Hensikten med Alexanderteknikken er å kunne bruke den i aktivitet. Det krever trening. Når noen skal anvende Alexanderteknikken i en aktivitet og skal tenke «retning» samtidig som de gjør noe, hender det at de utbryter: «Jeg kan ikke føle at det skjer noe».
Den gode nyheten er at dette er kjempefint! Du kan vanligvis ikke føle at du tenker retning. «Retningene» er først og fremst ment å være preventive. De skal sørge for at noe som ikke bør skje, ikke skjer. Hvis alt går bra så skjer det altså ikke, og du kan ikke føle noe som ikke skjedde.
Det kan derimot hende at aktiviteten eller bevegelsen føles annerledes ut på andre måter. Men det er altså ikke selve «retningen» du kan føle. Å tenke retning er først og fremst en mental aktivitet og du kan ikke føle hva du tenker, bare vite at du tenker. Det er altså ikke noe å «kjenne etter».
De grunnleggende «retningene» i Alexanderteknikken blir som oftest beskrevet med setningen:
La nakken være fri slik at
hodet går fram og opp slik at
ryggen blir lang og bred slik at
knærne kan gå fram og fra hverandre (osv.)
Dette er et ønske eller en beskjed, og det avgjørende er at dette er et ønske om bevegelse. Det er en bevegelses-kommando. Alexander kalte det for «ordre». Det er altså ikke noen intensjon bak om å føle. Tvert imot er det slik at om du forsøker å føle hva du gjør når du tenker retning, så saboterer du prosessen.
Hjernens områder for kroppssans og bevegelse ligger ved siden av hverandre i striper på tvers av hodet. Omtrent fra øre til øre. Det er interessant at disse områdene ligger parallelt. De har mye med hverandre å gjøre. Nervene i ryggmargen er organisert på samme måte – følelsesnervene (inngående signaler) i bakre halvdel og bevegelsesnervene (utgående signaler) i fremre.
Interessant er det også at hva du føler er avhengig av aktivitet i bevegelsesnervene. (De utgående eller efferente). Dette er ganske naturlig, om du tenker over det. Det er når du skal bevege deg at du trenger mest mulig av følsomhet i kroppen. Når du ligger eller sitter i ro skal det lite til for å bevare kroppens posisjon. Med en gang du velger å bevege deg utfordrer du balansen og følsomheten skrus opp. Hjernen din kan ikke ta sjansen på at du faller, går på trynet og slår hodet i bakken.
Når du beveger deg skjer det naturlig nok også mer både i og utenfor kroppen som stimulerer sanseorganene. Hvis jeg i en Alexanderteknikk-time ber en elev om å tenke på for eksempel føttene er det 99 prosent sjanse for at han eller hun beveger på dem for liksom å «føle» dem bedre. Og det virker jo, de føler mer, selv om det burde være unødvendig å bevege en kroppsdel for å kjenne hvor den er.
Problemet med å bevege noe for å føle mer er at dette er dine vante bevegelser, og i Alexanderteknikken er vi ute etter å gjøre ting på en ny måte. Du vil kjenne effekten av de vante bevegelsene, mens det som er verdt å kjenne mer av vil være nytt og annerledes.
I Alexanderteknikken løser vi problemet ved å bruke «directions», ved å tenke «retning», som altså er å ha et ønske om bevegelse. Dermed aktiveres følsomheten, samtidig som kroppens systemer setter i gang omorganiseringen som er nødvendig. Denne situasjonen åpner muligheten for endring og uvikling.
Når du så skal bruke «retningene» i praksis er disse ikke noe du skal føle, bare tenke. Men hvordan skal du klare å tenke på «retning» mens du gjør noe annet? Svaret er at det ikke er «noe annet». Retningene må være en del av den totale bevegelsesplanen. Retningene» du tenker må knyttes direkte til de faktiske bevegelsene du gjør.
Enkelt sagt går hodet alltid oppover (eller «fram og opp») og andre kroppsdeler går vekk fra hodet. Hvis du lener deg forover går hodet vekk fra bekkenet og bevegelsen består i at du både lener deg forover og blir lengre. Hvis du berører noe, for eksempel mobilskjermen, tenker du at hodet går oppover samtidig som fingeren går mot skjermen. Det samme gjelder om du skriver på tastaturet på en pc. Om du åpner ei dør blir armen lengre når dørhåndtaket går ned og hodet går andre veien. Hvis du reiser deg opp går føttene ned i bakken og hodet oppover i bevegelsesretningen. Når du går vil kneet gå framover samtidig som hodet går oppover og du kan tenke deg at du blir lengre fra hodet, gjennom kroppen og til kneet. Prinsippet er alltid det samme og du kan selv finne ut hva «retningene» blir i hver enkelt situasjon.
Retningene er altså ikke noe annet du gjør i tillegg. Det er ikke nødvendig å tenke på to ting på en gang. Bevegelse og «retning» henger sammen. Noen ganger er det opplagt, som når bevegelsen og retningene går samme vei. Andre ganger går «retning» og bevegelse hver sin vei. Det krever kanskje litt mer, men begynn med det enkle og opplagte, så vil du etterhvert få til å tenke «retning» i alle mulige slags sammenhenger. Fordi retningen du tenker alltid går ut på ekspansjon og alltid er de samme, vil du snart bli vant til dem.
Retningen kombinert med bevegelse skaper optimale forhold der musklene er relativt avspente, og lange, men samtidig har en viss tonus. Dette gjør at de både fungerer mest effektivt og at de er på sitt mest følsomme. Samtidig er tanken på bevegelse et signal som øker følsomheten. Du vil oppleve og føle mer uten at du behøver å kjenne etter så lenge du fokuserer på Alexanderteknikkens tenke-prosess.
Relaterte blogginnlegg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar