Nå har jeg så smått begynt å gi timer på kontoret igjen. Fra 16. mars til 20. april var «hands-on» Alexanderteknikk-undervisning ikke tillatt. I denne perioden har jeg undervist på nett. Å undervise på nett fungerer overraskende bra med tanke på hvilken sentral rolle veiledning ved berøring har i undervisningen.
Med forbud mot normal virksomhet har det vært noen rolige uker. I tillegg har det vært påskeferie og jeg har hatt ekstra tid til å lese. Jeg har blant annet lest en samling artikler fra den internasjonale kongressen for Alexanderteknikk i Chicago i 2018. En av artiklene handler nettopp om det å bruke hendene i undervisningen. Artikkelen gir en veldig god forklaring på noe av det som er spesielt med hvordan vi Alexanderteknikk-lærere bruker hendene.
Taktil eller kinestetisk
Artikkelen beskriver en workshop under kongressen med tittelen «The Sensitive Touch» (Frigoli 2019)*. En av aktivitetene i workshopen var som følger:
Person A («læreren») holder ei flaske. (Det kan i prinsippet være et hvilket som helst objekt, men ei flaske passer fint i hånden og du kan enkelt holde rundt den med god kontakt). Person B tar tak i flaska og beveger den forsiktig i alle mulige retninger. Person A har øynene lukket og sanser bevegelsene ved å holde på to ulike måter:
1) Holde lett og forsiktig, slik at flaska beveger seg i forhold til hånd og fingre, eller
2) fast nok til at kontakten mellom hånd og flaske er konstant, bevegelsene skjer i stedet i person A sine ledd.
Den første måten gir mange sanseinntrykk fra overflatekontakten. Den andre måten gir informasjon fra kroppssansen, fra person A sine sanseorganer i muskler, sener og ledd. Artikkelforfatteren kaller måte 1) «taktil» og måte 2) «kinestetisk». Det er denne «kinestetiske» måten vi bruker i Alexanderteknikken. Vi føler dypt.
Eksperimentet forklarer godt den store forskjellen mellom for eksempel massasje og måten alexandertelærere bruker hendene på. En massør beveger som oftest hendene i forhold til huden, en Alexanderteknikk-lærer gjør det som regel ikke. Å stryke over huden gir mye sanseinformasjon, men av feil type. Det blir som å prøve å se ned i vannet når vinden blåser. Jo mindre det skjer på overflaten jo bedre.
Eksperimentet forklarer også hvorfor det har lite å si hva en elev har på seg i timen. Vi er ikke interessert i det som skjer direkte under hånden. Vi er interessert i sammenhengen gjennom kroppen, mellom kroppsdelene og mellom kroppen og bakken. Den kan vi føle nærmest uansett hva eleven har på seg. Så lenge eleven kan bevege seg fritt pleier det å gå greit.
For det tredje forklarer eksperimentet at «hands-on» Alexanderteknikk-undervisning handler om mye mer enn at læreren bruker hendene. Alexanderteknikk-lærere berører med hendene, men vi føler med kroppen. Dette forklarer hvorfor det tar så lang tid å bli Alexanderteknikk-lærer, minst tre år. Du må lære å bruke kroppen som et sanseorgan der hendene bare er sugekoppene som tar imot signalene. Det tar tid og mye trening å lære å organisere muskelskjelettsystemet og å innøve måten å tenke på. Vi har så lett for å prioritere «taktil» sansing framfor «kinestetisk».
Etter flere uker hvor vi Alexanderteknikk-lærere har hatt forbud mot «hands-on»-undervisning klør vi i fingrene etter å komme i gang. (Eller skal vi si klør i kroppen?).
Men selv om vi nå har lov til å utøve vår virksomhet vil vi ta visse forholdsregler, for eksempel kanskje ikke bruke hendene hele timen. De gangene vi bruker hendene blir desto viktigere.
*
Frigoli, Paulo (2019): «The Sensitive Touch». I Paul Marsh (red.): The Congress Papers 2018, Advancing Global Perspectives, (s.216–220). STAT Books.
Artikkelen går deretter dessverre over til å sammenligne Alexanderteknikk med kraniosakralterapi. Kraniosakralterapi er en alternativ terapi basert på pseudovitenskap. Jeg har tidligere skrevet innlegg om kraniosakralterapi.
Relaterte blogginnlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar