Forenkling

Alexanderteknikken er ofte siste utvei for de som kommer for å ta timer. De har prøvd «alt» for å bli kvitt rygg- eller nakkesmerter eller andre problemer. De kommer med en forventning om at Alexanderteknikken er enda en ting de må «gjøre» for å bli bra. 

Når de begynner å ta timer må de omstille tankegangen. Alexanderteknikken går først og fremst ut på å ta bort noe, finne ut hva vi gjør som vi ikke behøver å gjøre, og så klare å la være å gjøre det. 

Når vi har et problem kan årsaken være sykdom eller skade, eller årsaken er måten vi gjør ting på. Når årsaken er noe vi gjør, kan vi gjøre noe med det. Da kan det hjelpe å gjøre ting på en annen måte. Slutter du å stange hodet i veggen slutter det å gjøre vondt. 

Musikere og andre utøvende kunstnere bruker også Alexanderteknikken. De bruker den for å bevege seg bedre, være bedre koordinert og mestre scene-situasjonen. Musikere som kommer til Alexanderteknikken kan også tro at teknikken er enda en ting som de må «gjøre». Musikere har allerede så mye de må øve på. Å skulle holde styr på enda en ting er ikke særlig fristende. 

Men Alexanderteknikken er ikke en noe du gjør. Alexanderteknikken er en teknikk du bruker når du gjør det du allerede gjør. Teknikken er ikke noe ekstra. 

Det Alexanderteknikken krever er at du er litt mer oppmerksom på det du gjør. Men du får betalt for det. Alt blir lettere når du slutter å skvise og presse kroppen, slutter å slå knute på deg for å få til noe. Alt blir enklere når du slutter å gjøre ting vanskelig. 

---

Denne jula blir ikke som den pleier. Denne jula er det mye vi ikke kan gjøre. Du synes kanskje det er vanskelig? Kanskje vi heller skal prøve å nyte det. Med færre ting å gjøre har vi tid til å prioritere det som er viktig for oss. Jeg ønsker deg ei enkel og god jul!

Relaterte blogginnlegg

Mellomrom

Juletre

Advent

Et enklere liv

Mine første Alexanderteknikk-timer

 I disse dager er det tretti år siden jeg hadde mine første alexandertimer. Det er ingen overdrivelse at timene forandret livet mitt. 

Jeg hadde hørt om Alexanderteknikken noen år tidligere. Første gangen tror jeg var i en artikkel i kveldsutgaven av Aftenposten i 1988. Det var et intervju med Nigel Hornby som skulle bli min første Alexanderteknikk-lærer. Av en eller annen grunn gjorde intervjuet inntrykk på meg. Jeg studerte musikk og spilte fiolin og var opptatt av å kunne koordinere og kontrollere bevegelser. I artikkelen i Aftenposten ble det sagt at balansen av hodet hadde stor innflytelse på kroppens bevegelser. Det hadde jeg aldri tenkt over. 

Året etter leste jeg Tension in the Performance of Music. I boken er det en artikkel av Alexanderteknikk-lærer og pianist Nelly Ben-Or, «The Alexander Technique and Performance». Der leste jeg om «primary control» - hvordan forholdet mellom hode, nakke og rygg påvirker funksjon og bevegelse. 

Så, i 1990 begynte en medstudent på Barratt Due med Alexanderteknikk-timer. Han spilte fløyte og hadde fått vondt i armene. Han fortalte begeistret om timene. Nå ble jeg enda mer interessert. Jeg gikk rett på Deichman bibliotek og lånte ei bok om Alexanderteknikken. Boka var Body Learning av Michael Gelb. Den er ei god introduksjonsbok. Jeg tror jeg begynte å skjønne prinsippene for teknikken. 

Det jeg ikke forstod var hvordan Alexanderteknikken ville fungere i praksis, hva den ville ha å si for meg. Men jeg innså at jeg ikke kunne lære teknikken fra ei bok. Jeg måtte finne en lærer.
Min historie er egentlig ganske typisk. Det tar gjerne flere år fra noen hører om Alexanderteknikken til de kommer så langt som til å ta timer. 

De første timene

Det jeg husker best fra de første timene var hvor avspent jeg ble, men samtidig hvor lett og bevegelig. Jeg svevde når jeg gikk. Til å begynne med hadde jeg to timer i uken. Etter et par uker begynte jeg å innse hvor fryktelig anspent jeg egentlig var. Det var en tankevekker. Jeg hadde gjort avspenningsøvelser daglig i årevis og trodde jeg hadde rimelig kontroll på hva jeg gjorde.

Det kan oppleves som et paradoks. Du blir mer avspent, men av den grunn blir du også mer følsom for spenninger. «I feel like an invalid», utbrøt jeg en gang i en time. Nigel svarte, mest på spøk: «Oh, but you are». Forbedringspotensialet var stort. 

Jeg husker det gjorde stor forskjell å begynne å tenke på at jeg hadde ei ryggsøyle. Ryggsøyla kan vi ikke kjenne direkte. Men bevisstheten om hvor den var, hvor lang den var, gjorde at jeg begynte å bli oppmerksom på hva jeg gjorde med meg selv. Jeg ble generelt mer oppmerksom og våken. 

Jeg ble også mer oppmerksom på når jeg var trøtt. Jeg tror dette har å gjøre med at jeg var mer avspent. Hvis du har mindre spenning i nakken og holder mindre fast på hodet til daglig vil du lettere merke når du har lyst til å duppe av. Fordelen var at jeg ble flinkere til å ta pauser når jeg trengte det. Dermed kunne jeg jobbe mer effektivt.

Etter omtrent ti timer la jeg merke til endringer i fiolinspillet. Forholdet til instrumentet føltes nærmere og mer intimt etter hvert som jeg ble mykere i kroppen. Klangen ble friere. 

Jeg tror jeg hadde bare én time med instrumentet i løpet av de første månedene. I denne fasen gjorde jeg ikke noe bevisst arbeid for å integrere teknikken i fiolinspillet. Forbedringene skjedde av seg selv. Hadde jeg hatt flere timer med instrumentet kunne jeg kanskje gjort mer. 

Etter tretti år er det begrenset hvor mye jeg husker. Jeg gjorde dessverre ikke notater fra de første timene. Jeg kan huske Nigel fortalte om hvor mye et hode veier, og så sa han at han hadde et hode i rommet ved siden av. Han gikk ut mens jeg ble sittende å lure på hva han hadde å vise fram. Til min lettelse kom Nigel tilbake med en stor stein med vekt tilsvarende hodet til et menneske.  

Jeg husker også en time der jeg følte jeg stod bakoverlent. Jeg nevnte det for Nigel. Han ba meg ta en kikk i speilet ved siden av meg. Jeg kunne se at jeg stod helt rett opp og ned. Sannsynligvis var jeg så vant til å synke sammen at jeg hadde feil oppfatning om hva det vil si å stå rett. 

Jeg opplevde flere fysiske forandringer da jeg begynte med Alexanderteknikken. Ei jakke jeg pleide å bruke ofte, og som jeg hadde hatt i flere år, ble for trang over skuldrene. Jeg har en tvillingbror. Vi er omtrent like høye, men han hadde pleid å være et par centimeter høyere enn meg. En gang vi målte viste det seg at jeg var høyere enn ham. Det gjorde forskjell at jeg hadde sluttet å trykke meg sammen. 

Misforståelser

I denne første tiden hadde jeg egentlig ikke veldig god forståelse for det vi kaller «directions», å tenke retning. Jeg tenkte mest på nakken, å ikke spenne nakken, eller å ha en «fri» nakke; det vil si - egentlig tenkte jeg mest på å slappe av. Å slappe av er ikke er det samme som å tenke retning.  Avspenning kan være en konsekvens av å tenke retning. Jeg hadde gjort avspenningsøvelser i så mange år at det påvirket sterkt hvordan jeg tenkte. 

Jeg følte jeg hadde god nytte av å ligge i semisupine eller «aktiv hvilestilling». Det var noe jeg kunne gjøre uten å vite eller kunne så mye. Men kanskje også dette ble for mye avspenningsøvelse og ikke så konstruktivt som det kunne har vært. 

Jeg begikk også den andre vanlige feilen, å tenke i form av «riktig» posisjon. Jeg hadde etter hvert forstått at det som kalles «primary control» ikke handlet om riktig posisjon av hodet, at det var noe mer subtilt og dynamisk. Men jeg husker godt at jeg tenkte mye på å sitte rett. Som nevnt gjorde det stor forskjell for meg å bli bevisst på at jeg hadde ei ryggsøyle. Det gav meg en slags forståelse for konseptet om å ha lengde. Men jeg hadde ikke kommet så langt at jeg forstod dynamikken i kurvene i ryggsøyla. 
Jeg tenkte mest på å være rett og forsøkte å sitte rett opp og ned selv i den mykeste sofa. Det tyder på en snever forståelse av teknikken og lite fleksibilitet i anvendelsen. 

Oase

På tross av min begrensede forståelse av Alexanderteknikken hadde jeg stor nytte av den. Jeg begynte å gradvis å oppdage meg selv, oppdage at det fantes flere muligheter, og ikke minst utviklingsmuligheter. 

Å komme inn i Nigels undervisningsrom var som å komme til en oase der det alltid var tid nok, tid til å oppdage de små øyeblikkene der du kan velge å reagere eller ikke. Det var som å få et glimt inn i en annen verden, en kontrast til verden utenfor og til musikkstudiet der vi måtte prestere hele tiden. 

Nigels følsomme hender kjentes uendelig store. Det var som de visste akkurat hvor jeg holdt fast på spenning jeg ikke trengte. De fortalte meg om meg selv på en måte som ikke kan beskrives med ord.

Jeg hadde antagelig seks timer før jul den høsten jeg begynte med Alexanderteknikken. I løpet av vinteren og våren hadde jeg ytterligere 20-25 timer. Det blir vanligvis regnet for å gi et godt grunnlag. Men jeg hadde langt ifra fått nok. Jeg ville lære mer.
Jeg hadde avsluttende eksamen på Barratt Due den våren og fikk min første jobb på kulturskolen i Flekkefjord. Planen var å komme tilbake til Oslo for å ta flere timer. Hvordan det gikk skal jeg fortelle om en annen gang. 

Relaterte blogginnlegg

20 år

Hodebalansens hemmelighet

Hva jeg trodde jeg visste

Alexanderteknikk på kjøkkenet

På hjemmesiden min legger jeg ut bokomtaler til bøker om Alexanderteknikk. Den siste jeg la ut var om Directed Activities. Boka handler om aktiviteter brukt på en skole for Alexanderteknikk-lærere. Hensikten med aktivitetene er å øve systematisk på å anvende teknikken i praksis.

I min utdannelse hadde vi også «directed activities». Midt på dagen møttes alle studentene. Lærerne demonstrerte dagens aktivitet før vi delte oss for å jobbe i små grupper. Øvelsene handlet ofte om noe grunnleggende som å bøye seg ned eller å gå, eller de var relatert til bruken av hendene i undervisningen. Hver uke hadde gjerne sitt eget tema.  Av og til handlet det om dagligdagse gjøremål, som for eksempel ting vi gjør på kjøkkenet.

Ved kjøkkenbenken

Mye av jobben på kjøkkenet foregår ved kjøkkenbenken. for de flestes vedkommende betyr det at de blir stående foroverbøyd. Den vanlige måten å gjøre det på er å stå med strake bein og låste knær og kollapse i overkroppen. Kroppen blir delt opp i fikserte bein og overmobil overkropp. Det er bedre om beina er mobile og overkroppen relativt stabil.

I beina har vi store ledd - knær, hofter og ankler, som gir god mulighet for bevegelser, og overkroppen bør være stabil for å gi best mulig utgangspunkt for bruk av armene. Når beina er stive må vi kompensere med bevegelser i overkroppen som forstyrrer armenes funksjon. Kroppen blir ukoordinert og arbeidet blir tungt. Alternativet er å være i en dynamisk «monkey»-posisjon, med «lang og bred» kropp og bevegelige knær, hofter og ankler. Dette betyr ikke at du skal stå med bøyde knær hele tiden, bare at beina hele tiden er tilgjengelig for bevegelse. 

Det avgjørende er ikke posisjon men at du er bevegelig og dynamisk, og at du ikke stivner eller kollapser. Hvis du ikke er vant til å bruke kroppen på denne måten kan det oppleves som tyngre enn den vanemessige måten med låste knær. Det vi er vant med føles ofte lettere selv om det kan være både mindre energiøkonomisk og mindre hensiktsmessig.

Vær firbeint

Et særtrekk ved Alexanderteknikken er at vi tar hensyn til hva vi gjør med hele kroppen, ikke bare den delen som er direkte engasjert i aktiviteten. Hvis du bruker en kniv for å skjære brød eller kutte grønnsaker er det bra å tenke på kontakten med kniven og brødet/grønnsaken, men enda bedre om du også bruker bittelitt oppmerksomhet på hva du gjør med resten av deg selv. Dette kan virke uoverkommelig om du ikke er vant med prosessen, men kan gjøres på en enkel måte.

Et enkelt knep for å organisere hele kroppen i arbeidet ved kjøkkenbenken er å tenke deg at du er et firbeint dyr. Å krabbe er en naturlig ting som aktiverer støttefunksjonen til armene. Ved å tenke firbeint vil du bruke mer strekkemuskler enn bøyemuskler, og du vil bruke kroppsvekten der det er hensiktsmessig. På denne måten unngår du unødvendig spenninger og at du drar skuldrene opp til ørene. 

Alt av arbeid du gjør med råvarer som ligger på benken kan bli lettere om du tenker firbeint - skjære, kutte, kna og elte. 

Å tenke på å være firbeint er også effektivt når du skal ta ned noe tungt fra ei høy hylle. Dette kan virke kontraintuitivt, men å forestille seg at du er firbeint vil gjøre at du tar imot vekt med hele kroppen.

Tenk en ring

Hvis du jobber med noe som du holder i hånden, for eksempel rasper gulrot eller skreller potet, finnes en annen ide som kan brukes i alle lignende situasjoner. Forestill deg at hender, armer, skuldre og rygg danner en ring som går fra den ene hånden til den andre. (Dette er bare noe du tenker. Det betyr ikke at du skal endre måten du holder armene på, eller holde armene i en bestemt posisjon). Forestill deg at du lar denne ringen bli større når du utøver kraft med hendene. 

Samme måten å tenke på kan være veldig effektiv når du vrir opp en klut eller åpner et gjenstridig lokk på et glass. Når vi må bruke kraft på noe er det fordelaktig om vi kan fordele arbeidet over et størst mulig område. Å tenke seg armene som del av en en ring inkluderer ryggen og mange store og små muskler. Ekspansjon av ringen blir fortsettelse av det vi i Alexanderteknikken beskriver som «widening the back». 

Å åpne et lokk var en av aktivitetene vi brukte som øvelse på alexanderlærer-skolen. Jeg husker den kvinnelige læreren klarte å åpne lokk som store sterke mannlige studenter ikke kunne løsne. Det er snakk om ren teknikk. Kraft i riktig retning gjør at du utnytter den bedre. 

Opp fra gulrota

En annen aktivitet jeg husker vi gjorde var å piske krem. Jeg husker det spesielt godt fordi forskjellen ble så stor når jeg gjorde det på en ny måte. Til å begynne med var armen tung å bevege. Jeg hadde stivt håndledd og albue og armen var som en klump. Jeg strammet musklene slik at jeg dro armen inn i kroppen. Jeg dro også haka ned og inn. En vanlig ting å gjøre hvis du tar i for mye. 

Retningene vi tenker i Alexanderteknikken motvirker dette. Vi tenker på å la fingrene gå inn i objektet, og at hodet går opp og vekk fra fingrene. Det vil si vi tenker at avstanden blir lengre fra fingrene, gjennom armen, skulderen og nakken og til hodet. Effekten er preventiv. Du unngår å trekke musklene for mye sammen både i arm, skulder og nakke.

Med mindre spenninger i armen når jeg pisket krem ble armen mykere og mer bevegelig. Håndledd og albue ble med og bevegelsene ble mer effektive. 

Du kan tenke på samme måte uansett hva du har kontakt med med hånd og fingre. Det kan være særlig effektivt når du må bruke kraft for å holde noe fast. Jeg husker en av lærerne på skolen forklare dette når vi holdt på med å kutte grønnsaker og beskrev det som «coming up off the carrot».

Opp til full høyde 

Å jobbe på kjøkkenet innebærer mange forskjellige bevegelser. Du må bøye deg ned for å plukke noe ut av en skuff eller ut av vasken, eller for å sette inn i eller ta ut av komfyren eller oppvaskmaskinen.  Noen ganger må du opp i et skap. Noen ganger må du gå fra komfyren til kjøleskapet. 

At arbeidsoppgavene er varierte er en fordel. Mye av det vi gjør til daglig gjør vi med hendene foran oss, og vi må se ned. Vi ender fort opp med å være sammensunket. Det gjelder også på kjøkkenet hvis du blir stående lenge med samme arbeidsoppgave ved kjøkkenbenken. Når du må bevege deg fra det ene til det andre kan du bruke det som en anledning til å komme opp til din fulle høyde, komme tilbake til «nøytral».

Hvis du legger inn små pauser hvor du kan tenke «lengde og bredde» vil du kunne gi slipp på eventuelle spenninger og ikke minst være bedre forberedt på å fortsette jobben. Ta deg tid til å tenke før du setter i gang. Det gjelder alle tipsene jeg har gitt ovenfor. Du vil lettere ha lengde og bredde i kroppen og være bedre koordinert i det du gjør. 

Ha en plan og møt utfordringen

Forberedelse er viktig på kjøkkenet og i Alexanderteknikken. Det gjelder å ha en plan. Å lage mat kan være en avansert prosess som involverer mange ingredienser, mange ulike arbeidsredskaper og arbeidsmåter. Ofte må noe gjøres i en bestemt rekkefølge og ta en viss tid. Noen ganger foregår det flere ting på en gang.

Det er en stor fordel å gjøre forberedelser på forhånd, ikke bare når det gjelder ingrediensene, men også arbeidsprosessen. Å tenke gjennom de nødvendige stegene for å nå et mål kalles i Alexanderteknikken for å fokusere på «the means-whereby», 

Å være forberedt gjør det lettere å være koordinert. Å være koordinert gjør det lettere å  beholde roen. På kjøkkenet må du være forberedt på å ta avgjørelser underveis, fra det enkle «litt mer salt?» eller «litt lenger i ovnen?» til det katastrofale - redde svidd steik eller slukke brann i gryta med frityr. 

Alexander beskrev hensikten med teknikken slik: «You are not here to do exercises, or to learn to do something right, but to get able to meet a stimulus that always puts you wrong and to learn to deal with it» (Alexander 1995, s.203).

Øvelser eller «directed activities» kan være fine, og aktiviteter på kjøkkenet gir deg mange muligheter til å «øve» på teknikken. Men på kjøkkenet får du også muligheten til å bruke teknikken når det virkelig gjelder. Alt i alt kan vi si at kjøkkenet kan være det ideelle sted å praktisere Alexanderteknikken. 

Relaterte blogginnlegg

Husarbeid

Oppvasken 

Støvsuge 

Så gjør vi så

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures: Articles, Published Letters and Lectures on the F. M. Alexander Technique. Mouritz.

Grennell, Gerard. 2002. Directed Activities: A Diary of Practical Procedures for Students and Teachers of the F.M.Alexander Technique as Taught at the Constructive Teaching Centre (1989-1992). Mouritz.

Nicholls, Carolyn (ed). 2015.Cooking Up! Cake, Soup and Inhibition. Blurb (egenpublisert).

Tilbake til start

I disse dager er det 20 år siden jeg gav mine første timer som Alexanderteknikk-lærer. Et par måneder tidligere hadde jeg flyttet tilbake fra England etter å ha fullført tre års utdanning. 

Å begynne som Alexanderteknikk-lærer kan være ganske tøft. De færreste lærere er ansatt noe sted. Mange institusjoner og skoler for utøvende kunst har ansatt egne lærere i Alexanderteknikk, men dette gjelder bare en brøkdel av verdens alexanderlærere. Underviser du i Alexanderteknikk må du skape jobben selv.

Da jeg var ferdig utdannet hadde jeg nok en ganske naiv forestilling om hvor lett det ville være å starte min egen virksomhet. Under utdanningen hadde vi trent på å kunne forklare og beskrive teknikken på en enkel måte, men vi hadde nesten ingenting om markedsføring og salg. I begynnelsen var jeg mest fornøyd med å ha klart å fullføre utdannelsen. Jeg gikk rundt og sa til meg selv: «Nå er jeg alexanderlærer!». Heldigvis hadde jeg en deltidsstilling som fiolinlærer på Asker kulturskole. Dermed hadde jeg noe fast inntekt og kunne jobbe i ro og mak med å bygge opp en praksis i Alexanderteknikk.

Markedsføring

De første årene hengte jeg opp en masse plakater i butikker og andre steder over hele Oslo. Jeg hadde ikke bil og brukte sykkel eller kollektivtransport. Det var egentlig ganske fint å reise rundt på den måten og bli kjent med nye deler av byen. Jeg satte også annonse i lokalavisene noen ganger. Jeg fikk en og annen elev av dette, men jeg anså det mest som generell markedsføring, en måte flere kunne lære at det fantes noe som het Alexanderteknikk.

Jeg leide lokaler og holdt foredrag med jevne mellomrom. Det kom alltid en god del folk, og det var alltid noen som skrev seg opp på liste for å prøve en time. Et par ganger var jeg på alternativmessa sammen med noen kolleger. Ett år hadde vi stand hvor vi delte ut informasjon og gav mini-timer. Interessen var god, men jeg følte meg ikke hjemme mellom engler og krystaller.

Det mest mislykkede forsøk på markedsføring jeg prøvde ut var å bruke flere tusen kroner på å annonsere på gule sider på nettet. Jeg fikk to henvendelser i løpet av året. Begge var forespørsler om tarmskylling Slik kan det gå når Alexanderteknikk blir kategorisert som alternativ behandling. Jeg måtte fortelle dem som ringte at jeg dessverre ikke kunne hjelpe.

Nå er det mange år siden jeg har hengt opp plakater. I dag foregår alt på nett. Jeg var antagelig den første Alexanderteknikk-læreren i Norge som fikk egen hjemmeside i 2001. I noen år hadde jeg domenenavnet alexanderteknikk.no. Jeg gav det videre til NFLAT, Norsk Forening for Lærere i Alexanderteknikk, i 2003. Da var jeg med på å gjenopplive foreningen som hadde vært uvirksom i flere år.

I tillegg til hjemmeside er jeg også tilstede på twitter og facebook. Sosiale medier er fint å bruke for å holde kontakten med kolleger og holde seg orientert om nyheter i profesjonen. Men jeg kan ikke si jeg har helt fått taket på bruken av sosiale medier i markedsføringen. Jeg har brukt muligheten på facebook til å «fremme» innlegg. I tillegg annonserer jeg på google adwords. Denne bloggen har også fungert som markedsføring, selv om jeg sjelden skriver i den hensikt.

Metoden jeg har benyttet mest av de siste årene for å komme i kontakt med nye potensielle elever er å ha introduksjonskurs for små grupper. Ei gruppe på 2-4 personer får plass på kontoret. I løpet av et par timer går vi gjennom de viktigste prinsippene i teknikken og jeg får gitt hver enkelt noe individuell undervisning. Deltagerne får et godt grunnlag for å bestemme seg om Alexanderteknikken er noe de vil lære seg, og begynner de å ta timer har de allerede fått med seg det grunnleggende. Nå under korona-epidemien må jeg dessverre vente med å ha nye introduksjonskurs.

Etter å ha prøvd «alt» for å markedsføre praksisen gjennom 20 år er det klart at den beste kanalen for å få nye elever er gjennom jungeltelegrafen. Flertallet av de som tar kontakt for å prøve en time har hørt om Alexanderteknikken gjennom noen de kjenner. Markedsføringen som skjer gjennom at elevene forteller om teknikken har antagelig større innvirkning enn det jeg kan gjøre selv.

Interessen

Gjennom årene har jeg fra tid til annen blitt spurt hvordan det går med interessen for Alexanderteknikk. Det er vanskelig å svare på. Jeg har inntrykk av at det er flere som har hørt om teknikken, men ikke nødvendigvis flere som vet hva den går ut på.

Utøvende kunstnere - musikere, dansere, skuespillere - er den gruppen som oftest både har hørt om teknikken, og vet hva den går ut på. Mange har hatt noe Alexanderteknikk i utdannelsen. Blant denne gruppen har interessen vært stabil.

Den andre store gruppen som kan interessere seg for Alexanderteknikk er de som søker løsning på et helsemessig problem. I 2008 opplevde jeg et oppsving i interessen da British Medical Journal publiserte en studie som viste effekten Alexanderteknikk har på ryggsmerter. Slike forskningsresultater er selvfølgelig kjærkomne for oss som lever av å undervise i Alexanderteknikk. Forskning koster mye penger, og det er ikke så ofte slike studier på Alexanderteknikken publiseres. Samtidig er det litt synd at teknikken assosieres så sterkt med terapi. Det gir et feil inntrykk av hva Alexanderteknikken har å tilby.

Alexanderteknikken blir regnet som en form for alternativ behandling. Fjernsynsserien Folkeopplysningen og bøker som Bløff eller behandling, Snåsakoden og Placebodefekten har gjort folk mer skeptiske til alternativ behandling. Dette er veldig bra. Men skepsisen mot alternativ behandling har kanskje gjort at interessen for Alexanderteknikk ikke har økt så mye som den kunne ha gjort.

Folk som er skeptiske er også skeptiske til å prøve. Folk som har tro på at noe kanskje kan hjelpe er lettere å overtale til å prøve en time. Men skeptikerne blir bedre elever. De bærer ikke med seg urealistiske forestillinger.

Vi Alexanderteknikk-lærere har selv mye av skylden for at folk tror teknikken er en form for terapi. I markedsføringen fokuserer vi ofte på helsemessige effekter. Folk flest er nemlig ikke egentlig interessert i Alexanderteknikk, men interessert i å få løst ett eller annet problem. Problemet kan være helsemessig - som for eksempel rygg- eller nakkesmerter; eller de vil utvikle ferdigheter - som for eksempel å spille et instrument.

Da jeg begynte som Alexanderteknikk-lærer hadde jeg som nevnt urealistiske forestillinger om hva som skulle til for å markedsføre teknikken. Jeg tenkte at bare mange nok hørte om Alexanderteknikken ville folk komme for å ta timer mer eller mindre av seg selv. Jeg tror dette dessverre er en forestilling som er vanlig blant Alexanderteknikk-lærere. Slik fungerer det ikke. Skal vi få opp interessen for Alexanderteknikk må vi gi overbevisende argumenter for hvorfor teknikken kan være verdt å prøve for hver enkelt person.

I løpet av 20 år har jeg opplevd mange ganger hvordan Alexanderteknikken kan være til hjelp. Noen ganger på helt uventede måter. Det er ikke alltid mulig å si på forhånd hvilket utbytte Alexanderteknikk-timer vil gi. Mye avhenger av eleven selv. Det som er helt sikkert er at du vil lære noe du har praktisk nytte av.

Korona

Nå under korona-epidemien er forståelig nok folk skeptiske til å prøve Alexanderteknikken. De som har tatt timer tidligere fortsetter, men det er få nye som vil prøve. Fysiske Alexanderteknikk-timer innebærer nærkontakt. Antall nærkontakter bør begrenses, derfor er det naturlig at mange synes at dette ikke er tiden for å prøve. Alternativet er timer på nett. Timer på nettet kan være et godt sted å begynne uansett korona eller ikke.

Nå som det er mindre å gjøre enn normalt føles det nesten som om jeg er tilbake der jeg var for 20 år siden. Jeg må begynne på nytt igjen. Forskjellen er at jeg denne gangen har fordelen av 20 års erfaring. 

Relaterte blogginnlegg

20 år 

20 år

I disse dager er det 20 år siden jeg gav mine første timer som Alexanderteknikk-lærer. Et par måneder tidligere hadde jeg flyttet tilbake fra England etter å ha fullført tre års utdanning.

Jeg hadde allerede gitt noen korte timer til folk jeg kjente. Det var viktig å holde «hands-on»-ferdighetene ved like. Da jeg begynte for alvor var min første betalende elev en venn. Han fikk time til en veldig god pris. Litt etter litt kom flere elever. Mange av de første elevene hadde musikerbakgrunn, Det kan ha å gjøre med at jeg er selv utdannet musiker. Etter hvert kom det flere mennesker med vanlige problemer som rygg- og nakkesmerter. Etter et halvt års tid var jeg godt i gang med undervisningen.

Undervisningen

Utdanningen i England hadde gitt meg et godt grunnlag for å bruke hendene i undervisningen. Jeg hadde gode rutiner og var trygg på det jeg gjorde. Det gav utgangspunkt for utvikling. Bruken av hendene er noe som utvikler seg hele tiden. Selv om jeg tilsynelatende gjør mye av de samme tingene som jeg gjorde for 20 år siden har berøringen fått nye dimensjoner. Jeg både kjenner mer, forstår mer og kan gjøre mer.

Å undervise Alexanderteknikk er mer enn å bruke hendene. Vi må forklare og kommunisere verbalt også. Da jeg var ferdig utdannet hadde alt jeg hadde lært av Alexanderteknikk foregått på engelsk. Nå måtte jeg finne en måte å forklare på norsk, på en god måte. Jeg tror det gikk et år eller to før jeg begynte å få taket på det. Senere begynte jeg å skrive denne bloggen, som har gitt god trening i å formulere idéene i Alexanderteknikken.

Min utdanning var svært tradisjonell, med stor vekt på det som kalles «stolarbeid» som nesten utelukkende dreier seg om at eleven reiser seg og setter seg. Dette er enkle og nyttige bevegelser å bruke i undervisningen. Etter som årene har gått har jeg fått mer og mer erfaring i å anvende andre bevegelser og aktiviteter. Jeg har funnet ut at det er best om eleven selv foreslår en aktivitet han eller hun er interessert i å jobbe med. Alt kan brukes. Jeg har jobbet med alt fra yoga til bleieskift, kampsport og meditasjon, sjonglering og strikking; og spill på alle mulige slags musikkinstrumenter, inkludert klokkespillet i Oslo rådhus.

Jeg tror og håper at jeg etter 20 år er blitt bedre til å tilpasse undervisningen til eleven, og til å lytte til eleven. Den største feilen ferske alexanderlærere gjør er å prøv å forklare for mye. Ofte er det bedre om eleven kan finne ting ut på egen hånd, og at jeg som lærer legger til rette for eksperimentering. Samtidig tror jeg at jeg er blitt flinkere til å svare på spørsmål. Vi alexanderlærere har rykte på oss for å være nærmest mystiske fordi svarene kan bli vage. Det tror jeg kommer av at vi gjerne vil gi et så grundig og korrekt svar som mulig. Men i undervisningssammenheng er det enkle absolutt det beste. Jeg tror jeg er blitt flinkere til å gjøre ting enkelt.

Å undervise betyr å lære. Å ha undervist Alexanderteknikken i 20 år har gjort at jeg har lært mye. Jeg kan ikke tenke tilbake på de 20 årene uten å føle takknemlighet overfor alle elevene som har gjort meg til en bedre Alexanderteknikk-lærer. Jeg ser fram til å lære mer de neste 20 årene.

Relaterte blogginnlegg

10 år

Tung eller lett

Altfor ofte fører avspenning til kollaps. Det er fordi å kollapse er den enkleste måten å oppnå en følelse av avspenning på. Jeg skrev forrige gang at Alexanderteknikken gir avspenning på en annen måte. Det jeg ikke nevnte var at Alexanderteknikken også gir en annen følelse. 

Tung

Å være avspent forbinder vi med å være tung og slapp. Det er naturlig. Hvis du gir slipp på all spenning blir kroppen tung og slapp. Avspenningsteknikker fokuserer derfor på å oppnå denne følelsen. 

Jeg kjenner følelsen veldig godt. Jeg gjorde avspenningsøvelser daglig i mange år. Øvelsene gikk ut på å stramme muskler for så å gi slipp på spenningene. Dette kalles progressiv avspenning. Jeg lærte det på et sommerkurs for strykere. Siden brukte jeg øvelsene daglig når jeg øvde fiolin. Etter hvert ble jeg nærmest avhengig av å oppnå følelsen av avspenthet for å kunne begynne å øve.

Følelsen varte ikke lenge. Så snart jeg tok opp instrumentet kom spenningene tilbake. Det var ikke før jeg begynte å ta timer i Alexanderteknikk at jeg begynte å forstå hvordan jeg kunne bevege meg fri for unødvendig spenning. I løpet av de første Alexanderteknikk-timene innså jeg at jeg var fryktelig anspent på tross av å ha gjort avspenningsøvelser i årevis, og jeg fikk oppleve avspenning på en helt annen måte.

Lett

I Alexanderteknikken kommer avspenningen indirekte som følge av bedre koordinering av muskelskjelettsystemet. Ofte er det slik at vi bruker ekstra muskelspenning fordi noen muskler gjør jobben som andre muskler er bedre skikket til å gjøre. Når muskelbruken organiseres på en bedre måte forsvinner behovet for ekstra spenning.

Enkelt forklart presser unødvendig muskelspenning kroppen sammen og gjør det tyngre å bevege seg. Gi slipp på spenningen og bevegelse blir lettere. Det var dette jeg opplevde i mine første Alexanderteknikk-timer.

Sammenpressingen av kroppen går spesielt ut over ryggsøyla. Vi kan tenke oss at når denne spenningen slippes og nakke og ryggsøyle ikke lenger er komprimert får du en følelse av letthet i kroppen. Det blir lettere å holde seg oppreist. Du kan få følelsen av å sveve (Jones 1996, Jones 1998). Kanskje kan dette være noe lignende «Kohnstamm-fenomenet».

Vi mennesker utviklet oss til å bevege oss effektivt. Å føle seg tung er ikke forenlig med effektiv bevegelse. En balansert kropp føles lett. Du forstår forskjellen mellom tung og avslappet, og lett og balansert om du noen gang har holdt et barn når det sover og når det er våkent. Et våkent barn balanserer og kan oppleves som lettere.

Relativ sanseopplevelse

Opplevelsen av letthet er ikke målet med Alexanderteknikken, snarere en bivirkning. Et av målene med Alexanderteknikken kan sies å være å kunne sanse mer og riktigere (Alexander 2004). Mange er ikke i stand til å registrere hvor anspente de faktisk er. Er du anspent og føler deg anspent betyr det at systemet fungerer slik det skal.

Men vi kan også si at målet i Alexanderteknikken er å bruke bare det som er nødvendig av spenning. Noen ganger er mye muskelspenning nødvendig, og da vil du ikke nødvendigvis føle deg «avspent». Å ha følelsen av avspenning som mål er ikke alltid hensiktsmessig.

Sansene våre er relative. Det betyr at du føler mest avspenning om du på forhånd er veldig anspent. Det er kanskje en av grunnene til at «progressiv avspenning» som jeg fortalte om går ut på å stramme musklene for så å slappe av.

Alexanderteknikken gir mer dynamisk muskelspenning. Det betyr at du ikke holder på spenningen unødig og kan være relativt avspent når det er naturlig. Dette er tilstanden du ønsker. Men hvis du er avspent til vanlig betyr det mindre spenning å gi slipp på, og dermed får du mindre opplevelse av avspenning.

Hvis du derimot går rundt med mye spenninger, og klarer å gi slipp dem, da kan du få en stor opplevelse av avspenning. Graden av følelse av avspenning er dermed avhengig av at du er anspent på forhånd, og det er er en tilstand du ikke ønsker å være i. Å ha et stadig behov for å oppnå følelsen av stor og «dyp» avspenning er et symptom på at ting ikke er som de burde være. Avspenning vil aldri løse problemet.

Undervisningen

Når avspenning er et mål i seg selv kan det noen ganger bli et hinder i Alexanderteknikk-timene. Vanligvis vil det gi seg utslag i at eleven prøver å gjøre seg tung, og eleven kollapser.

Når eleven er oppreist og i bevegelse er det som oftest mulig å engasjere elevens tanker på en konstruktiv måte som motvirker kollaps. Men om eleven ligger på benken i løpet av timen avsløres ønsket om å bli «tung og slapp». Situasjonen innbyr til avspenning, og eleven tror gjerne at han/hun må gjøre noe ekstra for å oppnå avspenningen.

Noe av poenget med å ligge på benken er å øve på å ikke gjøre noe. Å «slappe av» er alt for ofte en aktivitet, noe eleven gjør. Det eleven vil gjøre er å presse kroppen mot underlaget. Dette er en konsekvens av å ville bli «tung». Tendensen er så subtil at eleven vanligvis ikke i stand til å registrere den selv. Kontakten med underlaget vil kjennes ut til å øke, eleven oppnår ønsket effekt og tror at alt er i den skjønneste orden. Like galt kan det gå om eleven allerede har erfaring i Alexanderteknikken og har ønske om å føle seg «lett».

Enten eleven ønsker å bli tung eller lett går begge deler går ut på å oppnå følelsen direkte. Det er en dårlig strategi. Sanseopplevelser er noe som alltid kommer etterpå. Du kan aldri vite helt sikkert på forhånd hvordan noe kommer til å føles. Lar du forventet sanseopplevelse styre handlingen vil 

du være mindre i stand til å registrere hva som faktisk skjer, og du vil neppe oppnå å gjøre ting på en ny måte.

Hva skal så eleven gjøre?

For å sette det på spissen: eleven må drite i følelsen av avspenning. Eleven bør i stedet fokusere på sine egne reaksjoner. Ved å gi seg selv valget om ikke å reagere får eleven kontroll og muligheten til å la være å spenne seg.

Det skal mer til for å omorganisere muskelskjelettsystemet og oppnå en følelse av letthet. Men om eleven lar være å forsøke å oppnå en bestemt følelse og heller gir seg selv muligheten til ikke å gjøre noe, er det et skritt i riktig retning. 

Relaterte blogginnlegg

Alternativ avspenning 

Ikke ta det så tungt 

 

Litteratur

Jones, Frank Pierce.1996. Freedom to Change The Development and Science of the Alexander Technique. Mouritz.

Jones, Frank Pierce. 1998. Collected writings on the Alexander technique. Alexander Technique Archives, Inc.

Alternativ avspenning

Vi kan alle bli slitne og stressa. Alle ønsker å kunne slappe av. Den mest brukte metoden beskrev en kollega av meg som «sofa, pizza, TV». Metoden virker, men den fører til kollaps.

Folk flest forbinder «slappe av» med kollaps, og det er et problem. De tar med seg denne måten å bruke kroppen på ellers også, når de står, sitter og går. Dette merker jeg godt når noen kommer for å ha time i Alexanderteknikk.

Å bevege seg fungerer ikke så bra om du kollapser. Du beveger deg tyngre, blir mer sliten, og mer stressa. Og så trenger du enda mer å «slappe av».

Alexanderteknikken er en metode for å slappe av uten å kollapse. Hvordan fungerer det?

Stoppe

Stressa mennesker har vanskelig for stoppe. Å gjøre ingenting er en utfordring. Det betyr at de mangler et nøytralt utgangspunkt for å kunne bevege seg og gjøre ting på en ny måte. Alt går i samme dur som før.

En måte vi jobber med dette på i en Alexanderteknikk-time er at læreren beveger elevens kropp. Elevens oppgave er å ikke hjelpe til. Det kan være lettere sagt enn gjort. Om eleven har intensjon om å «slappe av» og kollapser blir eleven tung og vanskelig å flytte på. Å ikke gjøre noe kan være noe helt annet enn å «slappe av»!

Tenke retning

Når eleven er i stand til å ikke gjøre noe får han/hun mulighet og ro til å tenke. Det vi tenker er retning. Vi former en intensjon om retning i kroppen. I praksis kan dette være en form for avspenning, men avspenning som følger kroppens struktur. Å tenke retning betyr å ønske lengde og bredde i kroppen. For mye spenning presser kroppen sammen. Å ønske lengde og bredde, ekspansjon, gjør at du strammer mindre, men uten å kollapse.

Retningen for hodet har stor innflytelse og er alltid med. Kroppens kontaktpunkter med bakken er med som referansepunkter, men i motsetning til vanlig måte å tenke på tenker vi ikke ned men opp. Du kan jo ikke komme lenger ned i bakken.

Det geniale med denne måten å tenke på er at du kan bruke den enten du er i ro, ligger på sofaen, spiser pizza og ser TV, eller om du er i bevegelse.

Oppmerksom og dynamisk

Å bruke Alexanderteknikken i bevegelse innebærer å ha litt oppmerksomhet om deg selv når du er i aktivitet. Å ha oppmerksomhet om dine viljestyrte bevegelser samler tankene og kan virke avstressende i seg selv.

Du får også bedre kvalitet på bevegelsene ved at du bare bruker det som er nødvendig av spenning. Dette har å gjøre med at Alexanderteknikken fører til mer dynamisk regulering av muskelspenning.

Preventiv og indirekte

Alexanderteknikken kan brukes som en avspenningsmetode. Men den store fordelen med teknikken er at den først og fremst er preventiv. Unngår du unødvendige muskelspenninger reduserer du behovet for å slappe av.

Den andre store forskjellen er en indirekte framgangsmåte. Årsaken til at å «slappe av» fører til kollaps er at hensikten er å oppnå følelsen av avspenning. Å kollapse er raskeste måten å oppnå følelsen på, men altså ikke den beste.

Du oppnår avspenning med Alexanderteknikken gjennom å bevege deg bedre. Dette er ikke forenlig med kollaps. Når du lærer Alexanderteknikk kan det hende du må fokusere mindre på å oppnå følelsen av avspenning og mer på hva du faktisk gjør.

Relaterte blogginnlegg

Avspenning 

Lenker 

Cacciatore TW, Gurfinkel VS Horak FB Cordo PJ, Ames KE. Increased dynamic regulation of postural tone through Alexander Technique training. Hum Mov Sci. 2011;30(1):74-89.

 

Intensjon, ikke posisjon

Alexanderteknikken er enkel og forklare, men kan lett misforstås. Det har å gjøre med at Alexanderteknikken handler om hvordan du «bruker» deg selv, hvordan du gjør helt grunnleggende ting som å holde deg oppreist og bevege deg. Det er så nært at det er vanskelig å ha en objektiv oppfatning av hva du selv gjør.

Alexanderteknikken kan misforstås selv når du har hatt din første time. En første time kan foregå på mange ulike måter. En introduksjonstime jeg gav nylig ble veldig rolig. Eleven satt og stod eller lå på en benk. Fokus var på å tillate bredde i kroppen, slippe pusten til og holde mindre på spenninger.

Etter timen spurte eleven om hva som skulle læres i timene, om det var å finne «riktig posisjoner». Jeg svarte at det du lærer er å ha riktige intensjoner, ikke riktige posisjoner. Jeg kom så med en mer utfyllende forklaring.

Lærerens hender

Det er lett å se hvordan eleven fikk oppfatningen om «riktig posisjon» etter en slik rolig time. Med hendene gjør jeg små endringer som har stor effekt. Tilsynelatende er det de små endringene i posisjon som gjør forskjellen. Men posisjon er egentlig underordnet.

Viktigst er kvaliteten av kontakt. Er kontakten med hendene god vil jeg som lærer kunne invitere eleven til å være «lang og bred». Eleven må tillate at det skjer, men behøver ikke nødvendigvis ha en bevisst intensjon.

I tillegg til å ha kontakt kan jeg bruke en eller annen bevegelse, stor eller liten, til å stimulere mer endring til å skje. Den nye posisjonen vil kunne oppleves som mer avspent, selv om den ofte er mer dynamisk, og den oppleves da som mer «riktig».

Men bevegelsen kunne like gjerne vært en annen, og resultatet av bevegelsen kunne like gjerne vært en annen posisjon. Det er kvaliteten på bevegelsen som avgjør, ikke hvilken bevegelse det var.

Nå er det selvfølgelig slik at noen posisjoner er enklere å ha å gjøre med enn andre. Og noen posisjoner har egenskaper som gjør dem godt egnet som hjelpemiddel i Alexanderteknikk-timer. Jeg vil understreke middel. De er ikke et mål. Alexander kalte disse posisjonene for «positions of mechanical advantage». En av disse posisjonene var å lene eleven litt bakover i stolen. Hjulpet av lærerens hender bevarer eleven lengde og bredde i kroppen. Samtidig settes eleven i en situasjon som utfordrer holdningsmuskulaturen. Dette stimulerer til reorganisering av muskelskjelettsystemet.

Elevens deltakelse

Som nevnt over må eleven tillate at endringer skjer. Om eleven har en intensjon om at ingenting endres, at alt skal være statisk, vil ingenting skje. Eleven må samarbeide, men ikke nødvendigvis aktivt.

Noen ganger er det best om eleven først og fremst prøver å ikke være i veien. Elever kan ha et sterkt ønske om å ville hjelpe til. Det kan føre til en masse unødvendig spenning.

Eleven lærer gjennom å samarbeide, selv når det bare er mentalt, og selv når det tilsynelatende er passivt. Å kunne la være å gjøre noe, velge å la være å reagere, er nødvendig grunnlag for at endringer kan finne sted.

Eleven jeg fortalte om til å begynne med hadde en mer aktiv rolle. Hun ble invitert til å ønske bredde i kroppen. Dette var ment som en første begynnelse i å bruke bevisst intensjon. Etter hvert prøver vi ut denne måten å tenke på i alle mulige slags posisjoner, og i bevegelse. Målet at eleven bruker dette som hjelpemiddel når hun (eller han) er på egen hånd.

Utfordringen er å huske å tenke, ta seg tid til å tenke, og å være klar på hva intensjonen er. En intensjon om å oppnå en bestemt posisjon vil bare føre til en statisk tilstand. Jeg håper det er klart at det er en dårlig idé. Vi ønsker noe helt annet. 

Relaterte blogginnlegg

Tenke, ikke gjøre 

Tenke, ikke føle

Innlegg nr. 500

Hei, og velkommen til innlegg nr. 500!

Med jevne mellomrom liker jeg å lese gjennom det jeg har skrevet tidligere. Jeg lærer alltid noe av det. Jeg gjenoppdager gamle innsikter, blir minnet om hva jeg vet, ting jeg har glemt at jeg forstod. Jeg ser det jeg skrev tidligere i et nytt lys, og får ideer til nye blogginnlegg. Noen ganger er jeg uenig med meg selv og får lyst til å forklare ting på en ny og bedre måte. En gang i blant finner jeg innlegg som er så gode at jeg gjerne vil dele dem på nytt.

De siste hundre

Nå har jeg lest gjennom de siste hundre innleggene. Ett av innleggene jeg er spesielt fornøyd med er Lytte bedre. Alexanderteknikken hjelpe deg til å bli en bedre lytter. I innlegget forklarer jeg hvordan dette henger sammen med prinsippene i teknikken. Å lytte er viktig for meg både som Alexanderteknikklærer, musiker og fiolinlærer, og privat.

Innlegget med den noe kjedelige tittelen Meta-teknikk  forteller om teknikkens overordnede prinsipper, men viser også hvordan Alexanderteknikken er relevant for den konkrete og praktiske oppgaven det er å bake kake.

Enkelte temaer har jeg stadig vært innom gjennom årene. Ett av dem er anatomi og fysiologi. Sist skrev jeg om Muskelsans. At muskelene ikke bare er arbeidsmaskiner men også kan ses på som sanseorganer, er med på å forklare noe av det fysiologiske grunnlaget for Alexanderteknikken.

Et annet tilbakevendende tema er «øvelser». Jeg har skrevet en serie artikler for å forklare teknikken i praksis med utgangspunktet i det å bøye seg ned, en bevegelse vi gjør hele tiden. (Veldig ofte har jeg skrevet artikler i serier. Jeg begynner skrive om et tema og får så nye ideer etter hvert. Jeg liker å se ting fra flere sider). En av artiklene i serien, «Slapp, stiv eller akkurat passe» inneholder mange forslag til øvelser. Egentlig er det mest riktig å kalle det eksperimenter. Hensikten er å finne ut noe nytt.

Da koronapandemien kom måtte vi Alexanderlærere slutte å undervise med hendene for en periode. Det fikk meg til å tenke over hvor viktig bruken av berøring kan være for undervisningen. Jeg skrev en serie artikler som forsøker å forklare hva som ligger bak ferdigheten vi Alexanderteknikk-lærere har i bruken av hendene. Blant annet kan vi beskrive det som at vi Berører med hendene og føler med kroppen.

Alexanderteknikk-lærere liker å sette teknikken inn i en større sammenheng. Populært for tiden er å snakke om traumer. Teknikken er svært relevant i forhold til traumer og alt hva det innebærer. Men jeg synes traumeperspektivet ofte blir negativt. Vår evne til læring gir en mer konstruktiv forklaringsmodell. Vi tilegner oss både vaner og uvaner på grunn av vår evne å lære. Traumatisering er et ekstremtilfelle av læring. Evnen til læring kan både være årsak og løsning.

For de som er interessert i Alexanderteknikkens historie skrev jeg en kort biografi om Alexander i forbindelse med at det i januar 2019 var 150 år siden han ble født.

Framtidsplaner

Faglig har jeg hatt stor glede av å skrive artikler på engelsk for andre Alexanderteknikk-lærere, som Conscious Inhibition og The Wrong Direction. Dette er noe jeg ønsker å gjøre mer av. Jeg har planer om flere prosjekter. 

Jeg begynte også å skrive en serie artikler om den spesielle øvelsen vi kaller «hender på stolrygg». Serien fortsetter. Jeg har brukt tiden siden sist til å sette meg inn i faglitteraturen. 

Å gå i dybden tar tid. Jeg har nå skrevet blogginnlegg hver uke i 11 år. Å skrive ofte har vært nyttig for å holde skrivingen i gang, og det har tvunget meg til å være kreativ. Jeg har skrevet om det meste. Men jeg har nå kommet til at om jeg skal få tid til å gå i dybden og gjennomføre planlagte prosjekter må jeg kutte ned på frekvensen. Jeg kommer framover til å publisere ny artikkel minst en gang i måneden. Kanskje blir det også to ganger i måneden, fordi jeg kommer fortsatt til å skrive korte artikler med tips for nybegynnere.

Når jeg skriver er det ofte basert på spørsmål jeg får fra elever i timene. Har du ønsker om noe jeg skal skrive om tar jeg gjerne imot tips!

(Leser du dette på mobil finner du arkiv over tidligere innlegg ved å klikke på lenken «Vis nettversjon» nederst på siden).  

Relaterte blogginnlegg

10 år 

400 

300 

200 øl 

Innlegg nr 100 

Tilbake til det opprinnelige

I det siste har jeg skrevet en serie blogginnlegg som handler om hvordan Alexanderteknikk-lærere bruker berøring og veiledning med hendene som hjelpemiddel i undervisningen. Denne måten å bruke hendene på er en helt spesiell ferdighet som ingen andre har. I blogginnleggene skriver jeg om hva denne ferdigheten bygger på.

Utgangspunktet for å skrive om dette temaet var at vi Alexanderteknikk-lærere i en periode måtte legge ned den fysiske undervisningen på grunn av korona-pandemien. Jeg underviste noe på nettet, og det fungerte fint, men det var rart ikke lenger å kunne møte elevene og undervise som jeg pleier. Det gav et perspektiv på hvor stor rolle bruken av hendene spiller i min egen praksis.

Nå er det ikke alle Alexanderteknikk-lærere som bruker berøring i like stor grad, men tradisjonelt har det vært det sentrale elementet. Berøring er direkte kommunikasjon av kinestetisk og proprioseptiv informasjon.

Krise og lyspunkt

Nå er Alexanderteknikk-lærere i en krise, kanskje ikke så mye her i Norge der smittenivået er lavt, men i store deler av verden. Mange Alexanderteknikk-lærere har i praksis vært uten jobb og inntekt i mange måneder. Mange sliter økonomisk. Hvilken tilstand Alexanderteknikken som profesjon vil befinne seg i når koronakrisen går over er ikke godt å si.

Heldigvis finnes det lyspunkter. Krisen fører til nye løsninger. Mange lærere prøver ut undervisning på nett. I enkelte Alexanderteknikk-miljøer er dette kontroversielt. Tradisjonsbundne Alexander-lærere tilber Alexander som en guru. Skepsisen mot å gjøre noe annet enn det Alexander selv gjorde er stor, og Alexander hadde som du kanskje vet ikke tilgang til internet.

Blant Alexanderteknikk-lærere har det i flere tiår også blitt diskutert og kranglet om gruppeundervisning. Det tradisjonelle synet har vært at undervisningen måtte være individuell, og være «hands-on». Internett-basert undervisning ligger enda lenger unna det tradisjonelt aksepterte.

Diskusjonen om undervisningsformer har blitt gjort vanskeligere fordi det ikke har vært vanlig å skille mellom undervisningsmetode og selve teknikken. Begge deler blir kalt «Alexanderteknikk». Dette har å gjøre med at Alexander selv ikke gjorde noe skille. For ham var alt «my work».

Undervisning på nett gjør skillet mellom Alexanderteknikken og undervisningsmetoden tydelig. Alexanderteknikk er det eleven skal lære: å anvende «inhibition» og «direction» i praksis. Måten eleven lærer teknikken på, enten det er gjennom observasjon og eksperimentering veiledet av en lærer på nettet, eller individuelt og «hands-on», er undervisningsmetode. Metodene kan variere, Alexanderteknikken er den samme.

Gamle og nye løsninger

Alle undervisningsmetoder kan ha fordeler og ulemper. Forrige gang skrev jeg om noen av begrensningene ved «hands-on»-undervisning. Nettbasert Alexanderteknikk-undervisning har åpenbare ulemper. Ord har sine begrensninger og informasjonen en Alexanderteknikk-lærer kan gi og få gjennom berøring sparer mye tid. Uten direkte erfaring oppstår lett misforståelser.

Men nettbasert undervisning har også fordeler. De siste månedene har mange av mine kolleger prøvd nettbasert undervisning for første gang. Det som går igjen når de deler sine erfaringer er at de sier elevene er mer selvstendige. Eleven blir nødt til å tenke selv. 

Å lære gjennom nettbasert undervisning tar kanskje lengre tid. Alt må gjøres på enkleste måte. Men 

den grunnleggende selvstendigheten eleven får vil kunne gi eleven fordeler på lengre sikt. 

Ironisk nok er nettbasert undervisning ikke bare fremtidsrettet, men også et steg tilbake til det opprinnelige. Alexander utviklet Alexanderteknikken gjennom å observere seg selv i aktivitet ved å bruke speil. Nettbasert undervisning ligner. Forskjellen er at eleven eksperimenterer og observerer veiledet av en utdannet og erfaren lærer.

Jeg tror og håper at denne perioden med utprøving av nye undervisningsmetoder blant Alexanderteknikk-lærere over hele verden vil ha en positiv innflytelse på måten vi underviser på. Alexanderteknikk-lærere blir tvunget til å tenke gjennom hvordan vi gjør som vi gjør.

Da er vi ved kjernen og opprinnelsen til Alexanderteknikken: hvordan er det jeg gjør det jeg gjør?

Det er noe å tenke over.

Relaterte blogginnlegg

Nettbasert Alexanderteknikk-undervisning
Berøre med hånden, føle med kroppen

Hemmeligheten bak berøringen

Hjelpemiddel, ikke universalmiddel

Forrige gang skrev jeg om ulike måter Alexanderteknikk-lærere bruker berøring på i undervisningen. Hendene er lærerens viktigste og nyttigste hjelpemiddel, noen ganger et helt nødvendig hjelpemiddel

Med hendene gjør læreren eleven mer oppmerksom, veileder bevegelser og stimulerer til å reorganisere muskelskjelettsystemet. Reorganiseringen endrer funksjonen i forhold til tyngdekrafta og eleven opplever å bevege seg lettere.

Men uansett hvor fantastisk «hands-on» Alexanderteknikk er, er bruken av hendene kun et hjelpemiddel, ikke et universalmiddel. Det har sine begrensninger.

Pedagogisk

Målet med Alexanderteknikk-undervisning er at eleven lærer å bruke teknikken i sitt dagligliv. Veiledning gjennom berøring gir eleven verdifull erfaring. Eleven lærer gjennom kroppen. Men det er ikke gitt at eleven uten videre vil klare å gjøre seg nytte av erfaringen i praksis. Om ikke eleven lærer hvordan å endre ting på egen hånd vil eleven forbli avhengig av hjelp fra lærerens hender. For at eleven skal ha nytte av «hands-on» undervisning må den kombineres med dialog. Hender er ikke nok i seg selv.

En potensiell ulempe ved fysisk Alexanderteknikk-undervisning er at effekten kan være ekstremt behagelig. Følelsen av letthet kan nærmest bli en rus. Det er en fare for at eleven blir mer opptatt av denne effekten enn prosessen den er et resultat av. Det kan gå ut over læringen.

Fysisk

Uansett hvor dyktig en lærer er med hendene er det grenser for hvor mye som kan endre seg rent fysisk, i alle fall på kort sikt. Selv om endringene kan føles som store og dramatiske fungerer bruken av hendene indirekte. Bruken av hendene stimulerer til reorganisering og reorganiseringen innebærer endringer. Om endringene blir varige avhenger av elevens vaner, og vaner kan kun overvinnes ved at eleven endrer tenkning. Det er det bare eleven selv som kan gjøre. Hendene kan aldri helt overkjøre elevens vaner. 

Alexanderteknikk-lærere bruker sjelden mye kraft med hendene. Selv når mye kraft brukes har det en indirekte funksjon og retter seg mot underliggende vanemønstre. Det er noe helt annet enn hva for eksempel kiropraktorer driver med. Fordi bruken av hendene som regel er forsiktig er negative utfall mindre sannsynlig. Det normale er at Alexander-læreren aldri beveger mer enn det eleven selv er i stand til på egen hånd, og gjerne mindre enn det. Men selv ved forsiktige bevegelser kan ting skje. Hvor inngripende Alexanderteknikk-læreren bruker hendene må tilpasses eleven.

Ett eksempel jeg nevnte forrige gang var elever med hypermobilitet. Et annet eksempel er elever med fibromyalgi. Selv veldig små endringer i organiseringen av muskelskjelettsystemet endrer arbeidsmåte og belastning for musklene. Musklene til en personer med fibromyalgi kan fort få mer belastning enn de tåler på en gang. Det lønner seg derfor å være ekstra forsiktig i begynnelsen. 

Psykologisk

Noen ganger er det elevens følelser som setter grenser for hvor mye læreren bruker hendene. Ikke alle er komfortable med å bli berørt.

For det store flertall går det greit. Alexanderteknikk-lærere berører mest nakke og rygg, og læreren står gjerne litt bak eller ved siden av eleven slik at han/hun unngår å invadere elevens personlige rom. De færreste har problemer med det. For enkelte blir det likevel for intimt når læreren nødvendigvis må stå ganske nærme for å legge hendene på. Grensene er forskjellig fra person til person. Det er viktig at eleven sier fra om hvordan de opplever berøringen. Om det føles for nærgående vil læreren tilpasse seg. Om nødvendig kan undervisningen foregå med lite eller ingen berøring. 

Praktisk

Den mest brukte aktiviteten i Alexanderteknikk-undervisning er å sette seg ned og reise seg opp. En av grunnene til at denne aktiviteten er så mye brukt er at det er veldig enkelt for læreren å ha hendene på eleven. I andre aktiviteter kan det være betraktelig mer krevende.

Mange dansere og idrettsutøvere utfører bevegelser der det ikke er praktisk mulig for en Alexanderteknikk-lærer å ha hendene. Bare tenk på en høydehopper på vei over lista. Bevegelsene i timen kan tilpasses til å ligne bevegelsene utøveren må gjøre, men når det kommer til selve utførelsen er ikke «hands-on» kontakt lenger mulig. 

Dette gjelder egentlig alle. På ett eller annet tidspunkt må hendene av og eleven må klare seg på egen hånd. Det er målet. 

Relaterte blogginnlegg
Varianter av håndarbeid

Begrensninger

Varianter av håndarbeid

(Deler av dette blogginnlegget kan være vanskelig å forstå om du ikke har lest forrige blogginnlegg). 

Hendene er Alexanderteknikk-lærerens viktigste hjelpemiddel i undervisningen. Mye av kommunikasjonen foregår ikke-verbalt.

I foregående blogginnlegg har jeg forklart om hvordan bruken av hendene fungerer. Kort fortalt går det ut på at læreren legger hendene på og tenker retning. Men vanligvis gjør læreren mer enn å bare legge hendene på. Han eller hun bruker hendene aktivt på flere måter.

Vise

Læreren kan bruke hendene til å vise retningen(e) eleven skal tenke i kroppen. Læreren kan bruke muntlige instruksjoner i tillegg. En kjent amerikansk lærer, Marjorie Barstow, pleide å si ting som «this away from this». Fordelen med denne formuleringen er at eleven tenker direkte i kroppen og slipper å oversette ord, som for eksempel «skuldrene fra hverandre», til kroppslig erfaring. Erfaringen kommer direkte.

Ved å gi muntlige instruksjoner samarbeider lærer og elev. Læreren gir retningen med hendene og eleven tenker. Med lærerens berøring er det lettere for eleven å tenke fordi berøringen gir ekstra sanseinformasjon.

Lærere kan også mer aktivt utføre og vise den tiltenkte effekten av retningen. For eksempel kan læreren ta elevens hode «fram og opp», som er den veien hodet vil gå om vi gir slipp på unødvendig spenning.

I alle sammenhenger der læreren bruker hendene aktivt er det avgjørende for læreren å fortsette å tenke retning i egen kropp. Det han/hun gjør med hendene må være en fortsettelse av de mentale retningene. Uten retninger vil lærerens kontakt med eleven være dårligere og kommunikasjonen vil bli uklar.

Bevege

Noen ganger kan læreren bevege eleven aktivt. For eksempel kan læreren bevege elevens arm. Det skjer ofte mens eleven ligger på en benk i aktiv hvilestilling. Dette handler ikke om bevegelsesutslag, og heller ikke om bevegelighet i og for seg. Elevens oppgave er å la være å hjelpe til. Eleven må aktivt si mentalt nei til reaksjonene som utløses når armen beveges. De samme tankene vil eleven kunne bruke i andre sammenhenger for å unngå reagere uhensiktsmessig. Dette kalles «inhibition work».

Igjen er det avgjørende at læreren tenker retning. Om læreren tenker retning i egen kropp er det mye lettere for eleven å unngå å hjelpe til med å bevege armen. Dette er en effekt av prosessen med å tenke retning som kan virke noe mystisk, men som helt sikkert har en naturlig forklaring.

Noe av det viktigste en Alexanderteknikk-lærer gjør kan være å hjelpe eleven med å sette i gang bevegelser, som for eksempel når eleven reiser seg fra en stol. Ved at læreren initierer bevegelsen unngås mye av unødvendig spenning assosiert til handlingen. Eleven opplever at det er mulig å bevege seg med mindre spenning. Uten denne opplevelsen vil en elev ofte la være å prøve å sette i gang bevegelsen før det vanemessige nivå av spenning er nådd. Jo dyktigere læreren er til selv å tenke retning og koordinere sitt eget muskelskjelettsystem, jo minder tendens vil det være til at eleven reagerer med å anvende unødvendig spenning.

Holde, løfte, dra

For noen elever er det nyttig om læreren går mer aktivt inn for å hjelpe med å omorganisere elevens muskelskjelettsystem. Dette gjelder spesielt de med helserelaterte problemer knyttet til anspenthet, feilbelastning, overbelastning og smerter.

For å stimulere til større endringer kan læreren for eksempel ta noe av elevens vekt. Læreren kan holde med hendene på en slik måte at eleven selv holder mindre, for eksempel holde forsiktig på elevens bakhode slik at eleven kan gi slipp på spenninger i nakken. Eller læreren kan forsiktig løfte elevens hode fra underlaget når eleven er i liggende stilling. Om eleven gir slipp og gir slipp er avhengig av trygghet som er igjen avhengig av kvaliteten av kontakt, som atter igjen er avhengig av at læreren tenker retning i sin egen kropp.

Læreren kan gå et skritt videre og aktivt dra i eleven, (armer, bein eller hode). Dette er ikke noe for nybegynnere. Bevegelsen må være direkte relatert til retningene, hvis ikke fører det bare til mekanisk strekk og elevens muskelskjelettsystem vil respondere med spenning og motstand og ikke ekspansjon.

Det er svært fristende når man jobber med noen som er spesielt anspent å gjøre noe direkte med spenningene og dra litt ekstra. Dette er helt feil strategi. Det motsatte er bedre - jo mer anspent eleven er, jo mer forsiktig må læreren være.

Uerfarne lærere faller ofte for fristelsen å dra litt ekstra. De risikerer å havne i ei blindgate der de hele tiden føler at de stadig må gjøre mer som respons på at de får til stadig mindre. Ofte er det slik at jo mer kraft som brukes, jo lettere er det å glemme å tenke retning. Det må være omvendt. Jo mer kraft som brukes, jo mer må læreren tenke retning.

Generelt gjelder det at jo mer kraft læreren utøver med hendene, jo mindre selvstendig blir eleven. Jo mer kraft læreren bruker, jo mindre ligner det som foregår det eleven gjør av dagligdagse aktiviteter. Eleven kan ikke gjøre det samme på egen hånd, og dermed er risikoen at det har mindre pedagogisk nytte.

Vekt

For enkelte elever vil det ikke være hensiktsmessig å fokusere på ekspansjon. Det gjelder for eksempel mennesker med hypermobilitet-syndrom. De liker gjerne å strekkes å tøyes enda det ikke alltid er godt for dem. I disse tilfellene kan læreren i stedet gå inn for å «samle» eleven, tenke sammenheng og støtte. I stedet for å stimulere til ekspansjon direkte kan læreren legge på vekt. Dette fungerer litt som når du presser en ball ned i vann. Oppdriften vil øke. Alexander selv var kjent for å benytte en variant hvor han hadde ei hånd på elevens rygg og den andre på elevens hode. Elevene rapporterte at de opplevde det som om hånden på hodet «sugde» dem opp. (Noe som igjen har ført til tvilsomme og spekulative forklaringer av pseudovitenskapelig karakter. Men effekten har en enkel og naturlig forklaring).

Å legge på vekt innebærer en viss risiko. Eleven kan bli «tung», sammenpresset og kollapse. Den som bruker denne metoden må vite hva hun/han gjør. Som alltid når det gjelder å bruke mer kraft og bevegelse: det er bedre å la være om målet kan nås med mer forsiktige midler.

Kunsthåndverk

Å bruke hendene slik en Alexanderteknikk-lærer gjør er en kunst, og et håndtverk, bokstavelig talt. 

Måten ferdigheten utøves på varierer fra lærer til lærer. Bruken av hendene har alltid et personlig preg og hver lærer har sitt personlige uttrykk som går ut over det jeg har beskrevet her. Dette var bare et forsøk på å gi et overblikk.

Relaterte blogginnlegg 

Skru på strømmen 

Hva føler du nå?

Håndspåleggelsen

Noen forutsetninger for god bruk av hendene

Hemmeligheten bak berøringen 

Berøre med hånden, føle med kroppen