mandag 22. februar 2010

Tenk på en banan

Jeg savna bananen på skituren lørdag. Jeg traska rundt på blåmerka stier i nærheten av Lille Åklungen i snøstormen. Hadde nettopp mista også den andre trinsa. Den første sa takk for seg forrige søndag. Uten trinser i djupsnø og uoppgåtte løyper. Det begynte å bli lenge siden frokost og nedi rumpetaska lå det ingen banan. Nedtur.

Da jeg tok utdannelse som lærer i Alexanderteknikk i England hadde jeg for vane å ta med en banan til lunsjen. Bananer er kjekk matpakke, ferdig innpakka. Etterhvert begynte noen å kalle meg «The Banana Boy».

Jeg vet om en Alexanderteknikk-lærer som bruker bananen som eksempel når hun skal demonstrere hvor lett det er å bruke tankene slik vi gjør i Alexanderteknikken. «Tenk på en banan», sier hun til eleven. Eleven klarer det uten engang å prøve. Derfra går hun gradvis videre til å prøve ut Alexanderteknikk «retninger» eller «directions». «La nakken være fri» er den første av disse.

Jeg er enig med min kollega når hun hevder at å tenke Alexanderteknikk er like lett som å tenke på en banan. I utgangspunktet. Jeg skal utdype litt.

I en første time i Alexanderteknikk klarer de aller fleste, etter litt instruksjon, å spenne nakken mindre når de gjør en bevegelse. Det gjør de ved å tenke på å la nakken være «fri» eller «myk» eller noe i den dur. Dette er latterlig enkelt og fungerer så lenge eleven bare tenker tanken uten å prøve å gjøre noe med nakken.

Vanskelighetene oppstår hvis, eller når, du forsøker å føle et direkte resultat av det du tenker. Problemet er at du vet hva en banan er, men du vet ikke nødvendigvis hva en «fri» nakke er. Du tror kanskje det handler om å «slappe av» i nakken, og du vil forsøke å oppnå følelsen av avspenning. Da vil du mest sannsynlig begynne å gjøre noe. Og uansett hva det er, vil det være noe unødvendig. Når vi tenker «retninger» i Alexanderteknikken er det først og fremst preventivt. Vi tenker for å la være å spenne, og du kan ikke kjenne spenningen som ikke kom!

Det du eventuelt kan merke er subtilt, og indirekte. Kanskje du merker at pusten slippes fri, at ribbeina beveger seg mer, kanskje ørsmå endringer i kroppsbalansen, kanskje merker du noe i øynene, eller i armene, eller føttene. Det er de bittesmå forskjellene som er viktige, nesten som å ane nyanser i smaken av banan. Noen ganger merker du ikke noe i det hele tatt. Ikke denne ene gangen. Men du vet hva du har tenkt og ofte er det alt du kan si med sikkerhet.

I alexandertimene utforsker vi måter å tenke på. Vi prøvesmaker og opplever nye nyanser. Vi er ute etter å bevege oss uten unødvendige vanemessige spenninger. Vaner er det du kjenner, det du vet hva er. Å bevege seg uten vanemessige spenninger vil bli uvant. Du kan ikke på forhånd vite hvordan det kommer til å oppleves.

Tenk om du ikke ante hva en banan var for noe. Tenk om jeg skulle gi deg erfaring med bananen gjennom å beskrive den med ord, beskrive form, farge, tekstur, konsistens, smak, lukt. Hadde det blitt vellykket? Kunne det sammenlignes med å faktisk oppleve en banan?

Når du har hatt noen timer i Alexanderteknikk vet du litt mer, akkurat som du allerede vet hva en banan er. Men når du skreller en ny banan kan du fremdeles aldri vite nøyaktig på forhånd hvordan den vil oppleves. På samme måte tar du alltid nye steg ut i det ukjente når du arbeider med å frigjøre deg fra spenninger. Du må alltid være åpen for en ny opplevelse.

Spenninger krummer oss, gir deg form som en banan. Når du bruker Alexanderteknikken unngår du spenninger og du unngår bananformen. Du unngår bananformen ikke ved å gjøre noe nytt, men ved å tenke nytt. I prinsippet er det ikke vanskeligere enn å tenke på en banan.
Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar