Skrevet for deg som allerede tar timer i Alexanderteknikk.
Frederick Matthias Alexander var skuespiller. I utgangspunktet var han opptatt av stemmebruk og talekunst. Etterhvert flyttet fokuset seg mer mot pust. Han beskrev sin teknikk som en metode for «respiratory re-education».
Denne «relæring» av pusten går først og fremst ut på avlæring av uvaner som hemmer naturlig pustefunksjon. Siden alle former for unødvendig spenning hemmer pusten er det snakk om en generell avlæring/relæring som ikke nødvendigvis går direkte på pust. Pustefunksjon bedres indirekte når generell koordinasjon bedres.
Alexanderteknikken består ikke av øvelser, og det er få øvelser knyttet til teknikken. Ett unntak er det som kalles «hviske-a». Noen vil kalle øvelsen for en puste-øvelse, andre vil kalle det en stemme-øvelse. Det mest dekkende er å kalle det en øvelse for generell koordinasjon der pusten brukes som hjelpemiddel.
Øvelsen
«hviske-a» er en øvelse som ligner det sangere og skuespillere bruker av øvelser, og det er sikkert slike øvelser Alexander bygde sin versjon på. Men for Alexanderteknikkens «hviske-a» er ikke bare utførelsen avgjørende, men også hva du tenker.
Selve øvelsen i seg selv er veldig enkel. Den går ut på å forlenge utpusten litt ved å puste ut på en hviskende a-lyd, lukke munnen og la luften komme inn gjennom nesa.
Fordelen med en hviske lyd er at du kan høre på klangen hvordan forholdene er inne i munnen og halsen. En lys klang betyr lite rom og antagelig unødvendige spenninger, stor klang mye rom og «åpen» hals. En annen fordel med hviske-lyden er at det er en annerledes måte å bruke stemmen på fra vanlig, og dermed kan det gi mulighet for å unnslippe uvaner knyttet til stemmebruk.
Når vi lager lyd med stemmen gir stemmebåndene motstand til utpusten. Når vi hvisker lukker ikke stemmebåndene helt og motstanden er mindre. Det gjør at det kan være mer avslørende om man presser eller anstrenger bruken av pusten.
På en annen side innebærer det å hviske større spenning i stemmebåndene, og luften som passerer raskere kan gi tendens til uttørring av slimhinner. Hviske-a er derfor en øvelse du ikke skal overdrive. Det er tilstrekkelig å gjøre noen få repetisjoner for å teste din egen koordinasjon, bli bevisst eventuelle uvaner, og for å stimulere pusten.
Utførelsen
Du kan gjøre øvelsen i hvilken posisjon du vil. «Aktiv hvilestilling» eller «semisupine» gir fordelen av at du har lengde og bredde i kroppen og kan la hode hvile. Du vil lett kunne merke om du presser deg sammen eller strammer nakken. Å være i «monkey»-posisjon er mer aktivt og dynamisk, men kan også gjøre at du får mer ut av hviske-a-øvelsen. Hviske-a kan forsterke tendensen monkey-posisjon har til å stimulere til lengde og bredde. Det vanligste er å gjøre hviske-a sittende.
Når du gjør hviske-a har forberedelse alt å si. Du må sikre god koordinasjon ved å tenke «retninger» og holde dem gående underveis. Tenk på noe morsomt som får deg til å smile. Et lite smil utvider automatisk rommet inne i munn og hals, og gjør det også lettere å åpne munnen.
Når du gjør hviske-a skal du bare slenge deg på en av de normale utpustene uten å dra inn ekstra luft på forhånd. Observer hvordan pusten går inn og ut helt av seg selv. Når det kommer en utpust kan du velge å gjøre en hviske-a, eller velge å la være (inhibition). Hvis du bestemmer deg for å gjøre en hviske-a, la kjeven falle og pust ut på en hviskende a-lyd. Lukk munnen og la luften komme inn gjennom nesa.
Hvis du puster ut på en normal utpust, vil ikke den første hviske-lyden være særlig lang. Fordi du har forlenget utpusten litt, vil mer luft komme inn til neste utpust, som dermed kan bli lengre. Poenget er ikke å gjøre utpusten lengst mulig, bare å forlenge den noe slik at pusten blir mer aktiv og koordinasjonen din blir forsiktig utfordret.
Du kan repetere lyden noen ganger etter hverandre, eller du kan ta pause mellom hver gang.
Hva å passe på
- Et kritisk øyeblikk er når munnen åpnes. Mange strammer nakken for å åpne munnen. Hvis du har det problemet kan du åpne munnen før du begynner, men fortsette å puste gjennom nesa. Du lar kjeven henge hele tiden, mens du puster ut på hviske-a gjennom munnen og inn gjennom nesa. Ganeseilet vil gå opp og ned.På den annen side er «hviske-a» en fin anledning til å lære seg å åpne munnen uten å stramme i nakken. Å gjøre hviske-a mens du ligger i semisupine kan være til hjelp for å kunne oppdage om du strammer nakken når du åpner munnen.
- Ikke gjør noe ekstra med tunga. La den hvile bak tennene i underkjeven.
- Vær oppmerksom på lengde og bredde i overkroppen. Er det noen tendens til kollaps, sammenpressing, eller løfting av brystkassa?
- Ikke gjør utpusten for lang. Du må ikke presse lufta ut.
- Klarer du å vente til innpusten kommer av seg selv?
- Vær oppmerksom på hva du gjør med øynene dine. Er du stiv i blikket strammer du.
- Etc. (du kjenner best dine egne uvaner, håper jeg)
Variasjoner
Det finnes utallige måter å variere «hviske-a»-øvelsen på. Jeg har allerede nevnt muligheten av å la munnen være åpen hele tiden. Andre variasjoner kan være:
- å bruke andre vokaler.
- å veksle mellom hviske-lyd og vanlig stemme, enten snakke eller synge.
- å gjøre hviske-lyden som om du snakker til noen. Vi bruker stemmen vanligvis når vi kommuniserer.
- å gjøre øvelsen i ulike posisjoner.
- å gjøre øvelsen samtidig som du beveger deg eller gjør noe med hendene.
Utbytte
Å gjøre hviske-a øvelsen kan ha mange positive effekter. De som er ihuga tilhengere av øvelsen mener den nærmest kan fikse det meste. Jeg skal ikke ta så hardt i, og bare nevne noen få fordeler.
Fordi bruken av pusten når du gjør hviske-a baserer seg på en god koordinering av kroppen, kan øvelsen bidra til en friere pust.
Hviske-a kan være et effektivt hjelpemiddel under arbeidet med å avlære uvaner knyttet til stemmebruk. Unødvendig spenning kommer ofte i det man anstrenger seg for å komme i gang med å si noe. Man overforbereder og strammer for mye. Hviske-a setter søkelyset på akkurat denne prosessen.
Når du gjør hviske-a forlenger du utpusten litt. Dermed puster du langsommere og dypere. Dette kan virke beroligende. Å gjøre hviske-a kan derfor brukes av musikere eller andre før de skal opptre. Jeg har også hørt om folk som har opplevd hviske-a som nyttig i tilfeller av flyskrekk.
Hviske-a er viktig for Alexanderteknikk-lærere som et ekstra element i koordineringen av muskelskjelett-systemet. En vanlig øve- eller oppvarmingsprosedyre for Alexanderteknikk-lærere er å stå i monkey og legge hendene på ryggen av en stol. Når «hviske-a» legges til under øvelsen er hele muskelskjelett-systemet engasjert. Det er en øvelse for total koordinasjon som anvendes av Alexanderteknikk-lærere for å finpusse prosessen med å bruke hendene i undervisningen.
Men «hviske-a» kan ha alvorlige ulemper.
I hviske-a-øvelsen unngås det konsekvent å ta inn ekstra luft først. Egentlig er det en naturlig impuls å ta inn noe ekstra luft før du bruker stemmen, akkurat på samme måte som det er nødvendig og naturlig å bøye knærne for å gjøre et hopp. Det er viktig å forstå at hviske-a bare er en øveprosedyre. Å hemme naturlig impuls til bruk av stemmen er ikke formålet.
En annen fare, som er en fare ved alt som er eller ligner en puste-øvelse, er ideen om at dette er den «riktige» måten å puste på. Jeg har sett Alexander-lærere konsekvent lukke munnen og la lufta komme inn gjennom nesa, selv i vanlige samtaler. De bruker stemmen som det skulle være under en hviske-a-øvelse. Det blir feil og kunstig.
Hviske-a kan være en ekstremt nyttig øvelse. Prøv den gjerne, men det er best om du gjør den sammen med din Alexanderteknikk-lærer først.
Nyttige lenker:
Ron Murdoch viser en lettfattelig versjon av hviske-a:
Et par gode forklaringer og beskrivelser av øvelsen: