Alltid beredt

Da jeg var ung, i forrige årtusen, var jeg med i speideren. Vi overnattet i telt, gapahuk og snøhule. Vi grillet pølser, pinnebrød og pizza. (Eksotisk pizza med peanøtter og andre ting vi fant i sekken).

Vi lærte å knytte knuter, plastre sår og spjelke bein. (Det med plastring var absolutt nødvendig. Jeg kan ikke huske én tur uten at noen skar seg i fingeren). Vi lærte å bruke kart og kompass, vi lærte om dyra i skogen, vi lærte speidersanger og dårlige vitser.

Som kjent er speidernes motto "alltid beredt". Det var vi vel også, om problemet kunne løses med plaster, en taustump eller kart og kompass.

Jeg synes speiderne har et godt motto. Vi kan aldri være helt sikre på hva som kommer til å skje. Vi må være forberedt på det meste og å kunne ta ting som de kommer.

Alexanderteknikken hjelper deg til alltid å være beredt. Den forbereder deg ikke til noe bestemt, som å spjelke bein, men hjelper deg til å bruke kreftene på mest mulig effektiv måte uansett hva du gjør. 

Ved å bruke teknikken blir du gradvis mer følsom for signaler fra kroppen. Indirekte vil det også gjøre deg bedre forberedt, fordi å være beredt forutsetter oppmerksomhet.

Men aller viktigst er at Alexanderteknikken gjør deg beredt til å stoppe. Ved å være beredt til å stoppe blir du i stand til å ta valg. Bare da kan du være alltid beredt.

Relaterte blogginnlegg: 

Kontroll

Din egen melodi

Da jeg skrev forrige blogginnlegg kom jeg til å tenke på en gang jeg hørte Bruchs fiolinkonsert i g-moll. Det var i Brighton mens jeg studerte til å bli alexanderlærer. Fiolinisten Midori skulle spille med det lokale symfoniorkesteret. Jeg hadde gått glipp av en konsert hun hadde i Oslo mange år tidligere og ville gjerne høre henne live. 

Bruchs fiolinkonsert kjente jeg godt fra før. Min far hadde en LP med Nathan Milstein som jeg likte å lytte til, og senere under musikkstudiene spilte jeg de to første satsene. Jeg trodde jeg visste hva jeg kom til å høre. Men Midoris tolkning var helt annerledes enn den jeg hadde i hodet. Hun klarte å skape uventede nyanser i hver eneste lille frase. Det var samme bilde, men i nye farger. Samme historie, men med andre ord.

Alexanderteknikken kan ha noe av den samme effekten. Det er de samme gamle bevegelsene du gjør, men på en ny måte. Du kan oppleve detaljer og nyanser du ikke forventet og følelser du ikke visste var mulig.

Hvem spilte riktig, Milstein eller Midori? 

Selvfølgelig begge. Hver på sin måte. Problemet med å gjøre noe på «riktig» måte er at det lett overstyrer nødvendige individuelle forskjeller. Forsøker du å gjøre bevegelser «riktig» ved å etterligne andre kan det hende du gjør feil.

Det er ikke engang sikkert at hva som er riktig måte for deg i dag er riktig måte i morgen. Patrick Macdonald skriver i «The Alexander Technique As I See It»: 

Do not forget that right and wrong change, and should change as your body co-ordination change. What is right for you today should be wrong for you tomorrow (Macdonald 2015, s. 4).

Alexanderteknikken handler ikke om å gjøre ting riktig. I stedet følger vi prinsippet med å finne ut hva vi gjør feil for så å slutte med det. Det som da trer fram er din individuelle måte å gjøre bevegelsene på, måten som er «riktig» i forhold til dine forutsetninger. En måte som samsvarer med de faktiske forhold. I morgen kan forholdene være annerledes. 

I morgen spiller du din egen melodi på en ny måte.

Relaterte blogginnlegg: 

Den riktige tonen 

Litteratur:

Macdonald, Patrick. 2015. The Alexander Technique as I See It (2. utgave). Mouritz ISBN 978-0954352295 Hb

Lenker:

Milstein spiller Bruch

Bruch - Violin concerto n°1 - Milstein / Pittsburgh / Steinberg

Midori spiller Bruch 3. sats:

Bruch: Concerto No. 1 in G Minor for Violin and Orchestra, Op. 26/III.Finale. Allegro energico

Den riktige tonen

En viktig del av jobben som alexanderlærer er å svare på spørsmål. Alle mulige spørsmål. Ingen er for små, ingen for store og ingen for dumme.

Ett spørsmål som av og til kommer fra nybegynnere er: Sitter jeg riktig nå? Det enkle svaret på det er at det finnes ingen "riktig" måte å sitte på. For å illustrere det kan du se for deg et piano. Et piano har 88 svarte og hvite tangenter. Hvilken av tangentene er den riktige? Du ville ikke vært særlig til pianist om du bare hadde én tone på repertoaret. Du vil på samme måte være ganske begrenset om du bare hadde én måte å sitte på.

Det finnes mange ulike toner å velge å spille og mange måter å spille dem på. Måten vi bruker kroppen på er minst like kompleks som musikken en mesterpianist kan trylle fram på klaveret.

Noen kombinasjoner av toner oppleves som mer harmoniske enn andre. De danner akkorder som danner grunnlaget for mye av musikken vi hører. Noen måter å bevege seg på, og noen måter å sitte på, er mer i samsvar med hvordan kroppen er utformet og kan også beskrives som «harmonisk». Det å kunne balansere på sitteknutene er en slik form for «harmonisk» kroppsbruk og gir et godt grunnlag for aktiviteter vi gjør sittende. Men det betyr ikke at dette er den eneste «riktige» måten å sitte på, like lite som det å spille durtreklanger er den «riktige» måten å spille piano på.

En god pianist vet hvordan å behandle et piano så det klinger optimalt. Men et piano kan også mishandles. Mange steder her i landet står det piano som jevnlig utsettes for mishandling av ivrige spilleglade og uerfarne barn og unge. Etterhvert begynner instrumentene å gå i stykker. Det er grenser for hvor mye de tåler.

Kroppen vår tåler mer fordi den er selvreparerende og fordi den er dynamisk og kan kompensere for feil bruk. Men det finnes grenser. Når vi får vondt et sted kan det komme av lengre tids feil belastning. Akkurat som når de midterste tangentene ofte svikter først har vi noen områder av kroppen som er mest utsatt, som rygg, nakke og skuldre. Det har antagelig å gjøre med at disse delene brukes mest, ikke bare at de misbrukes mest.

Å ha et begrenset bevegelsesrepertoar er et problem i seg selv fordi det gir ensidig belastning. Å gjøre de «riktige» bevegelsene hjelper dermed lite. Vi må kunne gjøre alle mulige slags bevegelser. Utfordringen er at bevegelsene våre er vanestyrte og selv «nye» bevegelser kan være sterkt preget av vaner. Derfor kan kvaliteten på bevegelsene være like viktige som variasjon.

Kort og enkelt forklart har bevegelser dårlig kvalitet om du gjør deg selv kortere. Du kan gjøre deg kortere enten ved å bruke for mye muskelspenning og presse deg sammen, eller ved å kollapse. Det er også ganske vanlig å gjøre en kombinasjon av begge deler. Hvis det er dette du er vant til å gjøre er det ikke sikkert du legger merke til det. Hvis du tar timer i Alexanderteknikk vil du etterhvert kunne legge merke til hva du gjør og begynne å sitte på en ny og mer dynamisk måte. Du lærer ikke å sitte på den «riktige» måten, men å sitte «riktigere» på alle måter.

Relaterte blogginnlegg:

Rompa di