Hvorfor går ting galt? Hvorfor blir vi stressa og anspent, blir stiv i skuldre og nakke og får vondt ryggen?
Vi mennesker søker forklaring på alle fenomener enten vi gjør det bevisst eller ubevisst. Vi ønsker en forklaring som kan gi mening til det hele.
End-gaining og stress
Alexanders forklaring på tingenes tilstand, eller tingenes iboende elendighet som det også er blitt kalt, var «misbruk», feil måte å «bruke» oss selv på. Denne bruken kom av «end-gaining», at vi handler kun med tanke på målet og uten å ta hensyn til hvordan best å gå fram for å nå det.
End-gaining var i sin tur forårsaket av at våre handlinger fremdeles er basert på primitive instinkter mens vi i et moderne samfunn i kontinuerlig endring er avhengige av å handle bevisst og rasjonelt.
En av Alexanders elever, Frank Pierce Jones, var professor ved et universitet i USA. Han utførte mange eksperimenter relatert til Alexanderteknikken. Blant annet forsket han på «the startle response» (Jones 1996, Jones 1998).
Jones mente denne responsen var en slags prototype på stress og ukoordinert bruk av kroppen, det som lå til grunn for det Alexanderkalte «misbruk».
Senere har det blitt mer vanlig blant Alexanderteknikk-lærere å snakke om «fight/flight-respons», og om balansen i det autonome nervesystemet. Alexanderteknikkens «retninger», nakken fri - hodet fram og opp - ryggen lang og bred, kan ses på som direkte motsats og motmiddel mot stressreaksjoner.
Alexander selv skrev om «fear reflexes» allerede i sin første bok (Alexander 1996) og om «unduly excited fear reflexes» i sin andre (Alexander 2004). Men han beskriver stimuleringen av refleksene mer som resultat eller biprodukt av feil bruk, eller som resultat av dårlig undervisning. Disse refleksene var noe en måtte ta hensyn til, og kanskje medvirkende til at Alexander utviklet sin «hands-on» undervisningsteknikk, men de var ikke den egentlige årsak til feil bruk. Sterkt forenklet kan vi si at Alexander mente vi er stresset fordi vi oppfører oss stresset.
De siste årene har vi fått en mer sofistikert forståelse av det autonome nervesystemets funksjon gjennom polyvagal-teorien.Teorien er relevant for Alexanderteknikken, men mer for gjennomføring av undervisningen enn som forklaring på hvorfor ting har gått galt.
«Stress» har vært den vanligste forklaringen alexanderlærere og andre har hatt som forklaring på årsaken til mange problemer, selv om det altså ikke er helt i tråd med hva Alexander selv mente. Nå har jeg inntrykk av at vi ikke bare snakker om stress lengre. Mitt inntrykk er at det er blitt mer og mer vanlig å snakke om «traumer». «Somatic Experiencing» og ideene til Peter A. Levine ser ut til å ha hatt stor innvirkning på mange, også mange Alexanderteknikk-lærere.
Traumatisering på ett eller annet plan kan være en plausibel forklaring eller medvirkende årsak til både det ene og det andre. Problemet er at begrepet nå brukes så mye at det etter hvert mister betydning, noe som forsåvidt allerede har skjedd med begrepet «stress».
Traumer og stress i undervisningen
I Alexanderteknikk-undervisningen må vi hele tiden ta hensyn til elevens reaksjoner, det inkluderer alt som kan være assosiert med stress eller traumer. Alexanderteknikk-lærere har vanligvis ikke kompetanse til å gå inn på traumeproblematikk. Det har vi ikke utdannelse til. Det vi kan gjøre er å gi eleven trygghet. Det vi i hvert fall ikke skal gjøre er å forsøke å diagnostisere eller gi forklaring på elevens problemer. Ofte har eleven mer enn nok av teorier på dette området selv. Her kan det ligge noen utfordringer for læringsprosessen.
Alexanderteknikken er en praktisk teknikk. Gjennom undervisningen har Alexanderteknikk-lærere som hensikt å hjelpe eleven til å fungere bedre. Så lenge vi er i stand til å gi eleven trygghet i læringssituasjonen har vi egentlig ikke behov for å vite alt om årsakssammenhenger. Vi må forstå det som skjer her og nå, uten at vi har behov for å vite hva som har skjedd tidligere.
For eleven er det annerledes. Eleven er ute etter mening. Å vite årsak gir mening. Å ha en forklaringmodell er meningsfullt. Traumer kan gjøre at bagatellmessige inntrykk gir sterke reaksjoner, reaksjoner som kan virke irrasjonelle, men som gir mening i et traumeperspektiv. Om et slikt perspektiv gjør at eleven kan akseptere situasjonen er det positivt. Men hvor går veien videre?
Læringsperspektiv
Når noen spør meg om hvorfor vi så lett får uvaner og uhensiktsmessige måter å «bruke» oss selv på pleier jeg å svare at det er fordi vi mennesker er så gode til å lære. Istedet for å se problemene som noe negativt, nærmest som selveste arvesynden, bør vi se dem som bieffekt av noe som er positivt – våre evne til å lære. Når det er noe vi har lært betyr det også at det er noe vi kan avlære, selv om den prosessen kan ta tid.
Traumer kan ses på som noe som læres. Traumer er ekstreme tilfeller. Ekstrem tilpasning til en ekstrem situasjon. Tilpasningen kan ha vært hensiktsmessig der og da. Det kan ha vært et spørsmål om liv eller død. Etterpå kan vi ha behov for å lære at faren er over.
Som nevnt er Alexanderteknikken en praktisk teknikk. Vi tar for oss helt enkle og vanlige aktiviteter i trygge omgivelser. Vi gjør i prinsippet det samme med elevene enten de er traumatiserte eller ikke. Vi behandler ikke, vi underviser, likevel kan Alexanderteknikken være til hjelp for noen. Et eksempel finner du i denne bloggartikkelen skrevet i forbindelse med at det neste uke er «International Alexander Awareness Week».
Dessverre har jeg inntrykk av at mange som snakker om traumer bruker det som en merkelapp de setter på seg selv eller andre. En konklusjon med punktum etter, som om ingenting kan endres, når det skulle vært kolon: endring er mulig.
En forklaringsmodell som ikke er dynamisk, som ikke gir rom for endring, er meningsløs og ubrukelig. Sannheten er jo at vi forandrer oss hele tiden. Vi lærer hele tiden. Vi må bare bestemme oss for hva vi vil lære.
Relaterte blogginnlegg
Lenker
Alexander, Frederick Matthias. 1996. Man's Supreme Inheritance: Conscious Guidance and Control in Relation to Human Evolution. Mouritz.
Alexander, Frederick Matthias. 2004. Consctructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.
Jones, Frank P. 1996. Freedom to Change:The Development and Science of the Alexander Technique. Mouritz.
Jones, Frank Pierce. 1998. Collected writings on the Alexander technique. Alexander Technique Archives, Inc.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar