Alexanderteknikken er en «pre-teknikk», noe som kan anvendes som grunnlag for andre teknikker, en praktisk teknikk, noe du bruker for å kunne gjøre det du gjør på best mulig måte.
Alexanderteknikken består av to elementer: å kunne avstå fra det som hemmer deg i å gjøre det du ønsker å gjøre («inhibition» eller «å stoppe»), og å tenke konstruktivt på en måte som fremmer god koordinasjon («direction» eller «tenke retning»). Å stoppe og å tenke retning er praktiske ferdigheter.
I tillegg er det nyttig å vite om to prinsipper som sier noe om dine fysiologiske forutsetninger, Feilsansing og primær kontroll. Begrepet «primær kontroll» er en hypotese om at hos virveldyr vil hva vi gjør med hodet ha en tendens til å dominere koordinasjonen, noe vi må ta hensyn om vi vil endre bevegelsesmønstre.
Feilsansing er en konsekvens av at sansene våre første og fremst registrerer forskjeller, og at det vi er vant til vil føles riktig fordi vi er vant til det, selv om det er feil. Og motsatt – at det vi gjør på en ny måte vil kunne føles feil selv om det er riktig.
Endgaining og means-whereby
Men Alexanderteknikken har også overordnede prinsipper som sier noe om hvordan å organisere prosessen når vi anvender teknikken i praksis. På engelsk heter disse prinsippene «end-gaining» og «means-whereby».
End-gaining kan oversettes med «målstreben». Det betyr å strebe etter målet uten å ta hensyn til hvordan å komme dit. «Målstreben» i Alexanderteknikken er negativt. Det er roten til alt ondt. Endgaining er hvordan du ikke ønsker å gjøre ting.
«Means-whereby» er det motsatte. Det er midler for å nå målet. Å følge «the means-whereby»-prinsippet er å tenke ut hvilke steg som er de nødvendige og logiske, (og gjerne også de enkleste og smarteste), for å oppnå det du ønsker å oppnå.
Hva vil dette si i praksis? La oss se på noen eksempler.
Bake kake søte
To personer skal bake kake, la oss kalle dem Even og Halvard.
Even leser oppskriften og sørger for å kjøpe inn alle ingredienser. Han gjør klart mest mulig på forhånd, veier opp, måler opp, hakker opp, gjør klar redskaper kjøkkenutstyr og stekeovn. Han tenker også igjennom hva som er best rekkefølge i prosessen og sørger for å beregne nok tid og ha nok plass. Han ringer til og med svigermor som er stammens høyeste autoritet på kakebaking for å få noen tips.
Halvard setter i gang med det han har (eller tror han har), uten engang å få vekk den skitne oppvasken fra i går. Han må løpe på butikken når han er halvveis og må også bort til naboen for å låne nødvendig kjøkkenutstyr. Han ender opp med å gjøre ting i uhensiktsmessig rekkefølge, bruker dobbelt så mye tid som planlagt (uten at noe egentlig var planlagt) og roter over hele kjøkkenet (og litt til). Grunnet forsinkelsen prøver han å få gjort andre ting innimellom og ender med å svi kaka. I det han er ferdig kommer svigermor på uanmeldt besøk og kan fortelle ham hvordan han egentlig skulle gått fram.
Hvem tror du ble mest stressa og anspent? Vi kunne si at Even var den som brukte Alexanderteknikken ved å følge «the means-whereby»-prinsippet.
Vi kunne også tenke oss at både Even og Halvard brukte Alexanderteknikken underveis, at de sørget for å «la nakken være fri, la hodet gå fram og opp, la ryggen være lang og bred» for å bevege seg på best mulig måte. Men Even hadde helt sikkert mest anledning til å tenke på hvordan han organiserte seg selv, for arbeidsoppgavene var allerede godt organisert.
Vaner og «means-whereby»
«Means-whereby»-prinsippet kan ha avgjørende betydning i komplekse operasjoner, som å bake kake. En annen situasjon der prinsippet er helt avgjørende er i arbeidet med å endre vaner.
La oss tenke oss at Halvard fra eksempelet over har time i Alexanderteknikk. Læreren ber ham reise se fra stolen. Halvard strammer musklene i nakken ryggen og holder pusten når han reiser seg. Læreren minner Halvard om at han kan ta seg tid til å tenke retning før og under bevegelsen. Halvard prøver igjen og lar hodet gå «fram og opp». Denne gangen går det bedre, men fortsatt spenner han seg mer enn nødvendig slik at kraften går i feil retning i det han skal opp fra stolen. Flere forsøk ender på samme måte.
Læreren, som tilfeldigvis heter Even, forstår at Halvard ikke har et klart konsept om hva som er nødvendig for å reise seg, han har ikke noen klar forestilling om «the means-whereby». Halvard ender derfor opp med å følge den vanemessige uhensiktsmesse bevegesesplanen som reaksjon på ønsket om å ville reise seg. Han har ikke noe alternativ. Bevegelsen blir bedre ved at Halvard tenker retning, men det er bare en halv løsning.
Lærer Even foreslår diverse aktiviteter og eksperimenter i løpet av timen som gjør at Halvard forstår hvordan kroppen balanserer på sitteknutene, og hvordan hofteleddene kan være frie, og hvordan han fritt kan bevege seg forover og bakover på stolen uten å kollapse. Han blir i stand til å la tyngdekraften ta ham forover slik at vekten overføres til føttene, slik at han lettere kan la beina gjøre jobben uten at han strammer i nakken når han reiser seg. Ved hjelp av en klar alternativ plan unngår han den vanemessige uhensiktsmessige planen og reiser seg lett, mykt og elegant fra stolen.
Alexander beskriver detaljert bruken av «the means-whereby»-prinsippet i undervisningen av en golfspiller og en mann som stammet i kapitlene «The Golfer Who Cannot Keep His Eyes on the Ball» og «The Stutterer» i boken The Use of the Self (Alexander 1985).
Lære noe nytt
Et tredje område (i tillegg til komplekse aktiviteter og endring av vaner), der å følge «means-whereby»-prinsippet er avgjørende, er når du lærer noe nytt.
«Means-whereby»-prinsippet er ikke særegent for Alexanderteknikken. Musikere, for eksempel, bruker prinsippet mye når de øver inn nye stykker og teknikker. Gode pedagoger følger «means-whereby»-prinsippet. Paul Harris er en musikkpedagog som har lansert det han kaller «simultaneous learning». Han sier selv at det ikke er en original idé, men er basert på hva han har sett andre pedagoger gjøre.
Metoden går ut på at eleven alltid lærer elementene i musikken først, det han kaller «the ingredients». Om en elev skal spille et stykke med staccato toner (korte adskilte toner) i Ess-dur, gjør eleven seg kjent med elementene staccato og Ess-dur ved for eksempel å øve enkle tonerekker med staccato og ved å spille allerede kjente melodier i tonearten Ess-dur.
La oss tenke oss at Even og Halvard fra eksemplene ovenfor skal lære seg å spille et stykke på piano. De har begge spilt i flere år. Nå vil de prøve seg på Til Elise av Beethoven. (Enkelte vil kanskje sette spørsmål ved musikksmaken, men det spørsmålet er irrelevant i denne sammenhengen).
Even studerer notene og hører innspillinger av stykket. Han ser at stykkets form er A-B-A-C-A, der A-delen er det lett melankolske temaet alle kjenner, B og C er kontrasterende temaer, B elegant og lekent, C mørkere og dramatisk, mer typisk Beethoven. Even ser at notene i A-delen danner treklanger han kjenner fra før, og at få noter spilles samtidig. Han klarer å markere rytmen for både høyre og venstre hånd samtidig ved å klappe mot pianolokket. Etterpå spiller han langsomt igjennom en gang med ikke alt for mange feil.
Deretter kikker han på B- og C-delen og ser at her var det mye mer å øve på. Han bestemmer seg for å bruke mest tid på disse delene og lager liste over alt han trenger å lære av akkorder, skala, intervaller, triller, hurtige løp og anslagsteknikk.
De neste ukene øver Even på alle akkordprogresjoner, eksperimenterer med å vektlegge ulike noter i akkordene og finner skjulte melodilinjer, øver kromatisk skala oppover og nedover, øver de dramatiske markatoanslagene i C-delen i skalaer og treklanger så han kan utføre dem uanstrengt over hele tastaturet og med god koordinasjon. Han har det gøy med å finne på nye og kreative måter å øve de ulike elementene på og improviserer egne små øvelser.
Etter et par måneder kan Even hele stykket nesten uten å ha spilt A-delen. A-delen har han bare øvd mentalt, men lærte den raskt utenat. Fremdeles gjør de hurtige løpene i del B og C at han må holde et rolig tempo, men han er tålmodig og har god tid.
Halvard setter notene på pianoet, (myser mot notene -han skulle ha skaffet seg briller!), og begynner fra begynnelsen. Han klarer å knote seg igjennom. Ved akkordene som innleder del B er det stopp. Etter en stund har han dekodet notene og spilt akkordene og tråkler seg videre med mange feil. Ved neste A-del går det lettere og han setter opp tempoet, før det stopper helt igjen ved de første høyrehånds-akkordene i C-delen. På dette dette tidspunktet er Halvard utslitt og legger notene bort.
Neste dag begynner han fra begynnelsen igjen. Igjen stopper det ved akkordene i del B, igjen må han finne ut hvilke noter og fingre han skal bruke. Den påfølgende A-delen høvler han seg igjennom før det ikke uventet igjen stopper helt ved akkordene i del C. Han staver seg fram akkord for akkord og hakker seg gjennom de siste raske løpene. Neste dag begynner han fra begynnelsen igjen.
Slik går dagene, og Halvard blir ganske flink til å spille del A, men etter to måneder er han ikke i nærheten av å kunne del B og C. Halvard klarer aldri å motstå trangen til å ville spille stykket igjennom fra begynnelse til slutt (end-gaining). Han tar seg aldri tid til å gjøre det nødvendig arbeidet med de to kontrasterende mellomdelene. Det sørgelige faktum er at han ender opp som en av de mange amatørpianister som aldri klarer å lære seg å spille hele Til Elise.
Moralen er: Ikke gjør som Halvard. Ikke ha hastverk med å nå målet. Unngå «end-gaining».
Stopp! Og tenk gjennom hva du må gjøre for å klare oppgaven. Hvilke steg må du utføre for å nå målet?
Selv om du aldri har tatt, eller kommer til å ta, en time i Alexanderteknikk, kan du allerede stoppe og tenke deg om, og følge Alexanderteknikkens prinsipp om «the means-whereby».
The "means-whereby" principle, on the other hand, involves a reasoning consideration of the causes of the conditions present, and indirect instead of a direct procedure on the part of the person endeavouring to gain the desired "end." (Alexander 1997, s. 29)
Relaterte blogginnlegg
Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1932). The Use of the Self. Victor Gollancz.
Alexander, Frederick Matthias. 1997 (1923). Constructive Conscious Control of the Individual. StatBooks.
Harris, Paul. 2008. Improve Your Teaching! Alfred Music.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar