Forklaringsmodeller

Hvorfor går ting galt? Hvorfor blir vi stressa og anspent, blir stiv i skuldre og nakke og får vondt ryggen?

Vi mennesker søker forklaring på alle fenomener enten vi gjør det bevisst eller ubevisst. Vi ønsker en forklaring som kan gi mening til det hele.

End-gaining og stress 

Alexanders forklaring på tingenes tilstand, eller tingenes iboende elendighet som det også er blitt kalt, var «misbruk», feil måte å «bruke» oss selv på. Denne bruken kom av «end-gaining», at vi handler kun med tanke på målet og uten å ta hensyn til hvordan best å gå fram for å nå det.

End-gaining var i sin tur forårsaket av at våre handlinger fremdeles er basert på primitive instinkter mens vi i et moderne samfunn i kontinuerlig endring er avhengige av å handle bevisst og rasjonelt.

En av Alexanders elever, Frank Pierce Jones, var professor ved et universitet i USA. Han utførte mange eksperimenter relatert til Alexanderteknikken. Blant annet forsket han på «the startle response» (Jones 1996, Jones 1998).

Jones mente denne responsen var en slags prototype på stress og ukoordinert bruk av kroppen, det som lå til grunn for det Alexanderkalte «misbruk».

Senere har det blitt mer vanlig blant Alexanderteknikk-lærere å snakke om «fight/flight-respons», og om balansen i det autonome nervesystemet. Alexanderteknikkens «retninger», nakken fri - hodet fram og opp - ryggen lang og bred, kan ses på som direkte motsats og motmiddel mot stressreaksjoner.

Alexander selv skrev om «fear reflexes» allerede i sin første bok (Alexander 1996) og om «unduly excited fear reflexes» i sin andre (Alexander 2004). Men han beskriver stimuleringen av refleksene mer som resultat eller biprodukt av feil bruk, eller som resultat av dårlig undervisning. Disse refleksene var noe en måtte ta hensyn til, og kanskje medvirkende til at Alexander utviklet sin «hands-on» undervisningsteknikk, men de var ikke den egentlige årsak til feil bruk. Sterkt forenklet kan vi si at Alexander mente vi er stresset fordi vi oppfører oss stresset. 

De siste årene har vi fått en mer sofistikert forståelse av det autonome nervesystemets funksjon gjennom polyvagal-teorien.Teorien er relevant for Alexanderteknikken, men mer for gjennomføring av undervisningen enn som forklaring på hvorfor ting har gått galt.

«Stress» har vært den vanligste forklaringen alexanderlærere og andre har hatt som forklaring på årsaken til mange problemer, selv om det altså ikke er helt i tråd med hva Alexander selv mente. Nå har jeg inntrykk av at vi ikke bare snakker om stress lengre. Mitt inntrykk er at det er blitt mer og mer vanlig å snakke om «traumer». «Somatic Experiencing» og ideene til Peter A. Levine ser ut til å ha hatt stor innvirkning på mange, også mange Alexanderteknikk-lærere.

Traumatisering på ett eller annet plan kan være en plausibel forklaring eller medvirkende årsak til både det ene og det andre. Problemet er at begrepet nå brukes så mye at det etter hvert mister betydning, noe som forsåvidt allerede har skjedd med begrepet «stress».

Traumer og stress i undervisningen

I Alexanderteknikk-undervisningen må vi hele tiden ta hensyn til elevens reaksjoner, det inkluderer alt som kan være assosiert med stress eller traumer. Alexanderteknikk-lærere har vanligvis ikke kompetanse til å gå inn på traumeproblematikk. Det har vi ikke utdannelse til. Det vi kan gjøre er å gi eleven trygghet. Det vi i hvert fall ikke skal gjøre er å forsøke å diagnostisere eller gi forklaring på elevens problemer. Ofte har eleven mer enn nok av teorier på dette området selv. Her kan det ligge noen utfordringer for læringsprosessen.

Alexanderteknikken er en praktisk teknikk. Gjennom undervisningen har Alexanderteknikk-lærere som hensikt å hjelpe eleven til å fungere bedre. Så lenge vi er i stand til å gi eleven trygghet i læringssituasjonen har vi egentlig ikke behov for å vite alt om årsakssammenhenger. Vi må forstå det som skjer her og nå, uten at vi har behov for å vite hva som har skjedd tidligere.

For eleven er det annerledes. Eleven er ute etter mening. Å vite årsak gir mening. Å ha en forklaringmodell er meningsfullt. Traumer kan gjøre at bagatellmessige inntrykk gir sterke reaksjoner, reaksjoner som kan virke irrasjonelle, men som gir mening i et traumeperspektiv. Om et slikt perspektiv gjør at eleven kan akseptere situasjonen er det positivt. Men hvor går veien videre?

Læringsperspektiv

Når noen spør meg om hvorfor vi så lett får uvaner og uhensiktsmessige måter å «bruke» oss selv på pleier jeg å svare at det er fordi vi mennesker er så gode til å lære. Istedet for å se problemene som noe negativt, nærmest som selveste arvesynden, bør vi se dem som bieffekt av noe som er positivt – våre evne til å lære. Når det er noe vi har lært betyr det også at det er noe vi kan avlære, selv om den prosessen kan ta tid.

Traumer kan ses på som noe som læres. Traumer er ekstreme tilfeller. Ekstrem tilpasning til en ekstrem situasjon. Tilpasningen kan ha vært hensiktsmessig der og da. Det kan ha vært et spørsmål om liv eller død. Etterpå kan vi ha behov for å lære at faren er over.

Som nevnt er Alexanderteknikken en praktisk teknikk. Vi tar for oss helt enkle og vanlige aktiviteter i trygge omgivelser. Vi gjør i prinsippet det samme med elevene enten de er traumatiserte eller ikke. Vi behandler ikke, vi underviser, likevel kan Alexanderteknikken være til hjelp for noen. Et eksempel finner du i denne bloggartikkelen skrevet i forbindelse med at det neste uke er «International Alexander Awareness Week».

Dessverre har jeg inntrykk av at mange som snakker om traumer bruker det som en merkelapp de setter på seg selv eller andre. En konklusjon med punktum etter, som om ingenting kan endres, når det skulle vært kolon: endring er mulig.

En forklaringsmodell som ikke er dynamisk, som ikke gir rom for endring, er meningsløs og ubrukelig. Sannheten er jo at vi forandrer oss hele tiden. Vi lærer hele tiden. Vi må bare bestemme oss for hva vi vil lære.

Relaterte blogginnlegg 

Frykt

Vart du skræmt no?

Lenker

Alexander Technique Week 2019 14th-20th October 2019: ‘Where’s your head at?’

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 1996. Man's Supreme Inheritance: Conscious Guidance and Control in Relation to Human Evolution. Mouritz.

Alexander, Frederick Matthias. 2004. Consctructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.

Jones, Frank P. 1996. Freedom to Change:The Development and Science of the Alexander Technique. Mouritz. 

Jones, Frank Pierce. 1998. Collected writings on the Alexander technique. Alexander Technique Archives, Inc. 

Klimaskepsis

I forrige blogginnlegg kom jeg inn på et tema som er veldig aktuelt, men ikke direkte relevant for Alexanderteknikken, nemlig global oppvarming. Jeg brukte klimaendringer som et eksempel på langsom endring som er vanskelig å observere, akkurat som effekten av vanene våre gir en liten men kontinuerlig innvirkning på kroppen vår og hvordan vi fungerer. (Alexander kalte denne påvirkningen for «The Universal Constant in Living», som var tittelen på hans siste bok).

Grunnen til at jeg kom inn på det med klimaendringer var nok fordi jeg i det siste har vært uforsiktig nok til å komme i diskusjon med noen såkalte «klimaskeptikere» i nettdebatter. Siden jeg er pedagog går jeg inn i diskusjonen med en pedagogisk tilnærming, med hensikt å dele informasjon. Det viste seg ganske raskt at å dele informasjon ikke var tilstrekkelig. Uten grunnleggende forståelse for virkningsmekanismer er fakta utilstrekkelig. Her er det også en parallell til undervisning i Alexanderteknikk.

Fakta og fakta

I Alexanderteknikken er det hele tiden målet å bli mer bevisst på hvordan vi gjør ting. Som et utgangspunkt er det nyttig med konkret informasjon om kroppen og hvordan den fungerer. For eksempel er det nyttig å ha en viss bevissthet om hvor kroppen møter underlaget. Men denne informasjonen kan brukes på helt ulike måter.

For noen som ennå ikke har mestret Alexanderteknikken vil det å ha oppmerksomhet om kontakten med underlaget lett føre til et forsøk på å «slappe av», forsøke å bli tyngre, bli «grounded» (hva nå det måtte bety). Effekten er kollaps og tunghet i kroppen. Dette er uforenlig med effektive bevegelser.

Har du lært Alexanderteknikken vil du utnytte oppmerksomhet om kontakten med underlaget som utgangspunkt for å tenke lengde og retning i kroppen på en slik måte at muskelskjelettsystemet er best mulig organisert for bevegelse.

Forskjellen i respons avhenger av innsikt og erfaring. Dette har altså en parallell i klimadebatten. Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren er kun 0,04%. Klimaskeptikere liker å hevde at dette er så lite at det ikke har noe å si for klima. De mangler forståelse for hvordan CO2 fungerer som klimagass. Veldig kort og forenklet forklart blokkerer CO2 varmeutstråling av andre bølgelengder enn vanndamp (som er den viktigste drivhusgassen). CO2 fungerer derfor som en slags «plugg» i atmosfæren. Der varmen ellers ville sluppet ut finnes det ingen åpning og jordens gjennomsnittstemperatur øker.

Andre aspekter som er nødvendig å forstå er hvordan CO2-molekylene tar opp varmestråling nedenfra og sender den ut i alle retninger, ikke bare oppover; at atmosfæren må betraktes som bestående av flere lag, og at økt konsentrasjon av CO2 gjør at varmestrålingen må høyere og høyere opp i atmosfæren før den unnslipper til verdensrommet. «Klimaskeptikere» liker å hevde at atmosfæren allerede er mettet av CO2 (basert på hundre år gamle laboratorieeksperimenter), men CO2 fungerer annerledes i atmosfæren enn i en lukket sylinder og økt konsentrasjon av CO2 vil dessverre gi økt temperatur.

Modell og modell

For å forstå hvordan ting fungerer lager vi en modell. Alexanderteknikken kan sies å bygge på en modell som, forenklet forklart, sier at muskelskjelettsystemet fungerer mest optimalt om vi bevarer lengde og bredde i kroppen under bevegelse, og at hode-nakke-balansen har en dominerende rolle i organiseringen av muskelskjelletsystemet.

Den biomekaniske modellen som fysioterapeuter har tatt som utgangspunkt ser ut til å lede til vurderinger som «her er det en muskel som har for lite spenning, den må styrkes», eller «her har vi en muskel som har for mye spenning, den må vi tøye på», dette uten å ta hensyn til at årsaken til spenningsfordelingen har sammenheng med bruk og funksjon. (Dette er satt på spissen. Moderne fysioterapi virker å være mye mer avansert og jeg har stor respekt for kunnskapsnivået til fysioterapeuter som på visse områder ligger langt over hva Alexanderteknikk-lærere kan vise til).

Såkalte «klimaskeptikere», derimot, har ingen fungerende modell. Det blir ofte fremstilt i media som om «klimaskeptikere» er på nivå med klimaforskere. Riktignok finnes det globalt sett en håndfull klimaforskere som er reelle klimaskeptikere, men de fleste er glade amatører. 

En klimamodell må ta hensyn til alle kjente faktorer som påvirker sirkulasjonen av energi i systemet. Klimamodellene er ikke perfekte, men forklarer på en tilstrekkelig god måte både tidligere og nåværende klimaendringer, og kan brukes til å danne prognoser for fremtidige variasjoner. En alternativ «klimaskeptisk» modell vil ta mye mindre hensyn til effekten av CO2 i atmosfæren. Ville en slik modell fungert? Forsøkene hittil ser ut til å ha vært mislykket. Inntil en fungerende alternativ modell kan presenteres har klimaskeptikerne ingenting å stille opp med.

Naturlig og naturlig

Såkalte «klimaskeptikere» hevder den globale oppvarmingen (i den grad de vedgår at det har vært en oppvarming) og klimaendringene er naturlige og viser til at jordens klima alltid har endret seg og at det har vært varmere i tidligere tider.

At det har vært varmere tidligere er i en viss forstand fullstendig irrelevant. Problemet med klimaendringene er endringene i klima. Det er derfor vi snakker om klimaendringer. Hadde vi hatt et stabilt varmt klima ville jordens økologiske systemer og vår sivilisasjon være tilpasset situasjonen uten problemer. 

Det er ved å studere tidligere tiders endringer i klima at vi med sikkerhet kan si at endringene vi ser i dag i overveiende grad er menneskeskapte. Tror virkelig «klimaskeptikerne» at klimaforskerne ikke har tatt hensyn til tidligere endringer? Dette er jo kunnskap fagfeltet bygger på!

Jeg har medfølelse for klimaforskerne som får sitt fagfelt forsøkt definert av amatører. Det samme skjer gjerne med Alexandrerteknikken, som i offentlige publikasjoner er blitt definert som «manipulering av muskler og holdningsøvelser».

Hvis du ser «klimaskeptikere» argumentere med «det har vært varmere før» kan du trygt slå fast at du ikke har å gjøre med en klimaskeptiker men en klimaidiot.

Problem og problem

Flere og flere såkalte «klimaskeptikere» vedgår at den globale gjennomsnittstemperaturen har økt, til en viss grad. (Hvis vi får et par kjølige år på rad skal vi ikke se bort i fra at de skifter mening). De fleste vedgår også at utslipp av CO2 spiller en viss rolle. Bevisene er sterke, og ingen alternativer kan gi en fullgod forklaring. Spørsmålet som gjenstår er: hva gjør vi med problemet?

Økning i global gjennomsnittstemperatur grunnet utslipp av fossilt CO2 er vitenskapelige fakta. Hva vi velger å gjøre er et politisk spørsmål. «Klimaskeptikerne» ser ut til å være skeptiske ikke fra et vitenskapelig, men ut ifra politiske og økonomiske motiver. De ønsker ikke statlig styring og de ønsker ikke å betale skatt. De viser gjerne til at klimaendringer skjer gradvis og argumenterer for at vi kan takle problemene etterhvert som de oppstår. I motsetning til det å ikke akseptere vitenskapelige fakta er dette et helt legitimt standpunkt.

Vi kan håpe på at bare de mildeste prognosene for klimaendringer slår til og at vi har resurser nok til å takle problemene. Det blir som å vite at du kommer til å kollidere, håpe på at det skjer ved laveste hastighet, og velge å ikke feste sikkerhetsbeltet. Det kan gå bra, men er det smart?

Vi ser ofte en lignende problemstilling når det gjelder muskelskjelettlidelser assosiert med hvordan vi «bruker» oss selv. Hvis du for eksempel opplever å få smerter i nakke, rygg eller skuldre når du jobber foran datamaskinen kan du velge å løse problemet ved å ta smertestillende, eventuelt ta fri noen dager, til du blir bra nok til å fortsette som før.

Eller du kan velge å endre måten du gjør ting på. Det siste er mer bærekraftig, men krever bevisst innsats over tid. Du har et valg, men først må du forstå problemet.

Relaterte blogginnlegg

CO2

CO2

Forrige gang nevnte jeg søppelet som ligger og flyter langs strender, stier og fortau. En annen form for forurensning som er vanskeligere å oppdage er utslipp av klimagasser som CO2. Til det trenger du spesielle måleinstrumenter.

Kanskje er det derfor noen fremdeles insisterer på å være såkalte «klimaskeptikere». Det er vanskelig å tro på noe før en ser det. 

Menneskeskapt global oppvarming og at den fører til klimaendringer, er realiteter. Det følger av fysikkens lover. Men den enkelte varmerekord eller det enkelte tilfelle av ekstremvær er ikke nødvendigvis en direkte følge av global oppvarming. Det samme gjelder sammenhengen mellom tilfeller av muskelskjelettlidelser og det vi i Alexanderteknikken kaller «bruk».

En stiv nakke kan være forårsaket av hvordan du «bruker» deg selv i det daglige, eller årsaken kan være at du har ligget forkjært om natta. Ryggsmertene kan komme av et hendelig kink i ryggen, eller de kan være forårsaket av hva du gjør på kontinuerlig basis for å holde deg oppreist i forhold til tyngdekrafta. En vond skulder kan komme av et uheldig løft, eller årsaken kan være måten du jobber på sittende foran datamaskinen.

Det kan også være en kombinasjon av flere ting. Det er ikke godt å si. Enkelthendelser kan du huske, men de daglige små drypp legger du knapt merke til, derfor kan det være vanskelig å innse hvor mye vår daglige og kontinuerlige «bruk» har å si for vår helse og hvordan vi fungerer. 

Dårlig bruk trenger ikke å gi skader selv på sikt. Individuelle forutsetninger spiller inn. Enkelte kan «misbruke» seg selv grovt tilsynelatende uten konsekvenser, andre kjenner smerter og ubehag ganske raskt. Vanligvis tar det lang tid før du merker noe. Smerter kan være assosiert med strukturelle endringer, og strukturelle endringer kan utvikle seg over mange år.

Igjen kan vi trekke paralleller til klimaendringene. Havnivåøkning på 3 mm i året har få konsekvenser på kort sikt. I et lengre perspektiv kan konsekvensene være alvorlige, og igjen er det individuelle eller rettere sagt lokale forskjeller. Vi vet at havnivåstigningen akselererer og en halv meter, som er sannsynlig fram mot 2100, vil koste dyrt for byer som New Orleans, Miami, Dhaka og Mumbai. Her i Norge må vi kanskje i verste fall flytte Bryggen i Bergen om vi vil unngå at kvartalet blir vasstrukkent og morkner.* 

Vi har lenge visst nok om konsekvensene av menneskeskapt global oppvarming til å vite at noe bør gjøres før problemene blir for store til at vi teknologisk, samfunnsmessig og økonomisk vil kunne klare å takle dem. Det er først nå når vi så smått begynner å se konsekvensene at folk ser ut til å våkne.

Slik er det ofte med de som kommer for å lære Alexanderteknikk også. Det er først når de begynner å få vondt et sted at de bestemmer seg for å ta timer. Bedre sent enn aldri. 

*Jeg kladdet dette på søndag. Mandagens kveldsnytt på NRK hadde tilfeldigvis innslag om framtidige problemer for Bryggen i Bergen. 

Relaterte blogginnlegg

Miljøskade 

Høyre og venstre

Jeg skrev i et tidligere innlegg at Alexanderteknikken gir økt følsomhet. Elever begynner for eksempel raskt å legge merke til forskjellene mellom høyre og venstre side av kroppen. Når de beskriver ulikhetene kan de gi uttrykk for at det er noe alvorlig feil med dem. Det er det ikke.

Anatomi og fysiologi

Fra naturens side er vi ikke fullstendig symmetriske. Blant annet ligger hjertet til venstre for midten i brystet, noe som gjør at høyre og venstre lunge er ulikt utformet. I utgangspunktet er ikke vår anatomi fullstendig symmetrisk.

Men viktigst er at vi er født høyre- eller venstrehendt. Vi har en dominerende hånd, og fot. De to hendene får helt naturlig ulike oppgaver. Vi holder brødet med den ene hånda og skjærer med den andre. Dette må ses på som en form for spesialisering, akkurat som høyre og venstre hjernehalvdel til en viss grad er spesialisert for ulike type funksjoner.

Funksjon, bruk og struktur 

At den ene hånden (eller foten) har en dominerende rolle vil påvirke muskler og skjelett. I Alexanderteknikken har vi et prinsippet om at «bruk påvirker funksjon». I forbindelse med høyre-/venstrehendthet kan vi si at det er medfødt funksjon som påvirker bruken. «Bruk» vil i sin tur påvirke struktur. Den dominante siden vil bli sterkere. Dette er helt naturlig.

Men høyre-/venstrehendthet vil også påvirke uvaner vi har i form av unødvendig og uhensiktsmessig muskelbruk. Skjevbelastning vil øke. Vi kan si at dårlig «bruk» øker asymmetrien i kroppen. Konsekvensen er at den naturlige tendens til rotasjon i kroppen vil øke og at vi blir mer «skrudd». Dette kan gi symptomer på overbelastning.

Alexanderteknikk-lærer Rickard Brennan har et eksempel i en av sine bøker. (Han har skrevet mange og jeg har for øyeblikket ikke funnet ut hvilken). Historien Brennan forteller er om ei dame som går til legen med smerter i et kne. Legen mener årsaken ganske enkelt er aldersforandringer. Legen hadde ganske sikkert rett i dette til en viss grad, men som pasienten påpekte var begge knærne like gamle, og hun hadde bare smerter i det ene. Timer i Alexanderteknikk gjorde henne bevisst på vaner hun hadde som førte til unødvendig belastning på kneet og da hun klarte å endre vanene forsvant smertene. 

Det kan være verdt å observere hvordan (u)vaner kombinert med høyre/venstrehendthet påvirker hvordan vi bruker kroppen. 

Vi kan bli vant til økt asymmetri. Vi vil begynne å tolke det som symmetri. Når vi senere begynner å gi slipp på skjevhetene kan det gi opplevelse av at noe er feil. Jeg var inne på fenomenet i blogginnlegget Tenke, ikke føle. Denne historien fra en av Alexanders bøker gir et godt eksempel på hva som kan skje:

A little girl who had been unable to walk properly for some years was brought to the writer for a diagnosis of the defects in the use of the psycho-physical mechanisms which were responsible for her more or less crippled state. When this had been done, a request was made that a demonstration should be given to those present of the manipulative side of the work (the child, of course, to be the subject to be manipulated), so that certain readjustments and co-ordinations might be temporarily secured, thus showing, in keeping with the diagnosis, the possibilities of reeducation on a general basis in a case of this kind. The demonstration was successful from this point of view. For the time being the child's body was comparatively straightened out -- that is, without the extreme twists and distortions that had been so noticeable when she came into the room. When this was done, the little girl looked across at her mother and said to her in an indescribable tone: "Oh! Mummie, he's pulled me out of shape." (Alexander 2004).

Skumle tendenser

Om du oppdager at kroppen er asymmetrisk og skjev er det fristende å gjøre noe med det direkte. I prinsippet er det mulig. I prinsippet kunne du gjøre alt med motsatt hånd og dermed kompensere for overdreven rotasjon. Men det ville innebære at du ville måtte gjenskape dine egne uvaner også, og hvor realistisk er det? Ikke er det ønskelig heller med tanke på at overdreven rotasjon gir kompresjon gjennom kroppen. Skal du øve på å komprimere andre siden av kroppen også, og gjøre ting dobbelt så ille?

Vi må også tenke på at høyre-/venstrehendthet er en naturlig spesialisering og selv om det i noen spesielle aktiviteter, som for eksempel å spille piano eller fotball, er en fordel å kunne gjøre ting like godt med begge hender eller føtter, så er det antagelig ikke verd innsatsen.

Før i tida ble venstrehendte tvunget til å bruke høyre hånd, den «riktige» hånda. På engelsk heter høyre til og med «right»! Venstrehendthet ble sett på som noe unaturlig og skummelt, og det engelske ordet «sinister» (skummel/ondskapsfull) har opphav i «sinistra», det latinske ordet for venstre. Jeg har selv møtt venstrehendte som ble tvunget til å bruke den andre hånden som barn. Unødvendig, hemmende og potensielt traumatiserende.

Når det er sagt finnes det likevel én god grunn til å prøve å gjøre ting med motsatt hånd. Å gjøre ting med venstre hånd, om du er høyrehendt, kan være en hjelp til å bli mer bevisst på spenningsmønstrene du anvender når du bruker «riktig» hånd. Du vil kunne oppdage tendenser i måten du gjør ting på som kan være nyttig, og det kan være en hjelp i det å bryte vaner. Men å gjøre ting med andre hånden for å bli mer symmetrisk i kroppen er bortkastet arbeid.

Non-doing

Hva skal vi så gjøre med ulikhetene mellom høyre og venstre side av kroppen?

Ingenting.

Når Alexander i sin beskrivelse av den lille jenta han møtte skriver at han «manipulerte» betyr det ikke at han gjorde noe direkte med den overdrevne rotasjonene i jentas kropp. Du kan tenke deg at ryggsøyla kan sammenlignes med ei fjær. (Ikke fuglefjær men en støtdemper). Når ryggsøyla komprimeres og roteres slik at kroppen blir asymmetrisk vil det å slutte å komprimere gjøre at ryggsøyla vender tilbake til en mindre rotert tilstand.

En Alexanderlærer jobber altså med hendene på en slik måte at eleven gjør mindre av det som er unødvendig. Løsner fjæra, om du vil, og kroppen vil bli mer symmetrisk. Vi gjør det samme mentalt når vi tenker preventive retninger: la nakken være fri slik at hodet går fram og opp, slik at ryggen blir lengre og bredere. Du gir slipp på hodet og kroppen vil derotere.

Du kan altså bli mer symmetrisk ved hjelp av Alexanderteknikken. Men helt symmetrisk blir du aldri. Du kan like godt akseptere deg selv som du er.

Relaterte blogginnlegg

Tenke, ikke føle

Skjev rygg

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.

 

Alexanderteknikk og kreft?

Jeg fikk et aldri så lite sjokk da jeg så en artikkel i et nyhetsbrev for alexanderlærere foreslå «Alexander Technique for helping cancer patients». «Give it a Go» var overskriften.*

Påstander om å kunne kurere kreft viser alternativindustriens mørkeste og mest lugubre side. Det florer av virkningsløse og meningsløse alternative metoder som hevdes å ha effekt, og det finnes alt for mange eksempler på hvor tragisk galt det går om nødvendig medisinsk behandling velges bort.

Rehabilitering 

Heldigvis, når jeg fikk lest gjennom artikkelen i nyhetsbrevet, handlet det ikke om kur for kreft. Artikkelen var skrevet av en tysk almenlege som hadde jobbet som «psycho-oncologist». Hun skriver: 

«... having had a personal experience of the value of the Alexander technique, I cannot stop thinking that this technique should become an important additional part of rehabilitation. Patients after a long, strenuous but necessary therapy regimen need more of our help after having literally collapsed in their body and mind». 

Hun skriver videre:

«The German Cancer Society provides counselling as well as other activites such as sports, meditiation, physioherapy, choral singing, drama groups, photography, painting, dancing, suppport groups etc. But I believe that the Alexander technique could add another dimension to the healing if the patient could be taught to use the natural coordination pattern again that the technique cultivates. Utilizing the technique, the patient could literally stand up fully again and regain balance in every way. 

This factor seems essential to be, because the physical and emotional turmoil resulting from diagnosis, surgery, and exausting medical therapies needs to be overcome in order for patients to recover fully from them and accept the situation. The Alexander Technique could provide a great step toward those goals». 

Jeg har ingen praktisk erfaring med kreftpasienter, men ofte underviser jeg personer som er i en eller annen form for rehabiliteringsprosess. Jeg tror det er to måter Alexanderteknikken kan være til nytte på. Generelt kan teknikken gi økt kroppsfølelse og dermed økt selvfølelse og opplevelse av kontroll. Mer spesifikt kan teknikken hjelpe til å endre eventuelle dysfunksjonelle bevegelsesvaner. Personer som har opplevd operative inngrep eller skader, eller som har levd med smertefulle tilstander, utvikler måter å bevege seg på som synes å være til hinder for ytterligere bedring av helsetilstanden. Alexanderteknikken kan hjelpe med å bryte mønsteret.

Det er mest nærliggende å tenke seg at Alexanderteknikken kan ha en effekt ved problemer knyttet til muskelskjelettsystemet. Men det er mulig at teknikken kan oppleves å være til hjelp også på andre måter. Den tyske legen nevner mange ulike aktiviteter som tilbys kreftpasienter. Om Alexanderteknikken kan være til nytte vet vi ikke før noen forsker på det slik artikkelforfatteren foreslår:

 «Why not organize a research study involving Alexander technique lessons! The evidence of the method's effectiveness is undeniable in medical and health-related conditions, but it still seems to me underestimated». 

Alexanderteknikken hjelper ikke mot kreft. Om teknikken kan være til hjelp ved rehabilitering av kreftpasienter vet vi ennå ikke. 

*Schlegelberger, Ute. Give it a Go. Statnews Vol 9 issue 6 January 2017, side 46. 

Relaterte blogginnlegg:

Alexanderteknikk i helsevesenet

Dype nakkemuskler

Jeg skrev forrige gang at forholdet mellom hodet og kroppen har stor innflytelse på organiseringen av muskelskjelett-systemet. Forholdet mellom hode, nakken og ryggen blir i Alexanderteknikken gjerne kalt «the primary control». Alexander sa selv i et av sine foredrag: 

... if we get the right direction from this primary control, the control of the rest of the organism is a simple matter (Alexander 1995 s 148).

Alexander overdrev en smule den gangen. I praksis er det ikke alltid så enkelt. I bøkene han skrev er han mer nyansert, og med årene forandret han definisjonen av hva som utgjør «the primary control». Selv i dag er det ikke full enighet om hva som ligger i begrepet.

En av Alexanders elever og tilhengere var legen Andrew Murdoch. Han mente de dype nakkemusklene som forbinder hodet med de to øverste nakkevirvlene var nøkkelen i en slik «primary control». (Her er bilde av noen av dem) I en artikkel fra 1937 skriver han : 

I suggest that these muscles are the primary movers of the cranial globe and constitue the primary mechanism used in the control of ourselves. I submit that these movements should be primary, and being due to the action of voluntary muscles are therefore under control, so that their use establishes a mechanism man can use for conditioning his muscular reflexes ... (Murdoch 2015 s 255).

Du kan få inntrykk av at primary control går ut på å kontrollere de dype nakkemusklene spesifikt og direkte. Det er ikke slik det fungerer. Men Murdoch er inne på noe. 

Det Murdoch antagelig ikke visste den gang var at de dype nakkemusklene som er med på å balansere hodet er blant de mest følsomme i hele kroppen. Så og si alle muskler i kroppen inneholder sanseorganer kalt muskelspoler som registerer strekk i musklene. Muskler som styrer bevegelser med høy presisjon har høy tetthet av muskelspoler, som for eksempel muskler i hendene, i øynene, og i nakken.

En svensk lege som forsket på nakkerelatert svimmelhet foreslo å beskrive hodet som en otolitt (Karlberg 1995). Otolitter er krystaller i ørelabyrinten. Når du beveger hodet påvirker krystallene følehår og utløser nervesignaler. Signalene gir informasjon om hodets posisjon og bevegelse. På samme måte forteller signaler fra de dype nakkemusklene om hodets bevegelse og stilling i forhold til ryggsøyla.

Murdoch beskrev de små indre nakkemusklene som fingre som holder og beveger hodeskallen. Han kalte dem "handmaids of the cranial globe". (Min anatomilærer fortalte oss at det var kineserne som brukte dette uttrykket, men det har jeg ikke klart å verifisere*).

Hvis du legger en gjenstand på fingertuppene, f.eks ei bok, og beveger deg rundt i rommet, vil du kjenne de små bevegelsene mellom gjenstanden og fingertuppene. Slike små bevegelser må av nødvendighet også finne sted mellom nakken og hodet ditt.

Forskning tyder på at sanseinformasjon fra nakkemusklene spiller en viktig rolle for balanseprosessene og er et element i det noen har kalt «The Head-Neck Sensory Motor System».

Kontroll i Alexanderteknikken er alltid indirekte, og «control» i «primary control» går ut på å ikke forstyrre hode-nakke-systemets funksjon.

Nylig kom jeg over et leserbrev i tidsskriftet for Den Norsk Legeforening fra den tid slyngebehandling var relativt nytt innen fysioterapi. Legen gir i brevet eksempler på pasienter som har blitt bedre gjennom slyngebehandling og skriver videre:

Mange pasienter med kroniske nakkeplager lider antakelig av muskulær ubalanse og vil kunne ha god nytte av slik stabiliserende behandling. [...] Jeg foreslår å innføre begrepet 'reaktivering av dype nakkemuskler' i fysioterapien. Det er tydeligvis ulike metoder for å oppnå dette (Wiig 2005).

Murdoch er inne på en lignende tanke allerede i 1937: 

... the technique is just such as to re-educate the primary control to correct use by inhibiting the wrongly directed activity of the large neck muscles which allows the sup-occipital group to be re-educated to their primary and original function (Murdoch 2015 s 261).

Forskjellen på slyngebehandling og Alexanderteknikk (rent bortsett fra at Alexanderteknikk ikke er terapi), er at i Alexanderteknikk-undervisningen brukes lett berøring mens eleven utfører vanlige aktiviteter. Etterhvert er det eleven selv som skal kunne sørge for ikke å forstyrre hode-nakke-dynamikken. 

Enkelte ganger trenger «the head-neck sensory motor system» større utfordring i form av fysisk aktivitet for å stimuleres til reorganisering. Men stort sett er normal aktivitet tilstrekkelig. Alexanderteknikken er derfor både mer praktisk anvendelig og mer sofistikert.

*Murdoch feilsiterer en Dr Cave ved Royal College of Surgeons' Museum i Edinburgh som bruker uttrykket «handmaids of the cranial globe», men da om de to øverste nakkevirvlene, atlas og axis. 

Relaterte blogginnlegg:

Den himmelske kules tjenerinner

Mirakelmekanismen

Litteratur:

Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures. Mouritz.

Karlberg, Michael. 1995. The Neck and Human Balance. A Clinical and experimental Approach to 'Cervical Vertigo'. Universitetssykehuset i Lund. 

Murdoch, Andrew. 2015 (1937). The Function of the Sub-Occipitals – The Key to Posture, Use and Functioning. I: Fischer (red) A Means to an End. Mouritz.

Wiig, E. 2005. «Reaktivering av dype nakkemuskler». Tidsskrift for Den norske legeforening; 125:68.

Råkjør

Roy Palmer har skrevet noen lettleste bøker om Alexanderteknikken. I boken Golf Sense skriver han: 

«If we drove our cars half as badly as most of us drive our bodies, they would constantly breakdown» (Palmer 2010, s.68).

Palmer har helt rett. Det er opplagt at måten vi gjør ting på har innvirkning på helse. Heldigvis er vi mennesker så tilpasningsdyktige at vi kan tåle ganske mye. Det går stort sett bra. I alle fall på kort sikt. På lengre sikt er det sannsynlig at konsekvensene av feil «bruk» blir større. Dårlige vaner har en tendens til heller å bli verre enn bedre med årene.

Når trening og fysisk aktivitet gjør ting verre og ikke bedre; når det å arbeide blir problematisk, eller når dagligdagse aktiviteter som husarbeid blir vanskelig, da kan det være på tide å gjøre noen forandringer.

De enkleste forandringen er ytre forandringer. Du kan finne andre måter å trene på f.eks. Andre øvelser kanskje. Ofte kan det være en god idé. Men om ikke det hjelper tyder det på at problemet ligger på et annet plan.

Det er den samme kroppen og de samme vanene du bringer til de nye øvelsene. Du er den samme og gjør ting på samme måte, dermed har du ikke egentlig forandret så mye. Det du må forandre er måten du gjør ting på.

Måten du står, går og sitter på gir forutsetningene for hvordan du utfører alle andre oppgaver. Derfor begynner ofte Alexanderteknikken-undervisningen ved at vi ser på disse helt grunnleggende aktivitetene. Grunnlaget for disse aktivitetene (og alle andre) er hva du gjør for å holde deg oppreist, det vil si hvordan du organiserer bruken av hodet, nakken, ryggen og beina.

I mine snart seksten år som Alexanderteknikk-lærer har jeg ennå ikke møtt noen som ikke kunne gjøre forbedringer på dette området. Det betyr ikke at det er noe «feil», bare at det helt jevne og ikke det optimale er det normale. Og det jevne er godt nok for de aller fleste for å ha et sunt og lykkelig liv.

Men det betyr også at det er mulig for alle å gjøre ting bedre, å «bruke» seg selv på en bedre måte. Utfordringen er at det krever en læringsprosess. Motivasjon er en forutsetning. Fysiske problemer og smerter er dessverre ofte det som må til før mennesker kommer for å prøve Alexanderteknikken. Det gjelder til og med musikere, som helt opplagt har nytte av teknikken enten de har smerter eller ei.

Når læringsprosessen er i gang er det veldig ulikt hvordan den oppleves. For noen løsner det med en gang, for andre tar det lengre tid. Men før eller siden vil du oppdage at som de fleste av oss har du rast rundt i første gir, med håndbrekket på.

Relaterte blogginnlegg: 

Kjøretimer

Litteratur:

Palmer, Roy (2010) Golf Sense: Practical Tips on How To Play Golf in The Zone. Front Runner Publications

Alexanderteknikk, akupunktur og nakkesmerter

Alexanderteknikkens historie går over hundre år tilbake i tid, men det har vært forsket lite på eventuell helseeffekt av å ta timer i teknikken. Alexanderteknikken går i stor grad ut på å endre vaner knyttet til bevegelse, det er derfor rimelig å anta at teknikken kan ha innvirkning på lidelser knyttet til muskel-skjelettsystemet. Hittil har det kun vært publisert én større studie som viste effekt av Alexanderteknikk mot ryggsmerter. Det var derfor knyttet store forventninger til publiseringen av en studie som undersøkte effekten av Alexanderteknikk eller akupunktur mot kroniske nakkesmerter.

Studien

I studien, kalt «ATLAS» (Alexander Technique Lessons or Acupuncture Sessions for Persons with Chronic Neck Pain), ble 517 personer med kronisk uspesifikk nakkesmerte fordelt på tre grupper som fikk henholdsvis 20 halvtimes leksjoner Alexanderteknikk, 12 behandlingstimer à 50 minutter med akupunktur, eller normal legebehandling. Etter 12 måneder var smerterelatert funksjonsnedsettelse redusert med 31% for Alexanderteknikk, 32% for akupunktur og 23% for vanlig legebehandling.

Du finner en grei oppsummering av studien på hjemmesidene til STAT, Society of Teachers of the Alexander Technique

Du kan lese studien i sin helhet hos Annals of Internal Medicine 

Akupunktur

Selv om denne studien ikke var designet for å sammenligne Alexanderteknikk og akupunktur, er det nærliggende å gjøre det. Akupunktur kom hårfint bedre ut enn Alexanderteknikk-timer. Med tanke på at akupunktur i veldig mange sammenhenger ikke har bedre effekt enn placebo er dette et skuffende resultat for Alexanderteknikken.

Det er verd å merke seg her at akupunktur-behandlingen ikke bare bestod av å sette nåler. Behandlingen kunne inkludere andre behandlingsformer etter terapeutens egen vurdering: moxibusjon, elektroakupunktur, ørefrøbehandling, kopping, akupressur eller varmelamper. Dette er behandlingsformer ofte brukt av akupunktører. I tillegg ble det gitt livsstilsråd, blant annet om trening, diett, avspenning, og hvile.

Men Alexanderteknikk-timer kan også inneholde elementer som strengt tatt ikke er del av teknikken, som for eksempel ergonomiske tips og råd om arbeidsrutiner, og Alexanderlærere gir også ofte råd om avspenning og hvile når det er aktuelt for eleven. Når vi i tillegg tar med i betraktningen at ekstrabehandlingen som akupunktørene utførte sannsynligvis ikke har noen langtidseffekt mot nakkesmerter var resultatet av studien oppsiktsvekkende dårlig for Alexanderteknikken.

Alexanderteknikk-timer

En mindre studie om Alexanderteknikk og nakkesmerter publisert i fjor hadde som resultat at 5 timer med Alexanderteknikk ikke gav bedre resultat enn bruk av varmepakninger. Problemet med studien var både det lave antall timer, 5 timer er normalt ikke tilstrekkelig for å kunne gjøre nødvendige endringer, og at resultatet ble målt umiddelbart etter fem uker. Det er som å ta fem pianotimer og så skulle spille konsert etter den siste timen.

I ATLAS-studien hadde gruppen som fikk Alexanderteknikk i gjennomsnitt 14 timer undervisning. Dette begynner å nærme seg et normalt antall timer elever behøver for å lære Alexanderteknikk. Lærerne forpliktet seg også til å følge en fastsatt protokoll for at undervisningen skulle være mest mulig homogen. Vi har dermed grunn til å anta at Alexanderteknikk-intervensjonen i studien er representativ for Alexanderlærere med utdanning godkjent av STAT, og det er de aller fleste.

Årsaksfaktorer

I Alexanderteknikken blir det lagt stor vekt på det dynamiske forholdet mellom hodet, nakke og rygg. Det er derfor naturlig å anta at Alexanderteknikken vil kunne ha innvirkning på nakkesmerter. Hvorfor gjør Alexanderteknikken det da så dårlig i denne studien?

Undervisningstradisjon

Kanskje vi Alexanderteknikk-lærere ikke alltid er så flinke til å endre folks vaner som vi liker å tro. Tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning handler mye om «stolarbeid». Andre aktiviteter forekommer også, men mye tid blir brukt på å sitte og stå. For noen med ryggsmerter vil sitte-stå bevegelsen vanligvis innebære tilstrekkelig utfordringer. Men det er tenkelig at i tilfeller av nakkesmerter så gir ikke denne aktivitetene utfordring nok til en systemendring. En person med stiv og vond nakke vil ofte unngå å dreie på nakken og hodet og ubevisst hemme rotasjonsbevegelser. Denne begrensningen må bearbeides og overvinnes på en forsiktig måte.

Typisk er det lite rotasjonsbevegelser i en tradisjonell Alexanderteknikk-time. Det har vært normalt å fokusere på å reorganisere elevens «bruk av seg selv» når eleven setter seg og reiser seg. Anvendelsen av teknikken i andre situasjoner har, noe naivt, blitt overlatt til eleven selv. De senere årene har det blitt stadig vanligere å bruke andre aktiviteter i timene. Samtidig er det blitt vanlig at leksjonene er lengre enn den tradisjonelle halvtimen for å gi tid til mer aktivitet. I ATLAS-studien var timelengden 30 minutter, og med tanke på at det i tilfeller av nakkesmerter vil være hensiktsmessig å la eleven ligge deler av timen, kan det stilles spørsmål ved om timene inneholdt tilstrekkelig og utfordrende nok aktivitet.

Motivasjon

En annen faktor som spiller inn er elevens evne til å ta i bruk det som læres. Utbyttet av Alexanderteknikken avhenger i stor grad av elevens vilje til å gjøre endringer. Jeg har selv et godt eksempel på dette fra egen praksis. For noen år siden gav jeg omlag tyve timer til en person med nakkesmerter. Han var glad i sitt arbeide, og ble ofte overivrig og arbeidet altfor lange økter. Dessverre lykkes jeg ikke med å overtale vedkommende til å gjøre nødvendige endringer i arbeidsrutiner. Å ta tilstrekkelig med pauser er forsåvidt ikke noe som direkte er del av Alexanderteknikken, men i dette tilfellet var det nødvendig for å være i stand til å ta teknikken i bruk i praksis. Alexanderteknikken fikk aldri en sjanse.

Alexanderteknikken er et hjelpemiddel som må brukes for å ha effekt. En person med nakkesmerter ser gjerne seg selv som «pasient», noe som i seg selv kan være et problem. Ting kan tyde på at mange av deltagerne i ATLAS-studien først og fremst inntok en pasientrolle. Ser du på tabell 13 i tillegget til studien som viser oppmøtet på timene kan du se at 12% ikke møtte til første Alexanderteknikk-time og at ytterligere 14% hadde 5 timer eller færre. Det vil si at en fjerdedel av deltagerne lærte lite eller ingenting av Alexanderteknikk. Grunnen til det store frafallet kan nettopp være at disse personene først og fremst ville ha behandling og ikke var innstilt på å lære noe. Akupunktur hadde ikke samme frafallsmønster. 

En kollega foreslo at å lære Alexanderteknikken vil innebære økt oppmerksomhet og følsomhet, og dermed mer opplevelse av smerte; og at dette vil kunne oppveie opplevelsen av eventuell bedring. Jeg tror ikke det ville være tilfelle etter 12 mnd, men det kan ha vært medvirkende årsak til det høye frafallet innledningsvis. Siden det ble utført en såkalt «intention to treat»-analyse ble alle deltagerne likevel regnet med i resultatet. I analysen hvor time-antall var tatt med (Adherence-Related CACE Analysis) er utfallet for Alexanderteknikk naturlig nok noe sterkere, 4.83 prosentpoeng for Alexanderteknikk og 4.49 prosentpoeng for akupunktur (se Appendix Table 14).

Begrensninger

Det svake resultatet kan også ha å gjøre med at Alexanderteknikken har visse begrensninger når det gjelder innvirkning på helse. Alexanders hypotese var «use affects functioning». Bruk påvirker funksjon. Dette er nærmest en naturlov og trengs knapt bevises. Men hvor viktig er «bruk» i forhold til andre faktorer?

Selv om Alexanderteknikkens begrep om «bruk» er ganske vidt er det andre forhold som vil spille inn ved kroniske nakkesmerter som ikke direkte har å gjøre med Alexanderteknikk. Min elev som ikke ville ta grep når det gjaldt arbeidsrutiner er ett eksempel. Ved kroniske nakkesmerter kan det også tenkes at ergonomiske forhold på arbeidsplassen spiller en stor rolle, eller at personlige problemer og livssituasjon er avgjørende. Alexanderteknikken kan ha innvirkning på de fleste områder, men det er begrensinger for hva en Alexanderteknikk-lærer vil kunne hjelpe med. Selv om jeg som Alexanderteknikk-lærer hver eneste dag hjelper folk med å bruke hode og nakke på en bedre måte kan det ikke utelukkes at fagfolk på andre områder har vel så mye å si for noen med kroniske nakkesmerter.

«Misbruk»

Det er også mulig at vi Alexanderteknikk-lærere tar feil på et mer fundamentalt plan. Siden «bruk» påvirker funksjon følger at «misbruk» fører til dysfunksjon. I Alexanderteknikken defineres alt som hemmer optimal funksjon som «misbruk». Kanskje vi Alexanderteknikk-lærere overvurderer de helsemessige konsekvensene av det vi kaller «misbruk» av kroppen. Menneskekroppen er et komplekst dynamisk system som har stor evne til tilpasning og kan ofte fungere forbausende effektivt på tross av eventuelle begrensninger. Grensene for hva som er «sunt» kan være videre enn det Alexander-lærere har for vane å tenke.

Problemstillingen blir ytterligere komplisert ved at det ikke er et proporsjonalt forhold mellom graden av «misbruk» av kroppen og graden av smerter. Her ser individuell egenskaper ut til å spille sterkt inn. Hvorvidt en person med kroniske nakkesmerter får hjelp gjennom avlæringen av «misbruk» vil kunne variere mye.

I Alexanderteknikken fokuserer vi på kvaliteten av aktivitet. Men det finnes situasjoner der kvalitet er mindre viktig enn mengden av fysisk aktivitet. Ved for eksempel akutte korsryggsmerter vil det å komme seg i bevegelse være mer avgjørende enn om kvaliteten på bevegelsene er god eller dårlig. Det samme kan i noen sammenhenger være tilfelle også ved nakkesmerter.

En kollega jeg diskuterte med nylig mente de helsemessige fordelene ved endret «bruk» vil vise seg først i et lengre tidsperspektiv, noe jeg også var inne på i blogginnlegget om forskning på Helseeffekt. Større epidemiologiske studier er antagelig nødvendig for å påvise en slik effekt. Foreløpig må det kalles en hypotese, en hypotese som kan logisk begrunnes, men som selv om den skulle vise seg å være riktig kanskje ikke er så interessant for folk flest. Kanskje det lønner seg mer å begynne å trimme?

Studiedesign

Doktor Edzard Ernst, spesialist i forskning på «CAM», - komplementær og alternativ behandling, har lite til overs for ATLAS-studien. Han mener selve designen av studien er feil. Alle tre grupper av pasienter fikk normal legebehandling, men gruppene som fikk Alexanderteknikk eller akupunktur fikk dette i tillegg til normal legebehandling. Hva som helst av tilleggsbehandling vil øke behandlingseffekten, det kan like gjerne dreie seg om placebo. Studien manglet dermed en reell kontrollgruppe.

Istedet, mener Ernst, burde Alexanderteknikk vært sammenlignet med «liksom»-Alexanderteknikk. Å skape en «lureversjon» (sham) av Alexanderteknikken er en veldig interessant utfordring, men svært vanskelig å få til, noe Ernst ser ut til å være klar over. Som alternativ mener han at Alexanderteknikk-timer (eller akupunkturbehandlingen) skulle vært sammenlignet med «best practice», dvs. en kombinasjon av konvensjonell behandling (som f.eks fysioterapi, ortopedi, smertebehandling, psykoterapi) . Jeg tror dette hadde vært en god idé, forutsatt at også Alexanderteknikken ble «optimalisert», dvs. at intervensjonen bestod av 30 timer.

Når det er sagt er det også viktig å ha med seg at Alexanderteknikken ikke er noe alternativ til konvensjonell behandling. Vi Alexanderteknikk-lærere er fagpersoner innen vårt område. Selv om konseptet om «bruk» er vidtrekkende og Alexanderteknikken anvendes i utallige sammenhenger, vil det være feil å forvente at Alexanderteknikken har den totale løsningen. Det virker selvmotsigende når Ernst på den ene siden vil sammenligne Alexanderteknikken med en kombinasjon av behandlingstiltak og på den andre påpeker det faktum at Alexanderteknikken ikke vil dekke alle årsaksfaktorer.

Siste nytt!

Under arbeidet med denne artikkelen har det kommet fram nye opplysninger. COMPare-prosjektet som arbeider for bedring av kvaliteten på publisering av forskning har kritisert ATLAS-studien i et brev. En av underskriverne er Ben Goldacre, kjent for All Trials-kampanjen og bøkene Bad Science og Bad Pharma. 

Kritikken går blant annet ut på at listen av måleresultater ble endret underveis i studien. Før forskning settes i gang skal det oppgis eksakt hva man har som hensikt å måle og hvordan man skal foreta målingen. Endres dette underveis kan det være fare for at resultatene blir pyntet på. Dette behøver ikke nødvendigvis tyde på noe uredelig, men det setter spørsmålstegn ved resultatene i studien. Om feilene påvirket resultatet, gikk disse da i Alexanderteknikkens favør eller disfavør?

Konklusjon

Konklusjonen i ATLAS-studien var at:

Acupuncture sessions and Alexander Technique lessons both led to significant reductions in neck pain and associated disability compared with usual care at 12 months. Enhanced self-efficacy may partially explain why longer-term benefits were sustained.

Studien viste en liten positiv effekt for Alexanderteknikken, men usikkerhetene er så mange at jeg tror vi må si at det for øyeblikket ikke finnes vitenskapelig grunnlag for å hevde at Alexanderteknikken har effekt på kroniske nakkesmerter.

Hvis du har kroniske nakkesmerter og har prøvd alt annet uten hell, kan det likevel være en idé å prøve Alexanderteknikken. Ut ifra hypotesen om at «bruk påvirker funksjon» kan det hende at endring av bevegelsesvaner vil gjøre en forskjell.

Ikke forvent bedring etter kun fem timer. Men fem timer burde være nok til å få en idé om Alexanderteknikken er noe du er villig til å bruke tid og penger på. Om ikke nakkesmertene forsvinner vil du helt sikkert lære noe du har nytte av likevel.

Forholdet mellom hode, nakke og rygg er sentralt i Alexanderteknikken. Om teknikken har innvirkning på muskel-skjelettplager i det hele tatt, så skulle en tro at det i det minste måtte gjelde nakkesmerter. Om fremtidig forskning viser at Alexanderteknikken ikke har nevneverdig effekt på kroniske nakkesmerter vil det måtte få følger for hvordan Alexanderteknikken markedsføres, men utover det vil det ha lite å si. Vi er tross alt lærere og ikke terapeuter.

Relaterte blogginnlegg:

Neck pain trial negative

Helseeffekt

Lenker:

Annals of Internal Medicine: Alexander Technique Lessons or Acupuncture Sessions for Persons With Chronic Neck Pain: A Randomized Trial

STAT, Society of Teachers of the Alexander Technique: Alexander Technique lessons or acupuncture sessions for persons with chronic neck pain: A randomized trial

Nonspecific neck pain: Alexander technique or acupuncture? Probably neither!

The COMPare project - tracking switched outcomes in clinical trials

Hullete sokker

Før eller siden får sokkene hull. Litt etter litt blir de slitt og en dag er det hull på dem. Det er ikke til å unngå.

Heldigvis er det ikke slik med føttene. Med føttene er det omvendt. Huden blir hardere der føttene utsettes for slitasje. Hadde vi ikke gått med sko hele tiden hadde huden under føttene blitt tykkere. Ikke bare det, tærne hadde også blitt kraftigere. Knoklene våre blir sterkere ved bruk.

Selv har jeg en venstre lillefinger som er større enn den høyre fordi jeg i årevis har brukt den for å trykke ned strengene på fiolinen. Kroppen formes etter bruk og blir sterkere der vi trenger det. En fantastisk egenskap vi må utnytte til det beste.

Denne egenskapen har også ulemper. En av mine lærere på Alexanderteknikk-utdanningen i England fortalte at han hadde gitt timer til en profesjonell cricket-spiller. År etter år med å kaste en ball på en veldig unaturlig måte hadde gitt asymmetri i kroppen som førte til problemer. Musikere på instrumenter som fiolin og tverrfløyte kan utsettes for noe lignende. En medstudent av meg som spilte bratsj hadde en Alexanderteknikk-time og fikk høre at hun var «en av disse skrudde menneskene». (Sagt på spøk vel og merke).

Bruker vi kroppen på en god måte i de daglige aktivietene vil også tilpasningene som skjer i kroppen over tid være de beste. Kroppen blir sterkere uten å at funksjonsevnen kompromiteres. Da kan kroppen tåle det utroligste, selv det som kan kalles «unaturlig».

Ikke bare kroppen blir sterkere. Enda viktigere er det at mønsteret av hjerneaktivitet blir sterkere, den usynlige plan for hvordan vi bruker kroppen. Vanene forsterkes. Dette har avgjørende betydning når noe går galt. Da kan det være nødvendig å endre vaner. Ryggsmerter er et godt eksempel.

Har du vondt i ryggen beveger du deg annerledes for å unngå smerter. Ganske snart blir du så vant til den kompenserende måten å bevege deg på at du ikke tenker over det. Det er som å ta på seg sokkene om morgenen og etter en stund kjenner du ikke at du har dem på en gang.

Men hvis du beveger deg som om du har ryggsmerter vil du bare fortsette å ha ryggsmerter. Norske leger har hatt gode resultater ved å oppfordre ryggpasienter til å bevege seg «normalt» og ikke unngå vanlige bevegelser. I utgangspunktet er dette det enkleste og beste rådet om du får vondt i ryggen: Å komme seg i normal aktivitet.

Men hva om det ikke virker?

Ryggsmerter kan tilsynelatende komme plutselig. Du skulle bare plukke noe opp fra gulvet, og så står du der. Men mønsteret for hvordan ryggmusklene aktiveres er noe som formes gjennom vanemessig bruk opp gjennom årene. Det kan godt tenkes at mønsteret som disponerer for ryggsmerter har vært der lenge før smertene kommer. Å gå tilbake det som var «normalt» er i så tilfelle ikke godt nok.

Å endre bruken av ryggmusklene betyr å endre måten du holder deg oppreist på. Det er lettere sagt enn gjort. Med en gang du reiser deg opp om morgenen bruker du kroppen på din vante måte i forhold til tyngdekraften. Det er vanskelig, kanskje umulig, å forestille seg hvordan ting kunne vært annerledes.

I Alexanderteknikken løser vi problemet ved at læreren bruker hendene når han eller hun veileder eleven gjennom dagligdagse bevegelser. Eleven får oppleve en ny måte å bevege seg på. Det er som om eleven får prøve på seg et nytt og uvant plagg. De aller fleste opplever det som svært behagelig fordi vanligvis vil eleven kunne bevege seg med mye mindre muskelspenning enn vanlig. Eleven føler seg lett.

Studier har vist at Alexanderteknikken kan endre reguleringen av kroppsholdningsmuskulaturen, og at dette kan være en årsak til at Alexanderteknikken har effekt på ryggsmerter.

Alexanderteknikken kan endre kroppsholdningen, redusere ryggsmerter og gjøre at du beveger deg lettere. Beveger du deg bedre sliter du kanskje mindre på sokkene også.

Relaterte blogginnlegg:

Alexanderteknikk, trening og massasje mot ryggsmerter

Når ryggen krangler

Lenker:

Increased dynamic regulation of postural tone through Alexander Technique training

Improvement in Automatic Postural Coordination Following Alexander Technique Lessons in a Person With Low Back Pain