Pianostemming

Når jeg begynte å ta timer i Alexanderteknikk opplevde jeg det alexanderlæreren kunne gjøre med hendene sine som noe helt merkelig mystisk og fantastisk. Jeg skjønte ingenting av det læreren gjorde. Berøringen var så lett og forsiktig, likevel smeltet spenningene bort på magisk og uforklarlig vis.

Etterhvert som jeg leste mer om teknikken begynte jeg å forstå mer, i alle fall intellektuelt. Men jeg hadde egentlig ikke peiling før jeg selv begynte å utdanne meg til lærer. Ganske tom i hodet, med andre ord, men desto mer klar for å lære kunsten.

I dag, etter over ti år som lærer, er det å bruke hendene den mest naturlige ting i verden. Det er ikke det spor mer mystisk enn at jeg kan spille fiolin. Det er noe jeg har lært. Jeg har tatt timer og utdannelse, og så har jeg øvd og øvd.

Jeg pleier å sammenligne alexanderlæreren med en pianostemmer. En Alexanderteknikk-lærer må kunne registrere ørsmå endringer i muskeltonus, akkurat som en pianostemmer må kunne høre små forskjeller i tonehøyde. Det særegne med Alexanderteknikk-læreren er at det mest avgjørende er å registrere disse endringene i sin egen kropp, eleven blir bare invitert til å bli med.

En pianostemmer stemmer ikke pianoet helt rent. Det er faktisk ikke mulig å få alle tonene til å passe helt sammen renstemt. Tonene må justeres litt for at de skal passe best mulig til alle andre toner på pianoet. Det kalles «temperering».

Slik er det på en måte med Alexanderteknikken også. Vi kan ikke gi helt slipp på spenning et sted. Det fører bare til kollaps, og til kompensering andre steder. Når jeg tar en arm er det for at eleven skal gi slipp på spenninger, men det avgjørende er ikke hva som skjer i armen, men hva som skjer i det dynamiske forholdet mellom armen og resten av muskel-skjelettsystemet.

Det dynamiske forholdene vi er ute etter i Alexanderteknikken gjenspeiles i beskrivelsen av hvordan vi tenker «direction» eller «retning»: la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lengre og bredere.

Forskjellen mellom en pianostemmer og en Alexanderteknikk-lærer er at i motsetning til et piano er mennesker selvregulerende systemer. Du «stemmer» deg selv. Det skjer når du beveger deg.

Når du beveger deg vil spenningene i kroppen re-organiseres for at du både skal kunne gjøre bevegelsen, og samtidig beholde balansen. Det er tyngdekraften som er «stemmetone» for kroppen.

Du tillater god organisering, «stemming» av kroppen, ved å «la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lengre og bredere».

I en tradisjonell Alexanderteknikk-time bruker vi gjerne det å reise seg fra en stol, og sette seg ned, som bevegelser for å «stemme» muskel-skjelett-systemet. Det er store bevegelser med hele kroppen i forhold til tyngdekraften. Og du står på samme sted slik at det er enkelt for læreren å ha kontakt med hendene.

Kvaliteten på kontakten er helt avgjørende for alt det en Alexanderteknikk-lærer gjør med hendene, derfor er det første jeg gjør før jeg legger hendene på, å organisere, eller «stemme», meg selv. Så kan jeg legge hendene på, åpne, nøytrale og lyttende.

Med hendene kan jeg deretter gjøre små justeringer, noe som kan gjøres på uendelig mange måter, for å utfordre ditt muskel-skjelett-system til å re-organisere seg. Det jeg er ute etter kan beskrives som at: nakken er fri slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lengre og bredere. Et uttrykk ofte brukt blant Alexanderteknikk-lærere for å beskrive hva som skjer er «going up». Når muskel-skjelettsystemet får en bedre organisering fungerer det mer effektivt i forhold til tyngdekrafta. Kroppen vil føles lettere.

Igjen, for å få dette til avhenger det at jeg selv «går opp», - dvs lar nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lengre og bredere. Gjennom hendene inviteres du til å bli med.

Ingenting skjer uten at du på et eller annet nivå tillater at noe skjer. Prosessen er derfor alltid et samarbeid mellom lærer og elev. Når du tillater endringer å skje, lærer du gjennom kroppen. Når vi bruker Alexanderteknikken uten hjelp fra en lærer gir vi også tillatelse til endring. Vi tillater re-organisering i forhold til tyngdekrafta, og andre krefter som virker på/i kroppen.

En lærer som er flink med hendene sine kan få nesten hvem som helst «opp» til en bedre organisering, ofte med spektakulær effekt. Ikke spektakulær i bokstavelig forstand riktignok. Effekten er først og fremst kinestetisk og ikke alltid synlig for observatører.

Men re-organiseringen du kan få til helt på egenhånd er mest verdifull. Den blir aldri så spektakulær som ved hjelp av en lærer (det gjelder selv for Alexanderteknikk-lærere), men det er din egen ferdighet som du kan ta med deg og utvikle videre. Selv om det å bruke hendene til å «stemme» med er noe av det morsomste jeg vet, synes jeg det er enda morsommere når elever begynner å kunne «re-organisere» seg selv uten min hjelp.

Dyktighet i et fag tar tid å utvikle. Tre års utdanning kreves for å bli pianostemmer. Minst like lang tid for å bli Alexanderteknikk-lærer. Men det er bare begynnelsen. En Alexanderteknikk-lærer trenger minst 20 år på å bli virkelig god, og blir bare bedre og bedre. Å ha time med en lærer med 50 års erfaring er en helt spesiell opplevelse.

Jeg har drøye 10 års erfaring som lærer. Langt fra utlært.