For mange år siden hadde jeg en fiolinelev som ble fulgt til timen av sin bestemor. Bestemoren spilte selv fiolin og kunne hjelpe barnebarnet med øvingen. På timen satt hun i et hjørne og hørte på. Det var bare det at hun ikke kunne la være å reagere hver gang gutten spilte en feil tone, og det kan skje rett som det er når du er nybegynner på fiolin. Da så det ut som om hun trakk seg sammen i vemmelse. Det var ingen stor bevegelse, men nok til at eleven ble berørt. Han reagerte med en lignende gest, og når du trekker deg sammen i kroppen blir det umulig å gjøre den egentlige påkrevde bevegelsen - å flytte fingeren slik at tonen blir ren.
Jeg bestemte meg for å omorganisere undervisningsrommet og plasserte notestativet slik at gutten ikke hadde bestemoren i synsfeltet. Det hjalp. Men ikke helt. Jeg oppdaget at jeg selv ble påvirket av bestemorens reaksjon, og om ikke jeg kunne forholde meg nøytral og la være å reagere kunne det i sin tur påvirke eleven.
Middelet til å forholde meg nøytral var Alexanderteknikken. Et grunnleggende prinsipp er «inhibition» som betyr nettopp det å kunne la være å reagere. Men like viktig er «direction», å tenke retning. Å tenke retning sørger for en tendens til ekspansjon i muskelskjelettsystemet. Det øker følsomheten for nettopp slike opplevelser som gjør at vi spenner oss og trekker oss sammen.
Etter hvert oppdaget jeg at jeg selv reagerte på samme måte som bestemoren til min elev når jeg hadde andre fiolinelever. Heldigvis var det ikke i samme grad. Men det var nok til at det påvirket undervisningen og gav en stemning av stress og anstrengelse.
Når vi hører noe vi ikke liker, for eksempel sure toner, er det naturlig å ville unngå det, trekke seg vekk. Når vi spiller et instrument er det ikke ulyd vi ønsker å produsere. Tvert imot har vi en forestilling om neste tone, og om resultatet er uønsket er det lett å reagere negativt.
Jeg observerte også en annen måte jeg anspente meg på i undervisningen. Når en elev forsøkte å få til noe som var litt krevende spente jeg meg og holdt pusten for liksom å hjelpe eleven.
Denne anspentheten kan tolkes som tegn på engasjement, og man kunne tro det innebar engasjert lytting. Det er ikke tilfelle. Spenningen er tegn på at vi slettes ikke ønsker å høre, at vi helst vil høre noe annet.
All erfaring jeg har gjort tilsier best lytting når jeg velger å avstå fra å reagere og i stedet sørger for å organisere meg best mulig ved å tenke retning. Å tenke retning innebærer å ha lengde og bredde og en «åpen» kropp. Åpen kropp gir åpne ører.
Dette er en parallell til en Alexanderteknikk-lærers åpne og lyttende hender som kun er mulig gjennom hvordan læreren organiserer hele muskelskjelettsystemet, ikke bare hendene.
Når jeg avstår fra å reagere har jeg også bedre tid til å lytte. Ikke minst er dette viktig i Alexanderteknikk-undervisningen. Alexanderteknikken er i prinsippet enkel og burde være enkel både å forklare og forstå, men slik er det ikke alltid. Vi kommer borti problemstillinger som kan være ganske kompliserte. Alle har sin egen oppfatning om saker og ting, også om hvordan kroppen er ment å fungere. Vi Alexanderteknikk-lærere har helt spesielle erfaringer som er ulik den de aller fleste elever har vært igjennom. Lærer og elev har derfor ulikt utgangspunkt og det er viktig for læreren å prøve å forstå det eleven forstår, på elevens måte.
Alle kan ha nytte av å kunne lytte med et åpent sinn, dvs. kunne vente med å reagere. Problemet i dag er jo nettopp det at det er så lett å gi en umiddelbar reaksjon. Det er bare å trykke og sende. Det er fort gjort å uttrykke noe man angrer på i ettertid. Og kanskje har vi ikke alltid forstått det vi leste eller hørte. Når noen påstår at jorda er flat eller at CO2-utslipp ikke påvirker klimaet så er det ikke umiddelbart lett å forstå hvordan de kan påstå noe slikt. At de tar feil er helt innlysende, men det går ikke an å gi en fullgod respons uten at vi har forstått tankegangen bak påstanden.
Vi må ta oss tid til å lytte. Det betyr først og fremst å avstå fra å reagere umiddelbart, og å være åpen for inntrykk. Alexanderteknikken er dermed en god hjelp til akkurat det. Enten det er sure toner, kompliserte spørsmål eller rare meninger kan det å lytte åpent og tålmodig oppleves som tildels ubehagelig. Jeg sier derfor ikke at det er enkelt, men det er helt nødvendig.
Relaterte blogginnlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar