Hvor er du?

Blogginnlegg nr 50 og et år med blogging om Alexanderteknikk. Jeg har kikket på noe av det jeg har skrevet og spurt meg selv: hva er det aller viktigste?

Det viktigste er å være tilstede.

Å være tilstede betyr å være tilstede i kroppen. Hvis vi ikke er tilstede i kroppen har vi ikke kontakt med følelsene. Vi lever ikke.

Det er ingen selvfølge å være tilstede i seg selv, det er mange som er helt eller delvis bortreist eller har stengt av noen avdelinger. Hvordan skal vi komme tilbake til oss selv? Det er ikke bare å bestemme seg for det. Hvis en av mine fiolinelever er uoppmerksom, hender det at mor eller far som er på timen sier: «konsentrer deg nå!». Helt nytteløs beskjed.

Vi må ha noe å fokusere på. Oppmerksomheten elsker action. Vi må ha en oppgave. Men hva?
Jeg vil komme med et forslag til noe å prøve ut. Bare du kan vite om det er et godt forslag for deg.
Det jeg liker å gjøre er å spørre meg selv: «Hvor er hodet?» Når jeg blir bevisst på hvor hodet mitt er skjer det noe med oppmerksomheten, jeg våkner.

Hvorfor er det slik? Kanskje fordi hodet er den viktigste delen av kroppen, den vi helst ikke vil miste. Det er hodet vi beskytter når vi faller, vi ofrer gjerne ei arm; og det er hodet vi vil ha over vannet om vi faller uti.

Du tror kanskje at alle vet hvor de har hodet, men de vet det bare sånn omtrent. De færreste er klar over hvor nakken slutter og hodet begynner. «Hvor er hodet?» innebærer å være bevisst på hvor leddet er. Sett en pekefinger under hvert øre, rett bak kjeven. Der er det ei lita grop og et sted inni der, mellom fingertuppene dine, har du «atlanto-occipital-leddet». [Individuelle forskjeller kan forekomme. Hos enkelte ligger det litt bakenfor].  Bevegeligheten i leddet er ikke stor, bare en liten nikke-bevegelse. Alt nedenfor leddet er nakke, alt over er hode, og foran er kjeven.
Hvis dette er nytt for deg kan du bruke hendene for å føle litt rundt, se gjerne i et speil samtidig, og sjekk gjerne en anatomisk plansje for å være sikker på at du har en klar forestilling om hvordan ting henger sammen.

Å tenke «hvor er hodet» tar bare et øyeblikk. Det er en påminnelse, en liten oppdatering. Jeg velger å tenke slik fordi det å orientere seg er et grunnleggende element i Alexanderteknikken. Det er som om du skulle finne fram med kart og kompass. For å finne riktig retning videre må du være sikker på hvor du befinner deg.
Alexanderteknikken er mer, dette kan være en begynnelse, men også en nyttig øvelse om du har holdt på med teknikken en stund.

Du kan variere og utvide oppgaven også. Oppmerksomheten elsker action, og vil helst være i bevegelse. Øynene er alltid i bevegelse. Du kan velge å følge med på bevegelsen en liten stund. Det er en sterk sammenheng mellom nakkemuskler og øyemuskler. Hvis blikket er stivt er nakken stiv.
Du kan også velge å være oppmerksom på toppen av hodet. Det er øverst på kroppen din, og kan være et viktig holdepunkt. Videre kan du legge merke til pusten som går ut og inn. Du kan sjekke om du gjør noe med tunga, eller sjekke at du ikke biter tennene sammen. Det tar bare et øyeblikk.

Og så kan du komme tilbake til hvor hodet er, komme hjem til deg selv. «Hvor er hodet» minner meg om leken man gjør med små barn når du gjemmer ansiktet bak hendene. Det kan være ganske morsomt og du kan leke det så ofte du vil, uten at noen vet det.

I neste innlegg skal jeg ta leken et steg videre.