Bevegelse eller retning

Alexanderteknikken går ut på å forbedre kontrollen og kvaliteten på bevegelsene vi gjør på en indirekte måte.

De praktiske elementene i Alexanderteknikken er «inhibition» og «direction», «stoppe» og «tenke retning». Å stoppe er å velge å ikke reagere. Noen ganger innebærer det å stoppe opp og vente slik at du kan tenke retning. Å tenke retning er å gi mentale beskjeder til deg selv som skal hindre at du trekker deg sammen eller kollapser idet du beveger deg. Retningene er vanligvis formulert positivt, du ønsker f.eks at hodet går «fram og opp», men hensikten med retningene er alltid først og fremst preventiv.

Retning

I Alexanderteknikken brukes begrepet «retning» ganske vidt om enhver tanke eller mental forestilling som skal fremme ekspansivitet og hindre kompresjon. For eksempel kan en alexanderlærer foreslå at du har oppmerksomhet om rommet rundt deg eller oppmerksomhet om hele synsfeltets omfang. Ifølge Alexander var det opp til læreren å foreslå retninger (eller «ordrer» som han også kalte det) som passet den enkelte elev. De generelle retningene Alexander formulerte og som er de mest brukte, kan beskrives som en form for tenkt eller ønsket bevegelse. (Hodet fram og opp, ryggen lang og bred, knær forover og fra hverandre).

Dette er tenkt indre bevegelse, bevegelse det ikke er mulig å utføre muskulært, noe du bare skal tenke og ikke gjøre.

Bevegelser 

Bevegelser har også retning. Uten retning blir det ingen bevegelse. Når du lærer Alexanderteknikk vil du oppdage at du må ha en klar forestilling om både retningen på bevegelsen du gjør og retningene du tenker for kroppen. Noen ganger går de samme vei, andre ganger ikke. Dette kan virke komplisert i begynnelsen, men er enkelt når du først har lært å tenke retning. Det er som å lære å sykle. Når du har knekt koden kan du det.

Det avgjørende er å være klar over at retningene du tenker for kroppen skjer innvendig og er konstante, de forandrer seg ikke. De er også konstante i tid. De er de samme både før, under og etter bevegelsen.

Eksempler 

Den generelle retningen for hodet er alltid opp i forhold til bekkenet. Når du sitter på en stol vil det være i retning taket. Men for å reise deg opp må du la overkroppen helle forover for å få tyngdepunktet over føttene. Da vil retningen for hodet fortsatt være vekk fra bekkenet, men ikke lengre være i retning taket.

Om du bøyer deg ned er retningen du tenker for hodet fortsatt opp (i forhold til bekkenet) selv om hodet fysisk er på vei nedover i forhold til gulvet.

Retningen for knærne er alltid forover. Når du setter deg vil knærne bevege seg forover samme vei som retningen du ønsker for dem. Når du skal reise deg er retningen for knærne fortsatt forover selv om de underveis til stående beveger seg bakover i forhold til bekkenet.

Når du går er retningen for hodet som alltid oppover mens kroppen går forover.

Knekke koden

Det er en god idé å legge spesielt merke til hva som skjer med de tenkte retningene når du endrer retning på de fysiske bevegelsene. Da har de tenkte retningene en tendens til å endres om du ikke passer på.

Om du f.eks. lener deg forover i sittende stilling for å nå noe på bordet foran deg går det vanligvis greit å tenke hodet opp når du lener deg forover, men retningen for hodet har lett for å bli bakover og ned når du beveger deg tilbake igjen.

Når du øver på å anvende Alexanderteknikken i en aktivitet lønner det seg å legge inn pauser der bevegelsene forandrer retning. Ved å stoppe opp et øyeblikk kan du sørge for at retningen du ønsker i kroppen er den samme hele veien.

Å tenke retning når den fysiske bevegelsen går samme vei er enkelt. Når du beveger deg i en ny retning er det bare et spørsmål om å fortsette å tenke på samme måte.

Relaterte blogginnlegg

Direkte eller indirekte 

Å ønske bevegelse

Oppvasken

I en diskusjon jeg så på facebook nylig kom det fram at mange ikke liker å ta oppvasken. De ville heller gjøre annet husarbeid hundre ganger enn å vaske opp en eneste gang. Det syntes jeg var rart for jeg liker å ta oppvasken.

Å vaske opp er en enkel jobb som ikke krever mye tankearbeid og som er tilfredsstillende ved at resultatet er umiddelbart synlig, og så liker jeg å leke med vann.

Jeg tror det kan være to grunner til at noen ikke liker å ta oppvasken. Enten synes de at de har viktigere ting å gjøre (og det er fullt forståelig), eller så gjør de oppvasken på feil måte. Når jeg sier på feil måte mener jeg ikke om de tar glass eller bestikk først eller andre måter å organisere arbeidet på. Jeg tenker på hvordan de organiserer seg selv. Det er her Alexanderteknikken kommer inn.

Grunnlaget 

Arbeid i høyde med kjøkkenbenk eller oppvaskbenk krever for de flestes vedkommende at de bøyer seg noe forover og ned. Den mest alvorlige feilen folk gjør er å stå med strake bein og låste knær og kollapse i overkroppen. Kroppen blir delt opp i fikserte bein og overmobil overkropp. Det hadde vært bedre om det var omvendt. 

I beina har vi store ledd - knær, hofter og ankler, som gir bevegelighet, og overkroppen bør være relativt stabil for å gi best mulig utgangspunkt for bruk av armene. Når beina er statiske må vi kompensere med bevegelser i overkroppen som forstyrrer armenes funksjon. Kort sagt, kroppen blir ukoordinert og arbeidet blir tungt. Oppvasken blir ikke gøy på den måten.

Alternativet er å være i en dynamisk «monkey»-posisjon, med «lang og bred» overkropp og bevegelige knær hofter og ankler. Nå mener jeg ikke at du skal stå med bøyde knær hele tiden, bare at beina hele tiden er tilgjengelig for bevegelse.

Lave personer behøver knapt å bøye knærne, høye personer må bøye seg ganske mye. (Kan være medvirkende årsak til at å ta oppvasken oppleves som slitsomt). Et tilleggsproblem er at skapdøren under vasken kan komme i veien for knærne. Jeg vet om folk som åpner skapdøren under kjøkkenbenken når de står og jobber for å få rom til å bevege seg. 

Det avgjørende er ikke posisjon men at du er bevegelig og dynamisk, og at du ikke stivner eller kollapser. Det gjelder å ha være oppfinnsom når det gjelder praktiske løsninger. Ulike måter å gjøre ting på kan det være fint å prøve ut på en Alexanderteknikk-time.

Det vi alexanderlærere ser som andre overser er hvordan du bruker hodet i forhold til kroppen. Hvor hodet går følger kroppen etter, og hodet følger øynene. Jobber du med hendene i midjehøyde vil det å se ned på hendene kunne gjøre at hodet går ned slik at overkroppen kollapser og muskelsystemet blir dårlig koordinert. Bruken av hodet påvirker i stor grad koordinasjon av muskelskjelettsystemet. Det utnytter vi på en positiv måte ved å la nakken og hodet ha friheten til å orientere seg i en retning som bevarer lengden i kroppen.

Hvis du ikke er vant til å bruke kroppen på denne måten kan det oppleves som tyngre enn den vanemessige måten med låste knær. Det vi er vant med føles ofte lettere selv om det kan være både mindre energiøkonomisk og mindre hensiktsmessig.

Tid 

Dynamisk bruk av hele kroppen et forutsetning for gode og effektive og behagelige bevegelser. Like viktig er det å ta seg nok tid og ikke ha det for travelt. Det er aldri mulig å gjøre noe på en god måte om du har hastverk. Bevegelser kan gjerne være raske men om du hele tiden presser tempo vil de lett bli stakkato. Det er også større risiko for å bruke mer kraft enn nødvendig. Det betyr ikke at det lønner seg å bevege seg veldig langsomt. Dert kan også bli statisk, slitsomt og tungt. Tenk på det som et musikkstykke. Det er ikke om å utføre det fortest mulig men i et passende tempo, og blir det for langsomt mister det mening.

Å ta tid er en forutsetning for å kunne «velge å la være», det vi i Alexanderteknikken kaller «inhibisjon». Ved å være beredt til å velge å la være kan vi unngå tendenser som vil hemme bevegelser, som for eksempel å låse knærne.

Hvis du opplever det å ta oppvasken som slitsomt og ønsker å bli mer bevisst på hva du gjør, kan det lønne seg å stoppe helt opp innimellom. Kom tilbake til en «nøytral» posisjon og stå rett opp og ned noen sekunder. Ta tid til å tenke på lengden og bredde i kroppen før du fortsetter, og la hodet lede bevegelsen når du går igang igjen.

Håndlaget 

Når forutsetningene nevnt over er tilstede vil bevegelsene du gjør allerede kunne være myke og effektive og pusten fri og uhemmet. Men det kan lønne seg å vurdere bruken av armene også. Måten armene brukes på påvirker resten av kroppen på en god eller dårlig måte. Du kan utnytte armenes potensielt positive innflytelse.

Tre små tips som kan være nyttige er å la fingrene lede bevegelsen, å la hånden ta form etter tingen du berører, og å la vekten av det du holder bli tatt imot av hele kroppen.

Alt du gjør i en Alexanderteknikk-time som gjelder bruken av hendene er også relevant i forhold til å ta oppvasken.

Menneske eller maskin

Ordentlig oppvask finnes neste ikke lenger. I dag har alle oppvaskmaskin. Nesten ingen tar oppvasken på gamlemåten. Nå består mye av jobben i å sette inn og ut av maskinen. Jeg har av og til elever som kommenterer at det er en tung jobb, og på en måte kan den være tyngre enn gammeldags oppvask. Du må bøye deg lavere ned fordi den nederste nivået er like over gulvhøyde. Det kan også være fristende å ta en for stor bunke tallerkener når du skal sette ting på plass. Akkurat det samme gjelder for maskinvask som forklart ovenfor om bruk av kroppen, beina og armene og hodet.

Å stable inn i maskinen kan by på en egen utfordring, det vi i Alexanderteknikken kaller «endgaining». Endgaining betyr å gjøre noe uten hensyn til hvordan handlingen utføres. Hvem har vel ikke bare slengt ting i maskinen for så å måtte gjøre det på nytt? Motstykket til endgaining er «means-whereby». Hvis vi har en plan for måten å gjøre noe på kan vi unngå mange problemer. Prosessen kan beskrives som «stopp, vent, tenk». Hvis du stopper opp noen sekunder og tar deg tid til å observere situasjonen, vil ofte ideer om hvordan å få plass til tingene i oppvaskmaskinen komme av seg selv.

Å sette inn og ut av oppvaskmaskinen er egentlig en ideell aktivitet å anvende Alexanderteknikken i. Du gjør mange ulike bevegelser – bøyer deg ned, reiser deg opp igjen, kanskje strekker du deg etter noe, griper ting, løfter. Om du stopper opp i blant og utnytter anledningen til selvobservasjon vil du oppdage at det å ta oppvasken kan være mer interessant enn du aner.

Relaterte blogginnlegg: 

Husarbeid
Støvsuge

Så gjør vi så

Direkte eller indirekte

En definisjon av Alexanderteknikken er et hjelpemiddel til å forbedre måten vi beveger oss på. Fordelen med en slik definisjon er at den hentyder til noe dynamisk og ikke til noe statisk som «kroppsholdning». Ulempen er at folk flest vil tro at du må gjøre noe aktivt og muskulært for å forbedre bevegelsene, kanskje fordi det er nærliggende å assosiere med idrettsutøvere som trenger mer styrke og smidighet for å prestere bedre. Styrke og smidighet er selvfølgelig bra, men Alexanderteknikken fungerer på et annet plan. Jeg skrev for noen uker siden om Alexanderteknikkens indirekte kontroll. Å forstå forskjellen mellom direkte og indirekte framgangsmåte for forbedring av bevegelse vil gjøre at du forstår bedre hva Alexanderteknikken går ut på. 

Indirekte

Et eksempel jeg brukte i blogginnlegget om indirekte kontroll var fra en vitenskapelig studie av bevegelseskvalitet hos musikere (Proactive Selective Inhibition Targeted at the Neck Muscles). Studien gikk ut på at fiolinister (og noen bratjsister) gjorde spillerelaterte bevegelser samtidig som de visuelt kunne observere muskelaktivitet i egen nakke via en skjerm som viste ultralydbilde av nakkemusklene. Når musikerne ble bedt om å minimere muskelaktiviteten i nakken hadde dette positiv effekter på bevegelsene i form av redusert unødvendig bevegelse og muskelspenning. 

For å forbedre spillebevegelser ville en fiolinlærerer kanskje ha bedt fiolinisten om å la albuen på buearmen være lavere, eller bruker mer bevegelse i håndleddet, eller kanskje plassere føttene i en annen posisjon. Dette kan dreie seg om nødvendige og riktige endringer, men dette er fiolinteknikk, og ikke Alexanderteknikk. 

Her er noen andre eksempler som kan belyse forskjellen mellom direkte og indirekte tilnærmning.

Børste tenner 

Jeg ser av og til alexanderlærere foreslå det å puse tenner som aktivitet for selvobservasjon. De forslår å prøve å holde mindre hardt i børsten. Dette er veldig fornuftig, men strengt tatt ikke Alexanderteknikk. Å bruke Alexanderteknikken vil for eksempel være å begynne observasjonen fra nøytral posisjon, dvs. observere forberedelsen til aktiviteten, og å observere hva som skjer med den generelle koordinasjonen når bevegelse settes i gang, særlig hva som skjer i den sentrale aksen i kroppen og forholdet mellom hodet og ryggsøyle. Dette vil påvirke hva som skjer i armen og hånden. Når det gjelder grepet om tannbørsten vil en Alexanderteknikk-tilnærming være å tenke lengde i armen og fingrene for på den måten å påvirke muskeltonus indirekte.

Klø seg på øret 

Å klø seg på øret eller nesa er en ganske uvesentlig bevegelse de færreste vil ha interesse av å «forbedre». Men det er en veldig vanlig bevegelse som kan brukes til å avsløre om koordinasjonen ved bruk av armen er god. Det som kan skje av «gale» ting er at nakken spennes og skulderen dras opp til øret, at armen og hånden er anspent, at pusten holdes og at kroppen generelt stivner – for å nevne noen. 

En indirekte, men egentlig ikke Alexanderteknikk-framgangsmåte, ville være å utforske et spekter av bevegelsesmuligheter for å utføre aktiviteten. For eksempel ville det være å føre hånden ut til siden først, eller først forover og så bakover mot øret. Mulighetene er uendelige og å utforske variasjonsmulighetene vil kunne resultere i «lettere» måter å gjøre bevegelsen på. Noen ganger kan vi bruke en slik framgangsmåte i Alexanderteknikken, men dette ligner mer på prinsippene for Feldenkraismetoden.

I Alexanderteknikken vil vi i utgangspunktet bruke den samme bevegelsen med den tanken at enhver bevegelse kan forbedres og at det ikke nødvendigvis er bevegelsen det er noe i veien med, men måten den utføres på. 

En alexanderlærer vil først kanskje diskutere med personen/eleven for å bevisstgjøre eventuelle feiloppfatninger om hvordan armen fungerer. Det kan for eksempel være en forestilling om at skuldrene ikke må bevege seg i det hele tatt. Når slike misoppfatninger er ryddet av veien vil læreren kunne foreslå mentale konsepter å prøve ut, for eksempel å ha en idé om at nakke- og ankelledd skal få være frie og bevegelige under bevegelsen. Deretter gjøres bevegelsen, som tilsynelatende vil være den samme, men de spenningsmessige forholdene i kroppen kan være dramatisk annerledes. 

Å gå

En direkte framgangsmåte for å endre gangbevegelse vil for eksempel være å forsøke å gå med små skritt, eller å prøve å «rulle» på foten, eller å gå med føttene nærmere hverandre eller mer bredbeint, eller la hoftene svinge mer til side. Min erfaring er at særlig Mensendieck fysioterapeuter er ivrige etter å få folk til å «rulle» på fotbladet. Hensikten er god, men instruksjonen gjør at folk gjør mye rart og unødvendig når de går. 

En indirekte tilnærming vil være å først observere igangsetting av bevegelsen. Hvis noe ikke fungerer når du går kan det være vaner som er i veien. Disse vanene er en direkte følge av og uløselig knyttet til intensjonen om å gå. Konsekvensene av vanene er lettest å observere ved igangsetting. 

For å unngå å forstyrre koordinasjonen ved igangsetting av bevegelsen vil læreren foreslå preventive mentale ordrer, «retninger», for eksempel å tenke på å la ryggen være lang og bred. 

En annen indirekte framgangsmåte vil være å jobbe med elementer av gangmønsteret, for eksempel det å overføre vekt fra en for til den andre. 

Å gå består av bevegelser som er mer eller mindre fastlagt av muskelskjelettsystemet. Det er nesten som å puste. Å la bevegelse skje av seg selv er avgjørende. Med en gang vi går inn og overstyrer risikerer vi å gjøre noe galt. 

En indirekte framgangsmåte hindrer at automatiske funksjoner overstyres. Men den viktigste grunnen til å bruke en indirekte framgangsmåte er for å unngå vanestyrte bevegelser. Direkte framgangsmåte baserer seg på det vi føler som «riktig». Indirekte framgangsmåte gjør bevegelsene mindre avhengig av det vi føler som «riktig» og gjør det mulig å bevege seg på en ny måte. 

Relaterte blogginnlegg

Indirekte kontroll