmerter (ATEAM) kunne ikke Alexanderteknikk-lærerne på forhånd forutsi hvem som ville ha mest utbytte av timene.

Fordi helsemessig effekt av bedring av koordinasjon- og bevegelsesskvalitet ser ut til å være så individuelt betinget er det ikke mulig for en Alexanderteknikk-lærer gi lovnader om bedring av spesifikke helsemessige plager. Dette korrelerer også bra med at vi ikke er terapeuter.

Motivasjon og læring
Helsemessige effekt av Alexanderteknikken forutsettes å være forårsaket av konkrete bedringer i koordinasjon og bevegelsesskvalitet. Endring forutsetter igjen at eleven evner å gjøre endringer i sin daglige bruk av seg selv. Selv om Alexandeteknikk-timene i seg selv kan gi store endringer uten elevens bevisste medvirkning vil disse endringene forsvinne ganske raskt om ikke eleven lærer å koordinere seg selv. 

Elevens motivasjon og muligheter til å lære avhenger på sin side av lærerens metodikk. Klarer læreren å finne midlene og framgangsmåten som gir eleven best muligheter for læring? Klarer læreren å motivere eleven til å ta kunnskapen og ferdighetene i bruk i dagliglivet? Siden forskning mangler vet vi ikke hva som er den mest effektive metode for å undervise Alexanderteknikk.

Eventuelle positive helsemessige effekter av Alexanderteknikken i randomiserte kontrollerte studier vil være begrenset av generell læringsevne og metodisk effektivitet. Rent hypotetisk vil Alexanderteknikken kunne ha større potensial enn det som vises.

Dosering og hyppighet
Det er normalt å anslå 20-30 timer som nødvendig for å lære Alexanderteknikken. Noen lærere (inspirert av Feldenkrais) pleier gjerne å si at antall timer tilsvarer elevens alder. Da kan det gjerne dreie seg om 40-50 timer. Alexander selv krevde at eleven kom 5 ganger i uken de første ukene, deretter ble timene gradvis trappet ned. På den måten opplevde eleven stor effekt på kort tid. Men det er ikke sikkert at denne fremgangsmåten ga større suksess på lengre sikt enn lavere hyppighet. 

Det er heller ikke sikkert at et stort antall timer vil gi tilsvarende stor effekt helsemessig. Men har man bare noen få timer lærer man ikke teknikken. Å måle helseeffekt etter noen få timer vil dermed ikke gi noe reelt bilde av teknikkens eventuelle potensiale.

Hvor mange timer er ideelt? Hvor mange timer er påkrevd? Og når begynner graden av helsemessig bedring å avta i forhold til antall timer? Dette har ingen forsket på, og det er ikke sikkert noen kommer til å gjøre det heller. En serie med et høyt antall Alexanderteknikk-timer vil være fort dyrt for det offentlige helsevesen nærmest uansett hvor effektiv teknikken viser seg å være.

Tidsperspektiv
Alexanderteknikken blir ofte sammenlignet med det å lære å spille et instrument. Når du lærer å spille et instrument tar man gjerne timer over flere år. Som i instrumental-undervisningen skjer endringer gradvis. Etter min erfaring (altså rent anekdotisk) er funksjons- og helsemessige endringer hos elever som tar timer over flere år ikke begrenset til de første 20 timene eller det første året. 

Det kan tenkes at det skjer endringer i kroppsbruk/kroppsbevissthet hos de som har lært Alexanderteknikken som gir små utslag på kort sikt, men som på lang sikt, dvs. 10-20 år. gjør at disse personene er i bedre helsemessig tilstand enn om de ikke hadde lært teknikken. Ettersom befolkningen blir stadig eldre vil en slik eventuell langtidseffekt kunne ha stor betydning. Men siden det er så mange faktorer som spiller inn ville det kreve store epidemiologiske undersøkelser for å påvise en slik effekt. Hvis den finnes. Foreløpig er det kun en hypotese.

Kvantitet og kvalitet 
Forskning har vist hvor viktig fysisk aktivitet er for helse. For befolkningen generelt er et minimumsnivå av fysisk aktivitet antagelig viktigere enn aktivitetens kvalitet. Alexanderteknikken på sin side handler kun om kvalitet. Så er spørsmålet: på hvilket punkt blir kvalitet viktig?

Ut ifra det jeg har nevnt tidligere vil dette være veldig individuelt. Vi er fra naturens side organismer med stor grad av selvregulerende og selvkoordinerende mekanismer, og som har en stort grad av kompenseringsmuligheter innen for det som fortsatt gir rimelig god helse. Som nevnt tidligere kan enkelte «misbruke» kroppen mye uten at det ser ut til å gi konsekvenser.

Det er rimelig å tenke seg at kvalitet blir viktigere ved økende kvantitet av fysisk aktivitet. Da er det ikke så rart at idrettsutøvere og utøvende kunstnere benytter seg av Alexanderteknikken. Ikke bare har de ekstreme mengder og former for fysisk aktivitet, kvaliteten på aktiviteten er i seg selv avgjørende for resultatet.

Når det gjelder helse kan man tenke seg at kvalitet er viktig ved rehabilitering der kompensering som hemmer god funksjon lett kan oppstå. Men samtidig er det ikke tvil om at kvantitet er viktig ved gjennopptrening.

Konklusjonen må være at vi rett og slett ikke vet hvor viktig kvalitet er i forhold til kvantitet når det gjelder helsemessig effekt av fysisk aktivitet. Med unntak av aktivitet som fører direkte til skade, er det umulig å si. Heldigvis kan vi si ja takk begge deler. Alexanderteknikken kan benyttes i enhver aktivitet, ikke minst i enhver form for fysisk aktivitet. Resultater fra undersøkelsen på Alexanderteknikk og ryggsmerter (ATEAM) kan tyde på bedre helsemessig effekt når fysisk aktivitet ble kombinert med Alexanderteknikk. Ut ifra Alexanderteknikkens virkemåte er dette et resultat som forventet.

Sikkert er det i alle fall at Alexanderteknikken må brukes for å ha en effekt. Hvor stor helsemessig effekt teknikken vil gi er det vanskelig å si noe konkret om inntil det er forsket en god del mer.


Relaterte blogginnlegg:

lørdag 5. september 2015

Brystkassa

Fra tid til annen har jeg skrevet om ulike deler av skjelettet. Det er ment som en hjelp for at du kan bli bedre kjent med hvordan kroppen henger sammen. Når du lærer Alexanderteknikk er det nyttig å vite hvordan kroppen er ment å fungere. Forrige gang skrev jeg om tungebeinet. Denne gangen skriver jeg om brystkassa.

Kassa
Før du setter i gang med å blir bedre kjent med brystkassa er det en god idé å bli bevisst hva slags forestilling du har for øyeblikket. Kan du se for deg din egen brystkasse? Hvor langt opp går den, hvor langt ned? Hvordan er formen og retningen på ribbeina? Hvor møtes ribbein og ryggsøyle? Ribbein og brystbein? Aller best er det om du kan bruke noen minutter på å tegne hvordan du ser for deg din egen brystkasse.

Etterpå kan du ta en kikk på et bilde og se om din oppfatning stemte med virkeligheten. (For flere bilder, google «rib cage» og velg «bilder»).

For å bli kjent med brystkassa kan det være god hjelp å se på bilder, men det er ikke nok. Du må få en opplevelse av din egen brystkasse. Begynn med å kjenne etter med hendene.

Det enkleste er å begynne med å finne den nederste kanten av brystkassa. Følg ribbeina fra nederst på brystbeinet og hele veien rundt til ryggen. Kan du kjenne omtrent hvor nederste ribbein møter ryggsøyla?

Øvre kant av brystkassa er vanskeligere kjenne. Øverste ribbein er festet til brystbeinet like under kragebeinet. Ved nakken er første ribbein dekket av muskler (blant annet trapezius), men du kan få en ide om hvor ribbein og ryggsøyle møtes. Legg merke til at det er høyere opp enn forbindelsen til brystbeinet på forsiden.

Brystkassa går lengre opp på baksiden enn framsiden, og lengre ned på baksiden enn framsiden. Det meste av brystkassa er på baksiden. «Brystkasse» er et misvisende ord.

Kjenn også etter på sidene så langt opp det går under armene. Brystkassa fortsetter under skuldrene og under kragebeina, som kan bevege seg uavhengig av brystkassa.

Hadde du en klar idé på forhånd om størrelsen og formen på brystkassa er det usedvanlig bra gjort. Hvis ikke, ta en pause og gå litt rundt mens du tenker over hvor stor brystkassa di faktisk er.

Hjerte, lunger og diafragma
Brystkassa har et gulv, «mellomgulvet». Det består av muskelen som heter diafragma. (Diafragma betyr «skillevegg» på gresk og skiller buk- og brysthule). Diafragma er festet langs nederste kant av brystkassa . Over diafragma sitter lunger og hjerte. Toppen av lungene går opp til over kragebeina, og går lengre ned på baksiden og på sidene enn foran. Hjerte ligger bak brystbeinet, litt til venstre for midten. Derfor er venstre lunge litt mindre enn høyre. Alt i alt gjør dette av vi puster mer med ryggen og sidene enn med forsiden av kroppen. 
Diafragma er den viktigste pustemuskelen. Den er kuppelformet og når vi puster inn blir kuppelen flatere, lungene får mer plass og utvider seg. Toppen av kuppelen går aldri lengre ned enn enden av brystbeinet. Når vi puster ut går diafragma opp igjen. Magen beveger seg når vi puster, men det er ikke fordi den blir fylt med luft. (Luft i magen er noe helt annet ...).

Hvis formen på diafragma og lunger var ny for deg, ta en kikk på denne videoen. Ta en pause, beveg deg litt rundt mens du tenker over hvor du har brystkasse, diafragma og lunger.

Jeg skal skrive mer om anatomi i forbindelse med pust en annen gang. Det viktige i denne omgangen er at ikke bare diagragma, men hele brystkassa beveger seg når vi puster.

Bevegelser
Siden diafragma er den største pustemuskelen kan vi i prinsippet puste uten at ribbeina beveger seg. Men ALT fungerer så mye bedre om ribbeina er frie til å følge med.

Hvis du legger hånden på siden av brystkassa kan du sikkert kjenne at ribbeina dine beveger seg i takt med pusten der du sitter. Men det er lettere å kjenne om du ligger på siden eller på magen. Noen yoga-posisjoner er også anvendelige, for ekspempel det som kalles «child pose». Ulike posisjoner gjør at brystkassa beveger seg på ulike måter.

Det er fint å ta seg god tid til å bli kjent med alle de små bevegelsene når du puster. Det er bevegelser som skjer helt av seg selv uten at du behøver å gjøre noe. Bruk hendene til å kjenne på ribbeina på forskjellige steder.

Om du kjenner lite kan du puste ut på en lang s-lyd, og så la lufta komme inn gjennom nesen. Ribbeina vil gå noe sammen på utpusten og sprette ut igjen på innpusten. Du kan også forsøke å gjespe. Da vil også ribbeina bevege seg mer. Ribbeina ligner litt på bøttehåndtak, festet i hver ende (i brystbein og ryggsøyle). Bevegelsen vil være størst på sidene. Noen steder er bevegelsene mikroskopiske, men pustebevegelsene forplanter seg over alt. Se om du kan oppdage dem.

Ribbein og brystbein
De fleste av oss har 12 par ribbein. De to nederste ribbeina (11 og 12) er ikke festet foran og kalles «flytende ribbein». Du kan kjenne endene av dem med fingrene. De tre neste (8, 9 og 10) ender i felles bruskforbindelse med brystbeinet, de resterende har individuell bruskforbindelse (henholdsvis kalt «falske» og «ekte» ribbein). Det første ribbeinsparet har minst brusk og er dermed minst bevegelig. Ribbeina er dermed ikke forbundet direkte med brystbeinet. Brystbeinet «flyter i et hav av brusk», som min anatomi-lærer sa det. Du kan se brusken skravert grå på denne tegningen

Likevel kjennes brystbeinet stabilt. Bare når vi puster veldig dypt, for eksempel når vi blir anpustne, beveger brystbeinet seg. Ved hvilepust er brystbeinet relativt i ro. Om det beveger seg mye kan det være tegn på at pusten ikke fungerer helt som den skal.

I anatomien har knoklene navn på latin eller gresk etter hva de ligner på. Brystbeinet består egentlig av tre deler. Den øverste heter manubrium som betyr «håndtak», den midterste og største delen heter gladiolus som betyr sverd. (Jf. planten gladiol som har sverdformede blader). Nederst er det en liten tapp som heter xiphoid, som også betyr «sverdformet». Xiphoid er dannet av brusk som blir omdannet til beinvev først i 40 års-alderen. (Ved hjerte-lunge-redning skal man unngå å legge press på xiphoid fordi den kan brekke av og skade indre organer).

Fra brystbeinet går det muskler til hals, hode, skuldre og armer. I Alexanderteknikken kan brystbeinet derfor være et praktisk utgangspunkt for å tenke «retninger» til armer, skuldre og hode. Mange finner det også nyttig å tenke på brystbeinet i forhold til ryggen. Alexanderteknikkens «la ryggen være lang og bred» kan føre til en todimensjonal tankegang mens det er viktig å huske at kroppen er tredimensjonal og mer lik en sylinder.

Brystbeinet er en knokkel det er veldig lett å bli bevisst på. Ribbeina er mer intrikate. Men det er nødvendig å bli kjent med dem for å forstå det Alexander kalte «widening of the back». I Alexanderteknikkens opprinnelse var faktisk dynamikken i brystkassa og «thoracic mobility» viktigere enn fri nakke og hodebalanse. Angivelig skal Alexander selv ha sagt at om du ikke har opplevd «widening of the back» så har du ikke levd.

Sangere og dansere har spesielt nytte av å bli godt kjent med ribbeina. De må vite hva de gjør med seg selv. Hvert ribbein er ulikt de andre og har nærmest sin egen personlighet. I boken «How to learn the Alexander Technique» skriver Barbara Conable om en sanger som ga hvert ribbein et eget navn, noe som kan være en god idé. En annen ting du kan gjøre er å tegne dine egne ribbein på deg selv. Når du ser deg i speilet vil du få et tydelig inntrykk av brystkassa.

Kollaps og koordinasjon
Når du blir bedre kjent med ribbeine vil du oppdage at de kanskje har en annen retning enn du har trodd. Mange tegninger du kan finne av brystkassa er forenklede. Ofte er ribbeina tegnet mer eller mindre horisontale. Om du legger hendene på sidene med fingrene forover i samme retning som ribbeina vil du oppdage at de peker skrått nedover. Med denne utformingen er det klart at brystkassa lett klapper sammen om du synker sammen. Bare prøv. Om du gjør en motsatt bevegelse, retter deg opp og løfter brystkassa til en «god holdning», vil ribbeina spile seg ut. Til gjengjeld blir de stive fordi du strammer opp ryggen. Ribbeina har det best om ryggsøyla er nøytral og ryggen «lang og bred».

Ribbeina må selvfølgelig kunne bevege seg uansett hvilken posisjon du er i. Er de frie og fleksible vil de tilpasse seg. Du kan forsøke å lene deg over på siden. Ribbeina vil komme nærmere hverandre på ene siden, lengre fra hverandre på den andre, men skulle likevel ha mulighet til noe bevegelse.

Problemet for veldig mange er at ribbeina og hele brystkassa er rigid og lite bevegelig. Et symptom på det er at hele brystkassa må beveges opp og ned fordi ribbeina ikke har individuell tilpasningsmulighet. Du ser det tydeligst når noen gjør en lang utpust og kollapser på slutten av utpusten og løfter hele brystkassa for å puste inn. Å tenke «lengde og bredde» kan være et motmiddel.

Frihet i ribbeina skal ikke være avhengig av at du er i «riktig posisjon». Friheten til ribbeina henger nøye sammen med dynamikken i ryggsøyla, som i sin tur påvirkes av forholdet mellom hodet og ryggsøyle. Om du holder for hardt på hodet med nakkemusklene vil nakke og rygg komprimeres og bli mer statisk, og det vil være liten mulighet til å ha frie ribbein. Om du gir slipp på hodet og «dekomprimerer» ryggsøyla vil ribbeina også bli friere. Derfor er det slik at når du, uansett posisjon, tenker på å la «nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp», kanskje ikke kjenner noe i nakken, men det kan godt hende at du kjenner at du puster friere.

denne animasjonen kan du se hva som er mulig av pustebevegelser. Vær oppmerksom på at dette ikke er hvilepust. Om du forsøker å herme etter animasjonen kan det hende at du hyperventilerer.

Har du en klar forestilling om hvordan din egen brystkasse ser ut nå? Hele veien rundt? Omtrent slik ser ribbeina ut på ryggen. Og husk: ribbeina kan bevege seg!

Relaterte blogginnlegg:

Litteratur:
Conable, Barbara. 1995. How to Learn the Alexander Technique. Andover Publishing.