Øving gjør alt mulig

På fredag var jeg på musikkhøyskolen og hørte junior-finalen i Menuhin fiolinkonkurransen. Det er helt utrolig å se og høre verdens fremste fiolintalenter, 13-14 åringer som kan spille fletta av hvem som helst. Teknikken er enorm og musikalsk modenhet så stor at man blir sittende å lure på hvordan det er mulig. Jeg la spesielt merke til vinneren. Han var den eneste som brukte det vi i Alexanderteknikken beskriver som naturlig «monkey» når han spilte.

Mens jeg satt der tenkte jeg på hvor vanvittig mye øving som ligger bak slike prestasjoner. Northug og gjengen blir pingler i sammenligning. Selv øver jeg ikke så mye fiolin lengre, men jeg vet hvordan det er. Ofte er det et stress for å få øvd nok, hele dagen må organiseres rundt øvingen.
Da er det heldigvis mye lettere med Alexanderteknikken. Den kan jeg øve på når som helst, forsåvidt også mens jeg øver fiolin. Så mens jeg satt og lyttet til finalistene i Menuhinkonkurransen øvde jeg også Alexanderteknikk.

Alexanderteknikken er en form for tenkning. Noen har definert det som tenkning i forhold til bevegelse, som er en fin definisjon, selv om vi ikke behøver å bevege oss for å bruke Alexanderteknikken. Alexanderteknikken er altså usynlig, en mental prosess. Effekten av Alexanderteknikken kan observeres av en trent iakttager, effekt i form av bevegelseskvalitet og kroppslig dynamikk. Selve Alexanderteknikken er ferdigheten personen har til å bruke tankene. Jeg velger å beskrive det som aktiv og bevisst bruk av oppmerksomhet.

Så hvordan kan du øve på Alexanderteknikken? Sagt veldig enkelt er det tre situasjoner du kan bruke oppmerksomheten i:
-når du er i ro
-når du setter i gang bevegelse
-når du er i aktivitet

Posisjon.
Alexanderteknikken er uavhengig av hvilken posisjon du er i. Det er ofte mer å lære av å takle en kroppslig krevende posisjon, men enklest å bruke det vi i Alexanderteknikken kaller «aktiv hvile». (Se bloggposten «Gratis julegave» 7. desember 09). Ved avspenning i denne posisjonen vil det skje en naturlig forlengelse av ryggsøylen og utvidelse av ryggen. Spenninger komprimerer kroppen, vi ønsker utvidelse. Ved utvidelse kan vi redusere spenning men samtidig beholde optimal lengde og følsomhet i muskulaturen. I «aktiv hvile» kan du tillate utvidelsen å skje av seg selv. Målet er å lære å la det samme skje i andre posisjoner, og i bevegelse.

Igangsetting
Hensikten med å fokusere på igangsetting av bevegelse er å bli i stand til å velge å la være å spenne. Uten dette valget kan du ikke frigjøre deg fra spenninger og stress. Alle bevegelser begynner som en tanke. Jo mer du studerer igangsetting av bevegelser, jo nærmere kommer du tanker, følelser og hensikter som hører til bevegelsene. Du kommer nærmere deg selv. Et stort og viktig tema, men la oss se rent praktisk på det i denne omgang.

Å reise seg opp og sette seg ned er bevegelser vi bruker mye i alexandertimer. I disse bevegelsene blir det tydelig om du setter i gang med feil spenning. Hodet vil bli dradd bakover og ned, ryggsøylen vil komprimeres. Vi kan unngå sammentrekningen ved å tenke utvidelse. Det mentale konseptet vi bruker kan beskrives som å «la nakken være fri slik at hodet kan slippe fram og opp slik at ryggen kan være lang og bred». Dette er noe du tenker og ikke noe du kan gjøre. Den største feilen du kan gjøre (og vanligste) er å forsøke å gjøre noe når du bare skal tenke det.
Å reise seg fra en stol kan gi en ide om hvilken retning vi ønsker hodet skal ha. Du kan tenke utvidelse og la den virkelige bevegelsen være en fortsettelse. Det gjelder alle bevegelser.

I aktivitet
Fordelen med oppmerksomhet når du er i aktivitet er at du ikke får anledning til å «konsentrere» deg, eller overfokusere som jeg ville si. Hvis måten å tenke på gjør at du ikke lenger kan være oppmerksom på omgivelsene er det feil fokus. Feil tenkning vil hemme bevegelser, akkurat som muskelspenninger. Fri nakke og lang og bred rygg vil alltid gjøre bevegelsene bedre.
Jevn og repeterende bevegelse er enklest å jobbe med, å gå det aller enkleste, men alle bevegelser kan brukes.

Øvetid
For å lære å spille fiolin må det øving til. Jevnlig øving. Elever som bare spiller på spilletimen kan klare å bli litt bedre i løpet av et år, men det går fryktelig langsomt. Altså får du mer ut av timene ved å øve hjemme. Det samme gjelder alexandertimer.
Barn har nytte av å ha fast tid å øve på, og voksne er ganske like. Fast rutine på å ligge i «aktiv hvile-stilling» er det beste og enkleste alle kan gjøre, selv uten å ha peiling på Alexanderteknikken.

Neste steg kan være å velge en aktivitet å observere deg selv i som du må gjøre uansett, som f.eks å pusse tenner eller åpne døra på kjøleskapet.
Du kan også gjøre bevegelser bare som en øvelse. Egentlig er det det vi gjør i alexandertimene. Hva som helst av bevegelser kan brukes. Det er bare å bruke fantasien.

Viktigst er likevel å kunne bruke Alexanderteknikken i dagligdagse aktiviteter, når som helst.
Det du må huske er at Alexanderteknikken i seg selv er usynlig, og at den vil gi naturlige bevegelser. Hvis du ender opp med å gjøre noe unaturlig gjør du helt sikkert noe unødvendig. En god regel kan være å ikke gjør noe et barn ikke vil gjøre.

Forskning kan fortelle oss at for å bli virkelig god i noe må du øve 10 000 timer. Jeg har holdt på med Alexanderteknikken i snart 20 år, så jeg har helt sikkert passert de 10 000. Men det føles som jeg såvidt har begynt. Jeg øver forsatt.

Balansekoden

Jeg var i Molde i påska. På forsiden av Romsdals Budstikke stod det: Finn ro på do. Inne i avisa var det intervju med forfatterne av boka «Balansekoden». Den boka leste jeg for noen år siden. Jeg leste den to ganger, så bra var den.

Balansekoden er skrevet av fysioterapeutene Britt Fadnes og Kirsti Leira. De var lei av svingdørspasienter, pasienter som kom for manuell behandling, og som så gikk hjem og fortsatte akkurat som før. Siden det ikke var endring i pasientenes tenke- og handlemåte var sjansen stor for at de kom tilbake.

Fysioterapeutene tok kontakt med professor i nevroanatomi Per Brodal. Utgangspunktet var spørsmålet om det finnes en sammenheng mellom fysisk og mental balanse. Det gjør det. Angst og smerte kan forstyrre hjernens nettverk for kroppsoppfatning og balanse. Med faglig støtte fra Brodal utviklet de en praktisk metode.

Kort fortalt går metoden ut på fokus på enkle målrettede bevegelser. Fokusert oppmerksomhet på bevegelser hjelper til å aktivere deler av hjernen som oppdaterer kroppsbilde og balanse. Pasienten får i oppgave å gjøre enkle rytmiske bevegelseøvelser på egen hånd. Etterhvert kan bevegelsene gjøres minimale og brukes når som helst. Metoden har vist seg å være til hjelp for pasienter med svimmelhet, angst, depresjon og muskel- og skjelettlidelser.

Det er imponerende gjort av de to fysioterapeutene å legge vekk innlærte arbeidsmåter, begynne med blanke ark og prøve nye metoder. Det er modig gjort, og det ligger mye kreativt og hardt arbeid bak det de har fått til.

Det som er utrolig spennende for meg som lærer i Alexanderteknikk er at forskningen som ligger til grunn for Balansekoden også er relevant for Alexanderteknikken. Alexanderteknikkens «retninger» kan for eksempel ses på som tenkt bevegelse vi bruker for å «re-kalibrere» oss selv.
Alexanderteknikken utviklet seg fra praksis, lenge før dagens sofistikerte nevrologi var mulig. For hvert nytt fremskritt som gjøres i forskningen får vi nye bekreftelser på at Alexanderteknikken er riktig. Opplegget til Fadnes og Leira er en bekreftelse i praksis.

For en alexanderlærer virker øvelsene i Balansekoden ganske primitive, og det er lett å påpeke at bevegelsesøvelsene som er beskrevet lett kan føre til nye spenningsmessige uvaner. Men for pasienter med angst og smerter er bedret funksjon det essensielle, og metoden virker. Det bør derfor heller ikke være noen grunn for helsepersonell til å tvile på at Alexanderteknikken virker.

Artikkelen i Romsdals Budstikke var skrevet for å fortelle om en ny bok av Fadnes og Leira. Denne gangen er Brodal medforfatter. Boka heter «Læringsnøkkelen», undertittel «Om samspillet mellom bevegelser, balanse og læring». Jeg bestilte boka med en gang. Den kom i posten for noen dager siden og nå ser jeg fram til å studere den nærmere i løpet av de neste ukene. Jeg kommer tilbake med mer.

www.balansekoden.com

Min ikke-gjøre liste

Så er påska over, den «stille uke». Uka etter påske har vært ganske stille også, selv om jeg har hatt mer enn nok å gjøre. Men nå har vårsola kommet og det er godt å bare sitte i solveggen og gjøre ingenting. Det er fint å gjøre ingenting. Men det er få som virkelig kan det.

De som har lært Alexanderteknikk er i stand til å gjøre ganske lite, det samme gjelder de som har erfaring med meditasjon. Alle andre gjør ganske mye hele tiden, selv når de tror at de gjør ingenting. Noen klarer å gjøre nesten ingenting når de ligger flatt ut på golvet, men det går an å gjøre ingenting ellers også. Det er det jeg er inne på her. «Ingenting» er selvfølgelig å sette det på spissen. Det jeg mener er «ikke mer enn nødvendig».

Puste, for eksempel, behøver du ikke å gjøre. Det skjer av seg selv. Vi kan gjøre pusten, hvis vi vil. Noen ganger kan det være fint, i forbindelse med øvelser eller meditasjon, men stort sett behøver vi ikke det.

Å holde deg oppreist trenger du nesten ikke å gjøre. Sannsynligvis kan det skje mye mer av seg selv enn du er klar over. Hvis du gjør noe ekstra for å holde deg oppreist vil du antagelig ikke kunne vite det fordi tyngdekrafta er konstant og din reaksjon på tyngdekrafta er vanestyrt. Ikke lett å oppdage uten at du kommer for en alexandertime.

Men jeg kan forsøke å forklare hvordan jeg tenker. Da er det best å begynne med muskler du har mer direkte kontroll over enn holdningsmuskulatur. Kanskje du kan klare å gjøre mindre i armen din der du sitter. La oss si venstre underarm, hvis du er høyrehendt.

Det aller meste av musklene i underarma er festet oppe ved albuen og går til hånda og fingrene. Hvis jeg har mer spenning i musklene enn nødvendig vil hånda bli dradd mot albuen, og albuen mot hånda. Det er ikke bevegelse det er snakk om, det jo er bein i underarma, men musklene skaper et press i armen.

Noen ganger kan jeg kjenne spenningen, men vanligvis ikke. Det er vanemessig spenning det er snakk om. Men hvis jeg nå antar at det er for mye spenning, så vet jeg at om jeg lar være å bruke den spenningen vil hånda slippe vekk fra albuen. Det blir som når du presser sammen tommel og pekefinger og så slutter å gjøre det. Trykket letter.

Dette er ikke noe jeg kan «gjøre», jeg kan bare få det til om jeg lar være å gjøre noe, slutter å bruke spenning. Det jeg gjør er å sende en mental beskjed til armen, et ønske om å la være å bruke spenning. Helt konkret er det et ønske om ikke å dra albue og hånd mot hverandre.

Jeg har drevet med Alexanderteknikk så lenge at jeg umiddelbart kan kjenne effekten i hele kroppen av en slik tanke. Du vil kanskje merke noe hvis du holder på noen minutter, men det er ikke sikkert. Endringen i underarmen vil knapt være merkbar. Det er mer sannsynlig at du merker forskjell i hånda, i skuldra, eller på pusten. Du kan aldri vite på forhånd hva som vil skje eller hvordan det vil føles fordi du gjør noe annet enn det som er vanemessig. Du tar et steg ut i det ukjente. Opplever du at du holder pusten eller at du blir anspent kan du være sikker på at du har tenkt feil.

Det fine med å «tenke retning» som vi kaller dette, er at jeg kan tenke slik selv om jeg holder i noe, eller gjør noe med hånda. Da kan jeg oppnå å bruke mindre spenning. Med et minimum kjenskap til anatomi kan du tenke slik hvor som helst i kroppen, eller om hele kroppen. Tenker jeg slik om avstanden mellom hodet og bekken, dvs lengden av ryggsøyla, vil jeg kunne slippe spenning i nakkemusklene, eller spenninger i ryggen som kan føre til ryggproblemer.

Det er altså mye du kan oppnå ved å gjøre ingenting. Selv øver jeg hver dag på å gjøre ingenting og finner stadig nye ting jeg kan la være å gjøre. Det er en befrielse.

Men det stopper ikke der. Å gjøre ingenting er alltid forberedelse til bevegelse. Det skal jeg skrive om en annen gang.