Utvidet oppmerksomhet

Forrige gang skrev jeg om konsentrasjon. Vi er konsentrerte når vi må bruke all oppmerksomhet på en krevende oppgave. Da fokuserer vi all oppmerksomhet på oppgaven og stenger andre inntrykk ute. Oppmerksomhet er en begrenset resurs.

Konsentrasjon er en måte å organisere oppmerksomheten på som vi ofte trenger når vi skal lære noe nytt. Er du god til å konsentrere deg gjør du det bra på skolen. Men det finnes andre måter å organisere oppmerksomheten på. I Alexanderteknikken har vi bruk for utvidet oppmerksomhet. Mange av oss er preget av årevis med skolegang og kan ha godt av å venne oss til å ha et videre oppmerksomhetsfelt.

Begynne med hodet

Jeg har tidligere sammenlignet oppmerksomheten vi trenger i Alexanderteknikken med den du behøver når du er ute i trafikken, eller oppmerksomheten til en musiker som spiller i et orkester. Du kan også sammenligne det med oppmerksomheten til idrettsutøvere på et lag. En håndball- eller fotballspiller må være oppmerksom på både med- og motspillere og ballen.

Oppmerksomheten i Alexanderteknikken er likevel annerledes. I Alexanderteknikken trenger vi en viss oppmerksomhet om hva som skjer i oss selv. Det er uvant for de fleste. Du er kanskje vant til er å «kjenne etter», men det er noe annet. Når noen begynner å lære Alexanderteknikken vil de begynne å kjenne etter hva som skjer her og der i kroppen. Dette kan ha en viss nytte, men er ikke helt hva vi er ute etter. Det som er avgjørende i Alexanderteknikken er forholdet mellom ting, ikke hva som skjer på ett bestemt sted. Vi er ute etter å ha oppmerksomhet om hvor ting er og hvor de er på vei. Men vi må begynne et sted, og et bra sted å begynne er hodet. 

Det er egentlig ikke mulig å være oppmerksom på flere ting samtidig. Vi har bare ett oppmerksomhetsfelt. Vi må derfor ha oss selv i sentrum, og så inkludere andre elementer alt ettersom. For å være oppmerksomme må vi ha noe å være oppmerksomme på. (Dette er en av grunnene til at det er fåfengt å be noen om å «konsentrere» seg. Det er helt bortkastet om ikke instruksjonen er mer spesifikk). Å oppleve at «her er hodet mitt» er en god begynnelse både fordi det er mer spesifikt enn å være oppmerksom på kroppen eller «meg selv»; og faren er mindre for at du begynner å kjenne etter og fokusere for snevert. Hodet er senter for mange av sansene våre, ikke minst syn og hørsel; (og vi puster gjennom nesa, så oppmerksomhet om pusten kan også inkluderes om nødvendig). Hodet er på en måte «deg», det stedet du observerer verden fra, og dermed naturlig midtpunkt i oppmerksomhetsfeltet.   

Forslag til en plan

Å velge hvordan å bruke oppmerksomheten er en ferdighet. Som alle ferdigheter kan dette øves, og da er det kjekt å ha en plan. (Jeg liker planlegging og systematikk, kanskje fordi jeg har hatt så stor nytte av det som klassisk utdannet musiker). Oppmerksomhet om hodet er en begynnelse, så behøver vi ytterligere to elementer. For å ha et oppmerksomhetsfelt må vi oppleve forholdet mellom hodet og noe annet, (hva dette «noe annet» kan være skal jeg komme tilbake til); og for at alt dette skal ha noen praktisk nytte må vi kunne ha denne oppmerksomheten mens vi er i aktivitet.

Hvis du skulle følge en plan for å utforske og øve på det å ha et utvidet oppmerksomhetsfelt kan den kanskje se slik ut:

1) Være oppmerksom på hodet. Kan du ha noe av denne oppmerksomheten når du gjør noe enkelt, som å lese denne teksten, går rundt i rommet, eller sjekker mobilen din? Er dette annerledes enn oppmerksomheten du pleier å ha til vanlig? Oppmerksomhet er dynamisk, den kan komme og gå. Kan du legge merke til hvordan oppmerksomheten skifter? La den gjøre det, og finn tilbake til det å inkludere litt oppmerksomhet om hodet. 

2) Være oppmerksom på avstanden mellom hodet og noe annet. Dette kan for eksempel være avstanden mellom hodet ditt og skjermen/mobilen. Hvis du går rundt i rommet kan du oppleve avstanden mellom hodet og vegger og/eller tak. Hva slags effekt har dette? Prøv denne formen for oppmerksomhet i andre enkle aktiviteter enn å gå, gjerne noe du gjør ofte, som for eksempel å pusse tennene. I Alexanderteknikken er det viktig å kunne tenke tredimensjonalt. Å ha opplevelse av hvor du er i rommet kan hjelpe på dette. 

3) Være oppmerksom på avstanden mellom hodet og bekken/sitteknuter/kontakten med stolen (om du sitter), eller mellom hodet og føtter (først og fremst når du står eller går). Kan du ha noe av denne oppmerksomheten når du leser på skjerm/mobil, eller gjør andre ting? Oppmerksomhet om hodet + bekken/føtter gir bevissthet om lengden av kroppen. Det er denne lengden som komprimeres om du bruker kroppen feil og kollapser eller trekker deg sammen. Prøv ut det å ha noe oppmerksomhet om avstanden mellom hode og bekken når du bøyer deg ned for å plukke opp noe fra gulvet. Bøye oss ned gjør vi flere ganger om dagen. Selv om det ikke er helt ned til gulvet vil de fleste ha lett for å kollapse. Det vil gjøre en stor forskjell om du kan unngå kollaps. 

4) Oppmerksomhet om tre punkter. Vi kan selvfølgelig ikke tenke på tre ting om gangen. Det er minst to ting for mye. Men det går om de tre tingene henger sammen, som i en trekant. Kan du ha oppmerksomhet om hodet ditt, kontakten med stolen (eller føttene) og skjermen/mobilen? Tenk deg at at de tre punktene definerer et rom. Du vil ta vare på dette rommet når du er i aktivitet. Da unngår du å kollapse eller trekke deg sammen. Du kan finne tre punkter når som helst og hvor som helst. I utgangspunktet er det to punker i kroppen (f.eks. hode + føtter) for å bevare lengden og rommet i kroppen; og et punkt i omgivelsene for å sørge for utvidet oppmerksomhet. 

5) Inkludere hendene. Det tredje punktet i oppmerksomheten kan være noe du har i hånden/hendene. Hendene er det du gjør ting med, og de er svært følsomme. De egner seg derfor godt som referansepunkter. Når du holder på med noe, f.eks. sjekker mobilen, åpner ei dør, tar en kopp kaffe osv., kan du inkludere i oppmerksomhetsfeltet avstanden mellom hånden og hodet. Vi har lett for å kollapse eller trekke oss ned mot det vi holder på med.  Om du observerer noen som holder på med mobilen sin kan du se eksempel på det. Du kan eksperimentere med å ha oppmerksomhet på avstanden mellom hånd og hode, eller hånd og bekken. Begge deler kan fungere. 

Disse punktene er bare forslag og ikke noe du må gjøre eller beherske for å ha nytte av Alexanderteknikken. Om du prøver noe av dette og opplever det som slitsomt, ubehagelig eller hemmende på noen måte kan det hende at du har feil fokus; eller så er kanskje disse ideene ikke noe for deg. Uansett håper jeg du finner det interessant å eksperimentere organiseringen av oppmerksomhetsfeltet. 

Det er mye mer å si om oppmerksomheten og hvordan vi bruker den for å fungere best mulig. Fortsettelse følger. 

Relaterte blogginnlegg

Konsentrasjon 

Hvor er du? 

Hode og hale 

Konsentrasjon

I tillegg til å være Alexanderteknikk-lærer er jeg også utdannet fiolinpedagog. Jeg har hatt elever i alle aldre. De aller yngste har gjerne en av foreldrene med på timen. Det kan være til stor hjelp, men ikke alltid. Jeg husker en gang for mange år siden, en liten gutt hadde spilletime og var ikke helt med på notene. «Konsentrer deg, Oskar!», ropte faren fra hjørnet der han satt. Ikke særlig hjelpsomt. 

(Oskar var ikke hans egentlige navn).

Tror du lille Oskar visste hvordan han skulle «konsentrere seg»?

Vet du? 

Problemet med konsentrasjon

«Konsentrasjon» er et fy-ord i Alexanderteknikken på lik linje med «slappe av», som er et uttrykk vi helst unngår.

Vi har mange gode grunner til å unngå å snakke om konsentrasjon. Lille Oscar visste ikke hvordan han skulle «konsentrere seg». Det er det de færreste som vet. Hvis du ber noen om å konsentrere seg vil de foreta seg noe lite konstruktivt som å bite tennene sammen, rynke panna og holde pusten. Mange andre ting kan de finne på å gjøre også, alle like uhensiktsmessige.

Men det finnes en annen og viktigere grunn til at begrepet konsentrasjon ikke er forenlig med Alexanderteknikken. Konsentrasjon er en beskrivelse av en måte å organisere oppmerksomheten på. Denne formen for organisering av oppmerksomheten er ikke den først og fremst trenger i Alexanderteknikken.

Former for fokus

Det finnes grader av oppmerksomhet, og det finnes ulike måter å være oppmerksom på. Noen ganger trenger vi å ha fokusert oppmerksomhet. Hvis vi for eksempel skal løse en mentalt krevende oppgave eller prøver å lese vanskelig tekst, krever det mye oppmerksomhet. Siden oppmerksomhet er en begrenset resurs stenger vi ute uvedkommende informasjon, vi «konsentrer» oss.

Denne formen for oppmerksomhet har vi ofte bruk for. For å gjøre det bra på skolen trenger vi mye av den. Kanskje er dette den eneste formen for oppmerksomhet vi lærer på skolen, og hver gang vi møter en vanskelighet tror vi at vi løser den best ved å konsentrere oss. Det er ikke sikkert.

Vi kan sies å ha konsentrert oppmerksomhet også når vi ser en engasjerende film eller er på sosiale medier. Da stenger vi andre inntrykk  ute. Du kan se gode eksempler hvor som helst. Over alt står folk og stirrer på mobilen. Kroppen har de parkert i en eller annen mer eller mindre hensiktsmessig posisjon.

Barn blir lett engasjert av det de holder på med, og kan være veldig konsentrerte så lenge interessen er der. Når lille Oscar som nevnt tidligere ikke klarte å være «konsentrert» var det fordi jeg som lærer ikke klarte å engasjere hans oppmerksomhet. Det kunne også være at det var sent på dagen og at det ikke var særlig håp om å få ham mer engasjert  uansett.

Vi voksne blir også lettest konsentrert når vi holder på med noe som interesserer oss, enten det er facebook eller twitter. Men vi voksne har også en bedre evne til å velge fokus. Det er hva vi trenger å gjøre i Alexanderteknikken. Men vi trenger det motsatte av «konsentrasjon».

Formen for oppmerksomhet vi trenger i Alexanderteknikken har jeg i tidligere blogginnlegg sammenlignet med formen for oppmerksomhet vi må ha når vi kjører bil. Vi må ha bevissthet om bilen, egen kjøring, og i tillegg trafikken rundt oss. En annen sammenligning er det å spille i orkester. En orkestermusiker leser og spiller notene og er samtidig oppmerksom på medmusikanter og dirigenten.

Overført til Alexanderteknikken betyr dette å ha oppmerksomhet om forholdet mellom hode, nakke og ryggsøyle samtidig som du er oppmerksom på hva du gjør. Dette er ikke vanskelig å lære. Det kan sammenlignes med å lære å sykle. Når du først har skjønt hvordan det fungerer er det ganske lett.

Overkonsentrasjon

Noe som er nytt og ukjent krever mer oppmerksomhet enn det vi er vante med. Siden oppmerksomheten som tidligere nevnt er en begrenset resurs, vil en nybegynner ofte ha et snevert fokus, stenge inntrykk ute og «konsentrere» seg. Av og til må det være slik. Men når du lærer Alexanderteknikk er det best å unngå det i den grad det er mulig.

Underveis i prosessen med å lære Alexanderteknikk kan det være fint å bli bedre kjent med egen anatomi. Helt enkle ting som å vite hvor leddene er i kroppen kan være nyttig. Men når du begynner å bli mer oppmerksom på anatomiske detaljer er det lett å miste helheten. Det er typisk for nybegynnere å prøve å kjenne etter for mye hva som skjer i nakken for eksempel.

Dette kan skje for de mer viderekomne også. Sentralt i Alexanderteknikken er å kunne ha noe oppmerksomhet om forholdet mellom hode, nakke og ryggsøyle. Når du begynner å få taket på  den biten kan neste skritt være å ta inkludere knærne også. Når du begynner å tenke på knærne er det lett å fokusere for mye og glemme hva som skjer med hode og nakke.

For å unngå overfokusering er det to ting som er viktig. For  det første, og dette kan jeg ikke understreke nok: DU BEHØVER MYE MINDRE OPPMERKSOMHET ENN DU TROR! 

Et lite glimt er nok. Du kan sammenligne det med forskjellen mellom å være i et rom som er fullstendig mørkt (ingen oppmerksomhet), og et mørkt rom hvor du har akkurat nok lys til å skimte hvor døra er. Det er nok til å vite hvor du skal. Overført til Alexanderteknikken betyr det at det for eksempel kan være nok å være oppmerksom på hvor hodet ditt er i forhold til resten.

Den andre tingen som er viktig, og nyttig, er å kunne være oppmerksom mens du er i aktivitet. Hvis du fokuserer for mye vil du ha vanskeligheter med å bevege deg fritt. For nybegynnere kan det være veldig nyttig å begynne å inkludere oppmerksomhet om hode, nakke og ryggsøyle når de er ute å går. Dette er noe vi pleier å prøve ut på timene. Fokuserer eleven for mye vil han/hun begynne å gå veldig langsomt. At du kan gå i normalt tempo minsker risikoen for overkonsentrasjon. Etter hvert bør du kunne ha noe oppmerksomhet om hode og nakke mens du har en vanlig samtale. Klarer du dette har funnet rette form og grad av oppmerksomhet. Det kan virke vanskelig til å begynne med, men går fint med litt øvelse. En Alexanderteknikk-lærer kan gi gode tips om hvordan. Det skal jeg skrive om en annen gang. 

Relaterte blogginnlegg

Tenke i aktivitet 

Fleksibelt fokus 

Organisert oppmerksomhet