Stimuli

Det heter ikke «et stimuli», men «en stimulus». Hankjønn, og dessuten er stimuli flertall.

Stimuli er en bra ting. Uten stimuli ville vi ikke overlevd særlig lenge. Vi ville ikke visst hvor vi var eller hvor vi skulle, ikke visst hva som var opp eller ned, eller hvordan vi skulle få i oss maten. Vi hadde ikke engang visst at vi var sultne.

Stimuli kan være irriterende, som naboens høye musikk. Irriterende stimuli vil vi helst unngå. En måte å gjøre det på å er å overdøve med andre stimuli. Noen går for eksempel med musikk i ørene for å slippe å høre sine egne tanker, eller høre signalene fra kroppen når de er ute og jogger. Andre tyr til kunstige stimuli, som røyk og kaffe eller alkohol. Men irriterende stimuli kan være nyttige signaler. Kanskje lyden du hører ikke er musikk, men naboen som gauler etter hjelp?

Noen tror at stimuli fører til stress. Det kommer an på opplevelsen. For eksempel kan det være noen som faktisk liker naboens høye musikk. Kanskje de synes den er stimulerende? Det er vår reaksjon på stimuli som er stress.

Stimuli kan vi ikke gjøre noe med, når vi først har fått dem, (litt som med influensa). Men vi kan ha noe på kontroll på hvordan vi reagerer.

Vi kan ikke ha kontroll over den følelsesmessige reaksjonen. Følelser er en bølge som må få lov å slå over oss og passere. Heller ikke kan vi ha kontroll over stimulus som representerer umiddelbar fare. Hvis du hører et veldig høyt smell (fra naboen kanskje), går lydsignalene gjennom hørselsnerven direkte til alarmsentralen i hjernen og du skvetter i været før du vet hva som skjer.

Men stort sett har vi kontroll. Vi har først og fremst kontroll ved å kunne velge å la være å reagere. Problemet er at vi ikke alltid følger helt med, vi er ikke helt tilstede. For ikke bare kommer stimuli utenfra, de viktigste stimuli kommer innenfra.

Innskytelsen, ønsket eller trangen til å gjøre noe, kan også kalles en stimulus. En stimulus møter en annen et sted i hjernen din og så blir de enige om å gjøre noe sammen, og så med ett får du lyst til å klø deg på nesa. Det skjer stadig vekk. Ikke at du klør deg på nesa kanskje, men at du beveger deg, gjør noe. Vi reagerer mer eller mindre kontinuerlig på impulser innenfra.

Stress kommer på en måte fra oss selv. For å ha noe kontroll på stress må vi derfor se nøyere på prosessen fra tanke til bevegelse, slik vi gjør i Alexanderteknikken.

Noe som gjør forholdet til stimuli vanskelig, enten de kommer utenfra eller innenfra, er at stimuli tolkes på veien til bevisstheten. De går gjennom et filter som er skapt av erfaringer og vaner, og uvaner. Det vi er vante med føles riktig, enda det kan være feil, noe som kan gjøre det vanskelig å endre bevegelsesvaner helt på egen hånd, uten hjelp fra en Alexanderteknikk-lærer.

Selv er jeg så vant til å si «et stimuli» at «en stimulus» føles helt feil. Men det heter altså «en stimulus».

Relaterte blogginnlegg:

Nei

Hva læreren ikke vet

Da jeg begynte å ta timer i Alexanderteknikk forstod jeg veldig lite. Lærerens hender var magiske og det som skjedde uforklarlig. Så lite, og så lett, og likevel så stor forandring! Hvordan kunne han vite akkurat hva som skulle til? Han syntes å vite mer om meg enn jeg visste selv.

Etter mange år som Alexanderteknikk-lærer er det fortsatt ting som er uforklarlig og kanskje litt magisk, men lærerens allvitenhet har jeg merket fint lite til. Dessverre. Eller kanskje heldigvis. En Alexanderteknikk-lærer kan forstå mye på visse områder. På andre områder er vi minst like uvitende som hvem som helst.

Visuell observasjon

Alexanderlærere har mye erfaring i å observere mennesker i aktivitet, eller «bruk» som vi kaller det. Andre yrkesgrupper kan ha vel så mye ekspertise på dette området, for eksempel dansere. Det spesielle med Alexander-lærere er at vi er spesielt interessert i forholdet mellom hode, nakken og ryggen.

Vi observerer om det er god eller dårlig dynamikk i forholdet mellom hode og ryggsøyle enten det gjelder en krokrygget gammel olding eller en ung atlet. «God holdning» er ikke god om hodet er fiksert i forhold til ryggsøyla. Erfarne idrettsutøver har også lang trening i å observere bevegelser, men de synes ofte å være mest opptatt av armer og bein og overser hva som skjer med forholdet mellom hodet og kroppen. Uhensiktsmessig kroppsbruk kan være usynlig for et utrent blikk.

Taktil observasjon

Det er uansett begrenset hva som kan observeres med synet. Hendene er Alexanderlæreres viktigste sanseorgan. Med hendene føler vi aktiviteten i muskelskjelett-systemet. Det foregår noe i musklene hele tiden, selv når du ikke beveger deg. Du må gjøre noe for å holde deg oppreist, og du må puste. En Alexanderlærer kan føle om muskelarbeidet er statisk eller dynamisk, om det er mye spenninger eller kollaps.

Muskler jobber ved at de trekker seg sammen, de drar i ulike retninger. Alexanderlæreren kan derfor sies å føle «retningene» i muskel-skjelettsystemet. Det læreren kjenner etter er ikke nødvendigvis hva som skjer akkurat der læreren legger hånden. Det er heller hva som skjer mellom stedet læreren legger hånden og resten av systemet. For eksempel er det fullt mulig med ei hånd på noens rygg å få et ganske tydelig inntrykk av hva som skjer i beina. Dette kan virke utrolig for noen som ikke har erfaringen, men er ikke mer mystisk enn at kroppen jo henger sammen.

Omorganisering

Men en Alexanderlærers bruk av hendene har flere dimensjoner. Vi kan påvirke det som skjer i elevens muskelskjelettsystem på vår helt spesielle måte. Vi «kobler» oss på elevens muskelskjelettsystem. Det gjør vi ved å først organisere eget muskelskjelettsystem på en dynamisk måte og så legge hendene på. Hendene gjør i utgangspunktet ingenting, de må bare være mest mulig nøytrale og åpne. Ved å fortsette å jobbe med eget muskelskjelettsystem, noe som nærmest er en rent mental prosess, blir elevens system påvirket. Hvorfor eller hvordan dette skjer er det ingen som vet. Det kan virke magisk, men er resultatet av disiplinert arbeid.

Det kan kanskje sjokkere noen at i denne prosessen behøver ikke læreren å kjenne noe som helst av det som foregår i elevens kropp! Ja, faktisk kan det nærmest være en fordel for helt ferske lærere å ikke kjenne noe fordi det minsker risikoen for at de prøver på ting som forstyrrer prosessen. En Alexanderteknikk-lærer kan gi stimulus til positiv forandring uten nødvendigvis merke noe selv.

Med tiden vil læreren kjenne mer og mer fordi selve arbeidsprosessen skjerper følsomheten. Erfarne lærere vil kunne respondere på endringer i elevens muskelskjelettsystem for å gjøre prosessen mer effektiv.

Det som skjer er i enkelthet at elevens muskel-skjelettsystem stimuleres til å gi slipp på unødvendig aktivitet. Redusert unødvendig aktivitet kombinert med bevegelse, for eksempel å reise seg fra en stol, stimulerer til ytterligere omorganisering av elevens muskelskjelettsystem.

Uforutsigbarhet

Hvordan eleven opplever omorganiseringen har læreren ingen kontroll over. Det er umulig for læreren å manipulere i den hensikt å fremkalle en bestemt følelse. Vanligvis føles det som en lettelse å gi slipp på unødvendig spenning. Noen ganger kan endringer i kroppen føles uvant og «feil». Andre ganger føles det som om ting faller på plass.

Noen kan kanskje tro at læreren vet hvor «riktig» plass er. Selv om læreren kan registrere at f.eks. en skulder burde vært i en annen posisjon, og med sine hender hjelpe den på riktig vei, kan ikke læreren vite nøyaktig hvor den bør ende opp. Det er umulig. (Det er umulig også for andre yrkesgrupper, selv om de kan gi inntrykk av å vite det).

En erfaren Alexanderteknikk-lærer kan kjenne utrolig mye som eleven ikke legger merke til selv. Noe av forskjellene kommer også av det enkle faktum at det alltid er lettere å legge merke til noe hos andre enn hos seg selv. Det er også verdt å tenke over at det alltid er mye du som elev kan kjenne som læreren ikke merker. Selv om lærer og elev legger skulle legg merke til samme endring vil den tolkes forskjellig. Noen ganger kan det som for læreren synes å være en ørliten endring oppleves av eleven som veldig stor, eller omvendt.

Å berøre er veldig forskjellig fra å bli berørt. For en Alexanderteknikk-lærer er det nyttig å motta «hands-on» arbeid fra en annen lærer i det minste en gang i blant, for å bli minnet på hvordan det er å være mottaker. Det en lærer imidlertid aldri kan oppleve, er effekten av berøring av sine egne hender. Det ville være som å kile seg selv, og det er som kjent umulig. Som musiker kan jeg ta opptak av mitt eget spill for å kunne gjøre en vurdering av om det holder mål. Som Alexanderteknikk-lærer har jeg ingen mulighet til å gjøre det samme når det gjelder bruken av mine egne hender. Jeg kan bare danne meg en viss formening i den grad jeg opplever endringer hos en elev, eller får muntlig tilbakemelding.

Følelser og smerte

Et annet aspekt ved berøring som det er verdt å tenke over er at folk kan ha ulik aksept for hva som oppleves som invaderende berøring eller ikke. Alexanderteknikk-lærere er så vant til å berøre at vi kan ta grensene for gitt. Men folk er forskjellig og det er ikke mulig å vite helt hvor grensen går. Det gjelder for læreren å være var for elevens reaksjoner.

Med så tett kontakt er det ikke til å unngå at en Alexanderteknikk-lærer registrerer elevens følelsesmessige tilstand. Hva som ligger bak tilstanden er ukjent område. Det er ikke nødvendig for meg som Alexanderteknikk-lærer å vite noe om det, så lenge det ikker er direkte relatert til det som skjer i timen. Det er fullt mulig å ta hensyn til elevens følelser uten å vite årsaken.

Bevegelser blir selvfølgelig preget av sinnstilstand, og om du er trøtt eller opplagt, rolig eller stresset. Noen ganger er det slik at eleven opplever å være sliten eller stresset først når spenninger begynner å slippe taket i timene. Da kan læreren være mer klar over elevens stress enn eleven selv.

Fysiske smerter er vanskeligere å ta hensyn til enn følelsesmessig tilstand. Det er ikke alltid mulig å observere korrelasjon mellom muskelspenninger eller bevegelsesmønster og smerte. Hvis det ikke er en sammenheng er det umulig for Alexanderlæreren å vite hvor eleven har vondt. Uansett er det umulig for et annet menneske å forstå graden av smerte. Å høre eleven beskrive og forklare selv er helt nødvendig.

Den viktigste, og faktisk eneste, grunnen til at Alexanderlæreren bør ha kjennskap til elevens opplevelse av smerte er for å kunne unngå å gjøre den verre. Spørreundersøkelser har vist at opplevd smertereduksjon er en av de viktigste årsakene til at mennesker tar timer i Alexanderteknikk. Paradoksalt nok jobber ikke vi Alexanderlærere med smerte. Vi jobber kun med kvaliteten på bruk av kroppen. Smertereduksjon er en bieffekt.

Intensjon

Noe som Alexanderlærere er usedvanlig dyktige til er å observere intensjon om bevegelse. Ofte kan læreren oppdage at eleven er i ferd med å begynne en bevegelse før eleven er seg det bevisst selv. Dette kan vekke forundring. Det kan virke som om Alexanderteknikk-læreren er i stand til å lese elevens tanker. Hemmeligheten ligger i prosessen som skjer før vi setter i gang bevegelse. Det skjer alltid noe forberedende organisering av muskelspenning, særlig hvis bevegelsen innebærer bruk av for mye spenning vil spenningen øke mye før bevegelsen settes i gang. Det skal veldig lite til før læreren registrerer det i hendene. Med øvelse kan eleven bli i stand til å være mer bevisst sin egen bevegelsesprosess og unngå å bli tatt på fersken av Alexanderteknikk-læreren.

Forståelse 

I en undervisningssituasjon vil det alltid være en viss forventning fra lærerens side om at eleven har forstått det læreren har sagt. Det kan en lærer aldri ta for gitt, og særlig ikke når det dreier seg om subjektive opplevelser av egne bevegelser og ikke læring av fakta som kan reproduseres nøyaktig. Gjennom å observere elevens bevegelser kan Alexanderteknikk-læreren få en viss formening om eleven har forstått. Men ofte er det nødvendig å spørre eleven og få eleven til å formulere seg med egne ord. Da vil eventuelle misforståelser oppdages, og oppklares. Det hender at Alexanderteknikk-lærere får høre ting som får ham/henne til å tenke: «men det har ikke jeg sagt!». Alexanderlæreren vet hva han har undervist, men kan ikke vite hva eleven har lært.

Dette ble en lang artikkel. Den kunne vært enda lengre. Det er ingen ende på hva Alexanderteknikk-lærere ikke vet. Vår uvitenhet kjenner ingen grenser.

Relaterte blogginnlegg:

Grenser

Begrensninger

Å løfte

I Alexanderteknikk-undervisningen begynner vi ofte med de enkle, vanlige bevegelsene. Å løfte er en veldig vanlig bevegelse. En bevegelse du sikkert gjør uten å tenke over det. Du løfter en sokk, en genser, en kaffekopp, et brød, et barn, ei jakke, en mobil, ei veske. Hele dagen løfter du ting.

Kvaliteten du utfører bevegelsene med når du løfter, eller gjør alle de andre bevegelsene som livet består av, er med og påvirker hvordan du har det. Bevegelseskvalitet bestemmer livskvalitet. Det er derfor all grunn til å se på de bevegelsene i Alexanderteknikk-timene.

Når jeg i en Alexanderteknikk-time foreslår at eleven løfter noe er det flere grunner til det enn at det er en vanlig bevegelse. Å løfte noe involverer hendene. I Alexanderteknikk-undervisningen fokuserer vi særlig på hode, nakke og rygg, men det er hendene vi gjør ting med. Uten bruk av hendene får vi ikke gjort særlig mye. Å kunne sitte, stå og gå er bare grunnlaget. Det er først når vi bruker hendene at vi gjør nytte for oss. (Om du ikke «har det i kjeften» da).

Når vi løfter noe har vi ofte behov for å gjøre noe med resten av kroppen for å få hånd eller hender på det vi skal ha tak i. Vi må bevege hodet, ryggen og beina. Bruken av hendene avhenger av resten av kroppen. Bevegelsene du gjør for å tilpasse kroppen for få tak i noe med hendene er utenfor oppmerksomhetsfeltet. De er utenfor radaren. Bevegelsene er vanemessige, automatiske, og kan være preget av det vi i Alexanderteknikken betegner som «misbruk». Misbruk er når du bruker for mye spenning, eller kollapser, presser kroppen sammen, blokkerer bevegelse, låser ledd, holder pusten. Å unngå «misbruk» er første steg til å løfte med bedre kvalitet. Et enkelt knep som alltid virker er å stramme mindre i nakkemusklene.

Når en elev, gjerne allerede i første time, har fått litt mer bevissthet om nakkemusklene, hvor de er og hva slags jobb de gjør, ber jeg eleven plukke opp noe. Hvis eleven klarer å gjøre det og samtidig ha en ide om å la nakken være myk, blir det alltid mindre spenning, mindre kollaps, mindre misbruk. Indirekte blir det også mindre stress. Stress og nakkespenning henger sammen.

Utfordringen er å forholde seg til tingen som skal løftes uten at oppmerksomheten om nakken forsvinner helt. Når vi skal gjøre noe med hendene fyller oppgaven hele oppmerksomheten. Vi må lære å utvide oppmerksomheten til å inkludere nakken og etterhvert hele oss selv. Det kan virke vanskelig men er egentlig veldig enkelt. Feilen folk gjør er at de tror de må «kjenne» etter, mens det bare er snakk om å være litt mer tilstede.

Hva jeg ber eleven løfte er gjerne ikke helt tilfeldig. Veldig ofte ber jeg eleven plukke opp en av sine egne eiendeler, for eksempel ei sko. Hvor mange ganger har eleven løftet den skoa tidligere uten å tenke over det? Hvor mange ganger vil eleven gjøre det i framtida? Det er en av de mange bevegelsene som fyller livet. Med litt mindre spenninger i nakken, med litt bedre kvalitet på bevegelsene og litt mer oppmerksomhet, er det et første lite skritt til å ta Alexanderteknikken inn i hverdagen og kanskje et bidrag til livskvaliteten.

Vi må ofte ned for å løfte noe. Å bevege seg nedover øker faren for «misbruk». En økt tendens til å ville kollapse eller presse seg sammen. Det går mest ut over ryggsøyla. Noen ganger er det nok å bøye ryggen for å få tak i noe, uten å bruke beina. Ulempen er at i lengden vil det dis-koordinere kroppen. Ryggen gjør den jobben de store leddene i beina skal gjøre. Beina blir stive og ryggen blir funksjonelt svak.

Mange vil oppleve det å bøye beina som å være «tyngre». Det er fordi de ikke er vant til det. De har «glemt» det. De kunne det som barn. Alle små barn bruker beina når de skal løfte noe. Å bøye seg ned er en av stillingene som Alexander kalte «a position of mechanical advantage». Det betyr at å bøye seg ned kan utnyttes på en fordelaktig måte til å koordinere muskel-skjelettsystemet. Vi Alexanderteknikk-lærere bruker det hele tiden. De fleste som tar 5-6 Alexander-timer lærer i alle fall grunnprinsippet. I Alexanderteknikken blir det gjerne kalt «monkey-position» fordi det er det det kan minne om.

Å løfte noe som er litt tungt gjør det mer naturlig for de fleste å bruke beina. Det har andre fordeler også. Mer vekt gjennom hender og kropp kan gjøre det klarere hvordan vi «tenker retning» i Alexanderteknikken. Vi tar imot vekt med hele kroppen ved å tenke lengde og bredde. Mer vekt krever mer endring muskelskjelett-systemet, noe vi kan utnytte for å oppnå bedre koordinasjon. Er vekten stor nok kan vektforskjellen merkes både i hender og føtter og gjøre det tydelig at det er en sammenheng mellom det som skjer i beina og det som skjer i hendene. Tungt kan altså være lettere. Så er det om å gjøre å kunne tenke på samme måten når du løfter noe så lett som en gaffel.

Å løfte er egentlig ikke noe problem. Det er alt det andre unødvendige vi gjør i tillegg som forstyrrer harmonien. Vi begynner gjerne før vi kommer i gang med å løfte. Vi overforbereder. Løsningen (og alle løsningers mor), er å stoppe og begynne fra nøytral. Til å begynne med er det nyttig å stoppe helt opp og være i nøytral noen sekunder før du gjør bevegelsen. I tillegg kan det være veldig nyttig å stoppe i det du får tak i det du skal løfte for å sjekke hva du har gjort på veien fram. Etterhvert som du får lengre erfaring med Alexanderteknikken kan du utnytte bevegelsen du gjør til å re-organisere eller «stemme» kroppen.

Ved å bruke Alexanderteknikken bedrer du ikke bare kvaliteten på bevegelsene når du løfter, du forbedrer også kvaliteten på kontakten med det du berører, enten det er ting eller mennesker. Enten du løfter en sokk, en genser, en kaffekopp, et brød, et barn, ei jakke, en mobil, ei veske. Framtiden er løfterik.

Relaterte blogginnlegg

Toogfemtiplukkopp

På toget

I sommer måtte jeg tilbringe seks timer på toget på vei hjem fra et slektstreff. Seks timer kan bli noe langdrygt, selv med ei ganske interessant bok å lese i. Men med Alexanderteknikken har jeg alltid noe å finne på, noe å eksperimentere med eller øve på. Dette var noe av det jeg gjorde.

Tenke retninger

I Alexanderteknikken tenker vi «retninger». Retninger er mentale beskjeder til kroppen som først og fremst skal virke preventivt mot spenninger når vi beveger oss. Den vanligste måten å tenke retning på er å ha en idé om utvidelse, noe som også fungerer som avspenning, ofte formulert slik:

La nakken være fri, la hodet gå fram og opp, la ryggen bli lang og bred, la knærne gå fram og fra hverandre.

Disse retningen er ment å brukes mens du er i aktivitet, men det er lettere å øve på dem mens du er i ro. Det hadde jeg plenty av mulighet til der jeg satt på toget. Utfordringen er at retningene beskriver en sekvens som skal henge sammen. Du må fortsette å tenke på å la hodet gå fram og opp mens du tenker på å la ryggen bli lengre og bredere osv. Det krever øvelse. Jo mer du øver, jo mer smelter retningene sammen til én tanke. Når du beveger deg har du ikke alltid tid til å tenke detaljer.

Å tenke retninger bør kunne gå ganske raskt. En fordel med å tenke raskt er at tankene må være «lette», det er mindre sjans for at du forsøker å gjøre noe mer enn bare å tenke. Du får heller ikke tid til å «kjenne etter». Å forsøke å kjenne etter fører ofte til stivhet, og du vil alltid være på etterskudd. «Retninger» er beskjeder ut. Sanseinntrykk kommer alltid etterpå. De får komme når de kommer.

Men man må også ta den tiden man trenger. Særlig i begynnelsen. På toget hadde jeg nok av tid. Den brukte jeg på å tenke mer i detalj. Jo bedre du kjenner kroppens oppbygning, jo mer nøyaktig vil retningene kunne være. Enkelte deler av kroppen har vi ofte en diffus forestilling om. Det gjelder særlig bekkenet. Derfor brukte jeg tid på å tenke på forholdet mellom sitteknute, hofteledd og øverste del av lårbeinet. Det er lett å tro at sitteknute og lårbein er samme greia. Et annet område jeg brukte tid på var skulderen, også et område man kan bli stadig bedre kjent med. Kjenner du formen på hele skulderbladet ditt

Eksperimentering

Litt kjedelig i lengden å bare tenke «lengde og bredde». Ei stund hadde jeg det gøy med å tenke «feil» vei. For eksempel vekslet jeg mellom å tenke på å la skuldrene gå framover, bakover, oppover, nedover eller fra hverandre. Å tenke skuldrene fra hverandre er den «riktige» måten. I sum vil musklene som påvirker skuldrene dra dem inn mot kroppen. 

Men måtene vi holder skuldrene på kan være veldig forskjellig, og vi kan dra skuldrene i flere retninger samtidig. Mange som har heist skuldrene oppover har også mye spenninger i muskler som drar skuldrene nedover. Å eksperimentere med å la skuldrene gå opp kan være med å bevisstgjøre en slik tendens. Å tenke i ulike nye retninger kan gjøre oss oppmerksom på våre individuelle og unike mønstre av muskelspenninger.

Å forandre retning på «retningene» kan også gi et annet utbytte. Retningene er noe vi tenker, ikke noe vi gjør. Men å tenke retning vil ha en effekt på musklene i kroppen. Det er så og si umulig å tenke noe uten å påvirke muskler på ett eller annet vis. Stort sett vil denne effekten ligge under det nivået vi er i stand til å registrere. Men om du tenker retning én vei, og så etter ei stund tenker motsatt vei, vil du kanskje begynne å ane at det gir en ørliten nyanseforskjell i muskeltonus. Dermed kan du begynne å bli bevisst effekten av dine egne tanker.

Bevege seg eller la være.

Det neste jeg øvde på var å tenke på en bevegelse og så la være å gjøre den. Vanligvis reagerer vi ubevisst på en impuls til bevegelse. Har vi uvaner knyttet til bevegelsen vil uvanene settes i gang automatisk. For å unngå uvanen må vi kunne unngå å reagere umiddelbart på impulsen til bevegelse. Da får vi et ørlite øyeblikk tilgjengelig til å bestemme oss for en annen måte å utføre bevegelsen på. Å la være å reagere på en impuls kalles i Alexanderteknikken for «inhibition» og er det viktigste prinsippet i teknikken.

En måte å øve inhibition på, som kanskje kan virke kunstig, er å tenke på å gjøre en bevegelse og så ikke gjøre den. Bevegelsene jeg eksperimenterte med var å løfte en hæl ved å dytte ned med forfoten, løfte ei vannflaske jeg hadde i fanget, eller å vende hodet eller bare øynene for å se ut av vinduet. Å løfte hælen krever at hele beinet beveger seg og at hofteleddet er fritt. Det er en bevegelse som kan hjelpe til å bevisstgjøre forholdet mellom bekken og lårbein som jeg var inne på tidligere. Å løfte noe med hendene er noe vi gjør stadig vekk, og å ta imot vekt på en god måte kan brukes som et hjelpemiddel til organisere muskelskjelettsystemet på en god måte. Vekta må inn i hendene, gjennom kroppen og ned i bakken. Å snu øyne/hodet for å se på noe er også noe vi gjør hele tiden. Hvor fritt den bevegelsen kan skje har sterk sammenheng med hvor fri nakken er.

Jeg gav meg selv valget om å gjøre en bevegelse eller ikke, og lot stort sett være å gjøre bevegelsen. Kanskje én av ti ganger tillot jeg bevegelsen å skje. Underveis tenkte jeg «retning». En uvane betyr at vi bruker krefter i feil retning. «Retningene» vi tenker er ment å erstatte den gale retningen med riktig retning. De gangene du tillater bevegelse vil bevegelsen kunne oppleves som uvant. På grunn av «retningene» er forutsetningen for bevegelsen annerledes.

Jeg gav meg selv valgmuligheter mellom alle tre bevegelsene. Å ha flere valgmuligheter bidrar til mindre risiko for vanemessig respons. Du får en «fersk» bevegelse. Det var dette Alexander fant ut han måtte gjøre, kom på å gjøre da han utviklet teknikken. (Se første kapittel av The Use of the Self.)

Å eksperimentere på denne måten bevisstgjør prosessen fra tanke til bevegelse, i den grad det er mulig. Røttene til våre handlinger vil for alltid være begravd dypt i ubevisste mekanismer i hjernen. Men vi kan jobbe med å komme stadig nærmere kilden til våre intensjoner, og avsløre for oss selv hva vi egentlig holder på med.

Sittepauser og tissepauser

Sitte på toget, eller hvor som helst ellers, i seks strake timer, kan være ganske slitsomt. Derfor er det viktig å ta pauser. Å sitte veldig lenge om gangen er ingen god idé, uansett hvor godt du synes du sitter. Togseter er av varierende kvalitet. Veldig mange av dem har en form på ryggen som er ment å passe til ryggen til personen som sitter der. Om den gjør det er det greit nok, men veldig ofte gjør den det ikke. Jeg opplever ofte at tog- eller buss- seter tvinger meg til å sitte sammensunket. Det hadde vært bedre om setet var mest mulig nøytralt. Problemet er at da ville mange opplevd dem som mindre «behagelig».

Setet jeg hadde på den omtalte turen passet meg ganske bra. Jeg prøvde likevel å variere mest mulig hvordan jeg satt. Jeg satt også uten å bruke ryggstøtte. Det er ganske uvanlig, men ofte fullt mulig. Egentlig er det mest behagelig. Da kunne jeg sitte og følge togets bevegelser der det raste gjennom landskapet, mens jeg lot som jeg kikket på noe utenfor et av vinduene. Ingen «normale» mennesker sitter slik på toget nemlig.

Sitteknutene som vi sitter på er formet som meier. Det gir stor bevegelighet. Sitteknutene er i tillegg ganske nærme hverandre så det er lett å balansere fra den ene til den andre. Hvis du sitter på et tog vil det alltid være bevegelser som gjør at balansen skifter over sitteknutene. Da må det skje mange bittesmå endringer i leddene oppover i ryggsøyla, hele veien til hodet. Slik indre dynamisk bevegelighet er bra for ryggen.

Mannen i nabosetet sank sammen som en sekk poteter tidlig på reisen, helt oppslukt av sin ipad mm. Heldigvis hadde jeg setet nærmest midtgangen og kunne reise meg opp og rusle en tur uten å forstyrre ham. Vanligvis liker jeg best å ha vindusplass og utnytte NSBs brede vinduskarm. Jeg legger hånd og underarm i vinduskarmen og øver på å tenke lengde og bredde. Først var jeg derfor skuffet over å ikke ha fått vindusplass, men det viste seg tvertimot å være en fordel. I alle fall en gang i timen var jeg oppe og tok en tur på do eller i kafeteriaen, eller bare gikk til området mellom vognene for å kikke ut vinduet.

Jeg hadde ventet å ha «tresmak» både her og der etter seks timer på toget. Men jeg følte meg veldig bra når vi endelig ankom Oslo S. Faktisk bedre enn ved begynnelsen av reisen. Fin og fersk. Eneste minus var at jeg ikke hadde fått lest så mye i boka mi.

Relaterte blogginnlegg:

Rompa di

Alexanders plan

Ønskeliste