I dag er det 150 år siden en gutt ble født et sted på nordkysten av Tasmania. Hans navn var Frederick Matthias Alexander og kom til å forandre livet til mange mennesker, inkludert mitt.
Fred
Fred, som han ble kalt, ble født for tidlig, tålte ikke morsmelk og måtte mates med geitemelk. Han var spinkel og mye syk som barn. Det kan ha vært en skuffelse for faren som var smed og som kanskje så for seg at hans førstefødte skulle ta over etter ham. «The boy with the old hans» ble lille Fred også kalt. Hendene, som han senere skulle bruke på en så eksepsjonell måte, var lange og knoklete.
Freds mor kunne i motsetning til faren både lese og skrive og ønsket å gi barna utdanning. Men Fred var en vanskelig skolegutt. Ifølge ham selv ville han ha svar på alt, og om han fikk til svar at det stod i ei bok spurte han om hvordan de som hadde skrevet boka kunne vite at de hadde rett. Til alles beste tok læreren Fred ut av klassen og gav ham i stedet undervisning på kveldstid. Da kunne han bruke dagene til det han likte best: å ri, jakte og fiske. Han utviklet en livslang lidenskap for hester.
Fred og læreren ble gode venner og han ble en mønsterelev. Som tenåring ble Fred lærerens betalte assistent. Læreren vekket også interessen for Shakespeare hos sin elev, en interesse som skulle få avgjørende betydning
Skuespiller
Fred reiste hjemmefra som 17-åring, først til en by i nærheten, senere til Melbourne på fastlandet. Han hadde forskjellige småjobber samtidig som han tok timer for å bli skuespiller. Det sies at han også tok timer i fiolin. Kanskje var det derfor Alexander senere skrev så negativt om musikk i sin første bok? Fiolinist ble han aldri.
Etterhvert fikk han betalt for teateroppdragene og han kunne begynne å kalle seg skuespiller. Det var bare ett problem: han begynte å bli plaget av heshet under forestillingene. Dette er den mest kjente historien om Alexander. Historien forteller at han studerte sine vaner og utviklet en måte å endre dem på. Vi vet ikke helt når dette skjedde. Det kan ha vært i årene rundt 1892. I sin beskrivelse av «The Evolution of a Technique» i boken The Use of the Self gir Alexander inntrykk av at oppdagelsene skjedde i løpet av måneder. Andre ganger får vi høre at det tok år. Vi vet ikke helt når Alexanderteknikken ble født.
Alexander gir også inntrykk av at han fant ut alt på egen hånd, at han var det ensomme geni. Men vi vet i dag at han hadde inspirasjonskilder. Vi vet bare ikke helt sikkert hvem, hva og hvordan.
Stemmepedagog og Breathing Man
Alexander fortsatte å arbeide som skuespiller, men markedsførte nå sin metode for stemmebruk. I hvor stor grad det er Alexanderteknikken som vi kjenner den er usikkert. Han er først og fremst stemmepedagog, med kanskje en spesiell interesse for avlæring av uvaner. På markedsførings-materialet presenterer han seg som F. Matthias Alexander.
Han jobber først i Melbourne, så fra 1900 i Sydney. I Sydney blir han kjent med en lege ved navn McKay som sender pasienter til ham. På denne tiden var tuberkulose et et stort problem. God pusteteknikken ble sett på som en del av behandlingen. Sannsynligvis for å utnytte markedspotensialet publiserte Alexander, med Mckays godkjenning, en artikkel som mer enn antyder at hans metode kunne forebygge og kurere tuberkulose. Etterhvert skulle Alexander få tilnavnet «the breathing man». I dag hadde han blitt kategorisert som alternativ behandler av den tvilsomme sorten.
McKay oppfordrer Alexander til å flytte til London og for å gjøre sin metode kjent der. I 1904 ankommer Alexander hovedstaden i det britiske imperiet. Her får han raskt en travel praksis blant skuespillere, og med hjelp fra McKays kontakter, også blant en del leger.
I London framstår F. Matthias Alexander som engelsk gentleman. Han tok seg godt betalt og ansatte tjenere. Vi kan anta at den australske aksenten var borte for lengst. En av grunnene til at timer i stemmebruk var så populært i Australia på Alexanders tid var nettopp for å kunne snakke dannet og sivilisert. Gutten fra landsbygda var blitt verdensmann.
I artiklene Alexander publiserte de første årene i London kan vi se hvordan han gradvis går fra å undervise en metode for å puste bedre, til å promotere en metode som gjelder bruk av kroppen generelt. Men en Alexanders elever fra Australia besøker ham i 1909 og kommenterer at han underviser den samme metoden som før. Vi vet fortsatt ikke helt når vi kan kalle Alexander for Alexanderteknikk-lærer.
Forfatter og rasist
En av personene Alexander ble tidlig kjent med i London, og som han ha hatt innflytelse på ham, var legen Scanes Spicer. Han var øre-nese-hals-spesialist og hadde allerede en interesse for konsekvensen vaner kan ha for helse. Men Alexander mente, med rette eller urette, at Spicer stjal hans ideer og presentere dem som sine egne.
For å beskytte sin metode og forhindre plagiat bestemte Alexander seg for å skrive bok. Problemet var bare at han ikke var noen forfatter. Han hadde skrevet noen artikler tidligere. En bok var noe annet. Han samarbeidet derfor med en «ghostwriter». Samarbeidet tok slutt etter noen kapitler.
Bøkene han skrev viser Alexanders mangel på formell utdannelse (utover noen år på folkeskolen). I et forsøk på å være nøyaktig bruker han lange omstendelige setninger, og muligens inspirert av Shakespeare, en indirekte talemåte. Kombinert med ikke alltid konsekvent bruk av begreper er resultatet katastrofalt. Som musiker liker jeg Alexanders stil, men som fagperson i Alexanderteknikken drives jeg til frustrasjon og vanvidd.
Noe annet som kommer fram, særlig i Alexanders første bok Man's Supreme Inheritance, er hans syn på evolusjon og rasehygiene. Han skriver nedsettende om urinnvånere generelt og og de svarte i USA spesielt. Da andre utgave av boken kom i 1918 etter første verdenskrig var tyskerne også negativt beskrevet. Om vi skal kalle ham rasehygieniker kan diskuteres. Rasist var han som så mange andre på den tiden, etter dagens målestokk. Det var ikke før på 1990-tallet at Alexander-lærere begynte å ta et oppgjør med Alexanders ideer på dette punktet. Fremdeles er det lærere som støtter hans grandiose teori om at teknikken er veien til neste steg i menneskets utvikling.
Hissigpropp og gambler
Med første verdenskrig kom nedgangstider og Alexander reiste til USA, noe han gjorde hvert år i de neste ti årene. I USA møtte han filosofen John Dewey som kom til å bli en viktig støttespiller. Dewey var sterkt medvirkende da Alexander skrev sin andre bok, Constructive Conscious Control. Det kan virke ironisk at Alexander la så sterkt vekt på «bevisst kontroll». Han hadde et sterkt temperament og kunne ikke alltid kontrollere det. En gang skal han ha kastet ei bok på en elev etter en time. Han var en hissigpropp. Noe annet som kan gi inntrykk av mangel på kontroll var hans lidenskap for hesteveddeløp. På travle dager skal han hatt noen til å plassere veddemålene for seg slik at han kunne vedde og undervise samtidig. Vi må kunne kalle ham en gambler.
Noe annet som kan virke ironisk er at Alexander i sin andre bok er kritisk til både gamle og nye former for pedagogikk. Men da han få år senere startet en liten skole for barn var det en av hans assistenter som også var Montessori-lærer som fikk ansvaret. Det kan også virke ironisk at i en bok hvor han kritiserer andres pedagogikk gir eksempler på egen undervisning som gir inntrykk av en form for dressur.
Da Dewey skrev forordet til Alexanders tredje bok, The Use of the Self, kalte han Alexanders arbeid for «vitenskapelig», noe som må ha smigret Alexander voldsomt. Han ville gjerne spille på lag med vitenskapen, på egne premisser. Dewey skaffet Alexander muligheten for økonomisk støtte for å forske på teknikken, men Alexander avslo, til Deweys evige fortvilelse. Alexander ville ganske sannsynlig beholde kontrollen over sitt arbeide. Kanskje så han også støtten han fikk fra enkelte leger og vitenskapsmenn som bevis nok i seg selv på at hans teknikk virket. Selv om hans metode bygget på observasjon kan vi ikke kalle ham vitenskapsmann.
FM
Etter børskrakket i 1929 ble det igjen hardere tider og Alexander gav etter fra presset fra sine tilhengere om å begynne utdanningen av nye lærere i Alexanderteknikken. Til da hadde bare noen få blitt opplært gjennom å være en slags lærling. Utdanningen begynte så smått i 1931. Alexander møtte studentene første dag med å si at siden han ikke hadde gjort dette før hadde han ingen anelse om hvordan han skulle gå fram. Vi kan i alle fall si at han var ærlig. Men elevene måtte lide under mangelen på undervisningsopplegg. En gruppe av dem bestemte seg for jobbe på egen hånd for å finne ut av ting. Kanskje hadde vi ikke hatt Alexanderteknikk-lærere i dag om de ikke hadde gjort det. En av studentene sa mange år senere at Alexander var en god teknikker, men ingen god lærer. Kanskje var det nettopp utfordringen med å forklare gjennom ord og dialog at Alexander i stedet utviklet en teknikk der han kommuniserte gjennom å bruke hendene?
Det var ikke vanlig på den tiden å tiltale lærere ved fornavn, og siden Alexanders bror også var lærer på skolen ble den praktiske løsningen at Alexander bare ble kalt «FM». Siden den gang har han vært omtalt som FM i Alexanderteknikk-kretser, og han kalles det gjerne den dag i dag.
Da Alexanders studenter nærmet seg slutten av tredje og siste år av studiene fikk de beskjed gjennom en av hans assistenter at han ikke var fornøyd med resultatet og at de måtte gå et fjerde år. Dette må ha kommet som et stort sjokk. Men de fleste av studentene gjennomførte et fjerde år. Kanskje følte de også selv at de tre årene ikke hadde vært nok.
Vinnerskalle og kvakksalver
Utbruddet av andre verdenskrig satte en foreløpig stopper for utdanningen av lærere i England. Alexander og barna på hans lille skole ble for noen år evakuert til USA. Det ble antatt at Alexander med sin antityske holdning stod på Hitlers dødsliste. Om dette er riktig vites ikke.
Ved krigens slutt startet utdanningen av lærere opp igjen. I mellomtiden hadde Alexanders bøker og arbeide blitt sterkt kritisert i et Sør-Afriansk tidsskrift. Alexander ble kalt kvakksalver. Han gikk til sak for å få oppreisning.
Rettssak og påfølgende ankesak tok tid og før han fikk reist til Sør-Afrika for å vitne fikk Alexander slag. Han lå i koma i et døgn og ble lam på venstre side. Det forteller mye om hans innstilling og innsikt at han klarte å bli så og si fullstendig frisk igjen. Han hadde et enestående pågangsmot. «Vinnerskalle» hadde vi kalt ham i dag.
Alexander vant rettssaken om ærekrenkelse og ble tilkjent erstatning. Det var bare en liten hake. I dommen står det at grunnen til at de påtalte ble dømt var ikke fordi de hadde kalt Alexander for en kvakksalver, men fordi de hadde kalt ham for mer kvakksalver enn han var.
Uforent
Antall lærere i Alexanderteknikk økte i årene etter krigen og noen av dem ønsket å danne en forening. Fremst i dette arbeidet var Wilfred Barlow som var gift med Alexanders niese Marjory. På møtet hvor foreningen skulle stiftes satte Alexander foten ned. Han innså plutselig at i en demokratisk forening kunne han risikere å bli nedstemt. Barlow ble rasende og styrtet på dør, etterfulgt av Marjory som fra den dagen mistet kontakten med sin kjære onkel.
Det var ikke før noen år etter Alexanders død at en foreningen ble dannet, The Society of Teacher of the Alexander Technique, i 1958.
Etter å ha hatt slag var Alexander svakere, men de som kjente ham mente han nå gjorde enda bedre arbeid med hendene nettopp av den grunn. Han overlot det meste av ansvaret for utdanningen av lærere til andre, men fortsatte selv å gi timer inntil en uke før sin død. Han døde etter kort tids sykeleie 10. oktober 1955. Etter eget ønske ble han kremert, uten noen seremoni. Asken ble spredd for vinden, ingen vet hvor.
Bakgrunn og opphav
Nå har du fått et inntrykk av dagens jubilant. Det er mye mer å fortelle som kan kaste lys over hvem han var. For eksempel var Alexander fra en religiøs familie, men han skal ha mistet sin gudstro etter at en yngre bror døde en langsom og smertefull død av hjernehinnebetennelse som spedbarn. Alexander kalte seg agnostiker og sa han trodde på «alt og ingenting». Som den individualist han var hadde han lite til overs for organisert religion. Men den protestantiske oppdragelsen preget ham, og han siterte gjerne bibelen.
Alexanders far var alkoholiker. Han sluttet å drikke etter en vekkelsesbølge da Alexander var ung. Men det ser ut til at han begynte å drikke igjen på et senere tidspunkt. Det var i alle fall slik at Alexanders mor og noen av hans søsken flyttet etter ham til det australske fastlandet, og siden til London. Alexander hadde et nært forhold til sin mor. Kontakten med faren ble brutt. Selv om faren levde helt til 1936 hevdet Alexander lenge at han var død. Som eldste sønn påtok Alexander seg økonomisk ansvar resten av familien. Økonomiske hensyn kan ha vært avgjørende for flere av valgene han måtte gjøre.
Som så mange australiere på den tiden hadde Alexanders familie et mildt sagt anstrengt forhold til sitt opphav. Alle Alexanders besteforeldre kom til Tasmania som straffanger. Selv hevdet han å være av skotsk avstamming. Det kan være at han trodde på dette selv og at sannheten aldri ble fortalt ham.
Hvem var Frederick Matthias Alexander egentlig? Det er ikke godt å si. Kanskje visste han det ikke helt selv heller. Det vi kan si helt sikkert er at han var en fascinerende person som på tross av sine dårlige sider fortjener å bli hedret for det han klarte å skape.
Gratulerer med dagen Frederick Matthias!
Relaterte blogginnlegg
Litteratur
Alexander, FM. 1985. The Use of the Self. Victor Gollancz.
Alexander, F.M. 1995. Articles and Lectures: Articles, Published Letters and Lectures on the F.M. Alexander Technique. Mouritz.
Alexander, F.M. 1996. Man's Supreme Inheritance. Mouritz.
Alexander, FM. 2000. The Universal Constant in Living. Mouritz 2000
Alexander, F.M. 2004. Consctructive Conscious Control of the Individal. Mouritz
Bloch, Michael. 2004. F.M. The Life of Frederick Matthias Alexander. Little, Brown.
Evans, J.A. 2001. Frederick Matthias Alexander: A Family History. Phillimore & Co.
Gounaris (ed), Taylor, Tarnowski. 2001. Taking Time: Six Interviews with First Generation Teachers of the Alexander Technique on Alexander Teacher Training. Novis.
McLeod, Rosslyn. 2017. Up From Down Under: The Australian Origins of Frederick Matthias Alexander and the AlexanderTechnique. Mouritz.
Staring, Jeroen. 2005. Frederick Matthias Alexander (1869-1955) The Origins and History of the Alexander Technique. Integral.
Lulie Westfeld . 1998. FM Alexander, the man and his work. Memoirs of Training in the Alexander Technique 1931-34. Mouritz.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar