Å finne veien

De to siste blogginnleggene har handlet om det å stoppe og ta seg tid. Hvis vi skal gjøre ting på en ny måte, for eksempel forsøke bevege oss med mindre bruk av unødvendige muskelspenninger, er det avgjørende å ikke kaste seg på første og beste impuls for handling. Du må stoppe og tenke deg om for ikke å bruke vanemessig spenning og havne i samme grøfta som før. Det er som å unngå å havne i Drammen hver gang du skal til kjøre til Drøbak. Du må stoppe og tenke deg om og gi deg selv muligheten til å velge en ny vei.

Men vet du veien?

Hvis du skal kjøre, sykle eller gå til jobb eller skole vet du veien veldig godt. Du har vært den veien mange ganger før og du behøver ikke tenke over hvilken vei du skal velge. Underveis kan du godt tenke på helt andre ting enn hvor du er og hvor du skal. Det går av seg selv. Slik er det også med de fleste bevegelsene vi gjør i løpet av dagen. De er vaner.

Men om du skal gjøre en bevegelse på en ny måte blir det annerledes. Det blir som å dra til et nytt sted. Et sted du ikke har vært, og kanskje har du ikke anelse om hvilken vei du skal ta for å komme dit. Så før du legger avgårde bør du finne ut hvilken vei du skal ta. Det vil lønne seg om du har en så klar forestilling som mulig om de veivalgene du må gjøre underveis. Du må ha en klar plan.

Veien til stolen

La oss ta som eksempel bevegelsen fra stående til sittende. Det er en bevegelse de aller fleste mennesker i vårt samfunn gjør mange ganger om dagen. På bakgrunn av mange års erfaring som lærer i Alexanderteknikk kan jeg trygt påstå at de aller fleste voksne mennesker i vårt samfunn vil sette seg ned på en slik måte at de enten bruker for mye muskelspenning når de setter seg ned, eller at de kollapser og ender opp i en sammensunket tilstand. Mange gjør faktisk begge deler på en gang. Diskusjonen om hvorfor det er slik må vi ta en annen gang, men slik er altså tingenes sørgelige tilstand.

Hvordan skal vi gå fram for å sette oss ned på en bedre måte?

Måten vi er vant med funker ikke. Det betyr at vi ikke kan stole helt på følelsen vi har av hvor «riktig» vi gjør det og hvor vi er på vei. Vi setter oss ned slik vi gjør nettopp fordi det føles som den riktige måten å gjøre det på. Vi tror vi er på vei til Drøbak, men vi havner i Drammen.

Hvis du vil til Drøbak finnes det veiskilt som forteller deg hvilken vei du skal gå. Vi har noen slike veiskilt for kroppen også. Ett slikt veiskilt er de anatomiske fakta. Kroppen beveger seg der det er ledd, og det å ha en klar forestilling om hvor leddene er kan være en god retningsgiver.

Når folk flest setter seg ned på en ukoordinert måte er det blant annet fordi de bruker leddene feil. De presser hodet og overkroppen ned uten å løsne i hofte-, kne- og ankelledd. Særlig hofteleddet blir for lite brukt. Resultatet blir at overkroppen presses sammen i begynnelsen av bevegelsen.

Et annet retningsgivende element er kroppens tyngdepunkt og tyngdekrafta. Mange, når de setter seg ned, flytter tyngdepunktet bakover før baken berører stolen. De ender med å falle som en sekk det siste stykket. Tyngdepunktet må være over føttene helt til det er kontakt med stolen. Mange bruker også muskelkraft på å bøye knærne når de skal sette seg. Det er helt unødvendig. Vi kan la tyngdekrafta gjøre den jobben.

I tillegg har vi Alexanderteknikk-retningene som i sum sier at vi må la kroppen ha en tendens til å ekspandere (la hodet fram og opp, la ryggen være lang og vid osv.). Alexanderteknikk-retningene er først og fremst preventive, og som jeg var inne på i forrige blogginnlegg kan de være individuelle.

Du må altså ha en klar plan for både hva du vil gjøre og hva du ikke vil gjøre. Du må ha en klar plan for hvordan du skal komme deg til Drøbak, samtidig som du har klart for deg hvor du ikke skal ta til høyre som du pleier for ikke å ende i Drammen.

Means-whereby og mål

I Alexanderteknikken kalles elementene i en slik plan for «the means-whereby», midlene du må ta i bruk for å nå målet. Skal du nå et mål må du tenke ut hva som skal til for å nå dit, og så gjennomføre planen, «fokusere på arbeidsoppgavene» som det heter i idretten.

Her var eksempelet det å sette seg ned i en stol. Prinsippet gjelder også om du skal lære noe helt nytt. Skal du lære å sjonglere vil det lønne seg å ta det stegvis, eller om du lærer å spille et instrument. En musiker må gjøre seg kjent med hva et nytt stykke inneholder, en skuespiller må sette seg inn i tekst og karakter.

Noen ganger er det å definere målet også en del av prosessen. En musiker vil for eksempel ha nytte av å ha en så klar forestilling som mulig om stykket som skal læres. Men skal du sette deg ned på en ny måte er det et poeng at du ikke kjenner målet. Du skal til et nytt sted. Du har aldri vært i Drøbak og vet ikke hvordan det er der, bortsett fra at det vil føles helt annerledes enn å være i Drammen. Du er så vant til å dra til Drammen at du bare klarer bare å forestille deg noe som ligner på Drammen. Følelser er ikke helt til å stole på når det gjelder å endre vaner. 

Alt du har å forholde deg til er retningene og planen du har for å komme dit. Den må du holde deg til. Hvis du på noen tidspunkt heller får lyst til å gjøre det du er vant til og velger andre retninger vil du ende opp et helt annet sted enn Drøbak. Mest sannsynlig i Drammen.

Veiviser

Den letteste måten å komme seg til Drøbak på vil være å ha noen med seg i bilen som har vært der før og vet veien godt. Kanskje til og med en som har vært både i Drøbak og i Drammen. En Alexanderteknikk-lærer er en slik veiviser. Det er mye enklere å finne bedre måter å bruke kroppen på, for eksempel når du setter deg ned, hvis du blir veiledet av en Alexanderteknikk-lærers hender. Det fine er at når du er blitt veiledet til Drøbak noen ganger, så finner du mye lettere veien selv. Men ikke bare det – det du lærer gjennom å finne veien ned i stolen kan overføres til alle andre aktiviteter, for en Alexanderteknikk-lærer lærer deg å lese skiltene også.

Relaterte blogginnlegg:

Vente og se

Surf, ikke surf

Alexanders plan

Smarte trekk

Vente og se

Førsteinntrykket av Alexanderteknikken pleier å være at den enten handler om kroppsholdning eller avspenning, muligens begge deler. Hvis førsteinntrykket er kroppsholdning tror folk det handler om å rette seg opp, noe som kan gjøre deg stiv. Du behøver selvfølgelig ikke å gjøre noe for å oppnå din egen naturlige høyde. Tvert imot er det viktigere å gjøre mindre av det som gjør deg kortere.

Om førsteinntrykket er avspenning kommer det av at folk flest går rundt med for mye unødvendig spenning. Den vanlige oppfatningen er at de må gjøre noe for å bli kvitt spenningene de har. Men spenninger er egentlig ikke noe du har. De er ikke ting. Unødvendige muskelspenninger er noe du gjør. Den intelligente måten å bli kvitt dem på er å slutte å gjøre dem.

Mest intelligent, kanskje ikke enklest.

Stopp og observer

Unødvendige spenninger er veldig ofte del av bevegelser du gjør vanemessig og ubevisst. En måte å angripe spenningene på er å endre bevegelsesmønsteret. Men de unødvendige spenninger kan like gjerne være der også når du er i ro. Det kan være noe du gjør hele tiden. Noe du gjør selv når du tror du gjør ingenting.

Hva gjør du når du gjør ingenting?

Folk som mediterer er vant til å sitte stille lenge om gangen. De kan komme til å legge merke til spenninger etterhvert. Noen spenninger kan komme av at det å sitte stille lenge om gangen ikke er så lett. Vi er bedre skapt for bevegelse og det er lett å stivne. Men du kan også komme til å legge mer merke til hva du faktisk gjør selv om du sitter og gjør ingenting. 

Du kan lære mye bare ved å sitte i ro og observere; vente, og se om du kan oppdage noe unødvendig du gjør. Kanskje holder du på skuldrene, eller kanskje spenner du føttene. Fristelsen vil være stor til å korrigere med en gang, men avstå fra det. Retter du på det med en gang kan du gå glipp av viktig informasjon. I stedet kan du stille deg selv noen spørsmål.

Noen spørsmål

Om du merker at du gjør ett eller annet unødvendig, spør deg selv om hvorfor du gjør det. Hva er det du prøver å oppnå? Hva er hensikten? Har det sammenheng med noe? Det er ikke sikkert du finner noe svar, men vanligvis spenner vi oss av en grunn. Det kunne vært en ganske god grunn en gang i tiden, eller i alle fall en veldig naturlig årsak. For eksempel har jeg spenninger som lett kommer fordi jeg har spilt så mye fiolin.

Det neste spørsmålet du kan stille er: hva skjer om jeg slutter å gjøre det jeg gjør?

Problemet med vanemessige spenninger er at vi kan ikke være sikre på hva som vil skje når vi gir slipp på dem. Noe vil kunne forandre seg andre steder enn akkurat der du kjenner dem. Å gjøre noe direkte og lokalt er derfor en dårlig idé. Bedre å ha en åpen og avventende holdning og la ting skje av seg selv. Hvis ingenting skjer har du i alle fall blitt mer kjent ned en uvane, og det er som å ha en fugl i hånden, som ordtaket sier.

Retninger

Retningene vi tenker i Alexanderteknikk - å la nakken være fri, la hodet gå fram og opp, osv. .- hjelper til at vi gir slipp på spenninger vi går og holder på. Men noen ganger kan det være bra å utsette å tenke retning og heller vente og se hvilken retning kroppen din vil få om du lar ting skje av seg selv. Det vil gi deg et hint om hvordan du kan tenke retning på en mer individuelt tilpasset måte. Retningene som Alexander formulerte er bare generelle og han gjentok ofte hvor viktig det var å tilpasse dem til hver enkelt.

Aktiv hvile 

Å sitte og vente på at spenninger slipper taket er ikke noe for nybegynnere. De vil mangle forutsetninger for å kunne oppdage og å gi slipp på spenninger. Dessuten kan det å være i samme posisjon lenge om gangen være vanskelig. Du kan lett bli mer anspent. Om du har mye spenninger fra før kan det til og med begynne å gjøre vondt.

For nybegynnere er det beste alternativet å legge seg ned i aktiv hvileposisjon med intensjonen om å gjøre minst mulig. Alternativt kan du overlate jobben til en alexanderteknikklærer.

Hands-on 

I en "hands-on" alexandertime er det mye lettere både å oppdage og å gi slipp på spenninger. Læreren bruker hendene på en slik måte at muskelskjelettsystemet som helhet blir bedre organisert. Det er ikke nødvendigvis stedet læreren berører du vil merke at du har spenninger eller at de slipper. Spenningene har sammenheng med noe du gjør og har derfor sammenheng med resten av kroppen. Det ligger en intensjon bak.

Å gi slipp på de unødvendige muskelspenningene er bare en mindre del av prosessen. Du må også lære hvordan du kan utføre det du har intensjon om å gjøre uten å involvere de unødvendige spenningene. Hvis ikke vil du bare bruke de samme gamle spenningene som før. Hvordan det gjøres lærer du gjennom å ta timer his en alexanderlærer. Mer om det en annen gang.

Dette blogginnlegget er inspirert av en workshop med alexanderlærer Bobbie Gallagher med tittelen "Stop and Think".

Relaterte blogginnlegg:

Hva gjør du på?

Å gjøre ingenting

Surf, ikke surf

En forklaring på Alexanderteknikken er at den handler om kvalitet på bevegelser. Alle bevegelser begynner med en tanke, og for å endre kvaliteten på bevegelsene vi gjør må vi endre måten vi tenker på.

Men hvordan skal vi tenke? 

Impulsen til å begynne en bevegelse oppstår under bevissthetsnivået. Vi kan oppleve det som om vi er bevisst beslutningsøyeblikket, men eksperimenter viser at når vi bestemmer oss for å sette i gang bevegelsen har hjernen allerede bestemt for oss. Alt vi kan gjøre er å slenge oss på, eller la være. Det er akkurat som vi surfer på bølger fra det ubevisste.

Min tvillingbror er en ivrig bølgesurfer. Da jeg var innom på besøk nylig lå han foran TV-en og så på overføring av en surfekonkurranse fra Portugal. Surferne satt og ventet på den rette bølgen. Sjøen begynte å bli stille og innimellom måtte de vente ganske lenge. Det er ikke bare å kaste seg på den første bølgen som kommer.

Det er noe helt annet med våre impulser til bevegelse. Vi får impulser til å bevege oss hele tiden, og i motsetning til de ventende surferne kaster vi oss på så og si hver eneste gang. Kanskje avstår vi fra 1 av 10 000.

Når bevegelsen først er i gang vil  den gjennomføres vanemessig. Skal vi endre bevegelsesstrategi på det helt grunnleggende plan er vi helt avhengige av å kunne avstå fra å reagere på impulsen til handling. I Alexanderteknikken kaller vi denne evnen for «inhibisjon».

Klarer du å la være å reagere på din neste impuls til bevegelse eller har du allerede reagert før du har lest denne setningen ferdig?

Relaterte blogginnlegg: 

Bevisst inhibisjon

Nei 

Vendepunkter

Kroppsholdning eller bevegelser

Neste uke er det International Alexander Awareness Week. I den anledning har Stat (Society of Teachers of the Alexander Technique) laget en informasjonsvideo og et slagord: Smart phone, smart posture. Poenget er at mobiltelefonen har stor innvirkning på hvordan vi bruker kroppen, og at det lønner seg å være oppmerksom på denne påvirkningen.

Budskapet er enkelt. Det må være enkelt i en kampanje. Å snakke om kroppsholdning er en slik enkel løsning som mange alexanderlærere bruker. Det har både fordeler og ulemper. 

Jeg tror Alexanderteknikken veldig lett blir misforstått hvis vi snakker om kroppsholdning. Det er tydelig på hvordan folk reagerer hvis du bruker ordet. De strammer seg opp i giv akt-posisjon. Det blir bare en annen form for feil kroppsbruk.

Men «god» eller «dårlig» kroppsholdning er konkret, lett å observere og lett å forstå. Dermed kan det være, om ikke annet, et godt utgangspunkt for interesse i Alexanderteknikken.

Teknikken kan gi bedre kroppsholdning, så det er relevant for mange. Men metoden for å få bedre kroppsholdning gjennom Alexanderteknikken er veldig annerledes enn det som er vanlig ellers.

Normalt brukes styrkeøvelser av ymse slag for å bedre kroppsholdning. Det kan fungere godt, men kan, akkurat som når du strammer deg opp i giv akt, gjøre at du gjør mer av det som er feil og forsterker uvaner du allerede har nok av. Hvis du er en av dem som gjør styrkeøvelser for å få bedre kroppsholdning og redusere muskelskjelettlidelser men bare verre, er det nettopp det som skjer.

Jeg synes det er bedre å snakke om kvalitet på bevegelser enn kroppsholdning. Bevegelser kan ses på som mer grunnleggende enn kroppsholdning fordi kroppsholdningen er resultatet av bevegelsene du gjør. Det er bevegelse som former kroppen.

Ideelt sett bør kroppsholdning også ses på som en form for aktivitet. Ordet posture på engelsk kan brukes som et verb. Dessverre er det ikke slik det oppfattes av folk flest.

Gode eller dårlige bevegelser er mye mer krevende å observere enn kroppsholdning. Å betrakte kroppsholdning er som å observere statuer. Å se på bevegelsene er mer som å høre musikk. Den er der det ene øyeblikket og så er den vekk.

Det er ingen eller få bevegelser som er «feil». Alle bevegelser kan gjøres på gode eller dårlige måter. Kvaliteten har å gjøre med om organiseringen av muskelskjelettsystemet er hensiktsmessig eller ikke. Denne indre organiseringen er ikke lett å observere visuelt. Der er en av grunnene til at vi alexanderlærere hendene når vi underviser. Gjennom berøring er det mulig å få et klart inntrykk av hva eleven foretar seg.

For å påvirke bevegelseskvaliteten må vi se på det som forårsaker bevegelse, og det er tankene dine. All bevegelse begynner med en tanke, enten bevisst eller ubevisst. For å endre bevegelsene må vi endre tankene.

Hvordan skal vi tenke? Om du tror at du må ha «riktig» kroppsholdning kan det gå riktig galt. Det gjelder å tenke på en måte som ikke gjør at du ødelegger for deg selv, en måte som gjør at tankene ikke ødelegger for bevegelsene.

Mer om det en annen gang.

Relaterte blogginnlegg: 

Hvafornoe

Våg å være så høy som du er 

Hvafornoe

Her en dag ble jeg spurt om hva jobber med. Jeg har to jobber og når jeg sier jeg underviser fiolin på Asker kulturskole går det helt greit. Men når jeg forteller at jeg er lærer i Alexanderteknikk ser de rart på meg. De får et spørrende uttrykk i ansiktet som avslører at de overhodet ikke har peiling på hva jeg snakker om.

Noen er nesten litt brydd over ikke å vite hva Alexanderteknikken er. Det har de ingen grunn til. Vi er færre enn 20 lærere i Norge. Har du ikke hørt om oss er ikke det noe rart. Vi blir ikke akkurat fornærmet av å bli møtt med uvitenhet. Det er heller slik at jeg blir positivt overrasket de gangene noen faktisk har hørt om teknikken. Vi Alexanderteknikklærere er i alle fall vant til å måtte forklare hva vi driver med.

Men hva skal vi svare? 

Fag og fagidiot

Å svare på spørsmålet om hva Alexanderteknikken blir både vanskeligere og lettere med med årene. Som med alt annet blir det lettere med trening. Når du har forklart Alexanderteknikken tusenvis av ganger går det en viss automatikk i det. Man blir også mer trent i å vurdere hva slags beskrivelse som passer best til personen man snakker med, og man får selvfølgelig stadig nye ideer til hvordan man kan forklare Alexanderteknikken.

Det siste er kanskje også det som medfører problemer. Enhver som fordyper seg i et felt tilegner seg en masse kunnskap. Bare en brøkdel av denne er nødvendig eller interessant for en totalt nybegynner. Som ekspert er det lett å gå seg vill i detaljene og å ville forklare for mye på en gang. Å uttrykke seg enkelt blir vanskeligere jo flere aspekter og nyanser man ser gjennom mange års erfaring. Det gjør at noen som har hatt ti timer i Alexanderteknikk godt kan gi en vel så bra forklaring som en erfaren fagidiot av en lærer.

Faguttrykk er også en fare for forståeligheten til en fagidiot. Heldigvis er det fullt mulig å forklare Alexanderteknikken med helt vanlige ord. Men ordene er ikke alltid så lett å finne.

En forklaring 

Da jeg fikk spørsmålet nylig om hva Alexanderteknikken er svarte jeg at det er et hjelpemiddel til å forbedre kvaliteten på bevegelsene vi gjør. Det er bare en av mange måter å forklare hva Alexanderteknikk går ut på. Jeg valgte denne forklaringen fordi det var mange musikere til stede. Musikere er avhengige av kvaliteten på bevegelsene. De trener på bevegelser hele tiden og forstår godt hvor viktig det er.

Forklaringen er ikke like fengende for alle. Alle beveger vi oss hele tiden, om ikke annet så puster vi. Når vi slutter å bevege oss, dør vi. Så bevegelse er ganske viktig.

Men vi kan bevege oss mye uten at vi behøver å tenke over det. Noen foretrekker det slik, - slippe å tenke. I så tilfelle kan det være mer interessant for dem å høre om mulige fordeler ved å lære Alexanderteknikken. Veldig ofte forteller alexanderlærere om utbyttet av å lære teknikken når de skal forklare hva den går ut på. Men det er ikke svar på spørsmålet om hva teknikken er.

Når jeg sier at Alexanderteknikken er et hjelpemiddel til å forbedre kvalitet på bevegelser har jeg heller ikke sagt noe om hvordan den fungerer dvs. hva Alexanderteknikken faktisk er. Men det kommer i andre omgang, om tilhørerne blir interessert i å høre mer.

Mer om det en annen gang. 

Relaterte blogginnlegg:

Gule sider

Cochrane