Monkey business

I radioprogrammet «ukeslutt» på lørdag var det innslag fra en kristen menighet hvor de harselerte over evolusjonsteorien. - I can't see much 'apeness' here, sa predikanten. Menigheten lo. Av uvitenhet selvfølgelig. Du behøver ikke bruke mye tid på å studere anatomien til mennesker og aper før du ser likhetene. Den kristne menigheten fornektet sitt opphav. Satt på spissen kunne vi sagt de bryter bibelens bud om å hedre sin mor og sin far.

I vår kultur ser det ut til at vi fornekter vår biologiske arv ved ikke å ta hensyn til vår nedarvede struktur. Dette er noe vi lærer. Små barn har ikke lært det ennå. De beveger seg fremdeles fritt. Se små barn når de bøyer seg ned, eller setter seg på huk. De bruker de store leddene i beina og lar ryggen og nakken være fri. Sammenlign det med en voksen som lar beina være stive og skviser ryggsøyla i et forsøk på å komme ned.

Å være i en delvis nedbøyd stilling, med knærne bøyd og ryggen rett, var en av posisjonene Alexander kalte for «position of mechanical advantage». Dette er posisjoner som lettere kan gi god balanse mellom muskelspenning og muskellengde. «Position of mechanical advantage» er så langt og vanskelig uttrykk at Alexanders studenter for korthets skyld kalte det å bøye seg ned for «monkey». Det kan se litt apekatt ut. Men «monkey» kan være alt fra å bøye knærne bare litt, til å gå helt ned på huk, og er altså ikke en fiksert posisjon.

Det er sjelden noen er i stand til å gjøre en god «monkey» hvis de ikke har hatt timer i Alexanderteknikk tidligere. Selv barn i ti-årsalderen kan ha problemer. Det er alvorlig fordi det innebærer at grunnleggende organisering av muskelskjelett-systemet ikke fungerer. Vi er primater og «monkey» burde være en selvfølge.

«Monkey» er en dynamisk posisjon som er del av mange bevegelser. Bare tenk på hvor ofte du har behov for å bøye deg ned i løpet av en dag. Du ville ikke komme langt uten hofteledd, knær og ankler. Tenk også over de helsemessige konsekvensene. Om du hver gang du må bøye deg ned ender opp med å stivne og forstyrre din egen balanse, dyrker du dine uvaner og investerer i skadelig spenning. Hvis du gjør gode «monkeys» derimot, vil du holde deg ung lengre.

Det er sunt i seg selv å ha stort repertoar av bevegelser. Å ha ulike varianter av «monkey» på repertoaret gjør for eksempel husarbeid mye lettere. I vårt samtfunn er det nesten bare i sport du ser noen gjøre «monkey». Vi sitter ikke en gang på huk når vi går på do. Det er egentlig ganske perverst. Nei, vi skal hedre våre forfedre og formødre, bruke «monkey» og dra nytte av bevegelsesmulighetene vi har fått. Det har tatt millioner av år å utvikle vår utrolige strukter. Hvis vi ikke tar hensyn til hvordan den er ment å fungere, blir vi ubønnhørlig straffet. Det første som går til helvete er ryggen.

Krabbing og Alexanderteknikk

Det er viktig å huske hvor vi kommer fra. Våre forfedre, og mødre, gikk på alle fire. Det kan gi deg et bilde som forklarer hvorfor orienteringen av hodet er med å styre bevegelsene dine.
Et annet poeng er at det å bære vekt er en grunnleggende funksjon for hender og armer, en funksjon som kanskje er understimulert ved måten vi lever på.

Vi bruker hendene mer eller mindre hele tiden. Siden musklene stort sett går i retning langs armen vil for mye spenning bety at armen dras opp i skulderen, skulderen dras opp i nakken , nakken strammes og hodet dras ned. Dette er det vanligste mønsteret. Har du spenninger i armene vil du gjerne prøve å «slappe av» og la armene være tunge. Det vil kanskje føles fint for armene en stund, men det skaper uorden i skuldrene og situasjonen for nakken blir bare verre.

En god hjelp for å få orden på armene er å tenke på hendene som om de var føtter. Ved å la hender og fingre «slippe ned» på det du berører, eller holder på, kan du unngå mye unødvendig spenning. Utgangspunktet for dette er hvordan armene fungerer nå du krabber. Når du krabber tar du imot vekt med armene på en naturlig måte. Rygg og armer vil automatisk samstemmes. Har du, eller har hatt problemer med armene, kan litt krabbing gi armene anledning til å arbeide på en god måte.
Men ikke overdriv, gjør bare litt om gangen. Krabb fram og tilbake et minutt eller to, eller du kan stå på alle fire og bare vugge litt fram og tilbake. Dette avlaster ryggen også, og er en anledning til å la ryggen være «lang og bred». Utfordringen er å ikke kolapse i nakken. Du må la nakken være lang og myk så hodet kan slippe vekk fra bekkenet (og bekken fra hode). En alexanderlærer kan hjelpe deg med dette. Gjør du det på en god måte er krabbing sunt, året rundt!

Ida, evolusjon og Alexanderteknikk

Denne uken var det mye oppstyr rundt et 47 millioner år gammelt fossil kalt «Ida». Kanskje representerer hun våre fjerne formødre/forfedre. Som Alexanderlærer tenker jeg ofte på at vi er i slekt med dyrene. Av form og funksjon er det lett å se. Vi er virveldyr og beveger oss som alle andre virveldyr - hodet først og kroppen etter. Det er det vi gjør, selv om det ikke er så innlysende siden vi går på to bein.
Fordi vi går oppreist er det også lett å forstyrre den delikate balansen vi har. Hvis du blir anspent av stress blir hodet dradd ned mot bekkenet. Hodet vil ikke lenger lede bevegelsen, ryggsøylen blir forstyrret og armer, bein og pust vil ikke lenger fungere fritt. I Alexanderteknikken frigjør vi spenninger ved å tenke «retninger»: nakken fri, hodet (fram og) opp, ryggen lang og bred. Dette gir god organisering av muskelskjelett-systemet. Denne grunnleggende organiseringen er innebygget i strukturen vi har arvet, en struktur som gir oss mulighet til optimal respons på tyngdekraften. Balanse er lett!

Alexanderteknikk og meditasjon

Alexanderteknikken er en slags «pre-teknikk». Filosofen John Dewey sa Alexanderteknikken er i forhold til undervisning det undervisning er til livet. Det eneste som kanskje er mer grunnleggende enn Alexanderteknikken er meditasjon.

De som har drevet med meditasjon har ofte gode forutsetninger for å lære Alexanderteknikken. De utvikler evne til å observere egen oppmerksomhet, velge fokus, og observere uten å gjøre.

Det særegne for Alexanderteknikken er hvordan vi organiserer oppmerksomheten om hode, nakke, ryggsøyle, som et utgangspunkt. Innen meditasjon brukes ofte pusten som fokus for oppmerksomheten. Det har både store fordeler og ulemper, som jeg ikke skal komme inn på her. I utgangspunktet kan hva som helst brukes som fokus. Å ha oppmerksomheten mot hodet, rett og slett bare oppleve hvor hodet er i forhold til resten av verden, og resten av kroppen, kan være en interessant øvelse for økt oppmerksomhet. Du kan prøve det selv nå. Det er ikke akkurat Alexanderteknikk, men det kan være en forberedelse.

Oppmerksomheten kan øves når som helst og hvor som helst. Hvis du først begynner å være mer oppmerksom, vil du oppdage at gjennom en hvilken som helst dag har du ganske mange små øyblikk hvor du kan være oppmerksom på at du er oppmerksom.

Etter at jeg begynte med Alexanderteknikken er det ikke lenger kjedelig å måtte vente på bussen. Det er alltid så mye nytt å finne ut om egen bevissthet og oppmerksomhet. Som jeg pleier å si: det finnes ikke dødtid så lenge du ikke slår tiden ihjel!

Alexanderteknikk og alt

Her skal det blogges om Alexanderteknikken, og alt som følger med. Siden Alexanderteknikken kan brukes i alle situasjoner kan det komme til å handle om mye forskjellig.

Jeg har drevet med Alexanderteknikk i mange år og av og til får jeg idéer som jeg gjerne vil dele med andre. Jeg vil forsøke å gjøre Alexanderteknikken forståelig, levende og aktuell.

I min jobb som alexanderlærer ser jeg hvordan teknikken kan hjelpe mennesker. Eller rettere sagt - mennesker kan hjelpe seg selv ved hjelp av Alexanderteknikken. Og jeg ser hver eneste dag mennesker som kunne fått mye ut av å lære Alexanderteknikk. Jeg ønsker å gi flere sjansen til å høre om Alexanderteknikken, og ønsker at flere tar sjansen på å prøve.

Forutsetningen er villighet til å ha oppmerksomhet om seg selv. Høres alvorlig ut?
Mye av det som skrives om Alexanderteknikken er skikkelig alvorlig. Men det behøver ikke å være sånn. Egentlig handler Alexanderteknikken først og fremst om å være tilstede i sitt eget liv. Det er på en måte det eneste stedet vi kan være tilstede. Det behøver ikke være så ille heller, selv om livet er hard. Som jeg pleier å si: livet er en stor vits - du vil le når du skjønner poenget!