Ting Tar Tid

En amerikansk journalist lagde en liste over alt vi ifølge forskjellige eksperter burde gjøre og fant ut at for å fullføre planen måtte hvert døgn ha 42 timer. Vi kan ikke ha tid til alt, vi må velge .

Stress er et resultat av å forsøke å gjøre alt for mye på for kort tid. Merkelig nok gir det høy status å ha det travelt. Akkurat som det er smart å ha litt penger til overs på bankkontoen er det smart å ha litt tid til overs.

«TTT, ting tar tid», sa min lærer i musikkhistorie. Ofte mer tid enn planlagt, vil jeg legge til. Det er noe å tenke på i disse dager, da folk raser frenetisk rundt for å få gjort alt før fristen (les: jul). Kanskje de rett og slett har for mye på planen? Eller kanskje de hadde en dårlig plan? Vi visste jo at jula kom, det har vi visst ganske lenge. Det er ikke alltid vi kan velge selv hva vi har å gjøre, men veldig ofte er stress et selvpålagt problem.

Første gang jeg skulle pusse opp hjemme måtte jeg bruke mye tid på å planlegge gjennomføringen i detalj. Jeg måtte vite hva jeg skulle gjøre og i hvilken rekkefølge. Arbeidet ble like mye en mental prosess som fysisk utfoldelse. Hvis du bare går rett på oppgaven uten en klar oppfatning av hva som kreves underveis i prosessen ender det lett i kaos og stress. Eller med at du har malt deg inn i et hjørne.

Det å gjøre noe «fort og gæli» og bare med tanke på målet, kalte Alexander for «end-gaining». End-gaining er roten til alt ondt. Denne visdom er nedfelt i ordtaket: hastverk er lastverk.

Det motsatte av «end-gaining» er «means-whereby». «Means-whereby» innebærer bevissthet om alle trinn i prosessen for å nå et mål. Det viktigste trinnet er alltid det neste. Uansett hva vi gjør har vi en forestilling om hvordan det skal gå til, enten forestillingen er bevisst eller ubevisst. Fordelen med en bevisst forestilling er at en bevisst plan lett kan endres og forbedres. En uklar ubevisst forestilling fører ofte til av gjentagelse av samme strategi selv om den var mislykket.

Vanligvis når vi snakker om «end-gaining» og «means-whereby» i Alexanderteknikken handler det om en hvilken som helst bevegelse vi er i ferd med å skulle gjøre i øyeblikket. I praksis handler det om å være bevisst egne intensjoner og å være tilstede her og nå.

Når du vet hva du vil er det neste «means-whereby» å gjøre det du skal, uten å spenne nakken. Strammer du nakken er det som å forsøke å kjøre med håndbrekket på. Da kommer du ingen vei.

Så la nakken være fri, husk at Ting Tar Tid, og ha gjerne litt tid til overs!
Godt vintersolverv!

Ta trappa

Jeg har kontor i fjerde i etasje, men tar nesten aldri heisen. Delvis er det fordi heisen er så treig at det ikke er noe gøy, men mest er det fordi jeg liker å gå i trapper.

De som kommer til Tullin-gården skal som oftest til røntgen i tredje etasje, eller til NAV-kurs i fjerde. Heisen går opp til tredje og fjerde, og ned igjen, dagen lang. Alle tar heisen. Mange ganger har jeg sett folk ta heisen ned fra 2. etasje! Er det ikke ironisk at folk bruker en formue av tid og penger på helsestudio mens trapper er en gratis og ubrukt resurs?

Å gå i trapp oppleves som slitsomt, og årsaken til det er dårlig koordinasjon av muskelspenninger. Når noen går i ei trapp blir det veldig tydelig om de bruker krefter feil, om kreftene går i feil retning.
Av samme grunn bruker vi en stol i Alexandertimene. Når noen bruker for mye krefter når de reiser seg fra en stol blir de unødvendige spenningene tydelige. Når spenningene øker drar de hodet bakover og ned, overkroppen forover og ned og beina dras inn mot kroppen. Det samme skjer om de skal opp ei trapp. Å reise seg fra en stol går så fort at de ikke bryr seg, men å gå opp ei trapp blir så tungt at de helst unngår det.

Du kan høre når noen går ukoordinert i ei trapp. Stegene er tunge og foten smeller i hvert trinn. Det er som om de forsøker å sparke fra før foten har landet og før vekta er over foten. Hvordan høres det ut når du går opp ei trapp?

Alexanderteknikken har betydd mye for mitt forhold til trapper. Alexanderteknikk gjør kroppen til en fjæring og du bare spretter oppover og har følelsen av å bli løftet opp av en lang og bred rygg. Hodet slipper oppover fra bekkenet, knærne får slippe forover, føttene slipper ned i bakken og skuldrene slipper fra hverandre. Det er fortsatt fysisk tungt, pulsen øker og du blir andpusten, men ingen krefter går til spille og følelsen av overlegent å overvinne tyngdekrafta er mer enn verdt innsatsen.

Nedover er en større utfordring. Du vil kanskje ikke tro det, fordi det er mindre anstrengende. Selv om du ikke sliter for å komme ned ei trapp kan du likevel gjøre det med unødvendig muskelspenning.
Vi kan sammenligne med stolen igjen. Hvis du skal sette deg ned er det veldig vanlig å begynne med å dra hodet og brystkassa nedover, noe som er helt bortkastet fordi det ikke fører rumpa noe nærmere stolen. Deretter er det vanlig å bruke muskelspenning til å bøye knær, hofter og ankler, noe som også er unødvendig fordi tyngdekrafta kan gjøre den jobben. Til slutt er det vanlig å krone verket med å låse leddene og falle de siste ti centimeterne ned til stolen. Samme miks av kollaps og stivhet kan du se når noen går ned ei trapp.

Nå finnes det ingen «riktig» måte å gå i trapp på. Særlig nedover finnes det mange mulige varianter av bevegelsesmønstre. Du kan jo selv velge hvor mye du vil bøye knærne. Utfordringen er å bruke beina aktivt uten å stramme i nakken og ryggen. Dette er en utfordring for de fleste fordi de har «glemt» hvordan å sitte på huk.

I Alexandertimene bruker jeg flere aktiviteter som har sammenheng med det å gå i trapper. Det enkleste er å ta et steg opp på en telefonkatalog. Et lite skritt, men vanligvis stor nok utfordring til at nakken strammes. De aller sprekeste får ta et steg opp på en stol. Av og til tar jeg eleven med ut i gangen for å gå i trappa.
Noe av det nyttigste ved å gå i trapp i Alexander-undervisningen er overførbarheten til det å gå og løpe. Du trenger samme type koordinasjon, men i trappa blir retningen på kreftene mye tydeligere og dermed lettere å bli bevisst på. En god grunn til å være nysgjerrig på trapper.

En annen bevegelse som krever noe av den samme koordinasjonen er å komme seg ned til å stå på ett kne, og komme seg opp igjen. Det er en bevegelse mange får problemer med når de blir eldre. Problemet er like mye forårsaket av dårlig koordinasjon som det at musklene blir svakere.

Når du blir eldre går nervesignalene langsommere og dermed blir balansen også svekket. Angsten for å falle i trappa øker usikkerheten og påvirker balansen negativt. Om trappa oppleves som bratt kan det påvirke balansen til hvem som helst. Å støtte seg til gelenderet gir trygghet, men også nyttig sanseinformasjon som gjør balansen sikrere. Det er mest effektivt med en lett berøring. Lett berøring gir bedre sanseinformasjon.

Å kunne ta seg opp og ned ei trapp er ofte avgjørende for om gamle mennesker er i stand til å klare seg på egen hånd. Når vi er unge og friske tar vi det som en selvfølge, men det kan komme en dag da vi ikke lenger mestrer å gå i trapp.

Ta trappa mens du ennå kan!

Gratis julegave

Er du en lykkelig eier av årets salgssuksess? En «spikermatte» i plast? Hvis ikke får du kanskje en til jul. «Spikermatte» er et av årets heteste julegavetips. Å ligge på matten skal visstnok ha alle mulige positive virkninger. Medisinske eksperter tviler. Selgerne viser til forskning i Russland, en forskning vi med god grunn skal ta med noen kilo salt.

Mange er likevel entusiastiske og melder om positiv virkning, og jeg tror de kan ha noe rett. Kanskje er det riktig som noen sier at å ligge på «spikermatten» stimulerer kroppens endorfinproduksjon. Men jeg tror det finnes en enda enklere forklaring. Å legge seg nedpå i løpet av dagen har positiv virkning i seg selv.

I vårt samfunn er det å legge seg ned ikke akseptert. Om du legger deg ned for en pause er du enten syk, eller lat. Men å være oppreist 16 timer om dagen, fra du står opp om morgenen til du legger deg på kvelden, er det naturlig? Jeg vil påstå at det er mer naturlig å legge seg ned i løpet av dagen. Forskning tyder på at vi i tillegg til å ha en søvn/hvile-syklus på ca 24-25 timer også har en hvilesyklus på ca. 4 timer. Det kan tyde på at det er naturlig for oss å legge seg ned omtrent så ofte som vi spiser. Romerne var kanskje inne på noe. De lå ved bordet under måltidene. I alle fall gjorde de rike det. I alle fall ifølge Asterix.

Det gode liv handler om å ha balanse. Balanse mellom arbeid og hvile Å ta pause er viktig, en kunst i seg selv. I Alexanderteknikken har vi en spesiell måte å ta pause på. Vi kaller det «aktiv hvile», «konstruktiv hvile», eller «semi-supine». «Semi-supine» er navnet på posisjonen vi bruker og betyr halvt-ryggliggende. «Supine» betyr å ligge rett ut på ryggen, og «semi» betyr «halv».

«Aktiv hvileposisjon» innebærer å ligge på ryggen på et fast underlag med knærne bøyd og føttene i bakken, og med noe under hodet. Hensikten er at ryggsøylen og nakken er i en middelposisjon. Det er viktig at underlaget ikke er for mykt og at du om nødvendig har noe under føttene slik at de ikke glir. Under hodet brukes gjerne pocketbøker. De er passe myke og høyden kan lett justeres.
(For mer detaljert info se lenke nedenfor).

I denne spesielle posisjonen oppnår du en god form for avspenning. Posisjonen er ideell for å kunne slippe tak i hodet og skuldrene slik at ryggsøylen kan bli lengre og ryggen bredere. Samtidig er beina ikke helt avspent. Du må ha noe aktivitet i beina for å balansere knærne. Du må la hofter, knær og ankler være mest mulig frie samtidig som knærne peker mot taket.
Denne organiseringen av muskelsystemet med lengde og bredde i ryggen og et aktivt forhold mellom beina og ryggen er det vi trenger når vi bruker kroppen i alle mulige sammenhenger. Når du ligger i «aktiv hvile»-posisjon oppnår du denne organiseringen av muskel-skjellett-systemet uten å behøve å gjøre noe. Og det helt gratis.

Når du er oppreist er det ryggsøyla som bærer vekta av kroppen. Bruskskivene mellom ryggvirvlene presses sammen og noe av væsken i bruskskivene presses ut. Nå du legger deg ned igjen kommer væsken etterhvert tilbake. Væsken som blir presset ut og kommer tilbake igjen er med på å sørge for for utveksling av næring og avfallsstoffer. Dette er viktig fordi bruskskivene i ryggsøylen er de største bitene i kroppen som ikke har blodtilførsel. (NB. Dette har ingenting å gjøre med «skiveutglidning» eller «prolaps».)

Fordi væske går ut av bruskskivene blir vi kortere i løpet av en dag. Høydeforskjellen mellom morgen og kveld kan være så mye som en centimeter om du er en høy person. Dette er helt naturlig og akkurat som det skal være. Problemet er at svært mange har mye unødvendig muskelspenning i kroppen. Unødvendig muskelspenning fører til ekstra kompresjon av ryggsøyla. Å skvise ryggsøyla hemmer bevegelser fordi veldig mange muskler er festet langs den. Å ligge i «aktiv hvileposisjon» lar deg slippe opp noe av spenningen, ryggsøyla dekomprimeres. Musklene langs ryggsøyla får økt hvilelengde og et bedre utgangspunkt for å gjøre jobben med å holde deg oppreist.

Min erfaring er at de aller fleste voksne mennesker i vårt samfunn har kroniske spenninger som gjør at de konstant skviser ryggsøyla si. Det er veldig usunt i lengden. Jeg leste en gang at ryggsøyla kan regnes for å være opptil 20 år eldre enn resten av kroppen på grunn av at den er i kontinuerlig bruk når vi er oppreist.
Når du lærer Alexanderteknikk lærer du å slutte å skvise ryggsøyla. Det er derfor vanlig at folk som tar timer i Alexanderteknikk blir høyere, eller rettere sagt - de blir så høy som de egentlig er. De vil også ofte føle seg lettere fordi muskelspenninger ikke lengre drar dem nedover.

Det aller viktigste du gjør for ikke å klemme sammen ryggsøyla er å slutte å dra hodet nedover, det vil si - la være å spenne nakken. Å gi slipp på hodet kan ta tid å lære. Du må jo ha noe spenning i nakken når du er oppreist, du kan ikke bare «slappe av». Å ligge i «aktiv hvileposisjon» er en unik anledning til å lære å gi slipp på hodet, og på skuldrene også. Om du også kan gi slipp på føtter og knær vil beina arbeide mer effektivt og du får bedre balanse, samtidig vil du slippe spenninger i korsryggen.

Ved å ligge i «aktiv hvileposisjon» får du en pause, slipper spenninger og samtidig kan du rebalansere muskelskjelett-systemet og være klar til ny innsats. Og som sagt - det er gratis. Alt du behøver er noen bøker og et teppe på gulvet. Du kan lett gjøre dette hjemme på egenhånd. Jeg råder alle nye elever til å gjøre det hver dag. En god del endringer vil skje helt av seg selv og elevene får mer igjen for timene.
10-15 minutters leie i «aktiv hvileposisjon» hver dag i to uker kan ha en dramatisk positiv effekt, særlig for mennesker som i utgangspunktet ikke tar de pausene de trenger. Det har jeg sett flere ganger.

Les mer om «aktiv hvile» og prøv det selv:
http://www.alexanderinfo.no/aktiv_hvile.htm

Sykefravær ned med 42 prosent

Sveits er kjent for klokker, gjøkur og lommekniver. Lommeknivene lages av en bedrift som heter Victorinox. Ved Victorinox-fabrikken innførte de i perioden 2002-2007 Alexanderteknikk i alle avdelinger. I samme periode gikk sykefraværet ned med 42 prosent.

Sykefravær er hett tema i media for tiden. Regjeringen vurderer kutt i sykelønnsordningen. Ifølge arbeidstilsynet utgjorde muskel og skjelettlidelser henholdsvis 46,6 % av langtidssykefraværet og 33 % av uførepensjoneringen 2005. Den samfunnsøkonomiske kostnaden var 30 milliarder kroner. Hva om dette kunne reduseres med rundt 40 prosent?

I Norge finnes ingen vellykket strategi for å redusere sykefravær grunnet muskel-skjelettlidelser. Vanligvis satses det på ergonomi, trening og tøynings-øvelser, men med begrenset effekt. Jeg skal forklare hvorfor.

Ergonomi
God ergonomi er en god ide, et godt utgangspunkt for sunn kroppsbruk. Problemet er at enhver posisjon blir feil når den blir statisk. Det er ikke møbler eller tastatur som avgjør kvaliteten på muskelspenninger, men signaler i nervesystemet, altså hvilke ideer du har i hodet.

Trening
Når det gjelder trening er forsåvidt problemet det samme. Det fokuseres mye på styrke, men krefter er bortkastet om de går i feil retning. Unødvendig bruk av krefter er unødvendig belastning av kroppen. Det er det umulig å komme bort ifra. Unødvendig bruk av krefter kommer av gamle vaner. Økt trening vil ofte bare forsterke (u)vaner.
Det har skjedd en viss forbedring ved at mer trening er balanseorientert. Balansefunksjonen er viktigste faktor for organisering av muskelsystemet. Balansefunksjonen er i sin tur sterkt knyttet til det mentale, altså hvilke ideer du har i hodet. Alexanderteknikken utnytter denne sammenhengen.

Uttøyning
Uttøyning er glimrende for mange ting, men uttøyning endrer ikke bevegelsesstrategien. Derfor blir å tøye ut som å pisse i buksa når det er kaldt, det kjennes deilig ut sånn med det samme. Om du fortsetter å bevege deg som du alltid har gjort vil det uunngåelig bli nødvendig med uttøyning igjen. Hva om du gjorde noe annerledes? For å gjøre noe annerledes må du tenke annerledes, det må gå noen andre signaler i nervesystemet. Igjen er det snakk om hvilke ideer du har i hodet. Sammenhengen mellom idé og bevegelse er selve arbeidsområdet for Alexanderteknikken.

Victorinox
Når Alexanderteknikken ble innført ved Victorinox fylte alle ansatte først ut et spørreskjema. Det var viktig å kartlegge graden av problemer og ikke minst motivasjonen for endring. De som hadde fysiske problemer fikk individuell instruksjon og oppfølging av Alexanderlærer. Resten fikk innføring i Alexanderteknikken i grupper.

Å ta i bruk prinsippene i Alexanderteknikken i hektiske arbeidsaktiviteter kan være krevende. Hos Victorinox valgte de en slags kompromissløsning som viste seg effektiv. Det ble lagt inn 5-minutters pauser i arbeidsdagen kalt «balance-time» hvor de ansatte utførte enkle bevegelser med fokus på Alexanderteknikk-prinsipper. Øvelsene var utarbeidet av Alexanderlæreren og gav anledning til re-fokusering, økt kroppsbevissthet og økt tilstedeværelse. Lederen i hver avdeling i bedriften fikk instruksjon i å lede gjennomføringen av «balance-time» 2-3 ganger daglig. Arbeidstakerne fikk også tips om hvordan å ta vare på seg selv på egen hånd ved å gjøre bruk av Alexanderteknikkens prinsipper gjennom det vi kaller «aktiv hvile eller «konstruktiv hvile».

Ved Victorinox-fabrikken i Sveits er det 950 ansatte. Hvor mange Alexanderlærere måtte til for å gjennomføre mirakelet? Gjennom et godt samarbeide med bedriften var det nok med én eneste Alexanderlærer. Snakk om billig løsning. Det lønner seg å bruke hodet.

Workplace absenteeism cut with Alexander Technique

Smertelig mysterium

«Nakkeslenggåten kan være løst» stod det å lese i A-magasinet 13. november. Manuellterapeut Bertel Rune Kaale mener å kunne påvise sammenheng mellom skader på leddbånd i nakken og plagene nakkeslengpasienter opplever. Hvis Kaale har rett forklarer det hvorfor Alexanderteknikken kan være til hjelp for mennesker med nakkeskader.

Symptomene nakkeslengpasienter sliter med er ofte blitt forklart med psykologiske/psykososiale årsaker fordi fysiske skader ofte ikke blir påvist. Kaale samarbeider med Jostein Kråkenes ved Haukeland sykehus i Bergen. Han har utviklet en metode for å ta MR-bilder som man mener kan påvise endringer i leddbånd etter nakkesleng.

I nakkeregionen er det smekkfullt med sansereseptorer, både i muskler, bindevev. Selv små forstyrrelser her kan ha store funksjonsmessige konsekvenser. Det Kaale & co hevder burde ikke være kontroversielt, men tvertimot høyst sannsynlig, fysiologien tatt i betraktning. Det Kråkenes finner er synlige endringer i strukturen. Jeg tror de mikroskopiske endringene, små skader på sansereseptorer som påvirker deres funksjon, kan være vel så viktige. Disse skadene kan ikke påvises med dagens metoder.

Manuellterapeut Kaale har utviklet en metode for å finne funksjonssvikt i muskler og bindevev i nakken. Ut fra det legger han opp et detaljert treningsopplegg som går på spesifikke muskler. For en Alexanderlærer virker det som en grovkornet tilnærming. Å gjøre styrkeøvelser for enkeltmuskler er å ta nakkemusklene ut av sin naturlige sammenheng. Vi foretrekker å arbeide mer indirekte. Funksjonsbedring kommer som en følge av bedre bruk.

Gå på kjøkkenet og finn noe som tilsammen veier 4 kilo. Hodet ditt veier minst så mye. Når du kjenner hvor tungt det er vil du skjønne at du ikke trenger å bevege deg særlig mye før nakkemusklene får den belastningen de trenger. Tyngdepunktet til hodet ligger foran leddet som hodet hviler på. Det betyr at vi alltid har noe spenning i nakken.

Det er min erfaring at personer med nakkeskader legger hodet bakover for å unngå smerte, eller de fikserer nakken ved hjelp av store ytre muskler, slik at de små indre følsomme «balansemusklene» ikke får gjort jobben sin. Den dynamiske balansen mellom hode og nakke forstyrres. Etterhvert som tiden går vil noen muskler i nakken bli svakere, andre bli overbelastet. Pasienten kommer inn i en ond sirkel, i verste fall en nedadgående spiral. Trening eller øvelser fra fysioterapeut vil ha varierende suksess uansett hvor «riktig» øvelsene utføres så lenge det dynamiske forhold mellom hode og nakke ikke gjenopprettes. Pasientens bevegelsesstrategi vil ikke endres uten endret organisering av hode-nakke-forholdet.

Alexanderteknikken går ut på å gjenopprette det dynamiske forhold mellom hode og nakken. Dette er både mål og middel i teknikken. Vi frigjør/stimulerer hode-nakke-forholdet for å bedre kvaliteten på bevegelsene våre.
Forholdet mellom hodet og nakken er avgjørende i balanseprosessen og påvirker dermed automatisk planlegging av bevegelser og organiseringen av muskelspenninger i kroppen Det er dette Alexanderteknikken utnytter.

Noen nakkepasienter kommer til Alexanderteknikken i den tro at det er en form for terapi. De er ute etter smertelindring og ikke rehabilitering. De må endre holdning. Opptrening er ikke bare behagelig. Det er en læringsprosess, og som alle læringsprosesser går det opp og ned, i rykk og napp.

Jeg har selv gitt Alexandertimer til en person som gikk til rehabilitering hos Kaale og vet at hans opplegg kan være tøft å gjennomføre. For alvorlige tilfeller av nakkeskader kan styrkeøvelser være nødvendige, men øvelsene må være intelligent utformet, og intelligent gjennomført. Alexanderteknikken kan i de tilfellene spille en viktig rolle for å integrere endringene i forhold til naturlig balansefunksjon og bevegelser.

Men styrkeøvelser for spesifikke muskler er ikke nødvendig for alle. Du kan uansett trene styrkeøvelser bare en begrenset tid av dagen. Hva med resten av tiden? Dagligdagse aktiviteter ligger der som en ubenyttet resurs. Bedre koordinasjon av hode og nakke i bevegelsene dine gjør dagligdagse aktiviteter til del av rehabiliteringen.

Les artikkelen i A-magasinet:
Smertelig mysterium

Ingen engler

For mange år siden deltok jeg på alternativmessa sammen med to kolleger. Vi hadde vår egen stand der vi ga mini alexandertimer og delte ut brosjyrer. Det var en forunderlig opplevelse å stå der blant krystallhealere, kvantemedisinere, jordstråleterapeuter og aurafotografer, og til og med en som tilbød «samtaler med Gud».Det var forunderlig å stå der fordi å undervise Alexanderteknikk er å bekjempe overtro.

Når noen bruker for mye muskelspenninger når de beveger seg gjør de det fordi de tror det er nødvendig. Det er deres hellige overbevisning. At det går an å bruke mindre krefter er utenfor fatteevne og regnes for et under. Fordi spenningene er så tilvante føles de som riktige og nødvendige. Min jobb som Alexander-lærer er å overbevise om at undrenes tid ikke er forbi, eller rettere sagt - at oppfatningen av det umulige bunner i mangel på kontakt med realitetene.

I Alexanderteknikken jobber vi med tankene. Alexanderteknikken er 99 prosent mental (og kanskje mer). Noen ganger kan det, for enkelte personer, være nyttig å bruke bilder og forestillinger som for eksempel at hodet er en ballong, eller at armene er av gummi. Men dette er bare hjelpemidler på veien, dette er ikke fakta, vi vet at det ikke er slik.

Det er en direkte sammenheng mellom hvordan du oppfatter kroppen og hvordan du bruker den. Kropp og tanke er sider av samme sak. Det er et skritt ut i lyset å erkjenne at hofteleddet ikke er ved hoftekammen, men lenger ned; og at leddet mellom hodet og nakken ikke er på høyde med haka, men oppe under ørene. Den smale sti til frelse, eller bedre kroppsbruk om du vil, går gjennom å bli klar over egne forestillinger.
Jeg hørte en gang om en sangstudent som gråt av lettelse når Alexander-læreren åpenbarte for henne at hun hadde to uavhengige og bevegelige skulderblad og ikke ei stiv plate tvers over ryggen som hun hadde trodd. Tenk hva en slik forestilling hadde gjort med pusten hennes!

For å endre kroppsbruk må du endre tanken. Vrangforestillinger må bort. På vår måte jobber vi Alexanderlærere mot «overtro». Vår jobb er å få folk til å tenke annerledes. Feil muskelspenning kommer av feil tanker. Det er dine tanker, og ingen andres som avgjør hva som skjer i musklene dine. Du har bedre kontakt med musklene dine enn hva en fysioterapeut, lege, kiropraktor, massør, osteopat, eller til og med en Alexanderlærer noengang kan få. Du styrer musklene fra innsiden. Derfor må du også ta ansvaret selv, fordi bare du kan gjøre det, og ingen andre, ikke en gang Märthas engler. Alexanderteknikken fungerer fint uten engler.

Kroppsholdning påvirker tilliten til egne tanker

Din kroppsholdning påvirker hvordan andre opplever deg. Men den påvirker også hvordan du opplever deg selv. Når du har «god» kroppsholdning vil du ha større tillit til egne vurderinger.

Forskere i Ohio ba forsøkspersoner om enten å rette seg opp, eller la seg synke sammen, og så liste opp tre negative eller tre positive trekk ved seg selv i forbindelse med en fiktiv jobbsøknad. Forsøkspersonene ble deretter bedt om å vurdere hvor godt de ville gjøre det i jobben. Uavhengig om vurderingen var positiv eller negativ stolte de som hadde «god» kroppsholdning mest på at egne vurderinger var riktige.

Kanskje kan denne forskningen forklare noe som skjedde da jeg studerte i England. Carolyn, en av skolens lærere skulle demonstrere hvordan å gi en første time i Alexanderteknikk. En av studentene hadde en venninne som aldri hadde hatt time før og som var villig til å være demonstrasjonsobjekt.
Demonstrasjonen gikk bra, venninnen taklet fint oppgavene og lot seg ikke forstyrre av å bli observert av 12-15 Alexander-studenter. Kort tid etter fikk vi høre at kvinnen når hun kom hjem samme dag hadde bedt sin mann pakke sakene sine og flytte ut.

Hun hadde sikkert lenge vurdert å la mannen ryke og reise, men det er påfallende at det skjedde da hun kom hjem fra sin første alexandertime. Når hun var mer «oppreist» stolte hun kanskje mer på sine egne tanker og følelser.

Jeg skrev «god» i anførselstegn om kroppsholdningen når jeg refererte til forskningen. Det er fordi de rett og slett ba forsøkspersonene rette opp ryggen og skyve brystkassen frem. Jeg vil ikke kalle det god kroppsholdning. Du ville bare bruke for mye spenning, og du ville i beste fall ikke orke å holde posisjonen særlig lenge. Anstrengt kroppholdning er ikke sunt i lengden.

I Alexanderteknikken er vi mer indirekte og mye mer sofistikert. Kroppsholdning og balanse er helt naturlig prosesser og vi behøver ikke gjøre noe spesielt for at det skal fungere. Vi kan derimot gjøre en masse rart som gjør at det ikke fungerer. Derfor fokuserer vi i Alexanderteknikken på å unngå unødvendige spenninger som hemmer kroppsholdningen. Alt du behøver å «gjøre» er å ha et ønske om å være oppreist.

Kroppen er mer intimt knyttet til tankene enn du kanskje er klar over. Kropp og tanke er som sider av samme mynt. Tankene påvirker kroppen. Men det er også slik at kroppen påvirker tankene.
Enda en god grunn til å komme i fysisk balanse.

Body posture affects confidence in your own thoughts
http://researchnews.osu.edu/archive/posture.htm

VG: God holdning gir god selvtillit
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=580468

Kjerne-koordinasjon

Her en dag så jeg et uttrykk jeg likte. Det var «core coordination». Jeg så det på en plakat for Feldenkrais-metoden. Feldenkrais-metoden og Alexanderteknikken er på en måte i slekt med hverandre, kanskje kan vi si søskenbarn, eller tremenninger. Begge metoder er pedagogiske. Moshe Feldenkrais og FM Alexander jobbet med samme problemområde, men angrep problemet fra ulike vinkler. På mange måter utfyller Feldenkraismetoden og Alexanderteknikk hverandre.

Etter litt googling fant jeg ut at «core coordination» handler om det som vanligvis beskrives som «core stability». «Core stability» er tvilsomme greier. Som oftest er det snakk om dype muskler rundt midjen, dvs transversus abdominis, de dypeste magemusklene, og multifidus-muskler i korsryggen. Disse musklene gir oss stabilitet ved tunge løft etc, men vi kan ikke selv styre på noen god måte hvor mye spent disse musklene skal være i forhold til resten av muskelsystemet. Vi kan ikke trene disse musklene direkte.

Det hevdes at «core stability» forhindrer ryggproblemer. Det er en tvilsom påstand. «Core stability»-trening synes å være en unnskyldning for å trene seg til flat mage. Flat mage er helt ok hvis du absolutt må, men treningen bør skje uten å skape ubalanse i systemet. Jeg vil hevde at folk flest allerede har ubalanse i muskelsystemet, en ubalanse mellom musklenes tre oppgaver: balanse, bevegelse og pust. Å trene spesifikke muskler vil bare øke ubalansen.

For mer om «core stability» anbefaler jeg artikkelen det er lenket til nedenfor «Core stability - pure stupidity?»

Når jeg leste ordene «core coordination» tenkte jeg på noe helt annet enn midjen. Hva er kjernen i kroppen? Det er jo ryggsøyla.
Ryggsøyla er en fascinerende struktur. Med tilhørende bindevev, muskler og sansereseptorer er den del av et avansert system. Et system som både bærer vekt og er bevegelig. Alexanderteknikken går ut på å koordinere denne «kjernen» vår, altså «kjerne-koordinasjon».

Hvordan foregår «kjerne-koordinasjon»? Ideelt skjer det av seg selv. Hva gjør små barn for å oppnå «kjerne-koordinasjon»? Ingenting. Det første prinsippet er derfor «non-doing». Som Alexander sa det: «If you can stop doing the wrong thing, the right thing does itself». Med andre ord: slutt å herpe ryggsøyla.

Øverst på ryggsøyla balanserer hodet, i andre enden har du bekkenet, begge deler viktige for «kjerne-koordinasjon». Noe av forskjellen mellom arbeidet til Feldenkrais og Alexander kan kanskje beskrives, hvis vi setter det veldig på spissen, ved at Feldenkrais la vekt på bekkenets rolle, mens Alexander la vekt på hodets rolle. Vi må selvfølgelig ha med begge deler. Men vi må prioritere riktig. I vårt daglige liv er hodet en tanke viktigere enn rompa.

Når jeg herved har provosert eventuelle Feldenkrais-tilhengere vil jeg skynde meg å tilføye at Feldenkrais-instruktører helt sikkert har en god tilnærmingsmåte til «core coordination» og «core stability». Feldenkrais-metoden er en tilnærmingsmåte preget av utforskning, eksperimentering, åpenhet og nysgjerrighet. En mulighet til å gjenoppdage «glemte» nyanser av bevegelser. En proprioseptiv oase i en ensformig bevegelses-ørken.

Lenke til artikkel om «core stability»:
http://www.artofperformance.co.uk/AOP_Art_Core.htm

Å lære av andres feil

Jeg lurer på hvor mange ganger jeg er blitt tatt bilde av eller filmet på vei gjennom Slottsparken. Særlig i august er det fullt av turister og når jeg kommer gående eller syklende på veien gjennom parken står de der i hopetall. På ene siden veien står fotografen, på andre siden objektet. Det er vel for å få litt avstand at de står på hver sin side, men det medfører at vi som er på vei gjennom parken på vei til eller fra jobb ofte kommer i veien.

Noen ganger går jeg opp på plenen, andre ganger forsøker jeg å dukke, andre ganger venter jeg litt. Men noen ganger, det skal jeg innrømme, lar jeg det stå til, kommer meg forbi fortest mulig og tenker de like greit bare kan knipse en gang til hvis de mot formodning ikke skulle like trynet mitt.
Hvorfor skal de på død og liv stå der de står når slottsbakken er så stor?

Men turistene er ikke bare til irritasjon, de er interessante studie-objekter for en Alexanderteknikk-lærer. Her er det noe å lære, og noe å fundere over.

For det første er det påfallende mange fotografer som legger hodet og ryggen bakover for å få riktig avstand til skjermen i stedet for bare å bevege armene. Eller de presser overkroppen sammen for å få hodet lavere, istedet for bare å bøye knærne litt. Hva ville du ha gjort?

Det er akkurat det samme du ser når noen snakker i mobiltelefon. Istedet for bare å løfte mobilen til øret legger de hodet ned mot mobilen. Eller noen skal ta en slurk kaffe og beveger hodet ned mot koppen i stedet for bare å løfte hånda. Mange røykere gjør også noe lignende - truten ned mot sneipen i stedet for sneipen til truten. Konsekvensen er «sjimpanse»-kroppsholdning.

De som har øvelse i observasjon kan legge merke til noe annet også i slottsparken. Ofte kan du se at den som fotograferer eller filmer anspenner nakken. Grunnen til det kan være den sterke sammenhengen mellom syn og hodebalanse. Når vi fikserer blikket har vi lett for å fiksere nakken.

Det er lett å bli stiv i nakken når vi stirrer på en skjerm. Tenk på det der du sitter foran pc'n, eller mac'n. Det er derfor lurt med små knep som å se opp fra skjermen av og til, eller legge merke til ytterkanten av synsfeltet mens du ser på skjermen. Små knep som kan hjelpe til at du ikke strammer nakken.

I Alexanderteknikken er det å «la nakken være fri» en grunnleggende ferdighet. Hva en «fri» nakke virkelig innebærer kan du lettest å få en opplevelse av hvis du kommer og tar en time i Alexanderteknikk. Du behøver ikke å gjøre noe spesielt for å ha en fri nakke. Nakken er «fri» når du ikke strammer den, når du ikke gjør noe unødvendig, når du ikke gjør som turistene jeg ser i slottparken. Du må altså observere deg selv og finne ut når du strammer nakken, og så la være å stramme nakken.

Men det er lettere å se andres feil enn egne, og det er da turister i slottsparken kan komme til nytte. Min hensikt her er altså ikke å kritisere turistene, som for det meste er kortvokste og kommer fra et land langt øst i Asia, men å trekke lærdom fra det jeg observerer. For som det står skrevet er det lettere å se bjelken i sin nestes øye (eller noe sånt), og en fordel å kunne lære av andres feil også, ikke bare egne. Etter å ha funnet feil hos andre er det bare å gå hjem (eller på jobb) og gå i seg selv.

Riktig retning

Jeg trodde ikke det jeg hørte da jeg slo på radioen og Barack Obama var tildelt Nobels fredspris. Så uventet at det nærmest var surrealistisk. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro, og vet det fortsatt ikke. Jeg forstår godt de som ler av tildelingen.

Jeg kan også forstå Nobelkomiteens begrunnelse. Obama har forandret den politiske kursen til USA, og dermed forandret det globale politiske klima. Obama har satt kursen for samarbeid og dialog i motsetning til konfrontasjon. Lite har skjedd, ennå, men konsekvensene av å sette ny politisk kurs skal ikke undervurderes.

I 2004 var jeg i Oxford på en internasjonal kongress for Alexanderteknikken. Walter Carrington, en kjent Alexanderlærer, holdt et av sine siste foredrag. Han snakket om «setting the compass» - å sette kurs, velge retning. Det er avgjørende å vite hvilken vei du skal gå.

I det praktiske liv handler det om å ha en klar forestilling om hva du vil, og ikke vil. Alt i livet avhenger av valg. Du står opp om morgenen fordi du bevisst eller ubevisst har tatt en beslutning om å stå opp. Slik er det med alle bevegelser, og ingen bevegelser du gjør er bare «fysiske», de avhenger av hva du tenker.

Den viktigste retningen i Alexanderteknikken er «opp». Det kan enklest forklares med hensyn til muskelspenninger. Muskler trekker seg sammen når de jobber. For mye muskelspenning betyr at musklene trekker seg for mye sammen. I kroppen din vil det innebære at hodet trekkes ned mot bekkenet og ryggsøyla trykkes sammen.

Å skvise ryggsøyla er ikke bra. Ryggsøyla er kjernen i kroppen og alle bevegelser avhenger av den. Bevegelser blir optimale når ryggsøyla får beholde sin lengde. I Alexanderteknikken unngår vi å «skvise» ryggsøyla ved å gi hodet retningen oppover.

Dette er ikke noe du gjør. Det er bare et ønske. En preventiv mental beskjed. Folk flest er ikke klar over hvor sterk innvirkning tankene har på hvordan de fungerer. helt fysisk og konkret. Når du ikke drar hodet ned vil muskulaturen ha en bedre lengde og ville kunne utføre mer arbeid. Den vil være sterkere. Samtidig som du påvirker muskulaturen til ikke å bli mer spent enn nødvendig.

Det er viktig at du ikke gjør noe fysisk i form av muskelspenning for å å gi retning til hodet. Prøver du for hardt vil du bare stramme musklene og bli stiv. Det er en typisk nybegynnerfeil. I Alexanderteknikken nytter det ikke å prøve hardt. Alexander pleide å si: «Give up trying, but never give up».

Vi har lært på skolen at vi skal prøve alt vi kan og litt til, fordi det er å være flink. Det er en blindvei. Jeg har litt følelsen av at Jagland og Nobelkomiteen har prøvd litt for hardt og vært litt for «flinke». Meningen med det, retningen, er god. Men vil verden gå framover?

Ingenting skjer og alt fungerer

Jeg havnet i en bokhandel her en dag og som vanlig tok jeg en tur innom «alternativhylla». Jeg fant et leksikon om alternative metoder. Der stod det at i Alexanderteknikken var det viktig å finne riktig posisjon for hodet. Etter hvert er jeg blitt ganske vant til slike tullete beskrivelser.

Finner du en «riktig» posisjon for hodet ditt vil du sikkert prøve å holde det der. Holder du på hodet, holder du det fast. Dermed spenner du nakkemusklene og du er på den brede vei til spenningshodepine. Det finnes ingen «riktig» posisjon.

Når du leser om Alexanderteknikken og om alle fantastiske forbedringer som kan skje, får du inntrykk av at det er om å gjøre ting «riktigst» mulig. Men egentlig er Alexanderteknikken helt motsatt. Alexanderteknikken handler ikke om å gjøre noe «riktig», men om å la være å gjøre det unødvendige.

Å prøve å gjøre ting «riktig» er tvertimot det største hinder for å lære teknikken. Det blir som om du kjører bil og mener du har funnet den «riktige» retningen å styre bilen i. Det er «riktig» retning bare til du kommer til første sving.

Prøver du å gjøre ting «riktig» vil du forsøke å gjøre det du tror er rett, det som kjennes riktig for deg. Det vil si - du vil bruke den muskelspenningen du er vant til å bruke. Det kan innebære for mye spenning, men også feil spenning til feil tid. Hvordan kan du vite hva som er «riktig»?

Heldigvis behøver du ikke vite det. Balanse, bevegelse og pust fungerer best når du ikke forstyrrer egenskapene du er født med. Muskler, skjelett, bindevev, nervesystem og sanseorganer fungerer utmerket i utgangspunktet. Er det noe som ikke fungerer er det fordi du gjør noe unødvendig. La være å gjøre det unødvendige og de rette tingene vil skje av seg selv!

I stedet for å prøve å gjøre noe «riktig» må du gi slipp på uvaner. Å gi slipp på uvaner er hva Alexanderteknikken handler om. Noen synes kanskje det høres strengt og kjedelig ut, men ingenting er så fundamentalt befriende. Hvor fri og kreativ kan du være om du blindt og bevisstløs bare reagerer vanemessig?

Barn beveger seg fritt og ledig fordi de ikke har hatt tid til å lære seg så mange uvaner ennå. Å legge av spenninger du har pådratt deg med årene blir som å skru tiden tilbake. Du kan komme til å se yngre ut etter 30 timer med Alexanderteknikk.

Når balansen og bevegelsene dine ikke forstyrres av unødvendige spenninger vil alt som bør skje automatisk, skje av seg selv. Refleksene virker som de skal, og du beveger deg lett. Alexander kalte denne tilstanden for «non-doing». For å komme dit må du for det første avstå fra å ville gjøre noe unødvendig, som for eksempel å ville ha hodet i «riktig» posisjon.

Elisabeth Langford siterer en svensk elev i en av sine bøker, et sitat som gir en god beskrivelse av Alexanderteknikken. Jenta hadde sin første alexandertime og utbrøt: So beautiful - nothing happens and everything works!

Slutt å stange hodet i veggen

Alexanderteknikken er effektiv mot kroniske smerter i korsryggen. Det viser forskning publisert i British Medical Journal i fjor høst. Resultatet var ingen overraskelse. Alexanderteknikken går ut på å endre vanemessige reaksjoner, derfor er det ingen overraskelse at teknikken har effekt på ryggsmerter, spenningshodepine, belastningsskader osv.

Hvis du har vondt et sted kan det være på grunn av sykdom eller skade, men oftest er det resultatet av måten du gjør ting på. Slutt å gjøre det som er skadelig, og du blir bedre. I Alexanderteknikk-terminologi heter det: USE AFFECTS FUNCTIONING. Hvordan du gjør noe påvirker hvordan du fungerer.

Det har vært forsket på Alexanderteknikken siden 1940-tallet, men forskningen har aldri hatt stort omfang. Det viktigste problemet har vært penger. Den såkalte ATEAM-studien publisert i British Medical Journal i fjor var mulig på grunn av 7 millioner kroner fra forskningsrådet til det engelske helsevesen.
Når det gjelder forskning på selve mekanismene for teknikken har problemet vært at vi, i motsetning til hva mange tror, rett og slett ikke har visst så mye om hvordan menneskets balanse fungerer før de siste 15-20 årene.

Filosofen John Dewey var en begeistret tilhenger av Alexanderteknikken og forsøkte på harde livet å få Alexander til å støtte vitenskapelig forskning på teknikken. Alexander så ut til å ha et ambivalent forhold til forskning. På den ene side skrøt han på seg en «vitenskapelig» framgangsmåte, på den andre siden likte han å holde kortene tett til brystet og forsvare eneretten til sine oppdagelser, kanskje av økonomiske årsaker.

Raymond Dart, anatomen som er berømt for å ha oppdaget fortidsmennesket australopithecus, var en annen begeistret tilhenger av Alexanderteknikken. Med sin innsikt i anatomi var Alexanderteknikken for ham innlysende. Den gjorde naturlig funksjon mulig.

Når Alexanderteknikk-lærere spurte ham om forskning på Alexanderteknikk svarte Dart: nei, forskning er ikke nødvendig, sett igang å undervise teknikken dere! Han mente det som skjedde i hver eneste time var bevis nok i seg selv.

Jeg er en nerd når det gjelder forskning, og er skeptisk til å tro på noe som helst før det er vitenskapelig bevist. Jeg ser fram til at ny forskning på bevissthet, balanse og bevegelseskontroll kan gi vitenskapelige forklaringer på mekanismene i Alexanderteknikken. Kanskje kan det hjelpe oss til å bli bedre Alexanderlærere.

Men jeg forstår godt hva Dart mente, jeg bruker jo teknikken selv hele tiden, og jeg ser stadig vekk endringer hos elever. Jeg ser er at avlæring av uvaner kan ha dramatisk helsemessig effekt. Forklaringen er enkel: USE AFFECTS FUNCTIONING. «Bruk påvirker funksjon», det må sies å være et aksiom, en sannhet i seg selv.

Det er en sannhet som pålegger oss stort ansvar for egen tilstand. Men det innebærer også at vi har store muligheter for å gjøre forbedringer på egenhånd. Alexanderteknikken er et godt hjelpemiddel på veien.

Det er ingen lettvint løsning. Utfordringen er å bli bevisst egne uvaner, noe de færreste liker, men premien for innsatsen er stor. Slutt å gjøre det som er skadelig, og du blir bedre. Eller for å sette det på spissen:
Hvis du har vondt i hodet, slutt å stange hodet i veggen!

Verdens verste eventyr

Å løpe er som å sveve. Når det går bra, er det som å sveve. For meg som er en «Alexander junkie» er Alexanderteknikken med i alt jeg gjør, men særlig når jeg løper. Det er Alexanderteknikken som gjør at jeg får «lift off» og løper lettere.

De aller fleste har ingen anelse om hvor viktig god løpeteknikk er, og de aner ikke hva de selv gjør. De bare lunter avgårde i joggetempo mens hele kroppen sagger. Det ser tungt ut, og det ER tungt. Dårlig kroppsbruk viser seg når du beveger deg, når du går helt vanlig. Men når du løper blir det enda tydeligere. Det gjør at store gateløp er for meg en lidelse å se på. På søndag er det Oslo Maraton. Løypa går forbi i nærheten av der jeg bor, og jeg regner med å bli uskyldig vitne til en massemønstring i dårlig kroppsbruk.

De som virkelig KAN løpe er det en nytelse å studere. Vakkert, vakkert som hester og antiloper. Den dagen Holmenkollstafetten gikk i vår ruslet jeg gjennom Slottsparken på vei til kontoret. Der så jeg ei gruppe afrikanske jenter varme opp til løpet. De bidro sikkert til «vårens vakreste eventyr».

Kontrasten blir desto sterkere til de som sliter med å løpe. De piner seg selv. Det er så usunt. I Alexanderteknikken har vi det meget betegnende uttrykket «misuse», «misbruk» på godt norsk. Å bruke kroppen på en uhensiktsmessig måte er direkte usunt, i lengden skadelig. De kunne like gjerne pisket seg selv i gatene. Er det noe rart jeg snur meg bort? Ikke det at jeg er noen utpreget elegant løper selv, eller noe teknisk vidunder, men jeg driver da i alle fall ikke med selvskading.

Det tragiske er at det skal så lite til for å gjøre en forandring. En smule mer bevissthet og det å løpe hadde blitt mye lettere, mer behagelig, komfortabelt. Ikke nødvendigvis vakkert, men mindre vondt å se på. Fem timer i Alexanderteknikk kan gi en gjennomsnittlig joggende selvplager ny bevissthet, tjue timer et nytt og bedre liv.

Krabb deg sunn

På fredag hadde NRK en artikkel på sine nettsider med overskriften «Kinesarar krabbar seg i form». Etter å ha undersøkt saken viste det seg at nrk-journalisten har misforstått opplegget. Det den 72 år gamle kinesiske snekkeren begynte med var å etterligne dyrs bevegelser, noe som allerede gjøres i kinesisk kampsport.

Blant bevegelsene den pensjonerte snekkeren bruker er å gå som en sjimpanse, altså ikke å krabbe på knærne som vi mennesker gjør. Antagelig har våre direkte forfedre aldri beveget seg som sjimpanser. Vi har aldri gått på knokene. De siste teorier går nå ut på at mennesket klatret ned fra trærne og beveget seg videre til neste tre i oppreist stilling. Det er mulig sjimpanse-gange har fordeler som vanlig krabbing ikke har. Siden føttene er i bakken brukes beina på en måte som ligner mer på hvordan vi bruker dem ellers. Bevegelsene kan derfor være mer relevante for oss voksne mennesker enn vanlig krabbing.

Ei helsesøster har en veldig fin kommentar under artikkelen:
«Krabbing er stimulering av diagonaler og rotasjoner. Krabbing stimulerer kobling mellom de ulike delene av hjernen. Høyre og venstre hjernehalvdel, samt hjernestammen og limbus. Som helsesøster er krabbing en av de viktigste oppgavene, motorisk, vi har overfor barn som utvikler fra liggende til oppreist. Prøv å krabbe 7 minutter, hver dag(7 dager) i 7 uker og kjenn etter hva som skjer.»

Godt forslag. Hvis du er uvant med å krabbe kan du gjøre det enklere til å begynne med. Du kan stå på alle fire og la kroppen svaie litt fram og tilbake, eller fra side til side, eller du kan gjøre små sirkelbevegelser. I krabbestilling må nakkemusklene jobbe mer, så tenk Alexander- «retningene». Tillat hodet å slippe vekk fra bekken og bekken vekk fra hodet, og la hendene slippe ned i underlaget.

Jeg bruker krabbing som aktivitet når jeg underviser Alexanderteknikk. Det er særlig for å forklare bruk av hendene. Når du står, stimuleres reflekser av kroppsvekten på føttene slik at det er lett å stå. Du har lignende reflekser i hendene. Disse refleksene stimuleres når du krabber. Du bærer hele ryggen. Du får «lengde og bredde» i ryggen og effektiv bruk av armene.

Forskning har vist at hos mennesker med problemer i armene mangler nødvendig, refleksstyrt spenning i skuldrene. Lokal behandling av problemet i armene, eller øvelser for å trene skuldre spesifikt, er bortkastet i så tilfelle. Det som behøves er bedre koordinert muskelaktivitet. Krabbing kan være en god hjelp i den prosessen.

NRK har fått en professor i idrettsmedisin til å uttale seg om kineserens treningsprogram. Han påpeker at langrenn, svømming og roing har samme effekt. Han har rett i at det er elementer av krabbing i de aktivitetene. Noe av den positive effekten Alexanderteknikk har på aktiviteter som langrenn, svømming og roing, er nettopp via å frigjøre og stimulere reflekser. Kanskje kan vi si det blir mer «krabbe-koordinasjon» i bevegelsene?

Lenker til NRK-artikkelen og lenke til samme sak hos Los Angeles Times:
http://nrk.no/programmer/tv/puls/1.6781627
http://www.latimes.com/news/nationworld/world/la-fg-china-animalwalk18-2009sep18,0,4808360.story

Hjerterom

Alexanderteknikken kan være til stor hjelp ved rehabilitering etter hjerteoperasjon. En kollega av meg fikk for et par år siden hjerteproblemer og måtte ha en by-passoperasjon. Det er et massivt inngrep. Brystbeinet skjæres opp for å komme inn til hjertet. Etterpå er det smertefullt både å puste og bevege seg. Min kollega delte rom med en førti-åring som hadde hatt samme operasjon. Han måtte ha hjelp for å komme ut av sengen etter operasjonen. Min kollega, erfaren som han er med teknikken, klarte seg på egen hånd, og dét enda han var over seksti!

Min kollega var sjokkert over hvordan de andre hjerteopererte kollapset etter operasjonen. Det er jo ikke så rart at de synker sammen. Smertene er store før brystbeinet er tilhelet, men å få en dårlig kroppsholdning er uheldig for pust og hjertefunksjon. Hvor mye bedre situasjon hadde ikke pasientene vært i om de FØR operasjonen hadde lært seg noe Alexanderteknikk! Problemet er jo at de aller fleste har en elendig kroppsholdning allerede før de blir operert, noe som altså virker negativt inn på hjerte- og lungefunksjon.

Det finnes historier om at Alexanderteknikken har kurert angina, såkalt «anekdotisk bevis». Ett eksempel er forfatteren George Bernhard Shaw. Han hadde angina og var over åtti når han hadde sin første time i Alexanderteknikk hos Alexander selv. Anginaen forsvant. Det kan være Shaw ikke hadde angina, men feilte noe annet, men uansett virker det som at det å bli mer oppreist var alt som skulle til for å gi bedring. Shaw mente selv at Alexander hadde gitt ham flere år ekstra å leve. Han ble 94.

Har du noe valg?

Du har sikkert lagt merke til det: snart er det stortingsvalg. Har du bestemt deg for hvem du skal stemme på? Kanskje du har bestemt deg for lenge siden? Kanskje du bare stemmer det du pleier å stemme? Kanskje du er dritt lei hele valget allerede og lurer på hva stortingsvalget har med Alexanderteknikken å gjøre?

Hva er det nå Alexanderteknikken IKKE er relevant i forhold til, spør nå jeg.

For det første handler Alexanderteknikken om det å ha valg, om det å ha muligheten til å velge. Tenk om vi hadde hatt diktatur? Da slapp vi valgsirkuset, men måtte pent tatt alt som det kom. Demokrati gir oss muligheten til å påvirke. Slik er det med Alexanderteknikken også. Å lære Alexanderteknikk er en slags innføring av demokrati på det individuelle plan.

Når du beveger deg som du pleier, følger du dine vaner, det går automatisk. Slik må det være. Måtte vi tenke over hver lille bevegelse kunne vi knapt gjort annet enn helt enkle ting. Men vi har uvaner også, og de vil vi gjerne bli kvitt. Uvaner fører oss i retninger vi egentlig ikke vil. Å la seg styre av uvaner er som å leve under diktatur.

Alexanderteknikken går ut på å kunne stoppe opp, la være å reagere (inhibition), for så å kunne velge hva vi heller vil gjøre (direction). Alexanderteknikken lar oss få valgmuligheten. På samme måte som ved et stortingsvalg handler det ikke om å velge i detalj, det tar kroppens reflekssystemer seg av. Vi velger i hvilken retning vi vil gå.

Det enkleste er selvfølgelig å gjøre det vi alltid har gjort, og stemme slik vi alltid har gjort. Det vante føles godt, trygt og riktig. Slik er det med muskelspenninger også. Også de spenningene vi går og holder på som er helt unødvendige. De føles riktige og nødvendige. Eller enda verre - vi er ikke klar over at vi har dem.

Å kunne ta nye valg krever at vi blir oppmerksomme på situasjonen, at vi blir mer bevisste. Oppvåkning og økt bevissthet kreves også for at en stat skal gå fra å være diktatur til å bli et demokrati. Undervisning i Alexanderteknikk er hjelp til demokratiseringsprosessen, hjelp til å bli klar over situasjonen, hjelp til å bli kvitt tyranniet av unødvendige muskelspenninger.

Lever du under diktatur og har lyst på litt demokrati?
Velg Alexanderteknikken!

Høy, mørk og pen

Jeg er under gjennomsnittlig høy, sånn omtrent 170. Det merker jeg godt når jeg står i kø f.eks, jeg har ikke særlig utsikt. I England var det annerledes. Der var alle litt lavere og mer på min høyde. Det var ganske påfallende.

En ting er å stå i kø, verre er det når du kommer inn på kinoen, eller i konsert- eller teatersalen, og havner bak en av de der skyskraperne. Å nei, tenker du, her blir det ikke mye å se. Men lykken kommer til den som venter. For hva skjer? Etter få minutter vil den lange synke ned i sin yndlingsposisjon og kysten er klar og sikten fri.

Jeg har opplevd det gang på gang etter at jeg begynte med Alexanderteknikken. Jeg har ingen problem med å sitte oppreist, mens de fleste andre synker sammen etter kort tid. Det er i alle fall en stor praktisk fordel på kino.

Mange som er lave av vekst prøver å virke høyere enn de er. Ofte legger de hodet bakover i en slags «giv akt»-stilling. Fordi øynene skifter posisjon får du en subjektiv opplevelse av å være høyere.

I Alexanderteknikken lar vi hodet slippe «fram og opp». Dette blir veldig ofte misforstått i begynnelsen og eleven vil enten dra hodet bakover i «giv akt»-stilling, eller forsøke å dytte hodet oppover. I begge tilfeller brukes muskler, nakken strammes og hodet blir dradd nedover.

Men klarer du å slippe tak i unødvendig spenning, vil hodet få retningen oppover. Muskelspenning presser kroppen sammen. Om du slipper opp noe av spenningen vil kroppen utvide seg. Dette er en ørliten tendens, ofte så lite at det knapt kan måles, men den er der. På lengre sikt kan det gi målbart utslag. Veldig mange som begynner med Alexanderteknikken opplever etter noen måneder at de er blitt en centimeter høyere. De er forsåvidt ikke høyere, de er bare blitt mindre korte. De har sluttet å synke sammen, eller trykke seg sammen.

Jeg har opplevd det samme selv. Jeg har en tvillingbror som alltid var høyere enn meg. Etter at jeg tok Alexanderlærer-utdannelsen i England var jeg blitt like høy. Høy, mørk og pen, som jeg pleier å si.

VM i friidrett

Nå er VM i friidrett over. Det var mye å se på for en sportsinteressert Alexanderlærer. (Sportsidiot?)
Det som er mest i øynefallende, som alle kan se, er forskjellen på løperne. De som vinner har god teknikk, viser «god bruk» som vi sier det i Alexanderteknikken. De er oppreist og i balanse, det som på engelsk kan beskrives som «poise». Og de beholder denne dynamikken i kroppen selv når de nærmer seg mål og tempoet øker. Løperne som kommer sist har flere uvaner. Nakke og skuldre er stivere, hodet ofte dradd bakover, og når de forsøker å øke tempoet, eller de blir slitne, så blir spenningene bare enda tydeligere.

Det er mest utfordrende å studere tekniske øvelser som høyde, lengde og kast. Det krever et trent øye å observere kraftutfoldelsen i et kort øyeblikk. I tv-sendinger har vi heldigvis reprise i sakte film som kan bekrefte observasjonen. I sakte film kan alle se hvordan krefter noen ganger går i feil retning og hvordan bevegelse stoppes unødvendig. Igjen er det unødvendig spenninger som spiller inn, noe som er der som ikke skulle være der.
Avspenning er ikke løsningen. Det nytter ikke å «slappe av». Det handler om å la være å spenne. Og det er noe helt annet.

Kanskje aller mest interessant var det å se på ti- og syv-kjemperne. Siden de ikke er spesialister i noen bestemt gren og ikke har så finslepen teknikk, viste de et stort repertoar av det vi Alexanderlærere kaller «misbruk». Uhensiktsmessig bruk av krefter. Det viser seg naturlig nok tydeligst på den avsluttende 1500-meteren. Den er drepende. Utøverne er dødsslitne og har vondt i hele kroppen, og det synes. Men det var likevel overraskende hvor dårlig løpeteknikk mange hadde. Det er jo snakk om mer eller mindre profesjonelle dette.

Innsatsen var det ingenting å klage på, men hva med fokus på arbeidsoppgaver? («Means-whereby» som Alexander ville sagt det).Den norske deltageren var et godt eksempel. Enorm innsats, men rom for tekniske forbedringer. Typiske tendenser er spenning som drar tyngdepunktet forover (vi faller jo den veien, ingen vits å bruke krefter), og ikke minst hodet som vinglet fra side til side. Å la hodet vingle er veldig lite hensiktsmessig da det veier over fire kilo og forstyrrer balansen. I Alexanderteknikken snakker vi om å «la nakken være fri», men det betyr ikke at hodet skal dingle. «Fri nakke» betyr først og fremst å la være å presse hodet ned.

Men hva er nå vitsen med å henge seg opp i slike detaljer, tenker du kanskje? Det opplagte svaret er forbedring av idrettsprestasjoner, og i dagens idrett betyr det penger, masse penger.
Men det er en annen grunn som er viktigere: Du ser de samme typer unødvendige spenninger og uhensiktsmessig kraftbruk i alle slags dagligdagse bevegelser. Forbedring hos folk flest ville gitt store helsegevinster.

Ja, og så gir alt dette en sportsinteressert Alexanderlærer en unnskyldning for å glo.

Stive ankler

I dag var det igjen sol, i alle fall for en stund. Sommeren er ikke helt over ennå.

Sommeren er tiden for stive ankler. Tiden da stive ankler synes. Bare legger og sandaler. Og stive ankler. Er det noe rart vi trenger sko med demping i sålene når anklene ikke fungerer? Hvordan kan foten være fri til å møte bakken når spenninger stiver av anklene allerede når foten kommer OPP fra bakken?

Men det er ikke anklenes skyld heller. Det er et globalt problem. Nakken er stiv. Hodet balanserer ikke. Ryggen er statisk. Hoftene funker ikke. Spenningene i beina roterer leggene. Alt gjøres for å tilpasse seg situasjonen. Og situasjonen tilsier hard jobbing for anklene for å redde i alle fall noe i det brutale møtet med bakken.

Vi forsøker å løse problemet med polstring i skoene og innlegssåler av ulike slag. Skal vi ikke like gjerne skaffe oss rullestol med det samme? Det er jo ikke sko som er problemet. Jeg tror ikke en gang det er det harde underlaget. Det er et større problem at alt er så fordømt flatt. Litt variasjon hadde vært et friskt pust og salig lindring for organismen.

Masai-sko? Joda, en klar forbedring. En genial oppfinnelse som kan gi liv i skrotten. Men «naturlig»? Jeg skal skrive mer om Masai-sko ved en annen anledning.

Det største problemet er at balansen ikke fungerer som den skal. Balansen er død og kroppen er stiv. Balansen dør når du stivner.

Så la vær å bli så anspent. Det er løsningen. Det er ikke verre enn det.
Ikke mulig? Vel, det er jo lettere å begynne med noe enn å slutte med noe.

Men det er mulig. Med Alexanderteknikken er det mulig. Den er det lett å begynne med.

Stavgang

I juni ble resultater fra forskning på stavgang presentert på nettstedet forskning.no (lenke nederst). I forsøk som er gjort bruker forsøkspersoner gjerne 20 prosent mer energi når de går med staver sammenlignet med det å gå uten, selv om hastigheten er den samme. Konklusjonen må være at stavgang ikke er energiøkonomisk. Skal du gå langt bør du la være å gå med staver.
Jeg har et veldig ambivalent syn på stavgang. Det er flere gode grunner til å drive med stavgang, eller Nordic Walking som det heter, men det er kanskje like mange grunner til å la være.

For å ta det positive først:
De fleste i vårt samfunn gjør lite tungt arbeid med armene. De store musklene i armene får for lite trening. Samtidig har de små musklene i fingre og hender mer enn nok å gjøre, særlig ved pc-jobbing. Denne ubalansen er usunn og kan medvirke til problemer som musearm osv. Stavgang kan derfor gi god komplementær aktivitet til armer og skuldre.

Stavgang er i seg selv ikke «naturlig», men det forsterker diagonalbevegelsen du har når du går. Det ligner litt på å krabbe. Fordi stavgang kan forsterke diagonalmønsteret for armer og bein er stavgang et veldig godt alternativ til løping for de som av ulike grunner ikke er i stand til å løpe. Dette blir fremhevet i artikkelen på forskning.no og er det viktigste argumentet til fordel for Nordic Walking.
Jeg kan også se en fordel med staver i veldig kupert terreng der du må over bekker o.l. eller hvor det er veldig bratt. For enkelte som har problemer i skuldrene kan stavgang virke positivt inn på tilstanden. Stavgang kan gi det lille som er sunt og nødvendig av bevegelse. Men dette gjelder ikke alle. Andre kan oppleve forverring.

Forskningsartikkelen jeg nevnte handler om stavgang som fysisk trening, men veldig mange bruker stavene ved vanlig gange, særlig gjelder dette eldre mennesker. Det kan få negative konsekvenser.

I boken «Balansekoden» (som jeg herved anbefaler på det varmeste) forteller forfatterne om en eldre kvinne som begynner å gå med staver. En dag hun tilfeldigvis ikke hadde staver opplevde hun å ikke lenger kunne gå trygt over svabergene der hun pleide å gå. Hennes balanseevne var blitt svekket.

Balansesansen din trenger utfordring. Use it or loose it! Staver kan frata balanseprosessen nødvendig utfordring. Stavene kan gi trygghetsfølelse, men mestring kommer bare ved å utfordre grensene. Svekkelse av balansen har alvorlig negative ringvirkninger, så være obs på faren ved å bli avhengig av hjelpemidler. Noen mennesker bruker staver for nødvendig avlastning av ledd. Det kan diskuteres om de moderne stavene er godt egnet til dette. Jeg skal gå nærmere inn på det praktiske rundt bruk av stokk og krykker i et annet blogginnlegg.

De aller fleste jeg ser gå med staver har tydelige tegn på unødvendig muskelspenning. De synes å tro at jo mer krefter de bruker jo bedre er det. Det er feil. Unødvendig spenning er alltid negativt. Du øver inn uvaner som du får svi for senere. Det er i alle fall noe å tenke på for idrettsutøvere som alltid må fokusere på optimal bruk av krefter.

En nyttig effekt ved bruk av staver er det som kalles «quadrilateral overføring», dvs at bevegelsene i armer stimulerer bevegelsene i beina. Du kan oppleve det når du løper og øker frekvensen på armbevegelsene, beina vil følge med. Ved vanlig gange skjer noe av det samme, og ved bruk av staver forsterkes effekten fordi armbevegelsene bli større.

Jeg ser mange som virker hemmet i bevegelsene og bare går og dunker stavene i bakken. Kanskje de like gjerne kunne gått uten? Om bevegelsene er frie er det naturlig at steglengden blir noe lengre. Det øker også treningseffekten av stavgang.

På forskning.no. er det en video der kan du se Ingri Kristiansen demonstrere en teknikk som minner om klassisk stil i langrenn. Hun langer ordentlig ut. På den måten bruker hun opptil 70 prosent mer energi enn om hun gikk normalt i samme tempo.

Effektiv trening altså. Men, det er et lite men her, er hensikten alltid å bruke mest mulig energi? Hva med kvalitet? Kanskje forsøkspersonene ved hjelp av Alexanderteknikken hadde brukt bare 60 prosent mer energi fordi bevegelseskvaliteten hadde blitt bedre?

For eksempel virker det som om Kristiansen til tider har mer muskelspenning enn nødvendig mellom hode og bekken. Kanskje det er rom for forbedring? God teknikk må innbefatte koordinering av hode-ryggsøyle-bekken. Eller rettere sagt - den må basere seg på det! Hode-ryggsøyle-bekken er kjernen av kroppen.

Når det er sagt vil jeg anbefale alle som bruker stavgang som treningsform å investere i et kurs med Kristiansen eller andre for å få gode tips. Og så kan du ta timer i Alexanderteknikk for å kunne gjøre det enda bedre.Lenke til artikkel:

http://www.forskning.no/artikler/2009/juni/222920

Hender - kroppens speil

Jeg var på et større familietreff i sommer. Veldig koselig å treffe så mange hyggelige mennesker. Men også interessant for meg som Alexanderteknikk-lærer. Når jeg håndhilste på så mange mennesker slo det meg hvor mye et håndtrykk kan fortelle.

Erfaringen som Alexanderteknikk-lærer har gitt meg en følsomhet som gjør det å ta noen i hånden til en helt ny opplevelse. Alexanderlærere er beryktet for å være ganske slappe i håndtaket, kanskje på grunn av følsomheten har vi tendens til å være noe forsiktige. Men uavhengig om håndtrykket er sterkt eller svakt, forsiktig eller kraftig, kan håndtrykket, kontakten med en annen persons muskelsystem, fortelle ganske mye om tilstanden i muskelsystemet. Hånden speiler muskelspenningene i kroppen, som øynene sies å speile 'sjelen'.

Et håndtrykk varer vanligvis så kort at det ikke er mye tid å vurdere på. Når du danser med noen har du mye bedre tid. På slektstreffet danset vi polonese og vals. I hver dans var det bytte av partner, noe som gav anledning til å være i kontakt med mange ulike par hender i rask rekkefølge. Det er særlig tre ting du kan legge merke til. Lettest å merke er om leddene i armene er stive. Du kan også få et inntrykk av tilstanden i ryggen og ikke minst hvor god kontakt vedkommende har med bakken. Følsomheten for å registrere dette er avhengig av at du ikke spenner i din egen kropp.

For ikke lenge siden hadde jeg en annen opplevelse av hender. En dag jeg stod på postkontoret kom noen og la ei hånd på nakken min. Du skulle forvente at det var en ubehagelig opplevelse, men det var det ikke, og jeg ble ikke overrasket når jeg snudde meg og så at det var min Alexander-kollega Nigel. Jeg la også merke til at jeg ubevisst hadde ventet å se en høyere person. Nigel er ganske liten av vekst, men hans åpne myke hånd gav meg assiasjoner til noen større. Nigel skulle for spøk bare «sjekke om nakken var fri».

Til slutt ei historie fra slekta som også handler om hender. Min bestemor og hennes søstre vokste opp på den lille øya Bjørnsund utenfor Molde. Det er egentlig to øyer, Søndre og Nordre, og min bestemor kom fra Nordre.
En dag kom de med båten og ble hjulpet i land. Ei av søstrene var av den lubne typen og fikk en noe dristig dytt i baken av en mann. De snakket om det etterpå. «Han va frå Søndre», sa de til henne. Hun svarte: «Ja, I kjende det på handlagja»

Det er utrolig hva hender kan fortelle.

Knær forover

Nå er ferien over og bare minnene er tilbake. Kanskje på sin plass å mimre litt?

I tenårene hadde jeg sommerjobb i parkvesenet i Molde. En sommer gravde jeg på kirkegården i tre uker i strekk og fikk vondt i knærne. Om og om igjen tråkket jeg spaden ned med foten, la all vekt på for å få spaden nedi og landet deretter tungt tilbake på andre foten. Kneet på beinet jeg landet på ble etterhvert ømt. Da skiftet jeg over til motsatt bein, og snart hadde jeg vondt i begge knær.

Siden den gang har jeg hatt tendens til å få vondt i knærne, særlig hvis jeg løper og ikke har gjort det på en stund. Hvis jeg tar det litt forsiktig til å begynne med vil knærne «gå seg til». Muskler og bindevev blir sterkere ved aktivitet og vil støtte opp kneet. I den prosessen er hjelpen fra Alexanderteknikken svært verdifull.

Når jeg studerte i England dro jeg til Kreta sammen med en kamerat. Vi dro til Samariakløften, en 16 km lang trang dal som er en turistattraksjon på vestre Kreta. På det trangeste er dalen en ca 4 meter bred ravine. Turen begynner i fjellene 1200 meter over havet og går nedover fjellsiden i en bratt sti som kalles Xyloskalo, tretrappen. Deretter er det 14 kilometer til kysten der returen går med båt.
Et par kilometer med bratt nedoverbakke + 3 timers marsj er ikke det man har mest lyst til å møte når man har knær som kan krangle. men det gikk helt strålende. Jeg var forberedt mentalt og brukte Alexanderteknikk «directions» for knærne.

Unødvendige muskelspenninger i beina gjør at musklene trekker knærne inn mot bekkenet. En «preventiv ordre» blir derfor å slippe knærne forover vekk fra bekkenet. Hvis det også innbefatter at øverste ende av leggbeinet, tibia, faller forover, vil det hjelpe til at sener og bindevev holdes relativt stramme samtidig som musklene har optimal tonus. Kneet vil da bli mer stabilt.
Det er altså til en viss grad mulig å bruke en mental ide til å organisere kreftene i og rundt kneet på en slik måte at bruk av støttebandasje blir unødvendig. Bruk av støttebandasjer er ofte smart, men hvis de brukes over lengre tid vil muskler og sener som egentlig skal gjøre jobben ikke få den utfordringen de trenger for å holde seg i form. Opptrening etter kneskader vil da ta lengre tid.

Min venn og jeg kom trygt fram til kysten og rakk båten videre. Uten smerter, uten blemmer, og heller ikke solbrente siden vi for sikkerhets skyld hadde klint oss inn med solkrem faktor 30. Vi var bleke som lik av all solkremen. Noe som bringer tankene tilbake til kirkegården.
Nå skal det sies at det ikke var graver jeg gravde som sommerjobb, det var kantene på stiene rundt om på kirkegården. Men det var hard motstand mot spaden og en tung jobb. En annen jobb jeg hadde var å ta vekk overflødig jord fra nye graver etter noen uker. Da hendte det rett som det var at spaden kom opp med et gammelt lårbein eller kanskje biter av en hodeskalle. Jeg begynte å kjenne igjen forskjellige deler. Kanskje det var da jeg begynte å bli interessert i anatomi, en interesse som bare har blitt sterkere med årene. Men jeg foretrekker levende mennesker.

Føtter

Alle som er anspent er også anspent i føttene. Spenning gir stivhet, en stiv kropp balanserer dårligere og føtter, ankler og legger får unødvendig mer arbeid. I tillegg er det vanlig at folk i god tro gjør mye unødvendig med føttene. Svært mange har fått instruksjon av fysioterapeuter eller andre om å «bruke tærne aktivt» eller å «rulle med foten» når de går.

Instruksjonen er godt ment. Det terapeutene ser er ofte føtter som ikke jobber godt fordi tærne peker ut til siden når personen går. Årsaken er spenninger i resten av beinet og kroppen. Studerer du musklene i kroppen kan du finne at mange av dem følger et spiralmønster. En dobbeltspiral ifølge anatomen Raymond Dart. Unødvendig spenninger fører derfor ikke bare til sammenpressing, men også rotasjon av kroppsdelene. Ganske vanlig resultat er at foten blir rotert utover.

Den eneste gode løsningen er avlæring av unødvendige spenninger slik at hele beinet kan de-rotere. Å forsøke å tvinge foten tilbake til «riktig» posisjon gir bare mer unødvendig spenning.

Her en dag ba jeg en sanger tenke på føttene sine når han stod. Med ei hånd på ryggen hans kunne kjenne at han umiddelbart strammet i føttene. Spennning i beina kan alltid merkes i korsryggen. «Hva gjorde du nå?» lurte jeg på. Jo, han forklarte at han hadde lært hvordan han skulle stå av en sanglærer og rettet på føttenes posisjon.

Sanglærerens instruksjon var helt sikkert godt ment, og føttene kom sikkert i en posisjon som gav sangeren mer stabilitet. Men hva skjedde på veien? Helt tydelig at instruksjonen gav opphav til nye unødvendige spenninger. Slik er det ofte når vi tenker på kroppsbruk i form av posisjoner. Unødvendig fiksering er nærmest garantert.

Løsningen for sangeren var å bli bedre kjent med leddene i beina. Når hofter, knær og ankler er frie er skjelett, sener og muskler innrettet slik at føttene vil kunne fungere best mulig. Friere føtter betyr mer sensitive føtter, som betyr bedre balanse, og som betyr friere bevegelser, friere pust og en friere stemme.

Formi

Formi, formidlingsenheten for muskel- og skjelettlidelser ved Ullevål universitetssykehus, har lagt ut en artikkel om Alexanderteknikken på sine nettsider. Det er et stort fremskritt at de i det hele tatt nevner teknikken. Bakgrunnen for artikkelen er publiseringen av forskning på Alexanderteknikk og ryggsmerter i British Medical Journal i fjor høst.

Det er gledelig at Formi klarer å unngå de verste bommertene i sin beskrivelse. De skriver at «holdningsinstruksjon» er sentralt i teknikken. Det er en sannhet med modifikasjoner. Vi forsøker å få mennesker til å «holde» minst mulig. Hadde Alexanderteknikken bare handlet om kroppsholdning hadde jeg ikke giddet å holde på med det i snart 20 år.

I ingressen heter det: «Er Alexanderteknikk bedre enn annen trening ved langvarige korsryggsmerter?». Mange sier for enkelthets skyld at Alexanderteknikken er en «form for trening», men det korrekte er at det er en form for ferdighet. Du kan bruke Alexanderteknikken mens du gjør hva som helst av trening, unngå unødvendig spenning og dermed trene på en sunnere måte.

Formi referer til det anerkjente tidsskriftet «The Back Letter» som kom med en kritisk gjennomgang av forskningen. De peker på flere svakheter og at dette bare er en enkelt studie. Flere forsøk må gjøres for å verifisere resultatene.

Konklusjonen til Formi er at Alexanderteknikken er like effektiv som «andre former for manuell behandling». Det har de selvfølgelig helt rett i, bortsett fra at Alexanderteknikken ikke er behandling. Ett viktig aspekt kommer ikke fram her. Formi har ikke fått med seg at forskningsopplegget var lagt opp for å kunne avgjøre om de som tok timer i Alexanderteknikk faktisk lærte noe som hadde effekt over tid.

Personene i undersøkelsen ble fulgt opp etter ett år. Ett år er relativt kort tid. Det hadde vært svært interessant å kunne følge noen over flere år. Går du til manuell-terapi blir du fikset der og da, men hva skjer etter fem år, eller ti år? Det har en helt annen verdi å lære ferdigheter du har for livet sammenlignet med behandling med kortsiktig virkning.

Vi alexanderlærere må spørre oss selv om vi i vår presentasjon av ryggundersøkelsen har klart å fokusere nok på det pedagogiske aspektet. Hele poenget med Alexanderteknikken er å øke individuell mestring. Skal vi redusere muskel-skjelett-lidelser i Norge er det helt nødvendig å få flest mulig ut av pasientrollen og over i en praktisk mestrings-fase. Alexanderteknikken er det perfekte verktøy til den jobben.

Les artikkelen fra Formi her:

http://www.formi.no/index.php/pasienter/mer/alexanderteknikk

Monkey business

I radioprogrammet «ukeslutt» på lørdag var det innslag fra en kristen menighet hvor de harselerte over evolusjonsteorien. - I can't see much 'apeness' here, sa predikanten. Menigheten lo. Av uvitenhet selvfølgelig. Du behøver ikke bruke mye tid på å studere anatomien til mennesker og aper før du ser likhetene. Den kristne menigheten fornektet sitt opphav. Satt på spissen kunne vi sagt de bryter bibelens bud om å hedre sin mor og sin far.

I vår kultur ser det ut til at vi fornekter vår biologiske arv ved ikke å ta hensyn til vår nedarvede struktur. Dette er noe vi lærer. Små barn har ikke lært det ennå. De beveger seg fremdeles fritt. Se små barn når de bøyer seg ned, eller setter seg på huk. De bruker de store leddene i beina og lar ryggen og nakken være fri. Sammenlign det med en voksen som lar beina være stive og skviser ryggsøyla i et forsøk på å komme ned.

Å være i en delvis nedbøyd stilling, med knærne bøyd og ryggen rett, var en av posisjonene Alexander kalte for «position of mechanical advantage». Dette er posisjoner som lettere kan gi god balanse mellom muskelspenning og muskellengde. «Position of mechanical advantage» er så langt og vanskelig uttrykk at Alexanders studenter for korthets skyld kalte det å bøye seg ned for «monkey». Det kan se litt apekatt ut. Men «monkey» kan være alt fra å bøye knærne bare litt, til å gå helt ned på huk, og er altså ikke en fiksert posisjon.

Det er sjelden noen er i stand til å gjøre en god «monkey» hvis de ikke har hatt timer i Alexanderteknikk tidligere. Selv barn i ti-årsalderen kan ha problemer. Det er alvorlig fordi det innebærer at grunnleggende organisering av muskelskjelett-systemet ikke fungerer. Vi er primater og «monkey» burde være en selvfølge.

«Monkey» er en dynamisk posisjon som er del av mange bevegelser. Bare tenk på hvor ofte du har behov for å bøye deg ned i løpet av en dag. Du ville ikke komme langt uten hofteledd, knær og ankler. Tenk også over de helsemessige konsekvensene. Om du hver gang du må bøye deg ned ender opp med å stivne og forstyrre din egen balanse, dyrker du dine uvaner og investerer i skadelig spenning. Hvis du gjør gode «monkeys» derimot, vil du holde deg ung lengre.

Det er sunt i seg selv å ha stort repertoar av bevegelser. Å ha ulike varianter av «monkey» på repertoaret gjør for eksempel husarbeid mye lettere. I vårt samtfunn er det nesten bare i sport du ser noen gjøre «monkey». Vi sitter ikke en gang på huk når vi går på do. Det er egentlig ganske perverst. Nei, vi skal hedre våre forfedre og formødre, bruke «monkey» og dra nytte av bevegelsesmulighetene vi har fått. Det har tatt millioner av år å utvikle vår utrolige strukter. Hvis vi ikke tar hensyn til hvordan den er ment å fungere, blir vi ubønnhørlig straffet. Det første som går til helvete er ryggen.

Krabbing og Alexanderteknikk

Det er viktig å huske hvor vi kommer fra. Våre forfedre, og mødre, gikk på alle fire. Det kan gi deg et bilde som forklarer hvorfor orienteringen av hodet er med å styre bevegelsene dine.
Et annet poeng er at det å bære vekt er en grunnleggende funksjon for hender og armer, en funksjon som kanskje er understimulert ved måten vi lever på.

Vi bruker hendene mer eller mindre hele tiden. Siden musklene stort sett går i retning langs armen vil for mye spenning bety at armen dras opp i skulderen, skulderen dras opp i nakken , nakken strammes og hodet dras ned. Dette er det vanligste mønsteret. Har du spenninger i armene vil du gjerne prøve å «slappe av» og la armene være tunge. Det vil kanskje føles fint for armene en stund, men det skaper uorden i skuldrene og situasjonen for nakken blir bare verre.

En god hjelp for å få orden på armene er å tenke på hendene som om de var føtter. Ved å la hender og fingre «slippe ned» på det du berører, eller holder på, kan du unngå mye unødvendig spenning. Utgangspunktet for dette er hvordan armene fungerer nå du krabber. Når du krabber tar du imot vekt med armene på en naturlig måte. Rygg og armer vil automatisk samstemmes. Har du, eller har hatt problemer med armene, kan litt krabbing gi armene anledning til å arbeide på en god måte.
Men ikke overdriv, gjør bare litt om gangen. Krabb fram og tilbake et minutt eller to, eller du kan stå på alle fire og bare vugge litt fram og tilbake. Dette avlaster ryggen også, og er en anledning til å la ryggen være «lang og bred». Utfordringen er å ikke kolapse i nakken. Du må la nakken være lang og myk så hodet kan slippe vekk fra bekkenet (og bekken fra hode). En alexanderlærer kan hjelpe deg med dette. Gjør du det på en god måte er krabbing sunt, året rundt!

Ida, evolusjon og Alexanderteknikk

Denne uken var det mye oppstyr rundt et 47 millioner år gammelt fossil kalt «Ida». Kanskje representerer hun våre fjerne formødre/forfedre. Som Alexanderlærer tenker jeg ofte på at vi er i slekt med dyrene. Av form og funksjon er det lett å se. Vi er virveldyr og beveger oss som alle andre virveldyr - hodet først og kroppen etter. Det er det vi gjør, selv om det ikke er så innlysende siden vi går på to bein.
Fordi vi går oppreist er det også lett å forstyrre den delikate balansen vi har. Hvis du blir anspent av stress blir hodet dradd ned mot bekkenet. Hodet vil ikke lenger lede bevegelsen, ryggsøylen blir forstyrret og armer, bein og pust vil ikke lenger fungere fritt. I Alexanderteknikken frigjør vi spenninger ved å tenke «retninger»: nakken fri, hodet (fram og) opp, ryggen lang og bred. Dette gir god organisering av muskelskjelett-systemet. Denne grunnleggende organiseringen er innebygget i strukturen vi har arvet, en struktur som gir oss mulighet til optimal respons på tyngdekraften. Balanse er lett!

Alexanderteknikk og meditasjon

Alexanderteknikken er en slags «pre-teknikk». Filosofen John Dewey sa Alexanderteknikken er i forhold til undervisning det undervisning er til livet. Det eneste som kanskje er mer grunnleggende enn Alexanderteknikken er meditasjon.

De som har drevet med meditasjon har ofte gode forutsetninger for å lære Alexanderteknikken. De utvikler evne til å observere egen oppmerksomhet, velge fokus, og observere uten å gjøre.

Det særegne for Alexanderteknikken er hvordan vi organiserer oppmerksomheten om hode, nakke, ryggsøyle, som et utgangspunkt. Innen meditasjon brukes ofte pusten som fokus for oppmerksomheten. Det har både store fordeler og ulemper, som jeg ikke skal komme inn på her. I utgangspunktet kan hva som helst brukes som fokus. Å ha oppmerksomheten mot hodet, rett og slett bare oppleve hvor hodet er i forhold til resten av verden, og resten av kroppen, kan være en interessant øvelse for økt oppmerksomhet. Du kan prøve det selv nå. Det er ikke akkurat Alexanderteknikk, men det kan være en forberedelse.

Oppmerksomheten kan øves når som helst og hvor som helst. Hvis du først begynner å være mer oppmerksom, vil du oppdage at gjennom en hvilken som helst dag har du ganske mange små øyblikk hvor du kan være oppmerksom på at du er oppmerksom.

Etter at jeg begynte med Alexanderteknikken er det ikke lenger kjedelig å måtte vente på bussen. Det er alltid så mye nytt å finne ut om egen bevissthet og oppmerksomhet. Som jeg pleier å si: det finnes ikke dødtid så lenge du ikke slår tiden ihjel!

Alexanderteknikk og alt

Her skal det blogges om Alexanderteknikken, og alt som følger med. Siden Alexanderteknikken kan brukes i alle situasjoner kan det komme til å handle om mye forskjellig.

Jeg har drevet med Alexanderteknikk i mange år og av og til får jeg idéer som jeg gjerne vil dele med andre. Jeg vil forsøke å gjøre Alexanderteknikken forståelig, levende og aktuell.

I min jobb som alexanderlærer ser jeg hvordan teknikken kan hjelpe mennesker. Eller rettere sagt - mennesker kan hjelpe seg selv ved hjelp av Alexanderteknikken. Og jeg ser hver eneste dag mennesker som kunne fått mye ut av å lære Alexanderteknikk. Jeg ønsker å gi flere sjansen til å høre om Alexanderteknikken, og ønsker at flere tar sjansen på å prøve.

Forutsetningen er villighet til å ha oppmerksomhet om seg selv. Høres alvorlig ut?
Mye av det som skrives om Alexanderteknikken er skikkelig alvorlig. Men det behøver ikke å være sånn. Egentlig handler Alexanderteknikken først og fremst om å være tilstede i sitt eget liv. Det er på en måte det eneste stedet vi kan være tilstede. Det behøver ikke være så ille heller, selv om livet er hard. Som jeg pleier å si: livet er en stor vits - du vil le når du skjønner poenget!