Bløff eller behandling

Alternativ medisin under lupen

Her en dag fikk jeg en gledelig overraskelse i postkassa – boka «Bløff eller behandling» av Simon Singh og Edzard Ernst. Bløff eller behandling kan sies å være den internasjonale forløperen til norske bøker som Snåsakoden og Placebodefekten. Boka fikk jeg (nesten) helt gratis som medlem av foreningen Skepsis.

Edzard Ernst var verdens første professor i alternativ og «komplementær» medisin. Hans er nå pensjonist, men skriver en blogg [http://edzardernst.com/] som anbefales for alle som er interessert i forskning på alternativ behandling. 

Simon Singh er vitenskapsjournalist og har doktorgrad i partikkelfysikk. Han er kanskje mest kjent for å ha fått injuriesøksmål rettet mot seg av den engelske kiropraktorforeningen etter å ha påpekt at det ikke finnes vitenskapelig belegg for å hevde at kiropraktorbehandling hjelper mot småbarnskolikk. Kiropraktorforeningen tapte så det sang og trakk søksmålet.

Alexanderteknikk eller bløff?

Jeg hadde ikke lest boken før, bare hørt mye om den. Jeg visste at Alexanderteknikken var omtalt og slo det opp med det samme jeg fikk pakket ut boken. Det står om Alexanderteknikken i et tilleggskapittel som tar for seg 30 ulike behandlingsformer. Som ventet var det en del å sette fingeren på i beskrivelsen av teknikken. Omtalen av Alexanderteknikken begynner med en definisjon:

En prosess der man lærer korrekt kroppsholdning og koordinering av kroppsbevegelser på nytt.

(Singh & Ernst 2010, s. 419. Fortsettelsen av teksten følger heretter fortløpende i kursiv)

Dette er en definisjon som kanskje er god nok for en kort muntlig forklaring. En fagbok bør være mer nøyaktig. Det problematiske er ordet «korrekt». Korrekt kroppsholdning finnes ikke. Tenk deg at du finner denne «korrekte» kroppsholdningen. I det samme du løfter en finger må muskelskjelett-systemet omorganiseres tilsvarende og det som var korrekt kroppsholdning er ikke lenger korrekt.

Jeg har den engelske andreutgaven av boka. Der står det: «correct postural balance» som er mer dynamisk og dermed bedre. Den norske oversettelsen er basert på førsteutgaven. Denne engelske avisartikkelen om boka fra 2008 har med en kort beskrivelse av Alexanderteknikken hvor det står «correct posture» som antagelig er det som også står i den engelske førsteutgaven.

Bløff eller behandling fortsetter med å fortelle om Alexanderteknikkens bakgrunn:

Fredrick M. Alexander var en australsk skuespiller som slet med at han ofte mistet stemmen, noe som satte karrieren hans i fare.

Alexanders navn var Frederick og ikke Fredrick. Jeg gjetter på at autokorrekt har gjort kort prosess.

Legene greide ikke å finne noen problemer med halsen hans, men Alexander la merke til at det ofte var når han hadde dårlig kroppsholdning, at stemmen forsvant.

Dette er ikke helt riktig. Legene fant diverse feil ved halsen hans: 

«The medical diagnosis in my case was irritation of the mucous membrane of the throat and nose, and inflammation of the vocal cords, which were said to be unduly relaxed. My uvula was very long and at times caused acute attacks of coughing. For this reason two of my medical advisers recommended it should be shortened by a minor operation, but I did not follow this advice». (Alexander 1985, s. 24)

Det legene ikke fant var årsaken til Alexanders problem. Den «dårlige» kroppsholdningen som Alexander observerte var heller ikke årsaken, bare et symptom, en følge av spenningen som kom når han prøvde å bruke stemmen. Årsaken til problemene var altså vanen han hadde, den uhensiktsmessige reaksjon på ønsket om å deklamere. Alexanderteknikken fungerer på det mentale plan. «Kroppsholdning» er bare den ytre form som kan lettest observeres.

Boken fortsetter en smule misvisende:

Tidlig på 1900-tallet utviklet han en kur mot problemet sitt, og den dreide seg hovedsakelig om å lære korrekt kroppsholdning på nytt.

Alexander utviklet en prosess for å endre vaner. «Korrekt kroppsholdning» ville sikkert hjulpet et stykke på vei, men det hadde definitivt ikke kunnet løse problemet hans. For å være pinlig nøyaktig burde det stått «rundt forrige århundreskifte». Det meste av selvobservasjonene gjorde Alexander antagelig allerede på 1890-tallet.

Omtalen fortsetter med å forsøke å beskrive teknikken:

Alexanderlærere oppfordrer pasientene til å bevege seg med hodet først og ryggraden etter.

Slik denne setningen står i boken, uten nærmere forklaring, er den ganske meningsløs. Du ser for deg mennesker som konstant stuper forover, og du må lure på hvordan «pasientene» skal kunne få rumpa ned på en stol når de setter seg.

Setningen sikter til det faktum at virveldyrs muskelskjelett-system organiseres fra hodet og bakover, og at orienteringen av hodet dermed har stor innflytelse på denne organiseringen. Alexander-lærere bruker ofte uttrykket «the head leads and the body follows», som er et sitat av Rudolf Magnus, en tysk forsker som undersøkte hode-nakke reflekser hos pattedyr. Rent praktisk vil en tanke på å la hodet lede forhindre at det motsatte skjer, at musklene strammes unødig slik at hodet trekkes ned. Denne tanken, eller «retningen» som vi kaller det i Alexanderteknikken, påvirker organiseringen av muskelskjelett-systemet men er uavhengig av bevegelsesretningen.

Det burde forøvrig stått «elevene» og ikke «pasientene».

Disse bevegelses- og kroppsholdningsmønstrene øver pasientene på igjen og igjen for å skape nye bevegelsesbaner og forbedre kroppsholdning, koordinasjon og balanse.

Denne setningen gir inntrykk av at Alexanderteknikken går ut på å lære spesifikke bevegelser som så automatiseres. Det er feil. Alexanderteknikken er en tankeprosess som kan anvendes i enhver aktivitet, den er generell, og går blant annet ut på å være bevisst på en slik måte at en hvilken som helst «bevegelsesbane» er en reell valgmulighet.

Dessverre er det også noe riktig i setningen. I noen av Alexanders egne beskrivelser av undervisningsprosessen får man inntrykk av at eleven skal dresseres gjennom stadige repetisjoner. Det er ikke god undervisning, og det er ikke engang sikkert at Alexander selv underviste særlig mye på den måten.

Hovedideen er at bevisstheten skal læres opp i å justere det autonome nervesystemet gjennom jevnlig øvelser sammen med en veileder.

Denne setningen henger ikke på greip.

Det høres helt merkelig ut at «bevisstheten skal læres opp», som om «bevisstheten» er en selvstendig enhet uavhengig av resten av personen. Det virker også som om «bevisstheten» skal kunne automatiseres til en kontrollfunksjon. Poenget med bevisstheten er vel at den er bevisst og ikke automatisk?

Det autonome nervesystemet har aldri vært sentralt i Alexanderteknikken. Alexander brukte aldri begrepet. Alexanderteknikken går i hovedsak ut på å utnytte forbindelsen mellom hjernen og skjelettmuskulaturen. Ved å kunne ha en avslappende effekt har teknikken innvirkning på det autonome nervesystemet, men det er underordnet. Det kan godt hende vi Alexanderlærere burde kunne mer om det autonome nervesystemet for å kunne forholde oss mer bevisst til det autonome nervesystemets funksjon, men det er en annen historie. Jeg kan overhode ikke skjønne hvor forfatterne har denne ideen om det autonome nervesystemet fra.

«Jevnlige øvelser» er vanligvis nødvendige i en læringsprosess. Aller best er det om mest mulig av de «jevnlige øvelsene» utføres av eleven på egen hånd. «Hovedideen» med en læringsprosess er at eleven klarer seg uten en «veileder». Helst bør øving foregå ved at eleven benytter teknikken i sitt dagligliv. Det er derfor ikke egentlig snakk om «øvelser» i vanlig forstand.

Alexanderteknikken ble raskt populær blant musikere og skuespillere. Man oppdaget så at den tilsynelatende var nyttig for mange andre tilstander også. I dag hevder alexanderlærere at den kan behandle astma, kroniske smerter, angst og andre sykdommer.

Litt komisk at forfatterne refererer til det å være musiker eller skuespiller som en «tilstand»! Tabben er rettet opp i den engelske andreutgaven. 

Alexander begynte som stemmelærer, men begynte veldig raskt å promotere teknikkens helsemessige effekt. Da han reiste fra Australia til England i 1904 var det med støtte fra en kjent kirurg og med en bunke anbefalingsbrev i bagasjen.

«Astma» er en gjenganger i lister over helseeffekter. I Norge er det forbudt å hevde å kurere en konkret diagnose på denne måten. Litt uventet er «angst» på listen, men ikke «stress». Jeg vil også tro at smerter relatert til muskelskjelett-systemet, som rygg-og nakkesmerter er mer vanlig å hevde effekt på enn kroniske smerter generelt. «Andre sykdommer» dekker greit alle tilstander Alexanderlærere kan finne på å skrive på sin liste, som dessverre i noen tilfeller blir usannsynlig lang. Alexanderteknikken er ingen mirakelkur.

Alexanderlærere lærer opp pasientene sine gjennom flere treningstimer som hver varer i én time.

I en spørreundersøkelse foretatt av STAT, Society of Teachers of the Alexander Technique, viste det seg at vanligste timelengde var 45 minutter. 60 minutter er mindre vanlig. Mine timer forsøker jeg å holde til 50 minutter. Det har liten hensikt å holde på noe særlig lengre enn en skoletime. Det kan være oversetteren som har gjort en feil her. Min engelske andreutgave sier «up to an hour». Men det kan ha stått én time i førsteutgaven.

De veileder pasientene i prosessen med å lære kroppsholdning og kroppsbevegelser på nytt gjennom forsiktig, praktisk trening.

Alexanderteknikken handler ikke om å lære «kroppsholdning og kroppsbevegelser» på nytt, men heller å avlære uvaner som hemmer «kroppsholdning og kroppsbevegelser». Ellers er setningen inne på noe vesentlig med ordet «prosessen». Det er ikke spesifikke posisjoner eller bevegelser teknikken dreier seg om, men tankeprosessen eleven lærer å anvende i forhold til sine handlinger generelt. 

Oversetteren har oversatt «hands-on» med «praktisk». Oversetteren visste tydeligvis ikke at hands-on var ment bokstavelig, og betyr at Alexanderteknikk-læreren veileder ved hjelp av berøring.

Fordi mye gjentakelse er nødvendig, må man vanligvis ha 30-100 slike timer for å mestre teknikken. Dette innebærer selvsagt at pasienten må være svært motivert, for behandlingen koster mye tid og penger.

I min engelske andreutgave er 30-100 korrigert til 30. 20-30 timer er normalt anslag. 

I prinsippet kan man lære seg teknikken på én time, men lære å anvende den tar selvfølgelig tid. Å lære Alexanderteknikken kan sammenlignes med å lære å kjøre bil. Motivasjon er selvfølgelig viktig, som i all læring. Tar eleven ansvar og anvender teknikken i sitt dagligliv går det raskere enn om han/hun ikke gjør det. Jeg har hatt elever som har fått ganske bra grep på anvendelse av teknikken etter bare 10 timer. 

Når det gjelder helseeffekter er de avhengige av fysiologiske endringer som kanskje kommer først etter en lengre serie med timer. Det er min erfaring at personer med for eksempel ryggsmerter har større behov enn andre for «hands-on» veiledningen som de får i timene. Da kan det godt hende at antall timer kommer over 30.

30 timer med meg koster nærmere 12 000, så det er en betydelig investering. Samtidig er ikke det stort mer enn det mange bruker på en enkelt sommerferie. Alexandertimene kan fordeles over et lengre tidsrom, du kan velge å slutte når som helst, og utbyttet er forhåpentligvis mye mer enn bare behagelige minner.

Finnes det belegg for at det virker?

Det er hittil gjort veldig lite forskning på alexanderteknikken. Det har vært noen lovende funn hva angår forbedring av pustefunksjon, reduksjon av angst, reduksjon av uførhet ved Parkinsons sykdom og forbedring av kroniske ryggsmerter.

En pilotstudie har vist bedret pustefunksjon hos friske individer. Dette er kanskje medvirkende til påstand om bedring av astma, en påstand som som nevnt vil være ulovlig i Norge. Jeg har ikke klart å finne forskningen som viser reduksjon av angst etter timer i Alexanderteknikk, men stoler på at Singh og Ernst har rett. Det er gjort en mindre randomisert kontrollert studie på Parkinson, og flere studier på ryggsmerter, riktig nok kun én stor randomisert kontrollert studie.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig belegg for å hevde at alexanderteknikken har en effekt på noen av disse tilstandene.

I min engelske andreutgave står det:

«However, for none of these conditions (except perhaps chronic back pain) is the evidence sufficient to claim that the Alexander technique is of proven effectiveness» (Singh & Ernst 2009, p. 293).

Teksten i parentes er et tillegg som ikke er kommet med i den norske utgaven. Omtalen av Alexanderteknikk ble endret i den engelske andreutgaven på grunn av publikasjonen av ATEAM-studien på Alexanderteknikk og ryggsmerter. Simon Singh fortalte dette selv under et norgesbesøk i et intervju med psykolog Jan-Ole Hesselberg (kjent fra TV-serien Folkeopplysningen). Singh nevner endringer i omtalen av Alexanderteknikken etter ca. 9 minutter. Under intervjuet sier han også at en enkelt randomisert kontrollert studie i seg selv er meningsløs, så Alexanderteknikkens effekt på ryggsmerter kan ennå ikke sies å være bevist i vitenskapelig forstand før det kommer flere studier.

Det er ingen alvorlige risikoer forbundet med denne behandlingen.

Du løper ingen alvorlig risiko om du prøver en time i Alexanderteknikk. De fleste opplever timene som svært behagelige. En sjelden gang kan enkelte oppleve ubehag etter en time. Etter min erfaring gjelder dette særlig personer med nevralgier eller fibromyalgi. I slike tilfeller er det viktig at læreren er spesielt forsiktig, særlig den første timen.

Konklusjon

Det er ikke gjort mye forskning på alexanderteknikken, så man kan ikke trekke noen konklusjoner fra forskningsresultatene. Behandlingen kan være nyttig for noen helseproblemer, gitt at pasientene er tilstrekkelig motiverte og rike.

Jeg er enig i konklusjonen, bortsett fra det med å måtte være rik. Få av elevene jeg noengang har hatt har vært rike. De aller fleste i Norge har mer enn nok penger til å kunne bruke noen av dem på Alexanderteknikk-timer om de ønsker det. Om det ikke er tilfelle går det alltids an å diskutere rabatt.

Min konklusjon

Bløff eller behandling ligner på mange måter Snåsakoden og Placebodefekten både i form og innhold. Boka åpner med et veldig fint kapittel om utviklingen av kunnskapsbasert medisin. Deretter kommer fire kapitler som omhandler hver av de mest brukte alternative behandlingene: akupunktur, homøopati, kiropraktikk og urtemedisin. Siste kapittel tar for seg problemene alternativ behandling kan føre til på individ og samfunnsnivå. Et tillegg omtaler 30 ulike behandlingsformer, deriblant Alexanderteknikken (som strengt tatt ikke er noen behandlingsform).
Forordet i den norske utgaven er skrevet av Jørgen Skavlan, og er også publisert som en kronikk på NRK ytring.

For hvert kapittel følger en kort liste med «videre lesning». Kun få av de vitenskapelige studien boka bygger på er tatt med. For ytterligere referanser henvises det til et oppslagsverk av Ernst og andre om alternativ behandling. Jeg må si jeg føler meg nesten snytt. Rett som det er får jeg lyst til å se nærmere på en studie som er omtalt, men når ikke engang tittelen på studien er nevnt blir det håpløst. Det samme gjelder en mengde direkte sitater fra diverse personer. Hvilke verker er de hentet fra? Det finnes ingen kildehenvisning til disse. Helt uakseptabelt. Heldigvis ser det ut til at referansene til boka legges ut på nettet.

Boken er velskrevet og lettlest, men teksten kunne med fordel ha vært strammet inn. Argumentasjonen blir bare svakere ved at den trekker i langdrag. Særlig gjelder det avslutningen av kapittelet om akupunktur som virker famlende. I en bok på 500 sider burde det vært mulig å kutte 30 og erstatte dem med de manglende referansene.

Oversettelsen er grei, minus anatomisk kompetanse. (Kiropraktorer manipulerer vel nakken og ikke halsen?).

Av en eller annen grunn hadde jeg forventet at Bløff eller behandling var bedre enn Snåsakoden og Placebodefekten. Det er den ikke. Men den er omtrent like god. Absolutt verdt å lese om du ikke har lest en bok om dette emnet. Dessverre vil nok tilhengere av alternativ behandling kanskje synes at mangelen på referanser gjør den mer belærende enn informerende. (I den grad tilhengere av alternativ behandling bryr seg om referanser).

Snåsakodens omtale av Alexanderteknikken var pinlig unøyaktig. Omtalen i Bløff eller behandling er mye bedre. Forfatterne har gjort et ærlig forsøk. Når resultatet blir såpass uryddig må vi Alexanderteknikk-lærere ta på oss noe av skylden for det. Alexanderteknikk-lærere skiller vanligvis ikke mellom beskrivelse av selve teknikken og metoden brukt til å undervise teknikken. Det gjør det nesten håpløst å forklare hva Alexanderteknikken går ut på. Alt blir ei eneste stor røre. Omtalen av Alexanderteknikken i Bløff eller behandling er nok et eksempel på at vi må endre den praksisen.

Relaterte blogginnlegg:

Placebodefekten

Snåsakoden

Folkeopplysningen

Litteratur:

Alexander, Frederick Matthias 1932 (1985): The Use of the Self. Gollancz

Singh, Simon; Ernst, Professor Edzard (2009-10-06). Trick or Treatment?: Alternative Medicine on Trial. Transworld. Kindle Edition.

Singh, Simon & Ernst, Edzard (2010). Bløff eller behandling? Alternativ medisin under lupen. Humanist forlag.

Lenker:

Intervju med Simon Singh fra Oslo bokdager 2012

Bløff eller behandling, Humanist forlag

Behandlingsbløffen av Jørgen Skavlan
Trick or Treatment, bokens nettside
Trick or Treatment, amazon.co.uk