Å gjøre Alexander

Det kan være farlig å vite bare litt om en ting. Du tror du vet noe, men det du vet kan være feil. Det opplevde jeg da jeg diskuterte gravitasjon og kontaktkrefter med noen andre Alexanderteknikk-lærere nylig. Siden ingen av oss var fysikere tok vi alle feil på ett eller annet punkt.

Fra tid til annen møter jeg mennesker som har hatt bare noen få timer i Alexanderteknikk. Selv om de kan ha hatt mye utbytte av timene kan de også ha fått feil inntrykk av hva Alexanderteknikken er. De tror de vet hva den går ut på, men egentlig har de ikke helt fått taket på det.

En slik feil forestilling er at Alexanderteknikk er noe du gjør når du legger deg ned i «aktiv hvilestilling». At de misforstår er forståelig. Ofte dreier det seg om mennesker med problemer av fysisk art som gjør at det er hensiktsmessig at eleven er i liggende stilling en betydelig del av timen. Å ligge i aktiv hvileposisjon er også det enkleste eleven kan gjøre hjemme. Derfor er det også lett for at det å «gjøre» Alexanderteknikk begrenser seg til å legge seg ned.

Dette er ikke noe stort problem. Da har de i alle fall lært noe de har nytte av, selv om de ikke har fått med seg hva Alexanderteknikken egentlig går ut på. Litt verre er det når de har misforstått hensikten med å legge seg ned, og tror at det er meningen at de skal bevege på armer, bein og hode slik Alexanderteknikk-læreren ofte gjør i timen. Å ligge i aktiv hvileposisjon kan være en øvelse, men ikke på den måten. Det er tenkningen som er poenget. Noen lærere venter med å anbefale eleven å legge seg ned i aktiv hvileposisjon til eleven har forstått noe av tenkemåtene «å stoppe» og å «tenke retning».

Problemet for mange er at de «gjør» for mye. Det er for mye unødvendig aktivitet i kroppen. Når de ligger i aktiv hvileposisjon er de fortsatt veldig aktive. Selv om det å hvile i posisjonen gir en positiv effekt i seg selv, vil de få mer ut av det om de er i stand til å oppdage, og lar være å gjøre, alle de små tingen som de allerede gjør. Hvis de da tror at det er meningen å bevege på armer og bein, vil det bare føre til at de øver på seg enda mer unødvendige vaner.

Det er ikke noe galt i å bevege seg mens du ligger i aktiv hvileposisjon. Men det forutsetter at du gjør det i forbindelse med at du «tenker retning». Når du ligger i aktiv hvileposisjon vil kroppen naturlig ekspandere av seg selv etter hvert som muskelspenningen avtar. Du kan stimulere prosessen ved mentalt å tillate ekspansjon ved å tenke, eller «ønske», at kroppen blir lengre og bredere. Du gir signaler fra hjernen til musklene. Å gjøre for eksempel en armbevegelse kan være en øvelse i å fortsette å tenke retning selv om du beveger deg. Det er nemlig hensikten med å kunne tenke retning – å bruke ferdigheten mens du er i aktivitet. Å gjøre bevegelser bare for å gjøre dem er bortkastet.

Det fører oss over til en annen form for misforståelse det er lett å få, nemlig at Alexanderteknikken går ut på å gjøre noe «riktig» eller på en bestemt måte. Vanligvis vil det bety at du tror det er meningen du skal sitte på en bestemt måte. Å sitte er den mest brukte aktiviteten i Alexanderteknikken, så det er ikke rart at misforståelsen oppstår.

De færreste er i stand til å sitte rett opp og ned og balansere på sitteknutene. Med Alexanderteknikk-lærerens hjelp sitter de plutselig på en ny og uvant måte. Da er det lett å tro at Alexanderteknikken går ut på å sitte slik. Det er også ganske vanlig at Alexanderlæreren plasserer elevens hender på lårene med håndflatene opp under arbeidet med å gjøre armene friere. Posisjonen blir enda mer ny og spesiell.

Å øve på å sitte oppreist og balansere på sitteknutene kan være en god idé, men det er ikke det som er Alexanderteknikken. Alexanderteknikken er hva du tenker. En Alexanderteknikk-lærer sa en gang at om noen ser ut som om de gjør Alexanderteknikk så gjør de ikke Alexanderteknikk.

Noen ganger, hvis du øver på å bruke Alexanderteknikk mens du beveger deg, kan det være hensiktsmessig å senke tempoet litt. Da vil noen kunne se at du gjør noe annerledes. Men ellers hvis du gjør vanlige bevegelser i normalt tempo, vil ikke andre oppdage det.

I timene er det ofte hensiktsmessig å gjøre ting langsommere enn du pleier. Noen kan derfor få den oppfatningen at Alexanderteknikk, det er å gjøre ting langsomt. Ofte kan dette være blandet sammen med en misforståelse av prinsippet om «inhibition», å stoppe eller å vente. «Inhibition» betyr at du lar være å reagere umiddelbart. Det betyr ikke at du deretter gjør bevegelsen langsomt. Men når du først øver på det å la være å reagere, kan det være lurt å ta seg ekstra god tid, så du sørger for at du faktisk ikke gjør noe. Med erfaring er tiden det tar å «stoppe» bare brøkdelen av et sekund. Du trenger bare tiden det tar å tenke en tanke, og den er ikke lang.

Med erfaring og øvelse vil det også ikke lengre være nødvendig å gjøre ting veldig langsomt. Ja, faktisk er det ofte best om eleven etter å ha gjort noe langsomt noen ganger, prøve i normalt tempo. Å gjøre ting langsomt kan øke faren for å overkontrollere bevegelsene og dermed øke spenningen. Å gjøre bevegelsene i normalt tempo krever at eleven tenker lett og forsiktig, dvs. bare tenker og ikke gjør noe. Alexanderteknikken går ikke ut på å gjøre ting «riktig», men det kan sies at Alexanderteknikken går ut på å tenke på rette måten.

Det er denne tenkemåten du bruker når du «gjør Alexanderteknikk».

Den beste måten å «gjøre Alexanderteknikk» på, er å bruke teknikken i dagliglivet. Hvilke situasjoner, aktiviteter eller bevegelser er det du bruker Alexanderteknikken i? 

Om du har hatt en del timer i Alexanderteknikk er det mulig at du bruker Alexanderteknikken uten at du tenker over det. Det som lønner seg er å finne øyeblikk eller situasjoner i løpet av de daglige rutinene der du kan ta «fri» i 30 sekunder være oppmerksom på hva du gjør. Det kan også lønne seg å velge noen få helt enkle aktiviteter å bruke Alexanderteknikken i. Spør Alexanderteknikk-læreren om råd og prøv ut aktivitetene i en time. Da blir det lettere når du skal «gjøre Alexanderteknikk» på egenhånd etterpå.

Relaterte blogginnlegg:

Alexanderteknikk i dagliglivet

Snøsmelting

Våren er godt i gang. De fleste steder er snøen borte. «Vårsola har smeltet snøen», tenker du kanskje? Det er ikke helt riktig. Snøen er hvit og reflekterer lyset. Hadde lyset i seg selv kunnet smelte snøen hadde vi ikke hatt mye skiføre på høyfjellet. Vårsola gjør at lufta er varmere. Det er først og fremst varmere luft som gjør at snøen smelter.

Når du har en time i Alexanderteknikk tror du kanskje at det Alexanderteknikk-læreren gjør med hendene forårsaker de fantastiske endringene du opplever i kroppen. Det er ikke helt riktig. 

Selv om berøring i seg selv har en effekt på mange plan, ligger forklaringen på effekten et annet sted.

Vi Alexanderteknikk-lærere har spesiell trening i å kunne regulere organiseringen av muskelspenninger i egen kropp. Vi gjør det ved hjelp av en mental prosess som for det første går ut på å kjenne igjen og unngå tendenser til unødvendig spenning, og for det andre sørge for dynamisk muskelspenning ved å ha intensjon om «lengde og bredde» i kroppen.

Når Alexanderteknikk-læreren har dynamisk og elastisk muskelspenning i hele kroppen vil dette «smitte» over på eleven. Ingen vet nøyaktig hvorfor det skjer, men erfaring viser at det er en klar sammenheng mellom det som foregår i lærerens muskel-skjelettsystem og hvordan elevens system responderer. Selv om vi ikke har noen forklaring for øyeblikket er det ikke noe mystisk ved det. Effekten eleven opplever er et resultatet av lærerens ferdigheter, og lærerens ferdigheter kan beskrives og forklares.

Det første læreren må gjøre er å gjøre minst mulig, dvs. være i balanse og med minst mulig statisk eller unødvendig muskelspenning. Læreren må organisere sitt eget muskel-skjelettsystem før han (eller hun) i det hele tatt tenker på å legge hånden på eleven. Deretter kommer utfordringen ved å legge hånden på. Fristelsen er stor for å ville «gjøre» for mye. Feil intensjon, bare en feil tanke, er nok til at lærerens muskel-skjelettsystem påvirkes negativt. Hånden reflekterer hva som skjer i resten av muskel-skjelettsystemet, og dermed blir ikke lærerens hånd tilstrekkelig åpen og dynamisk, og kontakten med eleven blir ikke god nok.

Alt avhenger av kvaliteten av kontakt. Og kvaliteten av kontakt avhenger av tilstanden i lærerens muskel-skjelettsystem, som igjen er avhengig av mentale prosesser og lærerens oppmerksomhet.

Er det god kontakt mellom lærerens hånd og eleven, kan læreren påvirke elevens spenningsnivå gjennom regulering av eget muskelskjelett-system. Læreren utnytter egenskaper ved muskel-skjelettsystemet som øker tendensen til ekspansjon, dvs. å gi slipp på hodet slik at hodet går «fram og opp», slik at ryggen blir lengre og bredere osv. Spesielt viktig er det å gi slipp på unødvendig spenning i beina og sørge for mest mulig dynamisk spenning. Derfor er det normalt at Alexanderteknikk-læreren står med mer eller mindre bøyde knær, det vi kaller «monkey»-posisjon.

En måte å se det på er at Alexanderteknikk-læreren tar imot elevens muskel-skjelettsystem med hele sin egen kropp. Selve hånden gjør vanligvis veldig lite, den er bare informasjonskanal. Derfor er berøringen av hånden til en Alexanderteknikk-lærer noe helt annet enn det du vil oppleve fra en massør, kiropraktor, osteopat, eller fysioterapeut.

Effekten er også en annen. En massør eller kiropraktor eller manuellterapeut knar snøballer, vi Alexanderteknikk-lærere smelter snøen.

Men det betyr ikke at vi har «varme» hender. Faktisk trenger ikke hånden å være spesielt varm. Den kan godt være kjølig, bare den ikke er ubehagelig kald. Healere og kraniosakral-terapeuter bruker også hendene som «informasjonskanaler». De har ofte det vi Alexanderteknikk-lærere vil beskrive som «non-doing» berøring. Men i kraniosakral-terapeutens tilfelle kommer «non-doing» av at de lytter etter en puls som ikke finnes i pasientens kropp. Healeren lytter etter noe som er hinsides virkeligheten. Resultatet er berøring som kan virke beroligende og avstressende.

Alexanderteknikk-læreres berøring er noe mer. En Alexanderteknikk-lærer havner lett i problemer om han eller hun begynner å innbille seg ting. Alexanderteknikk-lærerens bruk av hendene bygger på konkrete ferdigheter tilegnet seg gjennom en utdannelse som vanligvis tar tre år, full tid. Det tar så lang tid, minst, fordi det er en ferdighet som slettes ikke sitter bare i hendene, men i hele kroppen, og ikke minst mellom ørene.

Et av målene med undervisning i Alexanderteknikk er at eleven selv lærer denne måten å tenke på og dermed sørger for sin egen vårløsning.

Relaterte blogginnlegg:
Effekten av berøring
Viskelær

Oppstandelsen

Det er vår. Påska er over. Det sies at Jesus har stått opp. Sevja stiger, det spirer og gror. Plantene strekker seg mot lyset. Alt er på vei oppover. Menneskene også.

I et evolusjonsperspektiv har vi også beveget oss oppover. Vi har reist oss på to og balanserer i vår fulle høyde. Ganske fantastisk egentlig. Utviklingen gjenspeiles og gjentas i barns utvikling. Min lille niese på ti måneder kommer ganske snart til å reise seg opp og stå. Et stort øyeblikk og avgjørende for hva hun kommer til å gjøre resten av livet. Evnen til å reise seg opp, komme seg på beina, stå på egne bein, kan vanskelig overvurderes. Vi tar det lett for gitt.

Å reise seg fra en stol er bevegelsen som kanskje blir mest brukt i en Alexanderteknikk-time. Det er ikke tilfeldig. Hvordan vi kommer oss opp avgjør hvor godt vi klarer å organisere oss i forhold til tyngdekrafta, som igjen er avgjørende for kvaliteten på alle bevegelser, inkludert pusten.

Evnen til organisering i forhold til tyngdekrafta er selvfølgelig innebygd og medfødt. Men det er mye vi gjør som hemmer organiseringen. Alexanderteknikken er derfor først og fremst preventiv. Du reiser deg ikke fra stolen for å lære å reise deg fra en stol. Det kan du allerede. Men du lærer å la være å reagere på måter som hemmer bevegelsen.

Enkelte mener at Alexanderteknikk-lærere fokuserer for mye på det å sette seg ned og å reise seg. Det er noe i den kritikken. For å anvende Alexanderteknikken i dagliglivet, som jo er formålet med undervisningen, kan det være andre aktiviteter som er mer anvendelige. Du reiser deg fordi du skal etter eller annet, og plutselig har du reist deg uten å være oppmerksom på hva du gjorde. Å fange øyeblikket kan være lettere i andre aktiviteter. På den annen side er det å reise seg opp noe du gjør ganske mange ganger i løpet av en dag, så muligheten byr seg stadig.

Egentlig behøver vi ikke å bruke en stol i Alexanderteknikk-undervisningen. Den er bare mest praktisk å bruke. Eleven kunne like gjerne reist seg opp fra gulvet, eller fra huk. Det avgjørende er evnen til å la organiseringen av muskel-skjelettsystemet skje uforstyrret i en bevegelse der retningen er oppover. Intensjonen om «opp» driver prosessen.

Deretter er det om å gjøre å finne retningen «opp» i andre aktiviteter også. For eksempel når du går. Når du løfter armene. Når du trekker fra gardinene og åpner vinduet. Når du skjærer brød og lager frokost. Eller når du bøyer deg ned (!) for å pumpe opp sykkelen, eller når du skifter til sommerdekk på bilen.

«Opp» gir dynamikk og elastisitet, fjæring og spenst i bevegelsene. Vårsola kan være til god hjelp for å komme «opp», men om du vil ha en ekstra håndstrekning kan du ta noen timer i Alexanderteknikk.


Relaterte blogginnlegg:

Smil

Tiramisu