Chunking

Skrevet for viderekomne Alexanderteknikk-elever.

Som du sikkert vet har vi mennesker begrenset kapasitet i korttidshukommelsen. Antall biter informasjon vi antas å kunne huske er 7 ± 2. . For å huske mer på en gang bruker vi «chunking» - vi kombinerer bitene med informasjon.

I Alexanderteknikken har vi en grunnleggende serie med «retninger»: la nakken være fri, la hodet gå fram og opp, la ryggen bli lengre og bredere, la knærne gå fram og fra hverandre». Alexander sa selv at disse retningen måtte tenkes «den en etter den andre og alle på en gang». Det vil si at du begynner med den første og fortsetter å ha den i tankene mens du legger til den andre. Det høres komplisert ut. I praksis blir man etterhvert så vant til å tenke retningene at de smelter sammen til én enkelt idé. Vi «chunker» dem. 

De grunnleggende retningene i Alexanderteknikken, «nakken fri, hodet fram og opp, osv.», hører naturlig sammen. De er innbyrdes avhengige. Å tenke på å la nakken være fri (hodet fritt i forhold til nakken), tillater hodet å ha retningen «fram» (fritt hode/nakke-ledd) og «opp». Å tenke at hodet skal få gå fram og opp vil i sin tur bidra til at nakkemusklene slipper taket i hodet og at nakken blir friere. Videre vil hodet som går «fram og opp» gjøre at ryggen kan bli lengre og bredere, og ryggen som blir lengre og bredere vil bidra til at spenninger i nakken reduseres, og at hodet kan få gå «fram og opp». Innbyrdes avhengighet av «retningene» gjør det naturlig at de smelter sammen til en tanke om en enkelt tenkt bevegelse. 

For å «chunke» retningene avhenger det at du forstår hvordan de er innbyrdes avhengige. Å tenke retninger når du gjør «monkey» er en god måte å metode for å trene opp forståelsen av sammenhengen mellom retningene. I «monkey-posisjon» er tilstanden i ryggmuskulaturen avhengig av hva som skjer i nakken og i beina. En god og dynamisk «monkey»-posisjon avhenger av at knærne har retning forover i forhold til føtter og bekken, bekken går bakover i forhold til knær og hode, hodet går fram og opp i forhold bekken. Vi har en tilstand av dynamisk opposisjon, «antagonistic action» som Alexander kalte det. Opposisjon får vi bare når vi klarer å la retningene henge sammen.

Du kan også øve spesifikt på å lenke sekvensen av retninger sammen når du ligger i aktiv hvilestilling. Du kan øve på å tenke på nakken og hodet og deretter se om du kan inkludere ryggen, og så gradvis mer av kroppen. I praksis vil det si at du aldri slutter å være oppmerksom på nakken/hodet. En litt enklere måte å øve på er å tenke på hodet i forhold til hver del av kroppen i serie – hodet og rygg, hodet og knær, hodet og føtter, osv.

De grunnleggende retningene, «nakken fri, hodet fram og opp» osv., kan formuleres på mange måter. Ordene er bare utgangspunkt. Når retningene er blitt en enkelt idé kan de erstattes av et nytt ord. I sportsnyhetene i vinter så jeg et innslag fra treningen til kvinnelandslaget i langrenn. Trener Egil Kristiansen ropte en teknikk-instruksjon til Bjørgen på vei opp en bakke: «Vær stor!». Ord som «stor» eller «opp» kan være en generell beskrivelse som fint summerer retningene. Men hvilket som helst ord kan fungere så lenge du vet hva det betyr for deg. En kjent Alexanderteknikk-lærer skal ha sagt at det like gjerne kan være «eggerøre». Eller hva med «simsalabim»? Begrepet som erstatter summen av alle retningen behøver for såvidt ikke engang være et ord, det kan være en lyd eller en farge, hva som helst du kan forestille deg.

Når retningen er «chunket» til en enkelt idé må ikke det bli en statisk og uforanderlig idé. Vi er hele tiden ute etter å utdype forståelsen av retninger i kroppen for å utvikle ferdigheten til å tenke retning. Vi kan jevnlig gå tilbake til å jobbe med enkelt-retninger og oppleve nye detaljer som kan bygges inn i den helhetlige ideen. For eksempel vil du kunne oppleve at du forstår bedre hvordan du kan la hendene bli «bredere», eller hvordan du kan la være å dra haka ned og dermed la nakken være «fri» på en bedre måte. Denne nye forståelsen vil du så integrere i den «holistiske» ideen om retning.

Utviklingen av ferdigheten til å tenke retning går begge veier, både fra det spesifikke til det generell, og fra det generell til det spesifikke. Generell ideer om retning kan ofte fungere for nybegynnere selv om de ikke kjenner de vanlige retningene som «nakken fri, hodet fram og opp» osv. Å forestille seg å være lang eller stor er en slik idé. Å være oppmerksom på rommet rundt seg kan ha noe av samme effekten. Å tenke på rommet bak ryggen er en annen variant ofte brukt av musikere, sangere og skuespillere.

I hvilken grad vi tenker i detalj avhenger mye av situasjon. Jo større «repertoar» man har av måter å tenke på, jo letter kan du tilpasse bruken av oppmerksomhet til situasjonen. Derfor er det et poeng å prøve ut så mange ulike måter å tenke på som mulig. Hvis du er usikker på om en idé funker, spør din Alexanderteknikk-lærer og prøv det ut i en time. En lærer kan som oftest observere om ideen har en positiv effekt på bevegelseskvaliteten eller ikke.

Relaterte blogginnlegg:

Trigonometri