Husarbeid

Tidlig morgen. Jeg står foran kjøkkenbenken. Har jeg en plan? Jeg minner meg selv på hva jeg vil utforske. Jeg har en plan.

Jeg bruker noen sekunder på å tenke retning, tillater meg å la være å bevege meg på første impuls, tenker retning, lar retningene føre meg ned i monkey.

Oppvasken fra i går ligger på benken. Jeg legger hendene på ei gryte, lar hendene hvile mot metallet, forme seg etter det. Jeg lar armene komme ut av ryggen, hendene gå mot hverandre. Jo mer hender mot hverandre, jo mer hodet oppover, bredde i ryggen og føtter i bakken. Alt jeg behøver å gjøre er å la tyngdekrafta ta meg sideveis. Gryta vipper og tyngdepunktet er over høyre hånd. Jeg lar tyngden gå inn i armen, inn i ryggen, ned i bakken. Bruker tyngden til å la kroppen ekspandere. Gryta er blitt en del av kroppen. Den veier nesten ingenting i hånda mens jeg setter den inn i skapet, fortsatt i en glidende monkey.

Jeg kommer opp til stående et øyeblikk før jeg igjen såvidt er i monkey. Bestikk. Legger fingrene på en gaffel, gir slipp på ytterste ledd når jeg tar vekta, lar den gjøre fingrene lengre, hånden bredere, underarmen lengre. Bena i håndflata kan få slippe fra hverandre alt etter hvilke fingre som tar imot vekt. Lar fingrene samspille med gaffelens tyngdepunkt som stadig beveger seg.

For moro skyld prøver jeg å arbeide uten å lage lyd. Mer utfordrende, lettere å stivne, lett å holde pusten. Haugen med bestikk blir et spill mikado, kinesisk pinnespill. Helt lydløst blir det ikke, har ikke hele dagen.

Jeg fortsetter inn og ut av monkey når jeg setter på plass kopper og asjetter. Jeg lar hendene forme seg etter hver gjenstand, lar tingens tyngdepunkt komme inn i hånda og tyngden inn i kroppen. Ei skål fra Iittala skal bakerst i skapet. Må la nakken være fri og la lengde og bredde bli til rotasjon. Nei, var ikke så langt bak dit likevel. Et glass skal på øverste hylle. Jeg lar nakken være fri og ryggsøyla bli lengre når jeg ser på hylla. Lar hånden gå opp mot hylla, armen bli lengre. Jeg lar være å dra haka ned. Fint med alt jeg kan la være å gjøre. Jeg må enda høyere, fortsetter å slippe hodet oppover og hånda fra korsbeinet. Kroppen følger etter hodet og med ett står jeg på tærne. Det er så lett når jeg tenker lengde. Glasset er på plass.

Tørker av kjøkkenbenken. Lar den andre hånda hvile veldig, veldig lett på benken mens hele kroppen følger filla. Flytende monkey på alle fire. Må jeg gni en flekk trenger jeg ikke bruke kraft, jeg bruker vekt.

Jeg skyller og vrir opp filla. Lar fingre og armer bli lengre, lar hodet slippe oppover og og skuldrene fra hverandre, mer fra hverandre jo mer kraft jeg bruker. Ryggen blir bredere. Å vri vannet ut av filla blir så lett. Men det krever en tanke.

Jeg tar et øyeblikks pause. Helt oppreist. Fri til å gå i hvilken som helst retning. Hva nå? Har jeg en plan? Ja.

Jeg henter ny fille på badet. Ny pause. Igjen monkey. Hode, bekken, knær. Alt i hver sin retning. Ekspandere. Frie ankler. Jeg tørker støv av et bord, radiatoren, databordet. Dypere monkey, ned på et kne. Blir ikke kortere, drar ikke haka ned, holder ikke pusten. Hode og bekken i hver sin retning. Flytter på bøker, papirer, en printer, tar imot vekten. Tørker støv og setter tilbake på plass.

Ferdig. Stopper, skal opp igjen. Dette vil jeg være med på. Slipper hode fra bekken, ryggen lang og bred, kne forover, foten i bakken. Kroppen er ei fjær, hode og fot går hver sin vei. Tyngden tar meg opp.

Flytter en trebeint krakk. Skal tørke støv øverst på ei hylle. Stopp. Tenke retning. Lang og bred rygg, hode og kne i hver sin retning. Så har jeg foten på krakken uten at jeg stramma i nakken, uten å dra haka ned. Fint med alt jeg kan la være å gjøre. Igjen, ett øyeblikk, tenke. Foten på krakken. Samme her som opp fra gulvet. Hodet leder meg opp.

Jeg balanserer på en fot. For risikabelt å stå med begge føtter på denne krakken. Don't try this at home. Lar nakken være fri, hodet fritt til å følge øynene. Løfter englelysestaken med ene hånda, tørker støv med den andre, den ledige foten går ut i motsatt retning. Ekspanderer i alle retninger. Så flaska med juleakevitt. Akk, tom! O jul med din glæde! Flaska tom utenpå, for støv. Jeg lar det frie beinet lede meg ned, fortsetter å la hodet gå ut andre veien, lar armene henge.

Åpner vinduet for å få litt frisk luft til meg og til et teppe jeg rister med ei hånd. Jeg er horisontal. Nakken er fri, hodet går ut, bakbeinet ut i motsatt retning, ryggen lang og bred.

Mye rusk på gulvet. Dropper støvsuger. Best å ikke vekke noen. Kost og feiebrett. Kosten har bare kort skaft. Jeg er nede på alle fire. Et dyr som krabber rundt på tre bein, veiver en kost med det fjerde. Finner mer lengde i nakken i krabbestilling, og mer frihet i hofteledd. Hånden som tar vekt ekspanderer, forteller ryggen at den også kan ekspandere. Et øyeblikk på kne før jeg igjen lar hodet lede meg opp. Alltid samme valg - stramme og krympe, eller gi retning og ekspandere.

Jeg har funnet fram moppen. Svinger den rundt på gulvet. Igjen monkey, men nå mer i diagonal stilling, fekteposisjon, større rekkevidde. Bruker bare fingrene. Fingrene går inn i stanga. Ti følsomme fingre, lange armer, bred rygg, og lang ryggsøyle. Jeg har to ryggsøyler, en i hver ende av armene. Anklene er frie og leddet til moppehodet er like fritt. Merkelig dyr dette, en moppofant!

Jeg må flytte stoler, bord, en liten sofa. Går dypt, monkey +, eller kanskje gorilla? Tungt, mer vekt, mer ekspansjon, mer fjæring. SATS, eat your heart out!

Hver gjenstand har sin overflate, form, vekt og tyngdepunkt. Det blir nye bevegelser, nye muskler. Hele tiden fri nakke, hodet fram og opp, lang og bred rygg. Fleksibilitet, dynamikk. Fri til å ta imot et nytt møbel, ny personlighet.

Siste runde i gangen. Løfter støvsuger og fiolinkasse, en i hver hånd. Nå er jeg ordentlig gorilla. Og så igjen på alle fire langs listene. Vekten på tre bein, hodet og det fjerde beinet svever ut av en lang og bred rygg som kan bølge i alle retninger.

Nesten ferdig. Igjen et øyeblikk sittende på kne. Observerer pusten. Jeg blir pustet. Enda en gang tenker jeg retning, venter, fornyer tanken, igjen er kroppen ei fjær.

Alt på plass. Jeg legger meg ned i semisupine. Lytter. Hører at jeg kunne tenkt mer på retningen av knærne, på kjeven, og kanskje bredden over skuldrene. Men fingertuppenes ytterste ledd har funnet nye kreative muligheter. Jeg ser på klokka. 45 min. Jeg har gitt meg selv en alexandertime.

Har jeg en plan? Jeg har en plan. Frokost, en kopp te, blogge. Jeg har allerede teksten klar i hodet.