Så gjør vi så

- når vi stryker vårt tøy

Jeg vokste opp i et møblert hjem hvor vi holdt både Misjonen og Vårt land. I tillegg hadde jeg to bestemødre med personlig erfaring fra tiden da frisk luft, sunn kost og god hygiene var eneste motmiddel mot tuberkulose. Faste ritualer for husarbeid er jeg derfor indoktrinert med fra tidlig alder. Arvelig og miljømessig belastet finner jeg tilfredsstillelse i en viss grad av orden og renslighet, og jeg har alltid trivdes med å gjøre husarbeid. Med ett unntak: å stryke klær.

Mitt vanskelige forhold til stryking kan skyldes en kledelig mangel på forfengelighet, men mest ærlig er å si at jeg stort sett har gitt blaffen. Så lenge klærne er behagelige å ha på, er rene og uten huller, betyr ikke skrukkene så mye. De retter seg jo ut etterhvert. Det meste i alle fall.

Da jeg ble Alexanderteknikk-lærer innså jeg nødvendigheten av å være noenlunde presentabel. Jeg begynte å stryke klær noe oftere. Enda oftere er det blitt i løpet av det siste året eller så. De kjære gamle tørkeskapene fra 50-tallet i gårdens vaskekjeller ble kondemnert. Nå bruker vi tørketromler og mere krøll er garantert.

Konfrontert med problemet har jeg måttet ta et oppgjør med mitt forhold til stryking av klær. En lærerik prosess og jeg vil gjerne dele noen betraktninger.


End-gaining
Det første jeg innså ved nærmere ettertanke var at mitt forhold til stryking var preget av det som i Alexanderteknikken kalles «end-gaining». Fordi jeg ikke likte aktiviteten noe særlig ville jeg bare bli ferdig så fort som mulig. Opmerksomheten var ikke på det som skulle til, og det ble bare mer krøll. Å trykke jernet på tøyet og håpe på det beste funker dårlig. Stryking ble ikke noe gøy når resultatet var tvilsomt.

Alt gikk så meget bedre når jeg bestemte meg for å ta den tida jeg trengte. Om jeg ikke hadde så mye tid bestemte jeg meg for å bare stryke litt om gangen. Bare det å ha bestemt meg for å være oppmerksom på hvordan jeg utførte bevegelsene var nok til at bevegelsene ble mer hensiktsmessige, og at jeg ble i stand til å behandle hvert plagg mer hensiktsmessig.

Å gjøre bevegelsene litt langsommere er også en stor hjelp i seg selv. Strykejernet får bedre tid til å virke om du ikke beveger det for fort. Det samme gjelder støvsuging, en aktivitet forbausende mange uttrykker aversjoner mot.


Hands-on
Det slo meg at å stryke klær minner om den jobben jeg gjør når jeg har hendene på en elev som ligger i «aktiv hvilestilling». På en måte så «glatter» jeg ut muskelsystemet til eleven som ligger på benken. På samme måte er det å bruke hånda til å glatte til og legge til rette tøyet er en ganske viktig del av det å stryke klær. Kontakten mellom hånda og eleven, eller hånda og tøyet, må være der. Forskjellen er at når jeg underviser Alexanderteknikk «hands-on» holdes kontakten konstant, jeg beveger ikke hånda i forhold til kontakten.
Når du stryker lønner det seg å følge med på hva som skjer med tøyet ikke bare der hånda eller strykejernet er. I Alexanderteknikken er det som skjer bortenfor kontakten, og i andre deler av kroppen, enda viktigere.


Monkey
Grunnlaget for det en Alexanderteknikk-lærer gjør med hendene er «monkey». En dynamisk posisjon med knærne litt bøyd og lang og bred rygg. Det er det beste utgangspunktet for å stryke klær også. Du kan være myk og bevegelig. Er beina stive vil ryggen måtte gjøre bevegelsene beina skulle ha gjort. Du får lett kollaps i overkroppen og spenninger i nakken, og du må gjøre mer av jobben med armene. Om du kan gjøre en god monkey blir jobben mye lettere.

Du er ikke i monkey hele tiden. Det er fint å komme opp i oppreist stilling innimellom. Det blir ganske naturlig når du må flytte på tøyet. Da kan du ta deg et øyeblikks tid til å tenke lengde og bredde når du går ned i monkey igjen.


Means-whereby
Når jeg hadde mer oppmerksomhet mot hvordan jeg stryker klær, «means-whereby», ble resultatene bedre. Ikke sånn superbra, min kjære bestemor Einara ville neppe vært særlig imponert, men godt nok til at jeg var mer fornøyd. Men viktigst er at med oppmerksomhet mot prosess ble aktiviteten mye mer interessant og mer verdt å bruke tid på. Skrukkene i skjorta er fremdeles underordnet.

Til slutt må det legges til at det finnes en annen løsning på strykeproblemet: strykefrie klær. Grunnen til ikke å gå med strykefritt er at skjorter av ren bomull er mye mer behagelige å ha på seg. Jeg har bare ei strykefri skjorte for øyeblikket. Den kommer jeg antagelig til å bruke på julaften. Ingen stryking på meg i juleferien altså.

God jul!