Retningen som vektlegges aller mest i Alexanderteknikken er «opp». Det er fordi tyngdekrafta gir premissene for hva som er effektiv organisering av muskelskjelettsystemet. «Opp» er den viktigste retningen. Det kan gjøre at Alexanderteknikken ved første øyekast kan synes å handle om kroppsholdning, og det er lett å få inntrykk av at Alexanderteknikken er éndimensjonal.
Alexanderteknikken er også blitt kritisert for å være todimensjonal. Det kan være to grunner til det. Den første grunnen kan være at den mest brukte aktiviteten i Alexanderteknikk-timer er å reise seg fra en stol og sette seg igjen. I denne aktiviteten er det enkelt for en Alexanderteknikk-lærer å ha hendene på eleven mens eleven utfører en bevegelse som involverer hele kroppen. Dette er den vanligste metoden læreren bruker for å stimulere til en omorganisering av elevens muskelskjelett-system.
Dessuten er dette en bevegelse vi gjør mye til daglig og er derfor nyttig i et pedagogisk perspektiv. Av pedagogiske hensyn blir bevegelsen også forenklet. Eleven reiser seg og setter seg uten å rotere kroppen slik du vil kunne gjøre om du setter deg foran et bord. Den enkle og noe stiliserte bevegelsen gjør det enklere for eleven å bli bevisst uhensiktsmessige spenningsmønstre. Det gjør også at folk uten nærmere kjennskap til Alexanderteknikken kan få inntrykk av at denne noe kunstige bevegelsen i kun forover-bakoverretning betraktes som «riktig» måte å bevege seg på.
Den andre årsaken til et todimensjonalt inntrykk av Alexanderteknikken er at vi snakker mye om «lengde og bredde». Det kan gi inntrykk at vi tenker bare i to retninger, at vi har en flat forestilling om kroppen. Men «retningene» vi tenker i Alexanderteknikken følger kroppens anatomi, og kroppen er absolutt tredimensjonal. Uttrykket «lengde og bredde» er en kortversjon av det vi er ute etter – å ha en intensjon om ekspansjon. Uttrykket er faglig sjargong som er blitt sittende selv om det ikke er fullt ut dekkende.
Blant Alexanderteknikk-lærere er det blitt stadig vanligere å bruke mer romlige, tredimensjonale begreper. Dette går egentlig flere tiår tilbake, i alle fall så langt tilbake som til Frank Pierce Jones som beskrev teknikken som «re-organization of awareness». Bevisst kroppsbruk avhenger av oppmerksomhet både om oss selv og den aktiviteten vi utfører, og også oss selv i forhold til omgivelsene eller rommet vi befinner oss i. Kort forklart vil uhensiktsmessig bevegelse være kjennetegnet av unødvendige spenninger og sammenpressing eller kollaps. Vi vil ha en tendens til å gjøre oss selv mindre. Oppmerksomhet om volum eller romlighet vil kunne motvirke denne tendensen. En Alexanderteknikk-lærer har beskrevet teknikken som «mindfullness in 3D» og har gitt ut ei bok med samme tittel.
Men heller ikke tre dimensjoner er tilstrekkelig for å beskrive Alexanderteknikken. Mennesker er skapt for bevegelse og bevegelse er ikke mulig uten en fjerde dimensjon: tid.
Stillbilder kan gi et visst inntrykk av balansen og hva en person bruker av krefter under bevegelse, men å se bevegelsesforløpet er nødvendig for å få en god forståelse av den totale aktiviteten, av det vi i Alexanderteknikken definerer som «bruk», (engelsk «use»). For å endre bruken må vi ta tid. Vi må ha tid til å velge ny reaksjonsmåte. Å ta tid er nøkkelen til endring. Vi kan si at «opp» er den viktigste retningen i Alexanderteknikken, men tid er den viktigste dimensjonen.
Relaterte blogginnlegg
Litteratur
Jones, F P. 1996. Freedom to Change: The Development and Science of the Alexander Technique. Mouritz.
Nobes, Peter. 2018. Mindfulness in 3D: Alexander Technique for the 21st Century .The Real Press.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar