I sommer måtte jeg tilbringe seks timer på toget på vei hjem fra et slektstreff. Seks timer kan bli noe langdrygt, selv med ei ganske interessant bok å lese i. Men med Alexanderteknikken har jeg alltid noe å finne på, noe å eksperimentere med eller øve på. Dette var noe av det jeg gjorde.
Tenke retninger
I Alexanderteknikken tenker vi «retninger». Retninger er mentale beskjeder til kroppen som først og fremst skal virke preventivt mot spenninger når vi beveger oss. Den vanligste måten å tenke retning på er å ha en idé om utvidelse, noe som også fungerer som avspenning, ofte formulert slik:
La nakken være fri, la hodet gå fram og opp, la ryggen bli lang og bred, la knærne gå fram og fra hverandre.
Disse retningen er ment å brukes mens du er i aktivitet, men det er lettere å øve på dem mens du er i ro. Det hadde jeg plenty av mulighet til der jeg satt på toget. Utfordringen er at retningene beskriver en sekvens som skal henge sammen. Du må fortsette å tenke på å la hodet gå fram og opp mens du tenker på å la ryggen bli lengre og bredere osv. Det krever øvelse. Jo mer du øver, jo mer smelter retningene sammen til én tanke. Når du beveger deg har du ikke alltid tid til å tenke detaljer.
Å tenke retninger bør kunne gå ganske raskt. En fordel med å tenke raskt er at tankene må være «lette», det er mindre sjans for at du forsøker å gjøre noe mer enn bare å tenke. Du får heller ikke tid til å «kjenne etter». Å forsøke å kjenne etter fører ofte til stivhet, og du vil alltid være på etterskudd. «Retninger» er beskjeder ut. Sanseinntrykk kommer alltid etterpå. De får komme når de kommer.
Men man må også ta den tiden man trenger. Særlig i begynnelsen. På toget hadde jeg nok av tid. Den brukte jeg på å tenke mer i detalj. Jo bedre du kjenner kroppens oppbygning, jo mer nøyaktig vil retningene kunne være. Enkelte deler av kroppen har vi ofte en diffus forestilling om. Det gjelder særlig bekkenet. Derfor brukte jeg tid på å tenke på forholdet mellom sitteknute, hofteledd og øverste del av lårbeinet. Det er lett å tro at sitteknute og lårbein er samme greia. Et annet område jeg brukte tid på var skulderen, også et område man kan bli stadig bedre kjent med. Kjenner du formen på hele skulderbladet ditt
Eksperimentering
Litt kjedelig i lengden å bare tenke «lengde og bredde». Ei stund hadde jeg det gøy med å tenke «feil» vei. For eksempel vekslet jeg mellom å tenke på å la skuldrene gå framover, bakover, oppover, nedover eller fra hverandre. Å tenke skuldrene fra hverandre er den «riktige» måten. I sum vil musklene som påvirker skuldrene dra dem inn mot kroppen.
Men måtene vi holder skuldrene på kan være veldig forskjellig, og vi kan dra skuldrene i flere retninger samtidig. Mange som har heist skuldrene oppover har også mye spenninger i muskler som drar skuldrene nedover. Å eksperimentere med å la skuldrene gå opp kan være med å bevisstgjøre en slik tendens. Å tenke i ulike nye retninger kan gjøre oss oppmerksom på våre individuelle og unike mønstre av muskelspenninger.
Å forandre retning på «retningene» kan også gi et annet utbytte. Retningene er noe vi tenker, ikke noe vi gjør. Men å tenke retning vil ha en effekt på musklene i kroppen. Det er så og si umulig å tenke noe uten å påvirke muskler på ett eller annet vis. Stort sett vil denne effekten ligge under det nivået vi er i stand til å registrere. Men om du tenker retning én vei, og så etter ei stund tenker motsatt vei, vil du kanskje begynne å ane at det gir en ørliten nyanseforskjell i muskeltonus. Dermed kan du begynne å bli bevisst effekten av dine egne tanker.
Bevege seg eller la være.
Det neste jeg øvde på var å tenke på en bevegelse og så la være å gjøre den. Vanligvis reagerer vi ubevisst på en impuls til bevegelse. Har vi uvaner knyttet til bevegelsen vil uvanene settes i gang automatisk. For å unngå uvanen må vi kunne unngå å reagere umiddelbart på impulsen til bevegelse. Da får vi et ørlite øyeblikk tilgjengelig til å bestemme oss for en annen måte å utføre bevegelsen på. Å la være å reagere på en impuls kalles i Alexanderteknikken for «inhibition» og er det viktigste prinsippet i teknikken.
En måte å øve inhibition på, som kanskje kan virke kunstig, er å tenke på å gjøre en bevegelse og så ikke gjøre den. Bevegelsene jeg eksperimenterte med var å løfte en hæl ved å dytte ned med forfoten, løfte ei vannflaske jeg hadde i fanget, eller å vende hodet eller bare øynene for å se ut av vinduet. Å løfte hælen krever at hele beinet beveger seg og at hofteleddet er fritt. Det er en bevegelse som kan hjelpe til å bevisstgjøre forholdet mellom bekken og lårbein som jeg var inne på tidligere. Å løfte noe med hendene er noe vi gjør stadig vekk, og å ta imot vekt på en god måte kan brukes som et hjelpemiddel til organisere muskelskjelettsystemet på en god måte. Vekta må inn i hendene, gjennom kroppen og ned i bakken. Å snu øyne/hodet for å se på noe er også noe vi gjør hele tiden. Hvor fritt den bevegelsen kan skje har sterk sammenheng med hvor fri nakken er.
Jeg gav meg selv valget om å gjøre en bevegelse eller ikke, og lot stort sett være å gjøre bevegelsen. Kanskje én av ti ganger tillot jeg bevegelsen å skje. Underveis tenkte jeg «retning». En uvane betyr at vi bruker krefter i feil retning. «Retningene» vi tenker er ment å erstatte den gale retningen med riktig retning. De gangene du tillater bevegelse vil bevegelsen kunne oppleves som uvant. På grunn av «retningene» er forutsetningen for bevegelsen annerledes.
Jeg gav meg selv valgmuligheter mellom alle tre bevegelsene. Å ha flere valgmuligheter bidrar til mindre risiko for vanemessig respons. Du får en «fersk» bevegelse. Det var dette Alexander fant ut han måtte gjøre, kom på å gjøre da han utviklet teknikken. (Se første kapittel av The Use of the Self.)
Å eksperimentere på denne måten bevisstgjør prosessen fra tanke til bevegelse, i den grad det er mulig. Røttene til våre handlinger vil for alltid være begravd dypt i ubevisste mekanismer i hjernen. Men vi kan jobbe med å komme stadig nærmere kilden til våre intensjoner, og avsløre for oss selv hva vi egentlig holder på med.
Sittepauser og tissepauser
Sitte på toget, eller hvor som helst ellers, i seks strake timer, kan være ganske slitsomt. Derfor er det viktig å ta pauser. Å sitte veldig lenge om gangen er ingen god idé, uansett hvor godt du synes du sitter. Togseter er av varierende kvalitet. Veldig mange av dem har en form på ryggen som er ment å passe til ryggen til personen som sitter der. Om den gjør det er det greit nok, men veldig ofte gjør den det ikke. Jeg opplever ofte at tog- eller buss- seter tvinger meg til å sitte sammensunket. Det hadde vært bedre om setet var mest mulig nøytralt. Problemet er at da ville mange opplevd dem som mindre «behagelig».
Setet jeg hadde på den omtalte turen passet meg ganske bra. Jeg prøvde likevel å variere mest mulig hvordan jeg satt. Jeg satt også uten å bruke ryggstøtte. Det er ganske uvanlig, men ofte fullt mulig. Egentlig er det mest behagelig. Da kunne jeg sitte og følge togets bevegelser der det raste gjennom landskapet, mens jeg lot som jeg kikket på noe utenfor et av vinduene. Ingen «normale» mennesker sitter slik på toget nemlig.
Sitteknutene som vi sitter på er formet som meier. Det gir stor bevegelighet. Sitteknutene er i tillegg ganske nærme hverandre så det er lett å balansere fra den ene til den andre. Hvis du sitter på et tog vil det alltid være bevegelser som gjør at balansen skifter over sitteknutene. Da må det skje mange bittesmå endringer i leddene oppover i ryggsøyla, hele veien til hodet. Slik indre dynamisk bevegelighet er bra for ryggen.
Mannen i nabosetet sank sammen som en sekk poteter tidlig på reisen, helt oppslukt av sin ipad mm. Heldigvis hadde jeg setet nærmest midtgangen og kunne reise meg opp og rusle en tur uten å forstyrre ham. Vanligvis liker jeg best å ha vindusplass og utnytte NSBs brede vinduskarm. Jeg legger hånd og underarm i vinduskarmen og øver på å tenke lengde og bredde. Først var jeg derfor skuffet over å ikke ha fått vindusplass, men det viste seg tvertimot å være en fordel. I alle fall en gang i timen var jeg oppe og tok en tur på do eller i kafeteriaen, eller bare gikk til området mellom vognene for å kikke ut vinduet.
Jeg hadde ventet å ha «tresmak» både her og der etter seks timer på toget. Men jeg følte meg veldig bra når vi endelig ankom Oslo S. Faktisk bedre enn ved begynnelsen av reisen. Fin og fersk. Eneste minus var at jeg ikke hadde fått lest så mye i boka mi.
Relaterte blogginnlegg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar