En fordelaktig posisjon

Dette blogginnlegget er skrevet med tanke på alexanderlærere og viderekomne elever.

I Alexanderteknikken kan hvilken som helst aktivitet brukes som «øvelse». I tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning er det likevel noen aktiviteter som går igjen. En bevegelse som ble mye brukt av Alexander og enkelte andre lærere, var å ta eleven bakover i stolen til eleven lente seg mot stolryggen. Alexander kalte dette for «a position of mechanical advantage». 

Mechanical advantage

I sin første bok skriver Alexander om «position of mechanical advantage»:

The position of mechanical advantage, which may or may not be a normal position, is the position which gives the teacher the opportunity to bring about quickly with his own hands a co-ordinated condition in the subject.» (Alexander 1996, s. 118)

I en fotnote gir han så beskrivelsen av det å lene eleven bakover mot stolryggen: 

A simple, practical example of what is meant by obtaining the position of mechanical advantage may be given. Let the subject sit as far back in a chair as possible. The teacher, having decided upon the orders necessary for the elongation of the spine, the freedom of the neck (i.e. requisite natural laxness), and other conditions desirable for the particular case in hand, will then ask the pupil to rehearse those orders mentally, at the same time that he himself renders assistance by the skilful use of his hands. Then, holding with one hand one or two books against the inner back of the chair, he will rely upon the pupil mentally rehearsing the orders necessary to maintain and improve the conditions present, while he, with the other hand placed upon the pupil's shoulder, causes the body gradually to incline backwards until its weight is taken by the back of the chair. The shoulder-blades will, of course, be resting against the books. The position thus secured is one of a number which I employ and which for want of a better name I refer to as a position of "mechanical advantage." (ibid, s. 118).

 Alexander gir den samme beskrivelsen i artikkelen Re-Education of the Kinæsthetic Systems fra 1908 (Alexander 1995, s. 82-83). I en kommentar til artikkelen skriver Jean Fischer at: «The use of the phrase “mechanical advantage” here indicates any position which, when combined with directions, will facilitate the proper expansion and co-ordination of the whole organism» (ibid s. 78). 

Alexander forklarer at gjennom «position of mechanical advantage» oppnår man å aktivere muskler som er ment å være aktive, og avspenne muskler som skal være avspent:

For relaxation really means a due tension of the parts of the muscular system intended by nature to be constantly more or less tensed, together with a relaxation of those parts intended by nature to be more or less relaxed, a condition which is readily secured in practice by adopting what I have called in my other writings the position of mechanical advantage. (Alexander 1996, s 17).

Hensikten med posisjonen er å lære eleven hvordan å oppnå god koordinasjon:

The placing of the pupil in what would ordinarily be considered an abnormal position (of mechanical advantage) affords the teacher an opportunity to establish the mental and physical guiding principles which enable the pupil after a short time to repeat the co-ordination with the same perfection in a normal position (ibid, s. 119).

Utført på riktig måte kan det å bringe eleven bakover i sittende stilling bidra til å frigjøre pusten: 

Further, when this position of mechanical advantage has been attained through the employment of the first principles of conscious guidance and control, a rigid thorax may regain mobility, no matter what the age of the subject, and full thoracic expansion and contraction may be acquired and, with the minimum of effort, maintained (ibid).

 Frank Pierce Jones skriver i Freedom to Change: 

In such a position breathing would be facilitated and stiffening of the neck and arms and other postural faults would be reduced. Alexander claimed that with a pupil who employed his powers of inhibition adequately and rehearsed the orders correctly a skilful teacher could bring about truly remarkable changes. (Jones 1997, s. 21).

Effekten som Jones og Alexander beskriver kan være forsåket av flere fysiologiske forhold. Litt bakoverlent posisjon med støtte mot skulderbladene kan gi avlastning for muskler i dette området som for aktivt holder kroppen oppreist, særlig om hodet og nakken luter forover. Denne spenningen hindrer mobilitet i ribbeina. Friere ribbein vil gi det Alexander kalte «widening of the back» (Alexander 2004). Posisjonen vil også gjøre at muskler som balanserer vekten av hodet får en litt lettere jobb siden hodets tyngdepunkt ligger foran leddet mellom hode og nakke. Redusert spenning i nakken i denne posisjonen vil kunne tillate mer lengde i øvre del av ryggsøyla samtidig som hodet har friheten til å rotere forover. Forklart med Alexanderteknikk-terminologi oppmuntres ryggen til å bli lengre og bredere, og hodet til å gå fram og opp. 

Opprinnelse

Uttrykket «mechanical advantage» kommer fra fysikken. Men innholdet i begrepet slik Alexander bruker det kan være inspirert av Delsarte-metoden. François Delsarte var en fransk sanger som utviklet et system for kunstnerisk uttrykksfullhet gjennom bevisst bruk av kroppsholdning og bevegelser.

Delsartes bror, Camille, bodde og underviste i mange år i Hobart på Tasmania, men han døde mens FM Alexander ennå var ung. Delsarte-metoden ble utbredt og populær i Australia, og man vet ikke når eller hvordan Alexander ble kjent med Delsartes idéer, antagelig var det allerede på 1890-tallet. (Se for eksempel Staring 2005, s. 40). Da Alexander bodde i Sydney i 1900-1904 markedsførte han seg blant annet som lærer av «The Famous Delsarte System» (Alexander 1995, s. 13).

Jeando Masoero, en alexanderlærer i Frankrike, har studert Delsartes ideer inngående og funnet parallellene til Alexanderteknikken. Han sier blant annet:

Delsarte introduces the idea of balance as 1) "opposition" of the masses of the segments resulting from the law of gravitational attraction (law of oppositions) and 2) as the recourse to the extension of body and limbs to maintain elastic stability (law of extension). These concepts are mirrored in Alexander's writings, under the name of *mechanical advantage* … (Jeando Masoero, personlig kommunikasjon).

Alexander brukte betegnelsen «position of mechanical advantage» i noen tidlige artikler og i sin første bok Man's Supreme Inheritance. I bok nummer to, Constructive Conscious Control, fra 1923 er betegnelsen bare brukt en enkelt gang, selv om «hands on the back of a chair», som må beskrives som en «position of mechanical advantage», er gjennomgått i detalj (Alexander 2004). 

Etterhvert tok begrepet «primary control» over noe av funksjonen «position of mechanical advantage» hadde hatt. Alexander fortsatte å bruke slike posisjoner i sin undervisning, min kanskje i mindre grad. En årsak kan være at han etterhvert opparbeidet seg så store ferdigheter i bruken av hendene at han ikke trengte den ekstra hjelpen posisjonen kunne gi. (Se sitat av Carrington nedenfor). Frank Pierce Jones skriver: 

The term disappears from Alexander's writings after 1923. Though he continued to put pupils into such positions I never heard him use the terms “position” or “posture” in writing about the technique. In The Use of the Self, the term “position of mechanical advantage” is replaced by “primary control,” a different concept altogether (Jones 1997, s. 46)

Anvendelse

Alexander pleide å ta eleven bakover i stolen som et element i undervisningen, men dette var også en form for øvelse han gjorde på egen hånd. Alexander er kjent for å ha brukt ei sigareske trukket med fløyel som hjelpemiddel. Walter Carrington forteller i A Time to Remember:

He wanted someting to place behind his back in the chair in order to feel that part of his back. At first he tried an ordinary book. that was too heavy and tended to fall out of place. Then he tried tying it to the back of the chair with tape. That was not satisfactory beause it was inclined to stimulate him to pull down and shorten his back. Next he tried an emtpy cigar box, but that slipped too easily. Finally he hit on the idea of a velvet-covered cigar box. This would stay in position tending to cling to his clothes, but at the same time it would slide easily on the polished back of the chair and so enable him to lengthen up from it without difficulty. The purpose of the cigar box was (a) to stimulate the somewhat insensitive region of the anti-gravity muscles and (b) to stimulate the shoulder-blades to slip into place. He said that he does not often use the ‘book’ himself now, because he an get what he wants with other means by his hands, but he advises us to do so in working with pupils and on ourselves (Carrington, 1996, s 11-12).

Marjory Barlow hadde en litt annen forklaring på sigarboksen: 

In Man's Supreme Inheritance FM says that you need to place one or to two books against the inner back of the chair before inclining the pupil backwards. But that instruction was provided because FM's teaching chair had a hollow in it. And FM would take you a long way back – not from the very front, but certainly when you were seated in the middle of the chair (Barlow & Carey, 2011, s. 119).

Sigaresker har gått helt av moten, og heller ikke er det så vanlig å legge ei bok mot stolryggen. I neste blogginnlegg skal jeg skriver mer om hvordan det å lene seg bakover brukes i undervisningen, og om hvordan du kan eksperimentere på egen hånd.

Relaterte blogginnlegg: 

Mirakelmekanismen

Opposisjon

Lenker:

Fem minutter ut i denne videoen kan du se en av Patrick Macdonalds studenter ta en «elev» bakover i stolen:

In the 80's: Alexander Technique lesson by Patrick Macdonald - part 1 of 2

Fire minutter ut i dette klippet kan du se Macdonald utføre en «ekstremversjon». Han tar eleven langt bakover i stolen og så rett opp til stående. Ser merkelig ut for den uinnvidde, men krever et veldig høyt nivå av «inhibisjon og retning» hos både lærer og elev. 

Patrick Macdonald :: 1980

Jeando Masoero forsøker å gjenskape det han mener er Alexanders opprinnelige måte å arbeide på, basert på Delsartes filosofi og Alexanderteknikkens prinsipper. Her er hans blogg og facebookside: 

www.initial-alexandertechnique.org

www.facebook.com/initialAT

Her er en serie intervjuer Robert Rickover har gjort med Masoero om Delsarte og Alexander:

Francois Delsarte's Influence on F. Matthias Alexander and the Alexander Technique

Litteratur:

Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures. Mouritz.

Alexander, Frederick Matthias. (1910/1918) 1996. Man's Supreme Inheritance. Mouritz. 

Alexander, Frederick Matthias. (1923) 2004. Consctructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.

Barlow, Marjory & Carey, Sean. 2011. The Ground Rules. Hite Books.

Carrington, Walter. 1996. A Time to Remember. The Sheildrake Press

Jones, Frank P. 1997 (1976). Freedom to Change. Mouritz.

Staring, Jeroen. 2005. Frederick Matthias Alexander (1869-1955) The Origins and History of the Alexander Technique. Integral

Lyst til å klikke

Internettet er fantastisk. Muligheten til å kommunisere med resten av verden. Så mye informasjon bare noen klikk unna. Så mye å se og lære. Lurer du på noe kan du bare google det.

Internettet inneholder fantastisk mye dårlig også. Det er ikke alt som står på nettet som er sant. Jeg kjenner personer som tror på konspirasjonsteorier fordi de har lest om det på nettet. Lenker av typen «du vil ikke tro hva som skjedde etterpå» pirrer nysgjerrigheten og lurer deg til å klikke. Faller du for fristelsen til å lese i kommentarfeltene til nyhetsartikler domineres de som regel av lavpanna drittkasting. Og følger du ditt naturlige instinkt og skriver et svar for å korrigere konkrete faktafeil kaster du fort bort din egen dyrebare tid. («Don't feed the trolls»). 

Det er her Alexanderteknikken kommer inn.

Inhibisjon

Det grunnleggende prinsippet i Alexanderteknikken er det vi kaller «inhibisjon». Inhibisjon er evnen til å velge å la være å reagere. Inhibisjon er ikke et entydig begrep i Alexanderteknikken. Ordet brukes om ulike aspekter av en persons aktivitet.

For eksempel kan det vi kaller «å tenke retning» være en form for inhibisjon. Å tenke at ryggen er lang og bred er ment å motvirke at du gjør deg selv mindre ved å stramme eller kollapse. De generelle retningene i teknikken (nakken fri, hodet fram og opp osv.) er først og fremst preventive.

Inhibisjon brukes også om det å stoppe helt, la være å reagere, for så å kunne tenke nytt i forhold til utførelsen av en aktivitet. Andre ganger tenker vi inhibisjon bare i forhold til visse aspekter ved en aktivitet, og på en måte som ikke gjør at aktiviteten stopper opp. (For eksempel når du går, løper, skriver på laptopen eller spiller et instrument). Denne formen for delvis og integrert inhibisjon kan være helt individuell og knyttet til dine egne uvaner. Denne formen for inhibisjon kan være avhengig av økt nivå av proprioseptiv sans (kroppsssans), og oppnåelig bare gjennom selvobservasjon og erfaring.

En av nestorene i Alexanderteknikk-miljøet og Alexanders assistent gjennom mange år, Walter Carrington skal en gang ha blitt spurt om hvor lang tid det tar å mestre inhibisjon. Han svarte: «Omtrent 150 timer».

Men på det helt enkle planet er inhibisjon noe vi gjør hver dag. Inhibisjon er en egenskap ved nervesystemet. Faktisk er det minst like mange «stopp»- signaler i nervesystemet som «kjør». Hvis du observerer deg selv vil du helt sikkert oppdage situasjoner der du var på nippet til å gjøre noe, men lot være. I Alexanderteknikken jobber vi med å utnyttet dette bevisst. (Og da særlig i forhold til uvaner).

Inhibisjon må ses på som en form for ferdighet. Å «inhibere» er noe du kan bli flinkere til. Som med alle ferdigheter er det noe du kan øve på. Men hvordan øve på det? 

Vi har jo internett.

Internett som øveapp

Du er sikkert like irritert som meg og mange andre over all dritten som flyter rundt på nettet. Men her en dag hadde jeg en brilliant ide (synes jeg i alle fall selv): hvorfor ikke utnytte det til noe positivt?

Vi møter så mange stimuli når vi er på nettet, og vi får lyst til å reagere. (I sine bøker brukte Alexander veldig ofte det treffende ordet «desire»). Det faktum at vi får alle disse stimuliene, enten vi vil eller ikke, er en fantastisk mulighet til å øve på å «inhibere», å velge å la være å reagere.

Som Alexanderteknikk-lærer er jeg alltid på utkikk etter nye metodiske virkemidler, ikke minst når det gjelder det å undervise elevene konseptet og ferdigheten vi kaller «inhibisjon». Muligheten til å øve på inhibisjon er der rett foran nesa di. Mobil, nettbrett, laptop eller pc – alle former for interaktiv datateknologi kan fungere som «apper» for å øve inhibisjon, og det uten å gjøre noe som helst. Det er bare snakk om å bestemme seg for det.

Dette betyr ikke at du skal godta all dritten du ser på nettet. Tvert imot er det jo slik at med evnen til en viss grad av impulskontroll kan vi være istand til å reagere på en saklig og konstruktiv måte.

Relaterte blogginnlegg:

Stimuli

Smartphone-trikset

Nei

Stopp, ikke stopp

Forsakelse og bønn

Clutch og brems

Røde og hvite muskelfibre

I boka The Lost Sixth Sense: a medical scientist looks at the Alexander Technique forteller David Garlick om noen fysiologiske mekanismer relevante for Alexanderteknikken. En av de tingene han skriver om er muskler.

I kroppen har du tre typer muskler: skjelettmuskulatur til bevegelse, glatt muskulatur i tarmene og hjertemuskulatur i hjertet. Om skjelettmuskulatur skriver Garlick:

Skeletal muscle is made up of muscle fibres which are actually cells. They have a membrane and a nucleus and chemical reatcions for producing energy. The muscle cell/fibre is specialised for its work. It is a very long cell usually running the length of a muscle and it is packed with parallel arranged fibrils running the length of the cell. These fibrils within the cell/fibre have regularly spaced bands across them, hence the name striated muscle as opposed to smooth or non-striated muscle as found in the gastro-intestinal tract and in blood vessels. The striations are due to the arrangements of the basic units of the fibrils, the myofilaments, which are the units of the contractile process. When the nerve fibre is activated (or it fires) it activates or fires the muscle fibre. This releases calcium in the fibre and causes the repeating units of filaments to “pull” on each other, causing the muscle to increase its tension or to shorten (Garlick, 1990, s. 35).

Skjelettmusklene består av muskelfibre av forskjellige typer. Garlick skriver videre:

There are two main muscle fibre types. In animals there is usually a preponderance of one or other type; that is, the red meat of beef or the white meat of poultry. … The red fibre is not fatiguable (theoretically) because it uses oxygen to burn glucose and fat for energy and it gives off carbon dioxide. White fibres are larger and stronger but fatigue more or less quickly, using up their energy stores and producing lactic acid (ibid, 35-37).

Hos mennesket består musklene av begge typer fibre: «In human beings the two types are ususally evenly mixed in most muscles; most muscles in a majority of people have 50% each of the two fibre types» (ibid, s. 35). Variasjon i distribusjon forekommer. Noe forskning tyder på at mer av de «røde» fibrene ligger dypere og mer av de «hvite» nærmere overflaten i musklene. Dette har antagelig sammenheng med at de ulike muskelfibertypene er tilpasset ulike arbeidsoppgaver: 

The red fibres are well suited for sustained contractions necessary for the upright posture, as well as during lower levels of rhythmic contractions. The postural role of the red fibres is important to emhpasize in relation to the Technique; it is perfectly possible to use muscle at low levels necessary to maintain upright position, sitting and standing, without a sense of fatigue. Joints and other non-muscular tissues may give rise to discomfort if a person sits or stands motionless but red muscle fibres themselves will not fatigue (ibid, s. 37).

Garlick forklarer hvordan dette kan henge sammen vanemessig bruk av kroppen:

For the average person with inappropriate muscle function, some muscles may be overcontracted hence bringing into play fatiguable white fibres; other muscles such as the back muscles may be under-used and the red postural fibres are not used adequately and may be atrophied. In the course of lessons the pupil is encouraged to “lengthen and widen” the trunk thereby beginning to use the red postural fibres. If these have not been used and are weak, it will take some time for the red fibres to recover their function and strength (ibid).

Vi kan bruke denne beskrivelsen for å gi en enkel forklaringsmodell for Alexanderteknikken: vi vil bruke bare det helt nødvendige av «hvite» muskelfibre slik at de «røde» fibrene kan utnyttes fullt ut.

Et poeng som Garlick er inne på her er at muskelfibre som ikke er blitt brukt vil atrofere, dvs. bli svakere. Dette forklarer hvorfor noen opplever at det tar tid før de kan sitte oppreist uten støtte i ryggen i en alexandertime. Det er viktig å gi seg selv tid og ikke prøve for hardt å sitte «rett»: 

Of course, if the person tries too hard or self-consciously aims to be erect she/he may well become stiff; the result of “end gaining”. Under these circumstances joints and associated tissues will beome uncomfortable and also the white, fatiguable fibres may be activated. The person ends up worse than before. If reflects part of the subtlety of the Technique (ibid).

En modell basert på funksjonen til røde og hvite muskelfibre gir også forklaringen på hvorfor Alexanderteknikken ikke bare handler om «avspenning»: «Thus the Technique is not about relaxation and or relaxing muscles. It is about using muscles, and their component fibres, appropriately and actively while avoiding over-contraction and stiffness» (ibid).

Garlick avslutter avsnittet om muskelfibertyper med å fortelle om sammenhengen mellom muskelspenninger og pust:

A good indication of ‘end-gaining’ and of stiffness is breathing pattern. The more one stiffens or contracts one's muscles the more it tends to make breathing more shallow and quicker or more irregular. Slow deep, relaxed breathing is an indication of appropriate postural use of muscles (ibid).

Pusten er alltid en god indikator på om du bruker for mye av de hvite muskelfibrene på bekostning av de røde.

Relaterte blogginnlegg:

Fri nakke 3

Tibia og fibula

Balansenøkler

Litteratur:

Garlick, David. 1990. The Lost Sixth Sense. A medical scientist looks at the Alexander Technique. The University of NSW, Australia.

Lenker:

Garlicks bok er ut av trykk, men du kan lese mer i denne artikkelen fra den internasjonale Alexanderteknikk-kongressen i Sydney 1994. Her skriver han om tre ulike typer muskelfibre, om pust, muskelkontroll, og om planlagte eksperimenter:

Recent Physiological Research Into The Alexander Technique, Dr David Garlick

David Garlick døde dessverre allerede i 2002. I denne artikkelen forteller alexanderlærer Gerald Foley mer om David Garlick og om røde og hvite muskelfibre:

DAVID GARLICK (red and white muscle fibres)

Wikipedia: Types om muscle tissue

Store norske leksikon: Muskelvev

Store norske: Type I- og type II-fibre

Distribution of different fibre types in human skeletal muscles 2. A study of cross-sections of whole m. vastus lateralis

Dynamisk sitting

Det blir sagt at sitting er den nye røykinga. Det finnes forskning som kan tyde på at det å sitte mange timer om dagen er forbundet med økt risiko for livsstilssykdomer og tidlig død. Forskningen viste også at det å trene ikke veide opp for all sittinga.

Flere av mine alexanderlærerkolleger har påpekt at måten folk sitter på kanskje også kan ha noe å si. Min erfaring som alexanderlærer er at de aller fleste sitter på en måte som umulig kan være sunn i lengden. Ville resultatet vært annerledes om folk flest var i stand til å sitte på en friere og mer dynamisk måte? Det kan vi ikke vite helt sikkert, men forbedringspotensialet er formidabelt.

Vi er best tilpasset bevegelse, ikke å sitte opptil 16 timer om dagen. Det er bedre for oss å være aktive enn å sitte stille. Å redusere tiden vi sitter, ta nok pauser og variere arbeidsstillingene, er det enkleste og første man må sørge for. Men vi kan også forbedre måten vi sitter på.

Stolen og rumpa di

Det første mange tenker på når de vil sitte på en bedre måte på er å skaffe seg en ny stol. Mange sitteredskaper er designet for å gi mer dynamikk automatisk, som for eksempel en ball. Dette er positivt, men kan i forhold til å lære seg dynamisk sitting være å sy puter under amene. Mange stoler som stimuerer til mer balanse plasserer bekkenet i ei grop. Men rumpa di er rund og en kuleformet gjenstand er friest til å bevege seg om underlaget er flatt. Du skal i utgangspunktet kunne sitte fritt og godt på en helt vanlig flat stol. Klarer du det vil du også lettere kunne balansere friere på andre sitteredskaper.

Det er fullt mulig å sitte dårlig på den beste av stoler. Hvordan du utnytter stolen og underlaget kan være like viktig som hva du sitter på. Frederick Matthias Alexander skal angivelig ha stilt følgende retoriske spørsmål til en elev som uttrykte begeistring for en bestemt type stol: «Who is the most intelligent, you or the chair?»

Hvile- eller arbeidsposisjon

Jeg vil skille mellom sitting som hvileposisjon og sitting som arbeidsposisjon. Når vi sitter for å hvile, se tv o.l., har vi gjerne hele ryggen støttet og posisjonen har likhetspunkter med det å ligge. I det følgende vil jeg skrive om det å sitte oppreist uten bruk av ryggstøtte. Å sitte bakoverlent i «hvilestilling» har sin egen dynamikk, og sin egen «teknikk» om du vil. Men evnen til å sitte fritt og dynamisk uten bruk av ryggstøtte vil ha positiv innvirkning på hvordan du sitter i hvilestilling.

Statisk eller dynamisk

Utfordringen med å sitte er at det er at det lett blir en statisk aktivitet. Utfordringen blir større når vi må forholde oss til en datamaskin. I tillegg kan typen arbeidsoppgave begrense hvor aktiv og dynamisk det er mulig å være. Igjen vil det å ta ofte nok pauser og variere arbeidsstilling være enkle og gode midler. Men likevel kan det være store forbedringsmuligheter i måten vi «bruker» oss selv når vi sitter.

Ferdighet

Jeg vil foreslå å se på sitting som en ferdighet. Som ved alle ferdigheter er det snakk om en viss grad av teknikk. Det er teknikk som vanligvis ikke blir vurdert og kanskje heller ikke har noe å si på evnen til å utføre spesifikke arbeidsoppgaver; men som vil kunne ha helsemessige konsekvenser og mulig innvirkning på sykefravær, produktivitet og trivsel.

Som musiker tenker jeg ofte på hvor lite bevisst folk er om hvordan de fysisk bruker et arbeidsredskap som en datamaskin er, og på hvor dårlig teknikk mange har. Til sammenligning ville en fotballspiller med så dårlig teknikk ikke få proffkontrakt og en musiker ville ikke fått jobb i et orkester.

(Før i tiden kunne man i det minste lære å skrive på maskin. Jeg er såpass gammel at jeg hadde maskinskriving som valgfag på ungdomsskolen. Jeg lærte å bruke «touch»-systemet som jeg har hatt stor nytte av siden. Jeg kan for eksempel sitte å skrive blogg uten hele tiden å måtte se på hverken fingre eller skjerm. Jeg kan like godt se ut vinduet).

Hvis vi ser det å sitte og balansere på en stol som en ferdighet er det klart at som alle ferdigheter er det noe som kan læres, forbedres og øves på. Men samtidig er det å sitte noe helt naturlig som du allerede kan, akkurat som det å gå, stå og snakken.

Avlæring

De fleste små barn på tre år kan sitte fint og balansert rett opp og ned på en stol. De sitter riktignok ikke lenge om gangen slik som vi voksne må. Men grunnen til at de kan sitte slik er at dette er innenfor en naturlig bruk av muskelskjelettsystemet. Å forbedre sitting som ferdighet handler derfor i stor grad om å avlære unødvendige uvaner.

Forutsetninger

Å kunne sitte på en fri og dynamisk måte er naturlig og vil, akkurat som det å puste, kunne skje av seg selv bare vi rydder unna hindringer. Balansert og dynamisk sitting hviler på visse forutsetninger. Disse er (ikke nødvendigvis i prioritert rekkefølge):

1. Beina må være frie i forhold til bekkenet. Om ikke hofteleddet er relativt fritt er overkroppen låst i forhold til beina og du kan ikke balansere på sitteknutene. Å la føttene hvile på bakken kan være et første skritt til å gi slipp på unødvendige spenninger i beina. 

2. Fritt og dynamisk forhold mellom hodet og ryggen. Hvis hodet og nakke kollapser forover, som ofte skjer når noen sitter foran en dataskjerm, gjør det fri balanse vanskelig. Vanligvis er dette en vane som må avlæres på generell basis.

3. Kunne bruke øyne og hender/armer uten at det forstyrrer generell koordinasjon. Å se på en skjerm kan gjøre at du fikserer hodet og kroppen i forhold til den. Bruk av hendene på en uhensiktsmessig måte påvirker balansen.

4. Å kunne sitte ned (uten å forstyrre generell koordinasjon). Når noen sitter på en dårlig måte betyr det at selve konseptet de har om hva som skal til for å sitte, er feil. Ideen om å sitte slår inn allerede før de begynner å sette seg ned i en stol. Jeg ser det hver eneste dag i alexandertimene. Resultatet er at de ender i stolen i en lite dynamisk og uhensiktsmessig tilstand. For å sette deg ned på en bedre måte må du «glemme» å sette deg ned.

Alle punktene ovenfor er temaer vi ofte jobber med i Alexanderteknikk-timene. Det du kan gjøre på egen hånd er å la føttene hvile på bakken når du sitter, gjøre deg kjent med hofteledd og sitteknuter, og å legge deg ned i aktiv hvilestilling for å bedre forholdet mellom hodet, nakken og ryggen.

Sitt ned og slapp av

Å si at sitting er like farlig som røyking er antagelig en overdrivelse. Det finnes også forskning som ikke finner noen sammenheng mellom økt dødelighet og sitting  

(Du kan sitte ned nå). 

Selv om mye sitting kan være uheldig og bør reduseres, kan vi ikke stå hele tiden heller. Det å sitte på en stol vil helt sikkert være et utbredt fenomen i overskuelig fremtid. Det er noe du vil ha nytte av å kunne gjøre bra. Inntil vi alle lærer oss å sitte på huk kan du få god hjelp til å sitte på en bedre måte ved å ta timer hos en Alexanderteknikk-lærer.

Relaterte blogginnlegg: 

Ned på huk

Rompa di

Lenker:

Litt skremselspropaganda

«If you value your life, get off your ass»

The Oxford professor who warns that sitting is the new smoking

Metastudie som viser risiko ved å sitte mye og lenge:

Sedentary Time and Its Association With Risk for Disease Incidence, Mortality, and Hospitalization in Adults: A Systematic Review and Meta-analysis

 

Studie som tyder på det ikke først og fremst handler om for mye sitting, men mangel på aktivitet, og at økt dødelighet ikke kan knyttes til sitting:

Associations of sitting behaviours with all-cause mortality over a 16-year follow-up: the Whitehall II study