Velvære eller ikke være

Alexanderteknikken blir gjerne assosiert med velvære. Å gi slipp på unødvendige spenninger gir velvære. Å bevege seg lett og balansert gir velvære. Å kunne puste fritt gir velvære.

Når du opplever velvære er det lettest å bruke Alexanderteknikken. Det er lettest å unngå unødvendig spenning når du allerede er avspent. Men hvilken nytte hadde Alexanderteknikken hatt om du bare kunne anvendt den når alt var ro og velbehag?

Alexanderteknikk-timer er en oase av ro. Det gjør det mulig for eleven å ta seg tid til å observere og tenke. Noen elever kommer på timen og er anspente og ikke i balanse. Da er det en fordel for læreren å kunne bruke hendene. Det er relativt enkelt for læreren å hjelpe eleven til en bedre balanse slik at spenninger slipper taket. Noen ganger tar det litt tid, men det er alltid mulig.

Nybegynnere er mest avhengige av å «finne roen». Det er mest hensiktsmessig pedagogisk å begynne enkelt. Med erfaring bruker vi Alexanderteknikken når som helst, også når det stormer som verst. Livet er sjelden en oase av ro. Kanskje Alexanderteknikk-timer skulle vært mindre behagelige slik at de var mer realistiske?

Jo flere situasjoner og sammenhenger du kan bruke Alexanderteknikken i, jo mer nytte vil du ha av den. Å bruke teknikken som en avspenningsteknikk er fint, men det er ingen grunn til å stoppe der. Den kan gi så mye mer.

Hvilke situasjoner bruker du Alexanderteknikken i, og i hvilke situasjoner bruker du ikke Alexanderteknikken fordi det er «for vanskelig»?

 

Vanskelig er kanskje ikke det rette ordet. Noe kan oppleves som vanskelig bare fordi vi ikke har funnet rette måten å gå fram på. Hvis du forbinder Alexanderteknikken med «velvære» blir det problematisk. Du kan jo ikke oppleve velvære i en ubehagelig situasjon! 

Først må du akseptere situasjonen som den er, inkludert ubehag. Da har du allerede begynt å bruke Alexanderteknikken, for noe av problemet er ofte at vi forsøker å unngå opplevelsen av ubehag. Når vi slutter å forsøke å unngå opplevelsen og klarer å være i situasjonen fullt ut, åpner det seg nye muligheter. 

Relaterte blogginnlegg 

Våg å være så høy som du er

Forklaringsmodeller

Hvorfor går ting galt? Hvorfor blir vi stressa og anspent, blir stiv i skuldre og nakke og får vondt ryggen?

Vi mennesker søker forklaring på alle fenomener enten vi gjør det bevisst eller ubevisst. Vi ønsker en forklaring som kan gi mening til det hele.

End-gaining og stress 

Alexanders forklaring på tingenes tilstand, eller tingenes iboende elendighet som det også er blitt kalt, var «misbruk», feil måte å «bruke» oss selv på. Denne bruken kom av «end-gaining», at vi handler kun med tanke på målet og uten å ta hensyn til hvordan best å gå fram for å nå det.

End-gaining var i sin tur forårsaket av at våre handlinger fremdeles er basert på primitive instinkter mens vi i et moderne samfunn i kontinuerlig endring er avhengige av å handle bevisst og rasjonelt.

En av Alexanders elever, Frank Pierce Jones, var professor ved et universitet i USA. Han utførte mange eksperimenter relatert til Alexanderteknikken. Blant annet forsket han på «the startle response» (Jones 1996, Jones 1998).

Jones mente denne responsen var en slags prototype på stress og ukoordinert bruk av kroppen, det som lå til grunn for det Alexanderkalte «misbruk».

Senere har det blitt mer vanlig blant Alexanderteknikk-lærere å snakke om «fight/flight-respons», og om balansen i det autonome nervesystemet. Alexanderteknikkens «retninger», nakken fri - hodet fram og opp - ryggen lang og bred, kan ses på som direkte motsats og motmiddel mot stressreaksjoner.

Alexander selv skrev om «fear reflexes» allerede i sin første bok (Alexander 1996) og om «unduly excited fear reflexes» i sin andre (Alexander 2004). Men han beskriver stimuleringen av refleksene mer som resultat eller biprodukt av feil bruk, eller som resultat av dårlig undervisning. Disse refleksene var noe en måtte ta hensyn til, og kanskje medvirkende til at Alexander utviklet sin «hands-on» undervisningsteknikk, men de var ikke den egentlige årsak til feil bruk. Sterkt forenklet kan vi si at Alexander mente vi er stresset fordi vi oppfører oss stresset. 

De siste årene har vi fått en mer sofistikert forståelse av det autonome nervesystemets funksjon gjennom polyvagal-teorien.Teorien er relevant for Alexanderteknikken, men mer for gjennomføring av undervisningen enn som forklaring på hvorfor ting har gått galt.

«Stress» har vært den vanligste forklaringen alexanderlærere og andre har hatt som forklaring på årsaken til mange problemer, selv om det altså ikke er helt i tråd med hva Alexander selv mente. Nå har jeg inntrykk av at vi ikke bare snakker om stress lengre. Mitt inntrykk er at det er blitt mer og mer vanlig å snakke om «traumer». «Somatic Experiencing» og ideene til Peter A. Levine ser ut til å ha hatt stor innvirkning på mange, også mange Alexanderteknikk-lærere.

Traumatisering på ett eller annet plan kan være en plausibel forklaring eller medvirkende årsak til både det ene og det andre. Problemet er at begrepet nå brukes så mye at det etter hvert mister betydning, noe som forsåvidt allerede har skjedd med begrepet «stress».

Traumer og stress i undervisningen

I Alexanderteknikk-undervisningen må vi hele tiden ta hensyn til elevens reaksjoner, det inkluderer alt som kan være assosiert med stress eller traumer. Alexanderteknikk-lærere har vanligvis ikke kompetanse til å gå inn på traumeproblematikk. Det har vi ikke utdannelse til. Det vi kan gjøre er å gi eleven trygghet. Det vi i hvert fall ikke skal gjøre er å forsøke å diagnostisere eller gi forklaring på elevens problemer. Ofte har eleven mer enn nok av teorier på dette området selv. Her kan det ligge noen utfordringer for læringsprosessen.

Alexanderteknikken er en praktisk teknikk. Gjennom undervisningen har Alexanderteknikk-lærere som hensikt å hjelpe eleven til å fungere bedre. Så lenge vi er i stand til å gi eleven trygghet i læringssituasjonen har vi egentlig ikke behov for å vite alt om årsakssammenhenger. Vi må forstå det som skjer her og nå, uten at vi har behov for å vite hva som har skjedd tidligere.

For eleven er det annerledes. Eleven er ute etter mening. Å vite årsak gir mening. Å ha en forklaringmodell er meningsfullt. Traumer kan gjøre at bagatellmessige inntrykk gir sterke reaksjoner, reaksjoner som kan virke irrasjonelle, men som gir mening i et traumeperspektiv. Om et slikt perspektiv gjør at eleven kan akseptere situasjonen er det positivt. Men hvor går veien videre?

Læringsperspektiv

Når noen spør meg om hvorfor vi så lett får uvaner og uhensiktsmessige måter å «bruke» oss selv på pleier jeg å svare at det er fordi vi mennesker er så gode til å lære. Istedet for å se problemene som noe negativt, nærmest som selveste arvesynden, bør vi se dem som bieffekt av noe som er positivt – våre evne til å lære. Når det er noe vi har lært betyr det også at det er noe vi kan avlære, selv om den prosessen kan ta tid.

Traumer kan ses på som noe som læres. Traumer er ekstreme tilfeller. Ekstrem tilpasning til en ekstrem situasjon. Tilpasningen kan ha vært hensiktsmessig der og da. Det kan ha vært et spørsmål om liv eller død. Etterpå kan vi ha behov for å lære at faren er over.

Som nevnt er Alexanderteknikken en praktisk teknikk. Vi tar for oss helt enkle og vanlige aktiviteter i trygge omgivelser. Vi gjør i prinsippet det samme med elevene enten de er traumatiserte eller ikke. Vi behandler ikke, vi underviser, likevel kan Alexanderteknikken være til hjelp for noen. Et eksempel finner du i denne bloggartikkelen skrevet i forbindelse med at det neste uke er «International Alexander Awareness Week».

Dessverre har jeg inntrykk av at mange som snakker om traumer bruker det som en merkelapp de setter på seg selv eller andre. En konklusjon med punktum etter, som om ingenting kan endres, når det skulle vært kolon: endring er mulig.

En forklaringsmodell som ikke er dynamisk, som ikke gir rom for endring, er meningsløs og ubrukelig. Sannheten er jo at vi forandrer oss hele tiden. Vi lærer hele tiden. Vi må bare bestemme oss for hva vi vil lære.

Relaterte blogginnlegg 

Frykt

Vart du skræmt no?

Lenker

Alexander Technique Week 2019 14th-20th October 2019: ‘Where’s your head at?’

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 1996. Man's Supreme Inheritance: Conscious Guidance and Control in Relation to Human Evolution. Mouritz.

Alexander, Frederick Matthias. 2004. Consctructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.

Jones, Frank P. 1996. Freedom to Change:The Development and Science of the Alexander Technique. Mouritz. 

Jones, Frank Pierce. 1998. Collected writings on the Alexander technique. Alexander Technique Archives, Inc. 

Vart du skræmt no?

Da jeg gikk første året på skole i England for å bli lærer i Alexanderteknikk var jeg eneste norske student. Andre året fikk jeg selskap av en annen nordmann og vi kunne ha det morsomt med å fleipe på et språk ingen andre forstod. «Vart du skræmt no?» var et av favorittuttrykkene til min nye medstudent. Han syntes av en eller annen grunn replikken var ustyrtelig morsomt. Først en god stund senere fant jeg ut at han siterte Trond Kirkvågs rollefigur Skræmmer'n. Jeg hadde i de foregående årene sett minimalt på tv og manglet den kulturelle referansen. 

Det å bli skremt har på en måte relevans til Alexanderteknikken.

Stressrespons og struktur

«Startle pattern» kan beskrives som ekstremutgaven av stressreaksjon. Når vi blir skremt av for eksempel en høy lyd vil vi trekke oss sammen. En av de første til å forske på Alexanderteknikken var Frank Pierce Jones ved Tufts University i USA (Jones 1998). Han studerte «the startle pattern» som en motsats til den koordinasjonen vi er ute etter i Alexanderteknikken. Jones så «startle pattern» som en slags prototype på det Alexander kalte «mis-use» (Jones 1996 s. 130, 1998 s. 47, 245). 

Det er mulig Jones tok feil, og at vi må skille mellom «startle pattern», som er en automatisk og sunn reaksjon på akutt fare, og andre former for stressreaksjoner. Men uansett er det interessant i forhold til Alexanderteknikken at du får mer eller mindre det samme mønsteret av sammentrekning i muskelskjelettsystemet enten du reagerer på en høy lyd, eller om du å gjøre noe med dårlig koordinasjon. Hodet trekkes bakover og ned, skuldrene opp, brystet trekkes sammen og armer og bein trekkes inn mot kroppen. Dette kan ha å gjøre med hvordan muskelskjelettsystemet er satt sammen. Strukturen vi er født med.

Følelser

Et annet aspekt som gjør «startle pattern» relevant i forhold til Alexanderteknikken er følelser. Når vi blir skremt av noe utløses hormoner som setter oss i alarmberedskap. (HPA-aksen). Dette er nyttig i forhold til å handle i en farlig situasjon, den såkalte flight-fight responsen. Denne responsen er automatisk og naturlig og ikke noe vi kan gjøre noe med. Når vi i Alexanderteknikken snakker om å la være å reagere, «inhibition», handler det ikke om denne typen reaksjoner. Men det synes som om vi kan ha en lav grad av stress-respons i alt vi gjør. Når vi beveger oss på en ukoordinert måte kan det virke som om vi «skræmmer» oss selv. Ved å ta tid til å handle og gjøre ting mer koordinert ser det ut til at vi kan redusere graden av stress.

Sansetolkning

En tredje måte stress-responsen kan være relevant i forhold til Alexanderteknikken har å gjøre med sansetolkning. Alexander påpekte at vaner kan gjøre at vi feiltolker det vi sanser. Det kan både være tolkning av kroppslig sansing og opplevelsen av situasjoner. Alexanderteknikken reduserer uvaner, gjør vaner mer fleksible og samtidig blir sansetolkningen mer nøyaktig. I en nylig utgitt bok om å undervise Alexanderteknikk for ungdom på undomsskole og videregående skole beskriver Judith Kleinman det slik: 

Faulty Sensory Awareness. Fake News. Seeing a snake when it's really a stick, or a stick when it's a snake. Thinking I am leaning to the left when I am leaning to the right (Kleinman 2018, s. 37).

Du kan tenke deg at om du av gammel vane er konstant halvt i beredskap vil du lettere tolke situasjoner som truende eller stressende. 

Spenningsreduksjon

Personlig har jeg opplevd at det å være generelt mindre stresset og samtidig mer følsom gir sterkere «startle respons». Jeg husker en gang jeg var på vei hjem etter en Alexanderteknikk-time. Jeg gikk der mer avspent og bedre koordinert enn jeg pleier. Et smell bak meg fra en bil fikk meg til å sprette en meter i været. Hadde jeg vært normalt anspent og stressa hadde ikke forskjellen, og dermed responsen, vært så stor. 

Med sitt innebygde fokus på en slags anti stress prosess – ta tid for å la nakken være fri, la hodet gå fram og opp, la ryggen være lang og bred – er Alexanderteknikken godt egnet til å fremkalle en «avspenningsrespons». For mange nybegynnere er dette det viktigste utbyttet de har av teknikken. Vi Alexanderteknikk-lærere har lett for å se på dette som en form for etterpåklokskap. I et lengre perspektiv er den praktiske anvendelsen av teknikken i alle dagligdagse aktiviteter og muligheten for ustressede bevegelser enda viktigere. Men «the startle response» kan være et godt utgangspunkt. Judith Kleinman skriver i sin bok:

Understanding how humans work means understanding how the startle pattern works (Kleinman 2018, s. 41).

With an understanding of the startle pattern, and how to let it go, Aexander discovered not just how to be more comfortable but how to organise ourselves. This is a transferable skill. The relevance of this understanding can range from social situations to academic work and performance, to the competittive areneas of sport and the performing arts. Alexander enables us to perform at our best with great coordination and the confidence that this brings to all activities. This helps young people understand life is a game for playing, not just for winning. In discovering this, they can find their true potential (Kleinman ibid, s. 12-13).

Relaterte blogginnlegg:

Frykt 

Kontroll

Litteratur: 

Kleinman, Judith (2018). Alexander in Secondary and Tertiary Education: A Workbook and Practical Guide to Teaching the Alexander Technique in Secondary Schools and Tertiary Institutions. The Developing Self. 

Jones, Frank P. (1988, 1996) Freedom to Change: The Development and Science of the Alexander Technique. Mouritz. (Først utgitt med tittelen Body Awareness in Action: A Study of the Alexander Technique). 

Jones, Frank Pierce (1998). Collected writings on the Alexander technique. Alexander Technique Archives, Inc. 

Bevisst inhibisjon

Et av prinsippene i Alexanderteknikken er «inhibisjon» - det å kunne la være å reagere på en impuls. Jeg leste nylig en artikkel av en erfaren Alexanderteknikk-lærer. Han skrev at bevisst inhibisjon ikke var mulig. Han skrev: 

In our Alexander world, a lot ot time and space is devoted to the idea that we need to inhibit our reactions and choose a better alternative. I suggest that it is impossible to choose to inhibit. By this I mean that we are in fact not capable of actively inhibiting our reactions to anything. Inhibition is not under our conscious volition. What actually happens in reality is that when a stimulus impacts on our organism, we either react to the stimulus, or not. There is simply no time to choose. Our neurological make-up does not offer this kind of option. Neural reactions take milliseconds, and the conscious brain can in no way intercede (Kingsley 2016 s. 79).

Har han et poeng? Ja og nei.

Følelsesreaksjoner

Det Kingsley beskriver gjelder alle former for umiddelbare sanse- og følelsesreaksjoner. Men i Alexanderteknikken er det aldri snakk om å unngå sansning eller følelser. Alexanderteknikken handler om å avlære unødvendige reaksjoner. Sansning og følelser er nødvendige.

Alexander sier i en av sine «aforismer»:

You come to learn to inhibit and to direct your activity. You learn, first, to inhibit the habitual reaction to certain classes of stimuli, and second, to direct yourself consciously in such a way as to affect certain muscular pulls, which processes bring about a new reaction to these stimuli (Alexander 2000 s. 72).

Alexander snakker om «certain classes of stimuli», ikke hva som helst av stimuli. Det meste av det som foregår av reaksjoner er utenfor vår direkte kontroll, og slik må det være. Forsøker vi for eksempel å kontrollere våre følelsesmessige reaksjoner direkte skaper vi bare problemer for oss selv. En musiker som skal på scenen og føler nervøsiteten stige vil gjøre vondt verre om han eller hun forsøker å ikke reagere følelsesmessig, forsøker å «ikke være nervøs».

Vi kan derimot påvirke sansning og følelser indirekte.

Indirekte kontroll

Alexander skriver at prosessen med «inhibition» og «direction» skaper «a new reaction to these stimuli». Vår «bruk» av oss selv påvirker den kroppslige og mentale tilstanden som i sin tur gir forutsetningene for hvordan vi reagerer, også følelsesmessig. 

Kingsley er inne på noe lignende i sin artikkel: «Essentially, our response to a stimulus is conditioned by our psychophysical state at the receipt of the sitmulus, ...» (Kingsley s. 79). Han foreslår å se evnen til inhibisjon som en tilstand eller resurs: «It is a capacity for non-reaction in the face of life – the ability to keep engaged rather than becoming overwhelmed by 'emotional gusts'. And this resourse, rather like a muscle in the brain, can become stronger and more easily available as a result of practice and discipline» (ibid). Og senere skriver han: «In other words, improving our use is essentially our growing ability not to react to stimuli both from without and from within the organism» (ibid s. 82).

Kingsley beskriver inhibisjon som en egenskap som kan utvikles men som bare fungerer ubevisst. Hva med bevisst kontroll som Alexander skrev om?

Bevisst kontroll

En av Alexanders bøker har tittelen: «Constructive Conscious Control of the Individual». Kingsley skriver om bevisst kontroll:

Alexander did indicate that conscious control of the physical machinery and the parts involved was indeed a method for attaining physical perfection. When we follow this idea, we engage in self-reflection and try to become conscious of how we perform our actions. But this can only lead to self-consciousness and over-control – the dreaded [Alexan]droid! (Kingsley s. 83).

Faren for å overkontrollere er høyst reell. Men Kingsley bruker mislykket og feilanvendt Alexanderteknikk som eksempel. Argumentet blir dermed et stråmannsargument.

(Kingsley har rett i at Alexander på ett tidspunkt hevdet at fysisk perfeksjon var mulig. De fleste Alexandeteknikklærere av i dag vil ikke dele dette synet. Vi er ute etter forbedringer i bruken av oss selv, ikke kroppslig perfeksjon. Selv for Alexander var fysiske forbedringer noe som kun ble oppnådd indirekte, ikke et direkte mål).

Økt bevisshet om egne handlinger er mulig, og vi kan ta bevisste valg, selv om handlingsrommet er mindre enn vi ofte liker å tro.

Hvis telefonen ringer kan du ikke velge å ikke høre den. Du kan ikke unngå de nevrologiske og fysiologiske reaksjonene som er en direkte følge av lyden. Du kan heller ikke unngå eventuelle følelsesmessige reaksjoner på at telefonen ringer, særlig om du venter en ubehagelig oppringning. Men det er fullt mulig å velge å ta telefonen eller ikke.

Noen mennesker har det kanskje slik at hver gang telefonen ringer sitter de umiddelbart med telefonen mot øret uten at de har vært bevisst på som foregikk. I slike tilfeller vil det være nødvendig å endre forutsetningene for reaksjonene for gjøre det mulig å endre den vanemessige responsen.

I alle tilfeller vil det være lettere å velge å la være å reagere om du allerede på forhånd har sett for deg dette som en mulighet. Kingsley hevder dette er eneste mulighet: «It is more accurate to suggest that when things work well, inhibition needs to be present before the receipt of a stimulus» (Kingsley s. 79). 

Med andre ord, om telefonen ringer og du ikke tar den umiddelbart har kanskje «inhibisjon» allerede funnet sted. Men en annen forklaring kan være at stimuluset ikke var tilstrekkelig til å avstedkomme en handling.

Ideomotorisk prosess 

Prosessen fra tanke til handling er for det meste ubevisst. Kun visse aspekter ved våre valg kan sies å være bevisste. I løpet av prosessen får vi bare en liten flik av vetorett. Og selv om vi lykkes å avstå fra å reagere vil deler av prosessen allerede være i gang. Hundre prosent inhibisjon vil ikke være mulig. 

Muligheten til å avstå fra handling forutsetter at vi er oppmerksomme i gjerningsøyeblikket. Kanskje denne oppmerksomheten i seg selv innebærer en form for inhibisjon, men det blir et definisjonsspørsmål. Jeg tror bevisst inhibisjon er en reell mulighet. Den er begrenset, men nettopp derfor er den så avgjørende.

Relaterte blogginnlegg:

Stimuli

Nei

Litteratur:

Alexander, F M (2000): Aphorisms. Mouritz.

Kingsley, Anthony (2016): «Beoynd Posture» i The Congress Papers - 10th International Congress of the F.M Alexander Technique. STAT Books.

Hva gjør du på?

En liten gutt spurte faren sin om han var flink til å huske ansikter. Jo, faren mente han var rimelig god til det. «Det var bra pappa, for speilet du bruker når du barberer deg knuste i tusen biter».

Selv om vi kjenner ansiktet og kroppen vår som vår egen bukselomme har vi behov for å sjekke i speilet for hvordan det egentlig ser ut. Det er en naturlig grense for hva vi kan kjenne. Du kan prøve et eksperiment: Stå foran et speil, lukk øynene og løft begge armene strake rett fram med fingrene pekende mot speilet. Åpne øynene og se om fingrene på de to hendene er i samme høyde. Sjansen er stor for at det er en liten forskjell.

Det er ikke greit å vite helt hva vi gjør når vi beveger oss. Det er begrenset hva vi kjenner. Med trening kan vi kjenne mer. Men en ting som gjør at vi kan gjøre noe annet enn det vi tror, er vanene våre.

Vaner er ikke så lett å få øye på, selv ikke i speil. De kan være så små at de knapt er synlige. Selv om de knapt er synlige kan det være vaner som har store negative konsekvenser. Da kaller vi dem uvaner.

Alexanderteknikken går ut på å avlære uvaner. Men for å avlære uvaner må du bli klar over hva du gjør først. En Alexanderteknikk-lærers hender fungerer som en slags speil som gjør at du lettere kan observere hva du gjør.

Hver gang en annen Alexander-lærer legger hender på meg oppdager jeg noe mer enn det jeg kan observere på egen hånd. Det er er alltid ett eller annet som foregår som jeg ikke behøver å gjøre. 

Man kan lure på hvorfor det er slik. Hva er det vi gjør av unødvendige ting, og hvorfor gjør vi dem

For mye

Den enkleste formen for uvaner er rett og slett å bruke for mye kraft for å gjennomføre noe. Når vi lærer noe nytt er det helt normalt å bruke mer kraft enn nødvendig før man lærer seg å bruke akkurat passe. Men fordi vi er fornøyd med å klare å gjennomføre oppgaven er det ikke alltid at vi tar skrittet videre og reduserer kraften som trengs. Det kan være å trykke på en skjerm, åpne ei dør, trykke ned et dørhåndtak.

Jeg ser hele tiden mennesker som bruker ekstra kraft på ting. Dette er normalt og behøver ikke ha så mye å si. Men vi kan ikke se bort ifra at det i noen sammenhenger har helsemessige konsekvenser, i tillegg til at vi kaster bort mye energi.

Feil sted

En grunn til at vi bruker for mye kraft kan være at vi ikke bruker kraften på en effektiv måte. Vi bruker kreftene der det ikke behøves. Da er vi over på en litt mer kompleks form for «misbruk». Vi kan ende opp med å gjøre ting med en del av kroppen som egentlig skulle vært gjort av en annen del. Skal jeg for eksempel åpne et gjenstridig lokk på et syltetøyglass har jeg lett for å stramme i halsen og dra haka ned. Å stramme i halsen får selvfølgelig ikke opp lokket. Det går alltid lettere om jeg lar være.

Noe lignende skjer når noen skal reise seg fra en stol og heiser skuldrene og strammer nakken. Det hjelper veldig lite å heise skuldrene. Det er beina som må gjøre jobben med å løfte kroppen. Alexander skrev om et lignende tilfelle i en av sine bøker, en mann som gjorde med nakken det som egentlig skulle gjøres med ryggen: 

«Let us take for example the case of a man who habitually stiffens his neck in walking, sitting or other ordinary acts of life. This is a sign that he is endeavouring to do with the muscles of his neck the work which should be performed by certain other muscles of his body, notably those of the back» (Alexander 1996, s. 59).

Dette er snakk om ubevisst tillærte uvaner som kommer av manglende differensiering av bruken av krefter. Andre ganger kan det være snakk om bevisst tillærte uvaner.

Tillært uvane

Jeg ser mange eksempler på bevisst tillærte uvaner i mitt arbeid som Alexanderteknikk-lærer. Jeg ser folk som har lært «riktig» måte å gå på, eller som prøver å ha en «korrekt» kroppsholdning. Jeg ser folk som har lært øvelser i tai chi og yoga og som tror de har lært «riktig» måte å bevege seg på til daglig. Og jeg ser musikere som har fått velmente instruksjoner som har ført til at de gjør helt unødvendige ting når de spiller.

Vi har alle slike oppfatninger om «riktig» måte å gjøre ting på. (Alexanderteknikk-lærere er intet unntak, kanskje heller tvert imot). Det er vanskelig å gjøre endringer når vi tror vi har rett. Som et utgangspunkt for endring må vi derfor tenke oss muligheten av at vi tar feil. Det er ikke særlig fristende, for vi vil jo så gjerne ha rett. Jo mer rett vi vil ha jo vanskeligere blir det. Her er det følelser med i bildet.

Følelser

Følelsesmessige reaksjoner kan føre at koordinasjonen i muskelskjelett-systemet svikter. For eksempel hvis du skal utføre noe krevende, for eksempel når du spiller et instrument, kan du forstyrre prosessen ved å prøve for hardt, det selv om teknikken som ligger til grunne er god nok. Det samme kan skje om du blir for opptatt av ikke å gjøre feil. Eller du prøver å gjøre noe «bra» eller du prøver å være «flink». Slike intensjoner kan gjøre at fokuset blir tatt vekk fra det som egentlig er arbeidsoppgavene. I Alexanderteknikken kaller vi det «end-gaining».

Noen ganger opplever vi situasjoner som kan gi følelsesmessige reaksjoner som bokstavelig talt får oss ut av balanse. Følelser må vi bare akseptere som noe som skjer. Forsøker vi å «gjøre» noe med dem gjør vi bare ting vanskeligere – som for eksempel om en musiker som skal til å gå på scenen forsøker å «ikke være nervøs». Andre ganger kan en situasjon oppleveles som truende fordi vi tolker den til å være det. Igjen kan dette være noe vi «gjør» vanemessig. Det er ikke alltid enkelt å dra et skille mellom hva vi gjør som er unødvendig og ting som skjer automatisk og som må få lov til å skje. Et godt eksempel er pusten.

Pust og kroppsholdning

Å puste er en automatisk prosess som fungerer helt fint helt av seg selv. Samtidig er det fullt mulig for oss å kontrollere pusten bevisst. Det har både fordeler og ulemper. Den største ulempen er at det er fryktelig lett å legge seg til uvaner i forhold til pusten. Kort sagt går det ut på at vi gjør noe vi ikke behøver å gjøre.

Når vi gjør noe som forstyrrer pusteprosessen kan det også være et symptom på andre unødvendige ting vi gjør. Pusten er et barometer. Det kan for eksempel være det vi kaller «kroppsholdning» som ikke fungerer. Det er om mulig enda vanskeligere å oppdage om du gjør noe unødvendig for å holde kroppen oppe enn om du gjør noe unødvendig med pusten. Tyngdekrafta er jo der hele tiden, derfor er det ikke så enkelt å oppdage hvordan vi responderer på den, men det er mulig.

Slutt å holde

Vel hjelp av Alexanderteknikken kan du begynne å organisere deg annerledes i forhold til tyngdekrafta. Det vil ha innvirkning på hvordan du beveger deg, hvordan du puster og på hvordan du opplever og påvirkes av følelser. Det vil også gjøre at du letter oppdager når du gjør noe som er unødvendig i forhold til automatiske prosesser, enten det er kroppsholdning, pust eller følelser.

Det unødvendige vi gjør går som regel ut på at vi holder fast eller fikserer. Når vi oppdager det og kan slutte med det, kan vi spørre oss selv hvorfor vi holder på slik. Men det er en annen historie.

Relaterte blogginnlegg:

Bjelken i øyet

Litteratur:

Alexander, Frederick Matthias. (1910) 1996. Man's Supreme Inheritance. Mouritz.

Smil

I Alexanderteknikken bruker vi mentale beskjeder eller «retninger» («directions») for å påvirke organiseringen av spenninger i muskel-skjelettsystemet. Retningene går blant annet ut på å ønske en generell ekspansjon i kroppen for å oppnå et bedre samspill mellom knokler, muskelspenninger og bindevevets elastisitet. Det gir optimal lengde til musklene slik at de er relativt avspente samtidig som de har dynamisk muskeltonus.

Enkelte Alexanderteknikk-lærere sammenligner denne tilstanden med det å smile. Når du smiler utvider munnen seg, musklene er ikke anspent, men har en livlig og dynamisk tonus.

Du kan utnytte denne ideen i praksis. Du kan forestille deg at ryggen din smiler, fra skulder til skulder. Du kan forestille deg et smil lengre ned på ryggen, slik at smilet følger de nederste ribbeina og går opp mot armhulene. Det kan tillate bevegelighet i ribbeina og åpne for pusten. 

Du kan også tenke deg et smil nederst i ryggen, over baken. Hvis du sitter går smilet rundt hoftene og videre ned i føttene slik at du gir slipp på spenninger i beina.

Du kan tenke at hendene smiler, slik at de åpner seg opp. Eller føttene. Du kan tenke på et smil i hulrommet bak knærne. Du kan la armhulene smile. Du kan la nakken smile, fra øre til øre, slik at spenninger rundt bakhodet slipper taket.

Bare bruk fantasien. Prøv, og se hva som skjer.

Selvfølgelig kan du smile med ansiktet også. Et smil er en nødvendig ingrediens i Alexanderteknikkens «hviske-a»-øvelse. Den går i enkelthet ut på å forlenge utpusten litt ved å puste ut på en hviskende a-lyd. Du lar kjeven falle, puster ut, lukker munnen og lar lufta komme inn av seg selv. Først brukes et smil for å åpne i hals og munn, og for å gjøre det lettere å gi slipp på kjeven. Alexander mente at et smil var helt avgjørende. Hans instruksjon var å be eleven tenke på noe morsomt slik at han/hun smilte. Hvis du ikke klarer å tenke på noe morsomt blir ikke smilet ekte og oppgaven ikke mulig å gjennomføre. (Du kan få noe av den samme effekten ved å tenke på et gjesp. Men det er så klart ikke så morsomt).

Det er en veldig god idé alltid å ha noe morsomt å tenke på, en vits eller god historie som i det siste har fått deg til å le. Hvis du til vanlig ikke husker vitser eller morsomme historier, prøv på skrive dem ned. Lag en liten jukselapp og ha den tilgjengelig. Oppdater jukselappen neste gang du hører en god vits/historie eller ser noe morsomt slik at du alltid har noe på lager.

Å tenke på noe morsomt gjør det lettere å tenke «opp». Det er ikke uten grunn at det heter «opp»muntrende og «opp»stemt. Det er den retningen kroppen får. «Opp» er den aller viktigste retningen i Alexanderteknikken. Alexander kalte det «lengthening in stature». I Alexanderteknikken er vi ute etter at hele kroppen smiler.

Relaterte blogginnlegg:

Lyst til å le

Våg å være så høy som du er

En av mine nye elever spurte meg her en dag om hvorfor vi hele tiden trekker oss sammen og gjør oss mindre enn vi egentlig er. Et veldig godt spørsmål.

Når du ser noen som er sammensunket og med «dårlig holdning» vil du kanskje tro at det er tyngdekraften som har skylden, at vedkommende har svake muskler og må trene for å få bedre «kroppsholdning». Min erfaring er at tyngdekraften svært sjeldent kan anklages. Vi er fra naturens side relativt godt tilpasset det å være oppreist. Hvis vi ikke har god «kroppsholdning», må det være noe vi gjør som forstyrrer vårt naturlige samspill med tyngdekraften.

Hva er det vi gjør?

Dårlig «holdning»

Jeg tror en viktig faktor er vår tilpasning til samfunnet rundt oss. Vi lever i et samfunn der vi sitter veldig mye, og vi sitter dårlig. Sjokkerende få er i stand til å sitte oppreist og balansert. Over tid gjør dette noe med oss. Vi blir på en måte programmert til å ha dårlig holdning. Rund rygg, hodet og nakken forover, hodet rotert bakover og ned mot nakken.

Tendensen blir forsterket av alt arbeidet vi gjør sittende foran en datamaskin. Å skrive på pc kan fysisk sammenlignes med det å spille piano. De færreste har lært hvordan de teknisk sett skal utføre dette arbeidet best mulig. 10 min med en ergoterapeut holder ikke.

Den sammensunkne holdningen er blitt den aksepterte norm. Sitter du oppreist og i full høyde i en forsamling stikker du deg ut. Stikke oss ut vil vi ikke, så vi tilpasser oss.

Dette begynner allerede ved skolestart. Skolebarn sitter i timesvis, noe som slettes ikke er bra for barn. De har ofte dårlig tilpasset stol og bord. Selv om høyden er passe, leser og skriver de på en vannrett flate som gjør at de må bøye hodet forover. Voksne ville aldri ha godtatt slike arbeidsforhold. Vi synes tydeligvis at det er godt nok for barn.

Så kommer puberteten hvor alle negative tendenser har en tendens til å bli forsterket. Når vi er voksne er vi blitt ganske så proffe på å gjøre oss kortere enn vi egentlig er.

At «alle andre gjør det» er ingen unnskyldning, men kan forklare hvorfor det blir som det blir. Vi behøver ikke å gjøre som alle andre, vi vet bare ikke at det er mulig fordi vi ikke har opplevd alternativet.

Dårlig retning

Å endre skolehverdagen og skolemøblementet ville gitt oss et bedre utgangspunkt. Men det ville ikke løse problemet. Alexander skrev i sin første bok at: «No, what we need to do is not to educate our school furniture, but to educate our children».*

Selv om vi i utgangspunktet har «kroppsholdning» som er ganske god, kan vi legge oss til vaner som gjør at vi trekker oss sammen. Bevegelsesvaner er lette å lære, vanskeligere å avlære. Den generelle tendensen om vi bruker musklene uhensiktsmessig er at trekker vi trekker oss sammen og komprimerer ryggsøyla. Kraften går i feil retning.

Vi som har peiling på Alexanderteknikk, og samtidig interessert i sport, har sett mye av det under OL. Når utøveren trøkker til med dårlig teknikk ser du en trekkspilleffekt i ryggsøyla. Hodet går bakover og ned, nakken forover og brystkassa kollapser.

Olympiske øvelser eller dagligdagse aktiviteter, tendensen vil være den samme. Men vi mister ikke en medalje om vi utfører en bevegelse dårlig. Derfor tenker vi heller ikke over det. Vi får gjort det vi skulle likevel, men så blir vi vant til å gjøre det på den måten. Vi gjør oss kortere i alle bevegelser.

Dårlig følelse

Når vi bruker musklene feil og krafta går i feil retning, synker vi sammen på grunn av hvordan muskel-skjelettsystemet er organisert. Du kan godt si at det er naturlig. Men å trekke seg sammen er også naturlig av andre grunner. Det er en naturlig reaksjon på ytre fare, den såkalte «fight or flight»-responsen. Det er også en naturlig reaksjon på stress eller ubehagelige følelser.

Hvordan skal vi unngå å trekke oss sammen når det er en naturlig ting å gjøre?

Jeg tror generell dårlig kroppsbruk disponerer oss til å reagere mer enn nødvendig på faresignaler. Vi er i konstant stressmodus og det skal lite til føre vi stresser enda mer. Bedre generell kroppsbruk vil høyne terskelen for hva vi reagerer negativt på.

Men det vil ikke nødvendigvis fjerne følelsen vi opplever. Kanskje vi tvert imot blir enda mer vàr for følelsene når vi er mer tilstede i kroppen. Kanskje vi trekker oss sammen for å slippe å føle. Det krever en viss grad av mot å være oppreist, «lang og bred», i en vanskelig situasjon. På dette punktet blir Alexanderteknikken ofte misforstått, og kanskje misbrukt.

Hvis vi forsøker å være oppreist og i full høyde på tross av hva vi føler vil vi bare motarbeide oss selv. Vi vil kanskje være oppreiste, men stive, og vi holder pusten. Første bud er derfor å akseptere og anerkjenne hva vi føler. I stedet for å motarbeide følelsene er det bedre å tenk på å romme dem. På den måten kan vi bruke energien fra følelsene til å være lang og bred og oppreist. Å være oppreist vil normalt være den beste måten å takle situasjonen på.

I stressende og truende situasjoner vil spenningsnivået i kroppen øke. Selv om vi tenker på å la nakken være fri vil den slettes ikke føles fri. Å føle seg avspent er umulig, men ved hjelp av Alexanderteknikken kan vi sørge for å være i en mest mulig dynamisk tilstand. Om vi opplever situasjonen som så vanskelig og ubehagelig at det å trekke seg sammen i forsvarsposisjon er uunngåelig, er det lettere å komme ut av den sammentrykte posisjonen etterpå.

Dårlig vane

Som du ser kan det være mange grunner til at vi gjør oss kortere. Uansett årsak så kan det å gjøre seg kortere være en vane. Det kan være vanemessig måte å bruke kroppen på, vanemessig reaksjon på en situasjon eller vanemessig reaksjon på en følelse. Alexanderteknikken gir oss mulighet til å la være å bli kortere, gir oss mulighet for valg. Det er ikke alltid lett. Det vante er komfortabelt. 

Ofte er det sånn at vi er så vant til å være litt kortere enn vi egentlig er at det å være oppreist føles feil og unaturlig, enda det er den mest naturlige ting i verden. Det kan nesten være litt skummelt det å komme opp i sin fulle høyde og se verden fra en annen synsvinkel. Nesten så det kiler i magen. Men mest av alt er det deilig befriende å ikke lenger trykke seg selv ned. Sunnere er det også. 

* Alexander, FM. Man's Supreme Inheritance. Mouritz 1996, s 95.

Enig? Uenig? Inspirert? Provosert?

Skriv hva du mener i kommentarfeltet. 

Relaterte blogginnlegg: 

Å komme opp

Å synke sammen

Lengde og bredde

Vi Alexanderteknikk-lærere kan snakke i det vide og brede om «lengde og bredde», men hva betyr det egentlig?

Å ha lengde og bredde innebærer å gi slipp på unødvendige muskelspenninger. Spenninger vi går og holder på, som vi holder oss fast med, som stopper oss, holder oss tilbake, trykker oss ned og gjør oss mindre enn vi er.

Å være «lang og bred» er en strategi for å møte impulser til handling slik at mekanismene for balanse og bevegelse fungerer uforstyrret. Muskel-skjelettsystemet fungerer optimalt og bevegelsene blir frie og effektive.

Å tenke «lengde og bredde» endrer forutsetningene for bevegelse og dermed forutsetninger for vanemessige reaksjoner. Et steg på veien mot å bli kvitt uvaner.

Lengde og bredde er en strategi for å møte utfordringer når vi må bruke kraft, når vi må løfte eller bære tungt. «Lengde og bredde» fordeler arbeidet mest mulig, lar tyngde og kraft gå gjennom kroppen, og lar oss utnytte synergien mellom muskel, sener og skjelett.

Å bevege seg med lengde og bredde løser floker av muskelspenning, lar de riktige musklene aktiveres, får ting til å falle på plass, og løser problemer som kan forårsake nakke-, skulder- og ryggsmerter.

Lengde og bredde er et hjelpemiddel til å møte smerte, til å akseptere smerte og samtidig la den passere. Gjennom å ha lengde og bredde unngår vi å gjøre situasjonen verre ved å stramme musklene og på lengre sikt skape flere problemer, og kanskje mer smerte.

Lengde og bredde kan være en hjelpe til å møte vanskelige følelser, til å akseptere følelsene og ha rom nok inne i seg til å eie følelsene. Energien fra følelsene kan brukes på en dynamisk og konstruktivt måte i stedet for å kjempe imot.

Å ha lengde og bredde innebærer å ha en åpen kropp og et åpent sinn, for kropp og sinn er ett. Å være åpen betyr å slippe til pusten. Lengde og bredde er forutsetninger for god organisering av pustemekanismene. God pust kan ikke læres. Har du lengde og bredde puster du fritt.


Relaterte blogginnlegg
Ønskeliste
Sceneskrekk
Kraft

Lyst til å le

Da jeg holdt introduksjonskurs nylig fikk jeg et spørsmål jeg ofte får – om eleven kan få følelsesmessige reaksjoner når muskelspenninger slipper taket i timene. 

Det er et godt spørsmål, for endringene i en enkelt time kan være store. Jeg svarte som jeg pleier at følelsesmessige utbrudd forekommer, men er relativt sjeldne. Sannsynligvis har det sammenheng med at vi arbeider så forsiktig med hendene og at vi arbeider med balansen og med sammenhengen gjennom kroppen. Selv om vi er ute etter frigjøring av spenning og ekspansjon, er vi hele tiden ute etter å «samle» eleven. Det krever alltid en viss grad av samarbeid og tilstedeværelse som gjør at eleven har kontroll. 

Men nå har jeg tenkt litt mer på det med følelsesutbrudd i timene. De er jo egentlig ikke så sjeldne. Tvert imot ganske vanlige. Ikke i form av tårer, men som latter. Det er veldig vanlig å le i en Alexanderteknikk-time. 

I en Alexanderteknikk-time jobber vi med at du gir slipp på unødvendige spenninger slik at du kan bli mer oppreist. Å være oppreist er bokstavelig talt mer oppløftende enn å være nedtrykt, eller snarere ned-trukket. Kanskje vi er mer disponert til å tenke glade tanker når vi kommer opp til vår fulle høyde. Jeg tror ikke det er noe noen naturlov, men det kan være en tendens, med individuelle forskjeller og situasjonsavhengig. 

I klassikeren «The Alexander Principle» skriver Wilfred Barlow:

Many habitual postures do not represent an immediate expression of an emotion, but are rather a position from which certain actions and emotions can be possible. 

- Wilfred Barlow (1973) side 128 

Det er egenskaper ved menneskekroppen som gjør at det å være oppreist er naturlig. Hvis du ikke kommer opp til din fulle høyde er det fordi du gjør noe unødvendig. Alexanderteknikk-læreren bruker hendene for å frigjøre prosessene som organiserer kroppen til oppreist holdning. Det er mer snakk om å ta bort noe enn å tilføre noe, litt som å løsne ei fjær. Det er det som gjør det så gøy å bruke hendene slik en Alexanderteknikk-lærer gjør. 

Jeg husker da jeg bestemte meg for å bli Alexanderteknikk-lærer. Det var høsten 1992. Da bodde jeg langt fra nærmeste lærer og hadde timer bare en gang i måneden. Men timene gjorde sterkt inntrykk på meg. Eller det som egentlig gjorde inntrykk var å sitte utenfor og vente og se de som kom ut fra time. De var alltid så strålende glade. Det var slående. 

Alexander skrev om lykke i en av sine bøker. Hans ideal er barn som helt og fullt engasjerer seg og er til stedet i det de gjør. En journalist utarbeidet en forkortet versjon av Alexanders bøker. I den spissformulerte han Alexanders idé slik: 

Man today not knowing happines, pursues pleasures. 

- Ron Brown, Authorised Summaries of F.M. Alexander's Four Books (1992), side 72

I stedet for å være tilstede og engasjert stimulerer vi sansene for å flykte.

Jeg tror det blir for enkelt å hevde at du blir «lykkelig» av Alexanderteknikken. Det er riktigere å si at du kan oppleve å føle mer, av hva det nå er for slags følelser du har. Men det skal jeg komme tilbake til en annen gang. I denne omgang var det snakk om opplevelser i en time. Det som preger de fleste Alexanderteknikk-timer er så avgjort en viss grad av optimisme. Og plutselig kan det boble boble over. 

Mens jeg arbeidet med dette innlegget fant jeg siste post på bloggen til en kollega, som tilfeldigvis skriver om akkurat det samme. Hennes sju år gamle sønn synes Alexanderteknikk-timer høres morsomme ut: 

Can the Alexander Technique help me be happier?

Grenser

En gang for flere år siden gav jeg en time til ei dame som allerede hadde hatt noen få alexandertimer i England. Jeg regnet med at hun var vant til måten vi alexanderlærere jobber på og satte i gang som jeg pleide. Da timen var ferdig og hun var i ferd med å gå sa hun rett ut at hun ikke likte måten jeg jobbet på. Læreren hun hadde hatt i England hadde brukt mindre berøring og mer bevegelser. Særlig mislikte hun at jeg ofte hadde hatt hånden min under haken hennes. (Hun hadde mye spenninger i halsen). Jeg kom for tett på.

Jeg sa jeg kunne tilpasse det jeg gjorde i forhold til det hun var bekvem med. Men hun ville ikke ha flere timer og jeg så henne aldri igjen.

Når man er lærer i Alexanderteknikk blir det å berøre noen med hendene en selvfølge. Da er det lett å glemme at det ikke er en selvfølge for andre. I begynnelsen er det spesielt viktig å ta det pent og tilpasse seg eleven. Du kan aldri vite hvor en persons grenser går, og grensene kan uansett endre seg ganske mye alt etter hva situasjonen er. 

Kanskje det er en fordel at de fleste som kommer til Alexanderteknikken har prøvd alt mulig av terapier og dermed er vant til berøring i en eller annen form. Men eleven må uansett informeres og gi samtykke på forhånd. 

Under utdannelsen i England gav vi timer under tilsyn av en lærer. En gang skulle jeg gi time til en mann som hadde gått til massasjebehandling hos en jeg kjente. Jeg bare gikk ut fra at vedkommende visste hva det her gikk ut på og la hånda mi på ryggen hans uten noen forklaring. Han skvatt til. En dårlig begynnelse på en første time.

En fordel i Alexanderteknikk-undervisning er at eleven er fullt påkledd. Det kan gi eleven en tryggere situasjon sammenlignet med terapi. Dessuten berører vi først og fremst nakken og ryggen og vi står derfor på siden eller litt bakenfor eleven. På den måten er risikoen mindre for at vi invaderer elevens private rom.

Noen elever føler seg spesielt sårbare når de ligger på benken i «aktiv hvilestilling». Det viktigste til å begynne med er at eleven lærer å utnytte posisjonen til eget bruk. Lærerens kan begrense berøringen og likevel få mye til å skje. F.eks kan læreren arbeide mye med ryggen på en indirekte måte gjennom kontakten med knær, albuer og hodet. 

Det finnes ingen steder på kroppen en Alexanderteknikk-lærer må berøre. Kvaliteten på kontakt er viktigere enn hvor kontaktpunktet er. En erfaren lærer kan i teorien jobbe med hele kroppen ut i fra berøring i ett punkt. Det er ikke noe mystisk i det. Vi jobber jo med balansemekanismene. Tenk på at du i prinsippet kan dytte en stående person overende nærmest uansett hvor du dytter.

Berøringspunkt er altså ikke så viktig. Men det er avgjort en fordel å kunne berøre hodet, nakken og fra midten av ryggen og oppover. Forholdet mellom hodet, nakken og ryggen har avgjørende innflytelse. Jeg hadde en gang en time med en av de mest erfarne lærerne i verden. Han hadde stort sett hånda på nakken og ryggen min gjennom hele timen. Han greide seg lenge med det. I alle fall tydet effekten av timen på det.

Forskjellen mellom Alexanderteknikk-lærere på hvor de legger hendene har ofte sammenheng med hvor de er utdannet. Man kopierer lærerne man går hos og så danner det seg en kultur for hva som er «naturlig» berøring, noe vi alexanderlærere må være veldig bevisste på.

Som student var jeg på en workshop hvor hun som da var leder for The Society of Teachers of the Alexander Technique var med som instruktør. Hun jobbet med beina mine mens jeg lå på en benk. Til min overraskelse la hun hånda langt opp på låret mitt. Jeg har normalt ikke noe imot å bli befølt av kvinner, men den gangen forekom det meg noe upassende. Hun gjorde sikkert bare akkurat som hun pleide og tenkte nok ikke over det.

Som nevnt kan grensene endre seg med situasjonen. Kanskje hadde jeg følt det annerledes om det hadde vært en lærer jeg kjente fra før, og det ikke hadde vært en situasjon der mange så på.

En annen gang hadde jeg time med en erfaren Alexanderteknikk-lærer som absolutt skulle berøre sitteknutene mine når jeg bøyde meg ned i «monkey». Jeg antydet at selv om det var nyttig med feedback fra den delen av systemet gikk han kanskje litt for langt? Hans reaksjon overrasket meg. Han satte igang med å skulle overbevise meg om at det var mine grenser som var feil, ikke hans arbeidsmåte. Snakk om uvitenhet.

Et menneskes personlige grenser er aldri «feil». Grensene må aksepteres på samme måte som vi må akseptere utseendet vårt. Når en annen person overskrider grensene og invaderer vårt personlige rom setter deler av det autonome nervesystemet kroppen i beredskap. Da kan vi ikke velge å ikke reagere. Å forsøke å ignorere signalene er ingen god idé, det skaper bare mer spenning.

Alexander sa en gang: 

You are not here to do exercises or to learn to do something right, but to get able to meet a stimulus that always puts you wrong and to learn to deal with it.

Alexanderteknikk-lærere som tolker aktivitet i autonome nervesystem (nærmere bestemt det sympatiske) som «feil», vil kunne mene det er ok å provosere eleven for at eleven skal lære å «takle det». Problemet er at når det autonome nervesystemet setter kroppen i beredskap er vi i en situasjon som ikke er kompatibel med læring.

En gang så jeg en erfaren lærer nærmest drite seg ut ved uforvarende å provosere en elev. «Eleven» i dette tilfellet var dessverre en journalist som ikke hadde vært borti Alexanderteknikken før, og som skulle skrive en artikkel om teknikken. Læreren skulle demonstrere og stilte seg rett foran journalisten og tok tak rundt hodet hennes. Journalisten, som hadde dårlig tid og var stressa fra før, så nesten ut til å få anfall. Takket være sin dyktighet med hendene klarte læreren å roe henne ned etterhvert, men demonstrasjonen var en fiasko og det ble ingen artikkel.

Når det autonome nervesystem setter oss i beredskap er det en helt naturlig reaksjon. Skjer det passe mye gir det oss energi, skjer det for mye forteller det at vi kanskje skal gjøre noe annerledes. Men det er ikke selve aktiveringen som er problemet, det er ingen «feil» det er bare en beskjed. Hvis en Alexanderteknikk-lærer uforvarende invaderer elevens private rom er rette måten å takle det på å si ifra. Det er ikke alltid mulig for en lærer å vite hvor grensen går, folk er så forskjellig. 

Folk flest er så anspente og stive i nakken at det er helt overflødig for oss alexanderlærere å provosere noe mer. Ofte bruker vi det meste av timen på å få eleven ned på det som burde være et normalt nivå. Vi bruker hendene aktivt for å få det til. Berøring er alltid ment å berolige, aldri provosere.

Når vi underviser arbeider vi indirekte med elevens ferdighet til å takle spenninger og stress gjennom fokus på kvaliteten på bevegelsene. I prosessen vil eleven bli mer bevisst på signalene fra kroppen, og dermed vil de også kunne bli mer bevisst på hvor egne grenser går. Det er bra. Grenser er en god ting.

Frykt

Da jeg begynte å ta timer i Alexanderteknikk var det ulikt all annen form for undervisning jeg til da hadde vært utsatt for. Det var ingenting jeg måtte få til, det var ikke noe «riktig» eller «galt», jeg skulle ikke prestere. Fokus var hele tiden på å la være å gjøre noe, ta den tiden jeg trengte, huske meg selv. En kontrast til mer eller mindre tradisjonell fiolinundervisning som jeg var vant til.

I en av sine bøker skriver Alexander mye om «unduly excited fear reflexes» (Constructive Conscious Control). Han beskriver hvordan dårlig undervisning gjør eleven anspent og forvirret og øker spenningsnivået og skaper dårlige forutsetninger for læring. Utviklingen av «hands on»-undervisningen i Alexanderteknikken er delvis et forsøk på å løse dette problemet. Ved å bruke hendene tar læreren over noe av ansvaret fra eleven. Bruk av hendene kan også roe ned. Det hender eleven kommer inn på timen med så mye spenning at det er som om han eller hun er i konstant beredskap.

Ulike nivåer av fenomenet «frykt» har betydelig plass i forklaringsmodeller for Alexanderteknikken. Alexanderlæreren Frank Pierce Jones arbeidet mange år ved Tufts University i USA hvor han forsket blant annet på det som kalles «startle pattern». Når noen blir skremt trekker de seg automatisk sammen i en forsvarsposisjon. De store nakkemusklene er aktive i bevegelsen, og mange alexanderlærere ser det typiske spenningsmønsteret ved stress som en variant av «startle pattern». Likheten er slående, men det kan komme av at det er de samme musklene som er involvert. Mekanismen bak kan være noe forskjellig avhengig av sammenhengen. Utløses refleksen av en høy lyd går det signaler direkte fra det indre øret til andre områder i hjernen, noe som ikke nødvendigvis er tilfelle ved stress.

Jeg husker en gang jeg gikk på fortauet etter en av mine første alexandertimer. Så smalt det fra en bil bak meg. Jeg hoppet i været og ble nesten like overrasket av min egen plutselige bevegelse som av lyden. Alexandertimen hadde tatt vekk spenning slik at jeg var mer oppreist. Jeg var ikke i min vanlige forsvarstilling av spenning, og reaksjonen på lyden ble større og tydeligere. Jeg var på en måte mer følsom for en naturlig reaksjon, en «duly excited fear reflex».

Terror-aksjonen for to uker siden fikk meg til å tenke mye på fenomenet frykt, selv om det jeg, og sikkert mange andre, har følt mest på er sorg.

Det har vært vanskelig å la være å leve seg inn i historiene som er blitt fortalt fra Utøya. Voldsomme historier fra en situasjon der å flykte eller å gjemme seg var eneste mulighet. En situasjon der det å føle frykt var berettiget, der ungdommene ble lurt til å føle seg trygge for så å bli skutt.

Frykt utløser adrenalin som mobiliserer til innsats, og gir drivkraft til eksepsjonelle handlinger. Midt i en uoversiktlig, usikker og kaotisk situasjon har det vært eksempler på rasjonelle valg, og på handlinger utført for å redde andre. Tegn på at omtanken for andre kan være sterkere enn frykten.

Selv om vi blir drevet av frykt behøver vi ikke å bli dirigert av den

Denne hendelsen handlet også om andre former for frykt. Frykten for det ukjente. Fremmedfrykt. Fremmedfrykt er også naturlig og instinktiv. I et evolusjonsperspektiv har det vært hensiktsmessig å være skeptisk til fremmede som kanskje kunne være fiender. I et moderne samfunn der vi hele tiden møter nye ansikter og nye inntrykk er ikke mistenksomhet og frykt lenger hensiktsmessig.

I sin første bok, Man's Supreme Inheritance, legger Alexander fram sin teknikk som et hjelpemiddel til å kunne ta bevisste og overveide beslutninger i et samfunn der instinktene kommer til kort. Dagens samfunn er enda mer komplekst og hektisk enn det var på Alexanders tid, og vi har enda mindre rom for å reagere instinktivt. Vi må opptre intelligent. Det forutsetter at vi erkjenner den instinktive fremmedfrykten i oss selv, og velger å ikke la oss styre av den.

Breivig og hans meningsfeller aksepterer ikke at samfunnet er blitt som det er blitt. På en måte er de naive. Jeg tror vi kan si de er dominert av sine «unduly excited fear reflexes». De takler ikke en ny og uvant situasjon og tyr til vold og agitasjon. De vil skremme andre til å bli like redde som dem selv. Vi kan bare unngå at de lykkes ved å ikke svare tilbake på samme måte. Å gå til verbalt motangrep på en aggressiv måte vil bare true dem enda mer inn i en forsvarsposisjon.

Et problem ved islamofobisk agitasjon er at den overdøver nødvendig debatt om konkrete problemer rundt innvandring generelt og Islam spesielt. I det siste har jeg forsøkt å gjøre meg litt kjent med idégrunnlaget til de islamofobe bloggerne. En kritikk som har kommet fra den kanten er jo at de ikke blir hørt. (Noe merkelig siden ethvert kommentarfelt i nettavisene er fulle av retorikken deres).

Lesning av «Fjordman» og andre er en test på å bruke Alexanderteknikken - være åpen, akseptere ubehaget. Ta inn det som står der uten å reagere automatisk, uten å la mine «fear reflexes» dominere.

Voksesmerter

Forrige gang skrev jeg at Alexanderteknikk gir reduksjon av smerte, men at Alexanderteknikken ikke er en terapi mot smerter. Jeg vil gå enda et skritt videre: Ikke bare er Alexanderteknikken ikke en terapi mot smerte, noen ganger kan prosessen det er å lære Alexanderteknikk i seg selv innebære smerte eller ubehag.

Stort sett er timer i Alexanderteknikk behagelige. Svært behagelige. Rett og slett en dans på roser og du svever på en sky. «Høy» får utvidet mening med Alexanderteknikken, det går an å bli hekta. (Jeg må vel innrømme jeg er en Alexander junkie). Men rosen har torner. Alexanderteknikken innebærer stadig forandring. Og forandring er ikke alltid behagelig.

De fleste går rundt og er lykkelig uvitende om de spenningene de går rundt med. De er så vant til spenninger at de vet ikke om annet. Økt oppmerksomhet om tingenes tilstand kan derfor være en ubehagelig overraskelse. Når du begynner å slippe spenninger kan du begynne å bli mer bevisst på de spenningene du faktisk har.

Muskuløse menn med vond nakke er typiske. De har ofte lagret så mye spenning over lang tid at de fort begynner å klage når de legger mer merke til den. Min utfordring er å forklare at det de kjenner er del av noe de gjør, og at løsningen må være å endre aktivitetsmønster. Men tøffe gutter er det minst adaptive av alle vesener. Mer enn én gang har slike feiget ut og i stedet gått for manipulasjon, massasje og status quo.

Men kanskje har de grunn til å være redd. Noen ganger kan det være skumle ting som ligger under og lurer. Alle spenninger har en eller annen følelsesmessig ladning som kan komme til overflaten.
I alexandertimene er det sjeldent noe problem. Alt foregår så rolig og forsiktig at eleven har full kontroll. En veldig sjelden gang hender det noen må gråte litt, men det er helt greit.

Alexanderteknikken inneholder løsningen i seg selv. Det å slippe spenning og være mer oppreist og være «lang og bred» vil også bety at eleven bokstavelig talt lettere kan romme følelsene sine.
Men er det snakk om store og alvorlige følelser er det bra å søke profesjonell hjelp. Oftest er det eleven som finner det ut selv. Alexanderteknikk og psykoterapi kan være en fin kombinasjon. Vi graver fra hver vår retning så og si.

Forandringer kan rive og slite i både kropp og sjel. Muskler er svært følsomme, og med Alexanderteknikken vil ofte noen muskler måtte begynne å gjøre mer enn de har gjort på ganske lenge. Da kan det hende du hører fra dem. Men muskler er også svært elastiske og det du også kan føle, når spenninger slipper taket, er strekk i bindevev som ligger rundt alle muskler. Noen ganger kan det føles som om spenningen faktisk øker. Bindevev trenger mer tid på å tilpasse seg nye forhold, derfor kommer strukturelle endringer alltid etter endring av bruk. Til gjengjeld er slike endringer mer varige enn når bindevevet manipuleres direkte.

Det er heldigvis svært sjeldent at alexandertimer gjør vondt. Og hvis du skulle kjenne noe er det oftest vondt på en «god» måte, et tegn på at ting endrer seg til det bedre. Om du går gjennom en slik ommøblering forsøker jeg å hele tiden ta hensyn til det i timene og tilpasse aktivitetene. Smerter kan være hemmende for oppmerksomheten og dermed læringen, så det er ikke meningen at det skal gjøre vondt. Hvis du er usikker på om noe er vondt på en «god» eller «dårlig» måte går du selvfølgelig til legen.

Å ta timer i Alexanderteknikk en gang i uka er en stille revolusjon. En gradvis lysning. En langsom flukt til friheten. Noe annet er å utdanne seg til alexanderlærer. Da holder vi på i flere timer om dagen. Da kan det virkelig rive og slite i litt av hvert. Selv opplevde jeg minimalt med fysisk ubehag, men ei som gikk omtrent samtidig med meg hadde en rygg som gjennomgikk en større ombygging.
En dag beklaget hun seg til læreren hun jobbet med. «My back is killing me». Læreren, en ytterst høflig og sympatisk engelskmann, smilte fornøyd og brøt ut i et langtrukkent «good!»

Ja visst gör det ont när knoppar brister.