fredag 18. desember 2020
Forenkling
søndag 29. november 2020
Mine første Alexanderteknikk-timer
I disse dager er det tretti år siden jeg hadde mine første alexandertimer. Det er ingen overdrivelse at timene forandret livet mitt.
Jeg hadde hørt om Alexanderteknikken noen år tidligere. Første gangen tror jeg var i en artikkel i kveldsutgaven av Aftenposten i 1988. Det var et intervju med Nigel Hornby som skulle bli min første Alexanderteknikk-lærer. Av en eller annen grunn gjorde intervjuet inntrykk på meg. Jeg studerte musikk og spilte fiolin og var opptatt av å kunne koordinere og kontrollere bevegelser. I artikkelen i Aftenposten ble det sagt at balansen av hodet hadde stor innflytelse på kroppens bevegelser. Det hadde jeg aldri tenkt over.
Året etter leste jeg Tension in the Performance of Music. I boken er det en artikkel av Alexanderteknikk-lærer og pianist Nelly Ben-Or, «The Alexander Technique and Performance». Der leste jeg om «primary control» - hvordan forholdet mellom hode, nakke og rygg påvirker funksjon og bevegelse.
Så, i 1990 begynte en medstudent på Barratt Due med Alexanderteknikk-timer. Han spilte fløyte og hadde fått vondt i armene. Han fortalte begeistret om timene. Nå ble jeg enda mer interessert. Jeg gikk rett på Deichman bibliotek og lånte ei bok om Alexanderteknikken. Boka var Body Learning av Michael Gelb. Den er ei god introduksjonsbok. Jeg tror jeg begynte å skjønne prinsippene for teknikken.
Det jeg ikke forstod var hvordan Alexanderteknikken ville fungere i praksis, hva den ville ha å si for meg. Men jeg innså at jeg ikke kunne lære teknikken fra ei bok. Jeg måtte finne en lærer.
Min historie er egentlig ganske typisk. Det tar gjerne flere år fra noen hører om Alexanderteknikken til de kommer så langt som til å ta timer.
Jeg tenkte mest på å være rett og forsøkte å sitte rett opp og ned selv i den mykeste sofa. Det tyder på en snever forståelse av teknikken og lite fleksibilitet i anvendelsen.
Jeg hadde antagelig seks timer før jul den høsten jeg begynte med Alexanderteknikken. I løpet av vinteren og våren hadde jeg ytterligere 20-25 timer. Det blir vanligvis regnet for å gi et godt grunnlag. Men jeg hadde langt ifra fått nok. Jeg ville lære mer.
Jeg hadde avsluttende eksamen på Barratt Due den våren og fikk min første jobb på kulturskolen i Flekkefjord. Planen var å komme tilbake til Oslo for å ta flere timer. Hvordan det gikk skal jeg fortelle om en annen gang.
lørdag 21. november 2020
Alexanderteknikk på kjøkkenet
På hjemmesiden min legger jeg ut bokomtaler til bøker om Alexanderteknikk. Den siste jeg la ut var om Directed Activities. Boka handler om aktiviteter brukt på en skole for Alexanderteknikk-lærere. Hensikten med aktivitetene er å øve systematisk på å anvende teknikken i praksis.
I min utdannelse hadde vi også «directed activities». Midt på dagen møttes alle studentene. Lærerne demonstrerte dagens aktivitet før vi delte oss for å jobbe i små grupper. Øvelsene handlet ofte om noe grunnleggende som å bøye seg ned eller å gå, eller de var relatert til bruken av hendene i undervisningen. Hver uke hadde gjerne sitt eget tema. Av og til handlet det om dagligdagse gjøremål, som for eksempel ting vi gjør på kjøkkenet.
Et enkelt knep for å organisere hele kroppen i arbeidet ved kjøkkenbenken er å tenke deg at du er et firbeint dyr. Å krabbe er en naturlig ting som aktiverer støttefunksjonen til armene. Ved å tenke firbeint vil du bruke mer strekkemuskler enn bøyemuskler, og du vil bruke kroppsvekten der det er hensiktsmessig. På denne måten unngår du unødvendig spenninger og at du drar skuldrene opp til ørene.
Alt av arbeid du gjør med råvarer som ligger på benken kan bli lettere om du tenker firbeint - skjære, kutte, kna og elte.
Å tenke på å være firbeint er også effektivt når du skal ta ned noe tungt fra ei høy hylle. Dette kan virke kontraintuitivt, men å forestille seg at du er firbeint vil gjøre at du tar imot vekt med hele kroppen.
Samme måten å tenke på kan være veldig effektiv når du vrir opp en klut eller åpner et gjenstridig lokk på et glass. Når vi må bruke kraft på noe er det fordelaktig om vi kan fordele arbeidet over et størst mulig område. Å tenke seg armene som del av en en ring inkluderer ryggen og mange store og små muskler. Ekspansjon av ringen blir fortsettelse av det vi i Alexanderteknikken beskriver som «widening the back».
Å åpne et lokk var en av aktivitetene vi brukte som øvelse på alexanderlærer-skolen. Jeg husker den kvinnelige læreren klarte å åpne lokk som store sterke mannlige studenter ikke kunne løsne. Det er snakk om ren teknikk. Kraft i riktig retning gjør at du utnytter den bedre.
onsdag 28. oktober 2020
Tilbake til start
søndag 11. oktober 2020
20 år
onsdag 30. september 2020
Tung eller lett
tirsdag 15. september 2020
Alternativ avspenning
onsdag 26. august 2020
Intensjon, ikke posisjon
fredag 14. august 2020
Innlegg nr. 500
mandag 6. juli 2020
Tilbake til det opprinnelige
tirsdag 30. juni 2020
Hjelpemiddel, ikke universalmiddel
Forrige gang skrev jeg om ulike måter Alexanderteknikk-lærere bruker berøring på i undervisningen. Hendene er lærerens viktigste og nyttigste hjelpemiddel, noen ganger et helt nødvendig hjelpemiddel
Med hendene gjør læreren eleven mer oppmerksom, veileder bevegelser og stimulerer til å reorganisere muskelskjelettsystemet. Reorganiseringen endrer funksjonen i forhold til tyngdekrafta og eleven opplever å bevege seg lettere.
Men uansett hvor fantastisk «hands-on» Alexanderteknikk er, er bruken av hendene kun et hjelpemiddel, ikke et universalmiddel. Det har sine begrensninger.
Alexanderteknikk-lærere bruker sjelden mye kraft med hendene. Selv når mye kraft brukes har det en indirekte funksjon og retter seg mot underliggende vanemønstre. Det er noe helt annet enn hva for eksempel kiropraktorer driver med. Fordi bruken av hendene som regel er forsiktig er negative utfall mindre sannsynlig. Det normale er at Alexander-læreren aldri beveger mer enn det eleven selv er i stand til på egen hånd, og gjerne mindre enn det. Men selv ved forsiktige bevegelser kan ting skje. Hvor inngripende Alexanderteknikk-læreren bruker hendene må tilpasses eleven.
Ett eksempel jeg nevnte forrige gang var elever med hypermobilitet. Et annet eksempel er elever med fibromyalgi. Selv veldig små endringer i organiseringen av muskelskjelettsystemet endrer arbeidsmåte og belastning for musklene. Musklene til en personer med fibromyalgi kan fort få mer belastning enn de tåler på en gang. Det lønner seg derfor å være ekstra forsiktig i begynnelsen.
For det store flertall går det greit. Alexanderteknikk-lærere berører mest nakke og rygg, og læreren står gjerne litt bak eller ved siden av eleven slik at han/hun unngår å invadere elevens personlige rom. De færreste har problemer med det. For enkelte blir det likevel for intimt når læreren nødvendigvis må stå ganske nærme for å legge hendene på. Grensene er forskjellig fra person til person. Det er viktig at eleven sier fra om hvordan de opplever berøringen. Om det føles for nærgående vil læreren tilpasse seg. Om nødvendig kan undervisningen foregå med lite eller ingen berøring.
Mange dansere og idrettsutøvere utfører bevegelser der det ikke er praktisk mulig for en Alexanderteknikk-lærer å ha hendene. Bare tenk på en høydehopper på vei over lista. Bevegelsene i timen kan tilpasses til å ligne bevegelsene utøveren må gjøre, men når det kommer til selve utførelsen er ikke «hands-on» kontakt lenger mulig.
Dette gjelder egentlig alle. På ett eller annet tidspunkt må hendene av og eleven må klare seg på egen hånd. Det er målet.
Varianter av håndarbeid