Samspill

Det vakreste ved fotball er samspillet. Pasningene som tegner buer og streker mellom spillerne, som gir beskjed eller oppfordring gjennom nyanser i retning og kraft. Rytmen i spillernes bevegelser på banen, som en dans, som polyfone stemmer i musikk av Bach, individuelle, men samtidig i harmoni.
Finter og driblinger er bare pynt, som ytre detaljer der samspillet er strukturen og linjene i byggverket. Skåringer kan være vakre, men er bare bekreftelsen på et vellykket samspill, som sluttakkorden i et musikkstykke. Deretter applaus, men det var ikke stykkets siste tone som gjorde deg begeistret.

Men som i livet ellers finnes disharmoni. Taklinger, feilpasninger, misforståelser, balltap, juksing, filming og til og med vold. Vold er selvfølgelig det verste, men mest irriterende er egoisme, egoistiske spillere som bryter rytmen og misbruker mulighetene.
Det er lettere for den som ser på TV å se hvor det er mulig å spille ballen, vanskeligere for spillerne på banen å ha oversikten. Det er da det gjelder å ha overblikk, ha inkluderende oppmerksomhet.

Johan Cruyff sa det viktigste var å fortsatt å ha blikket på medspillerne når han hadde ballen ved føttene. Zinedine Zidane kunne finte ut hvem som helst fordi han alltid var i balanse og samtidig leste balansen til motspilleren, da var det enkelt å trekke ballen utenfor rekkevidde. Franz Beckenbauer kunne på en og samme tid oppleve bevegelsen til samtlige spillere på banen, slik en dirigent kan høre alle instrument i orkesteret når han ser i partituret.

Inkluderende oppmerksomhet har å gjøre med romfølelse. Og romfølelse har forbindelse til din evne til å kontrollere balanse og planlegge bevegelser. Du kan oppleve hvor du er i rommet, men du kan også oppleve rommet i kroppen, for eksempel rommet mellom hode og bekken, eller mellom hode og føtter.
Det er lett å bli oppheng i detaljer i form av smerter eller muskelspenning. Detaljer er bare viktige i forhold til helheten, det er da først de får mening. Det du kan føle av spenning i nakken er ikke så viktig som forholdet mellom hodet og ryggsøyle. Er hodet på vei oppover i forhold til resten av kroppen, eller trekker du det nedover?

Jeg hører ofte folk snakke om å «konsentrere seg». Konsentrasjon er en annen form for oppmerksomhet. Konsentrasjon er fokus på detalj. Noen ganger trenger vi det også. I fotball trenger du konsentrasjon for å skyte straffespark. Det er bare deg, ballen, og målet. Keeperen bør du helst overse.

I Alexanderteknikken trenger vi inkluderende oppmerksomhet. Vi trenger det fordi Alexanderteknikken handler om forhold, om forholdet mellom oss selv og omgivelsene, forholdet mellom kroppsdelene, og forholdet mellom intensjon og handling.
Alexanderlæreren Frank Pierce Jones sammenlignet inkluderende oppmerksomhet med lyset på ei scene. Istedenfor bare å ha et spotlys og resten i mørke, har du lys som dekker hele rommet. Da kan du når som helst rette fokus dit det er nødvendig, når det er nødvendig.

Alle har evne til inkluderende oppmerksomhet, og de fleste bruker det uten å tenke over det, i trafikken for eksempel. Å ha oversikt over plassering av bilen du kjører og samtidig være oppmerksom på trafikken, krever inkluderende oppmerksomhet. Eneste forskjell er at i Alexanderteknikken inkluderer vi oss selv i oppmerksomhets-feltet. Det er ganske enkelt, når du først får det til, det er litt som å lære å sykle.

Inkluderende oppmerksomhet er sårbart for stress. Fotballspillere kan lide av det. Stress, presset på å prestere, kan virke negativt inn, føre til 'tunnelsyn' og at de mister overblikket, og være årsak til at de gjør feil valg i spillsituasjonen. Jeg tror det er en av grunnene til at psykologi spiller en så stor rolle i fotball, og andre lagspill. Det påvirker samspillet.
Men når du bevisst inkluderer deg selv i oppmerksomhet-feltet kan det virke som et middel mot stress. Du får overblikk, mer tid og følelse av kontroll, og flere valgmuligheter for hvor du vil spille ballen videre.

Hel volley

Sist skrev jeg om Jabulani, ballen som blir brukt i fotball-vm. Jabulani, har fått mye av skylda for keepertabber og skudd som går over mål. Men nå når de beste lagene og de beste spillerne er igjen, treffer skuddene bedre. Ballen kan ikke ha all skylda, det må være noe med spillerne.

Når noen skyter over mål sies det ofte om spilleren at han (vanligvis han, men det kunne like gjerne vært hun) fikk «ryggsekk». Spilleren legger seg bakpå i det skuddet går og ballen fyker over. Egentlig er det i øyeblikket rett før skuddet at det fatale skjer. Noe skjer som ikke bør skje.

Noe som ikke bør skje? Dette høres ut som en sak for Alexanderteknikken og non-doing.

Tv-produksjonen i fotball-vm er ganske fin. Innimellom sender de repriser av detaljer i super slow-motion. Det avslører alt. Det avslører feilene hos en spiller som skal skyte og som tar i alt han kan. Ønsket om å skyte hardt fører til masse unødvendig muskelspenning. Siden musklene er arrangert slik de er, fører det til at hodet trekkes bakover og ned og der har du ryggsekken.

Rådet spillere får er å ha hodet over ballen. Den instruksjonen kan fungere - hvis den fungerer preventivt. Jeg har hørt trenere snakke om å «presse hodet ned». Omtrent like idiotisk som å dra skuldrene bakover for å ikke dra dem forover. Kompenserende spenning løser ingen problemer. Gode spillere har god teknikk fordi de ikke gjør noe unødvendig. For å forbedre teknikk må det avlæring til.

Å la være å spenne nakken kan være nok til å unngå «ryggsekk». Det skal derfor lite til før fotballspillere får igjen for å lære Alexanderteknikk. Men det handler ikke bare om hvilken vei hodet går. Det handler om individuelle spenningsmønstre som forstyrrer balansen. Bare se på spillere når de går av banen, ikke akkurat idealer for dynamisk balanse.

Mest av alt handler det om hva som skjer inni hodet. Den ultimate testen er skudd på hel volley. Et perfekt utført volley-skudd er beviset på en fotballspiller i fysisk og mental balanse. Ballen går i en bue i lufta og du må «vente» til den møter foten. Fristelsen til å dra til for tidlig er kjempestor. Evnen til å vente, eller avstå fra handling, det vi i Alexanderteknikken kaller inhibition, er altså en avgjørende ferdighet i fotball.

Men hva har dette å si for oss som ikke tjener millioner av kroner på å løpe rundt og sparke en ball? Vel, bortsett fra det med millionene er det akkurat det samme om du skal ta en ball på hel volley eller åpne ei dør.

Finn ei dør, gjerne ei dør du bruker daglig. Stå noen meter fra døra, gå bort og åpne den og gå igjennom. Gjør det samme flere ganger slik at du vet at du går bort til døra og åpner den omtrent som du pleier å gjøre. Neste gang, dette er testen, stopper du idet du har hånda på dørhåndtaket.
Kan du merke om du har spent musklene noe sted, forberedt døråpninga med for mye og for tidlig spenning? Hvordan er balansen?
Et hvilket som helst dørhåndtak kan være mulighet for å teste deg selv. Teste om du har bedre kontroll enn Wayne Rooney. Det har du vel?

Når du står der med hånda på dørhåndtaket vil du kanskje lure på hva som skal til av spenning for å åpne den. Det kan du godt lure på. Forrige innlegg gir et hint.