Forrige gang skrev om hvordan vi Alexanderteknikk-lærere bruker hendene når vi underviser. Det handler mer om å bruke kroppen enn om å bruke hendene. Men hva skjer egentlig? Hvorfor kan det ha så stor effekt når vi bruker så lett berøring?
Jeg har tidligere sammenlignet bruken av hendene med det å dempe en ball eller ta imot noe som blir kastet til deg. Tenk deg at noen kaster ei eske eller en boks til deg. Du tar imot med hendene, men du bruker antagelig mer enn bare hendene. Hvis armene din er stive og strake vil du få problemer med å ta imot om boksen har en viss tyngde. Du lar armene være myke og bøyelige for å fungere som fjæring. Om du forventer at det er en ganske tung boks vil du kanskje også bøye knærne for å la hele kroppen være fjærende.
Forskjellen mellom dette eksempelet og Alexanderteknikk «hands-on» er at i Alexanderteknikken handler det om mer enn bare bevegelighet og fjæring. Det handler om en å ha en viss type kvalitet på muskelspenningen i kroppen.
Denne kvaliteten av muskelspenning er avhengig av å hele tiden tenke «retning». Det fører til mer dynamisk muskelspenning, en levende sitring. Du kan sammenligne det med en streng som vibrerer. Om du berører en streng som vibrerer er det veldig forskjellig fra å berøre en streng om er inaktiv. Ingenting skjer om du berører en streng som er i ro, men når du berører en vibrerende streng registrerer du forskjellen umiddelbart.
Denne kvaliteten på muskelspenning ser ut til å «smitte» over til eleven. (Smitte er kanskje ikke helt riktige ordet i disse tider ...). Vi vet ikke helt hvordan dette skjer. Læreren tenker noe om sin egen kropp som så har en observerbar effekt hos eleven.
Speilnevroner
Jeg har hørt enkelte Alexanderteknikk-lærere spekulere i om dette kan har noe å gjøre med det som kalles speilnevroner. Speilnevroner har vært ei stor greie de siste årene etter at de ble oppdaget, (hos aper riktignok). Speilnevroner er hjerneceller som aktiveres både når vi er i aktivitet, og når vi ser denne aktiviteten hos andre. Det er antagelig derfor vi har evnen til å leve oss inn i det vi ser på film for eksempel.
Hypotesen er at speilnevroner gjør det mulig å tolke intensjonen bak handlingen som observeres. Enkelte spekulerer i om det samme kan spille inn også når vi tolker proprioseptiv informasjon som berøring. Jeg vet ikke hvor sannsynlig det er. Det finnes et annet aspekt som kanskje kan forklare effekten av Alexanderteknikk-berøring på en mer konkret måte.
Gjøre mindre
Hemmeligheten med Alexandeteknikk «hands-on»-teknikk er for det første, som jeg var inne på forrige gang, at det handler om mer enn bare hendene, og for det andre at det læreren tenker om egen muskelskjellett-koordinasjon smitter over på eleven. Et tredje aspekt kan være vel så viktig for å forklare effekten av håndspåleggelsen. Vi er ikke ute etter å gjøre noe!
Intensjonen er hele tiden at eleven gjør mindre, jamfør sammenligningen med å dempe en ball. Når læreren legger hendene på er det som å stille et spørsmål: Går det an å gjøre mindre her?
Vi er altså mer ute etter å ta bort enn å legge til.
Når eleven gjør mindre, og bare det nødvendige blir igjen, endres karakteren på muskelaktiviteten. Denne endringen er ikke proporsjonal med inngrepet fra læreren, snarere tvert imot. Endringen er altså noe som skjer i eleven og ikke noe læreren gjør, men noe læreren gir mulighet til. Det blir som å rulle en stein ned en bakke. Det er bare å slippe, bakken gjør resten. Alt læreren gjør er å få eleven til å slutte å gjøre noe. Endringen som følger er en naturlig konsekvens.
Det følger av dette Alexanderteknikk-læreren ikke kan gjøre noe om eleven ikke vil. Lærerens hender bare spør, eleven må si «ok». F.M. Alexander skal en gang stolt ha proklamert til sine lærerstudenter: «I can get it now in spite of them» (Westfeldt 1998). Alexander mente tydeligvis at han hadde nådd et nivå der elevens medvirkning var underordnet. Det kan godt være at Alexander og enkelte andre har oppnådd et slikt ferdighetsnivå, men man kan diskutere både det etiske ved holdningen Alexander viste, og den pedagogiske nytten.
«Hands-on» Alexanderteknikk er alltid et samarbeid. Det er nettopp det at eleven samtykker og mentalt sier ja til å la endringer skje som gir eleven erfaringen han eller hun har nytte av utenom timene.
Relaterte blogginnlegg
Litteratur
Westfeld, Lulie. 1998. FM Alexander, the man and his work: Memoirs of Training in the Alexander Technique 1931-34. Mouritz.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar