lørdag 5. oktober 2013

Placebodefekten

Denne uka utkom «Placebodefekten» av blogger og samfunnsdebattant Gunnar Roland Tjomlid. Boka har undertittel «Hvorfor alternativ behandling virker som den virker». I motsetning til Snåsakoden av Kristian Gundersen som kom ut i vår er ikke Alexanderteknikken nevnt. Boka er likevel svært relevant for oss som driver med Alexanderteknikk.

Å lure seg selv
The first principle is that you must not fool yourself, and you are the easiest person to fool - Richard Feynman

Placebodefekten handler i det store og hele om hvor lett det er å lure seg selv. Alexanderteknikken handler om å ikke lure seg selv. Da Alexander observerte seg selv i speil og eksperimenterte for å bli kvitt uvaner som hemmet stemmen, oppdaget han tidlig i prosessen visse uheldige tendenser. Ganske raskt begynte han å få kontroll og opplevde en bedring, men så stoppet det opp. Han gikk så tilbake til å observere seg selv ved hjelp av speil og gjorde en sjokkerende oppdagelse. Uvanene var der ennå. Han gjorde rett og slett det motsatte av hva han trodde han gjorde.

Slik er det med uvaner. Vi er så vante med dem at vi ikke kjenner dem. Når vi så skal prøve å gjøre noe annerledes kan vi ikke lenger stole helt på sanseregisteret. Vi kan nemlig aldri være sikre på hvordan det nye kommer til å kjennes ut. Hvis vi går etter den vante følelsen vil vi bare ende opp med det vi gjorde før. Vi er ute etter noe nytt og må ta et steg ut i det ukjente. Eneste veien forover går gjennom konstant eksperimentering. Samtidig vil vi gjerne oppnå resultater. Da er er det lett å lure seg selv.

Placebodefekten setter dette i perspektiv ved å peke på mange faktorer som gjør at vi mennesker mer enn gjerne lurer oss selv. Et visst nivå av selvkritisk innstilling er helt nødvendig enten du lærer Alexanderteknikk, eller skal vurdere validiteten av alternativ behandling, eller ta andre viktige avgjørelser som har konsekvenser for liv og helse.

Vitenskapelig metode
Alexander's teaching is scientific in the strictest sense of the words - John Dewey 1)

John Dewey tok hardt i når han hevdet Alexanders metode var «vitenskapelig». Alexander var ingen vitenskapsmann, selv om han observerte og eksperimenterte iherdig. Dewey og andre presset på for at Alexander skulle tillate forskning på teknikken for å validere den. Alexanders svar finner vi i en av hans bøker:
I pointed out that quite a number of medical and a few scientific men had become convinced of its soundness after taking lessons and reading my books, while nineteen medical men had put their names to the letter which is reproduced in chapter II. Hence I considered that I was justified in concluding that what is necessary to bring conviction as to the soundness of my technique is now available. 2)

En slik holdning holder ikke. Jo mer vi mennesker forsker på mennesker forstår vi hvor lett vi tar feil. Ikke minst gjelder dette når vi skal avgjøre helsemessig effekt av en intervensjon. På grunn av placeboeffekten, og en masse andre faktorer, er det nødvendig med kontrollerte, randomiserte studier av god kvalitet for å være noenlunde sikre. Det er til og med behov for mer enn én studie. Forskning må reproduseres av andre forskere.

Tjomlid forklarer i Placebodefekten hvorfor det er slik. Les, og du vil forstå hvordan forskning fungerer. Når vi som er opptatt av Alexanderteknikken forstår hvordan forskning fungerer kan vi forholde oss nøkterne til nye forskningsresultater som kommer. (Blant annet oppfølging av ATEAM-studien 3) på Alexanderteknikk og ryggsmerter 4), og og en studie på Alexanderteknikk og nakkesmerter 5). Vi kan slutte å sitere «kjendiser» som nobelprisvinnerne Tinbergen og Sherrington for å imponere (det virker bare patetisk), vi kan være mer forsiktig når vi henviser til pilotstudier for å underbygge våre påstander, og vi kan være realistiske når vi beskriver sannsynlige helsegevinster knyttet til Alexanderteknikken.

I tillegg gjør forståelse for hvordan forskning fungerer at du bedre kan bedømme seriøsiteten av Dagbladets forsider, ta bedre valg når det gjelder egen helse, og ikke minst – du kan få deg en god latter når du skjønner at homeopati er en vits.

Placebo
Our study shows enduring benefits from lessons delivered by many different teachers. That six sessions of massage were much less effective at one year than at three months whereas six lessons in the Alexander technique retained effectiveness at one year shows that the long term benefit of Alexander technique lessons is unlikely to result from non-specific placebo effects of attention and touch. Randomised controlled trial of Alexander technique lessons, exercise, and massage (ATEAM) for chronic and recurrent back pain 3)

For mange av de som ta timer i Alexanderteknikk er forventet helsemessig effekt svært viktig. Det er grunnen til at de tar timer. Foreløbig er det ganske sikkert at Alexanderteknikken har effekt mot ryggsmerter. Effekt utover det vet vi ennå ikke noe sikkert om.

For Alexanderteknikken som sådan er det ikke avgjørende om den har effekt mot lidelse A, B eller C. Alexanderteknikken er ikke behandling, den er en ferdighet. Alexanderteknikken er et hjelpemiddel til å bruke sine krefter hensiktsmessig og utføre bevegelser av god kvalitet. Det jeg finner fascinerende ved å lese Placebodefekten er at placebo og relaterte fenomener kan innvirke på undervisning og læring av Alexanderteknikken.

Vi Alexanderteknikk-lærere bruker berøring når vi underviser. Når berøring er involvert, og spesielt berøring av slik kvalitet som en Alexanderteknikk-lærer er i stand til å utføre, kan vi være ganske sikker på en viss placeboeffekt. Berøring påvirker blant annet deler av hjernen som har å gjøre med læring av bevegelser, men påvirker også dopamin-produksjon. Tjomlid foreslår i boken at placebo er knyttet til signalstoffet dopamin:
Hva forteller dette oss? Jo, det kan bety at placeboeffekten i stor grad er en belønningseffekt som styres av dopamin i hjernen. Placebodefekten s. 119

Bruken av berøring har praktiske funksjoner i undervisningen som jeg ikke skal komme inn på her. I tillegg gir berøring velvære, virker beroligende og avspennende. Underveis i timen er det mulig å observere en direkte sammenheng mellom Alexanderteknikk-instruksjon og eventuell avspenning. Men å bedømme etter timen hvor mye av opplevd avspenning som er følge av et bedre organisert muskel-skjelettsystem, og hvor mye som er effekt av berøringen i seg selv, vil være vanskelig.

Den gode følelsen etter en time kan være positiv for motivasjon og læring. Men den kan også bli et mål i seg selv og overskygge læringsaspektet. Eleven kommer kun for å få et «kikk». Problemet er velkjent, og vi har et eget (uoffisielt) uttrykk for det: «Alexander junkie». En relativt ufarlig form for avhengighet som kan prege et stadium i læringsprosessen. Men den kan innebære en form for avhengighet som lett kan utnyttes av en lærer med manglende etisk ballast.

Alexanderteknikken undervises i stor grad individuelt. Lærer og elev har et nært samarbeid. I den situasjonen er det både en fare for at eleven ubevisst går inn for å tilfredsstille læreren, og at lærerens ønske om resultater påvirker vurderingen av både elevens og eget arbeide. Vi må erkjenne disse svakhetene for å bli minst mulig påvirket av dem.

Tjomlid skriver i Placebodefekten at mennesker i vanskelige situasjoner har lettere enn andre for å se mønstre der det ikke finnes. De søker trygghet, og trygghet finnes i det forutsigbare. Som nevnt innebærer Alexanderteknikk-prosessen et steg ut i det ukjente. Søkes det kjente går man bare i ring. Noen ganger kan det være på sin plass å stille seg spørsmål om eleven, selv om han eller hun har tydelig utbytte av timene, anvender teknikken som et rituale utført for å illudere kontroll, i stedet for et hjelpemiddel til videre utvikling.

I prinsippet er det enkelt å finne ut om Alexanderteknikken har helsemessige effekter utover placebo. Det er kun et spørsmål om mange nok, og gode nok, studier. Tid og penger. Å finne ut hva som er god Alexanderteknikk-undervisning, og hva som gir effektiv læring, er mye mer komplisert. Det er en utfordring.

Ingen liker å bli lurt
Faith healing is dangerous in its practice and uncertain in its results - FM Alexander 6)

Forrige uke skrev jeg om kiropraktikk. jeg har tidligere skrevet om healing, kraniosakral terapi og homeopati. Hvorfor er jeg så (sykelig) opptatt av alternativ behandling?

En innlysende årsak er at vi Alexanderteknikk-lærere insisterer på at teknikken ikke er behandling. Vi underviser. Vi helbreder ingen. Samtidig blir Alexanderteknikk normalt sortert under begrepet alternativ eller komplementær behandling, og da må vi forholde oss til det.

Jeg har også mer personlige grunner for å skrive om alternativ behandling. Jeg har alltid vært interessert i vitenskap og forskning, men har ikke vært spesielt kritisk. En gang i tiden leste jeg «Bak tid og rom» av Erik Damman. Han mente kvantemekaniske effekter kan forklare ting som healing og utenomsanselig persepsjon. Kanskje var det noe i det?

Som ganske fersk Alexanderteknikk-lærer hadde jeg stand sammen med noen kolleger på alternativmessa i Oslo i 2001. Det begynte å skurre. Så mye tøv samlet på et sted. Det skjedde noe annet også i 2001: terroraksjonene i USA 11. september. Noen år senere, ca. 2003, blir en venn av meg overbevist om at aksjonene var utført av amerikanerne selv. Jeg leser side på side med informasjon han sender meg. Jeg blir sjokkert. Hvordan er det mulig å tro på noe så usannsynlig? Det gikk opp for meg at virkeligheten er en skjør blomst. Det er mye vi ikke kan vite helt sikkert. Det aller meste er faktisk ganske usikkert og tilfeldig. Desto viktigere er det å verne om det vi med ganske stor sikkerhet vet er sant.

På internett finnes uhorvelige mengder desinformasjon i form av pseudovitenskap, konspirasjonsteorier og usannsynlige alternative behandlingsformer. Oppvokst som jeg er i skyggen av vestlandspietisme som setter ærlighet høyt, har jeg lav toleranse for løgn og fanteri.

Placebodefekten prøver å gi svar på hvorfor enkelte faller for slikt, og peker på noen samfunnsmessige konsekvenser. Debatten om alternativ behandling handler ikke bare om helsevalg som har konsekvenser for enkeltindividet. Sett i et større perspektiv finnes konsekvenser som angår oss alle.

Placebodefekten
Placebodefekten er mindre harselerende i stilen enn Gundersens Snåsakoden. Tjomlid er ganske snill, underholdningsverdien tilsvarende lavere. Men jeg synes Tjomlid ligger hakket over rent språklig. Han skriver veldig godt til ikke å være proff forfatter/journalist. Tjomlid guider oss lekende lett gjennom tildels kompliserte problemstillinger. Placebodefekten har en logisk og organisk oppbygning. Boken er solid med over 400 referanser, det meste til nettadresser du lett kan sjekke selv. Det eneste jeg savner er stikkordregister. Mellom kapitlene er det korte artikler som imøtegår typiske påstander fra forsvarere av alternativ behandling.

Kun en ting hindrer denne boka fra å være en bestselger: den er for tjukk. Selv om det er 444 lettleste sider. Mitt ønske for framtida er ei ny bok på 144 sider, med samme tema og med morsomme illustrasjoner. Tjomlid gir foredrag om emnet så jeg er sikker på at han vet å forfatte seg kort og presist. Populariteten til tv-serien «Folkeopplysningen» viser at behovet og interessen for saklig informasjon er stort.


Noter:
1. John Dewey i forordet til Constructive Conscious Control, Alexander (2004).
2. The Universal Constant in Living, Alexander (2000) s. 103.
3. Randomised controlled trial of Alexander technique lessons, exercise, and massage (ATEAM) for chronic and recurrent back pain http://www.bmj.com/content/337/bmj.a884
4. Alexander Technique and Supervised Physiotherapy Exercises in back pain (ASPEN) feasibility study
5. Alexander Technique Lessons and Acupuncture Sessions (ATLAS) Trial
6. Man's Supreme Inheritance, Alexander (1996) s. 215.

Relaterte blogginnlegg:
Alternativ idioti
Ingen liker å bli lurt
Masseoverdose
Kraniosakral
Healing
Folkeopplysningen
Snåsakoden
Kiropraktikk

Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias (2004): Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.
Alexander, Frederick Matthias (1996): Man's Supreme Inheritance. Mouritz.
Alexander, Frederick Matthias (2000): The Universal Constant in Living. Mouritz.
Gundersen, Kristian (2013): Snåsakoden. Aschehoug.
Tjomlid, Gunnar R. (2013): Placebodefekten. Humanist forlag.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar