(Dette blogginnlegget er ikke skrevet for nybegynnere. Er du nybegynner i Alexanderteknikken kan du lese om Fri nakke).
Jeg skrev forrige gang at Alexander hadde betenkeligheter med å bruke instruksjonen «la nakken være fri» som vi Alexanderteknikk-lærere stadig anvender. Jeg avsluttet med å si at instruksjonen kan brukes så lenge den forstås på riktig måte og ses i riktig perspektiv. Men hvordan skal instruksjonen forstås og hva er riktig perspektiv?
Alexander
Noen sitater fra Alexander gir en pekepinn. (Sitatene er tatt med i sin helhet for de spesielt interessert. Om du vil kan du gå videre til avsnittet med overskriften «Indirekte»).
I sin første bok skrev Alexander:
Let us take for example the case of a man who habitually stiffens his neck in walking, sitting, or other ordinary acts of life. This is a sign that he is endeavouring to do with the muscles of his neck the work which should be performed by certain other muscles of his body, notably those of the back. Now if he is told to relax those stiffened muscles of the neck and obeys the order, this mere act of relaxation deals only with an effect, and does not quicken his consciousness of the use of the right mechanism which he should use in place of those relaxed. The desire to stiffen the neck muscles should be inhibited as a preliminary (which is not the same thing at all as a direct order to relax the muscles themselves), and then the true uses of the muscular mechanism, i.e., the means of placing the body in a position of mechanical advantage, must be studied, when the work will naturally devolve on those muscles intended to carry it out, and the neck will be relaxed unconsciously. In this case the conscious orders, by which I mean the orders given to the right muscles, are preventive orders, and the due sequence of cause and effect is maintained. (Alexander 1996, s 59)
I sin andre bok bruker han samme eksempel:
Let us take, for example, the case of a pupil who has been accustomed to stiffen the muscles of his neck in all his daily activities. His teacher points this out to him, and explains that this habit of stiffening his neck has come about because he is endeavouring to make his neck perform the functions of other parts of his psycho-physical mechanism, so that it is not an isolated defect, but connected with other harmful imperfections in the use of himself. His stiffened neck, in fact, is merely a symptom of general mal-co-ordination in the use of the mechanisms, and any direct attempt to relax it means that he is dealing with it as a " cause " and not as a " symptom," and such an attempt will result in comparative failure unless a satisfactory co-ordinated use of the mechanism in general is restored. The teacher further explains that, as the pupil's sensory appreciation is unreliable, it is unlikely that he will be able to do anything himself to remedy these defects, but that if he will inhibit his desire to stiffen his neck, and give himself the guiding orders or directions to relax it, the teacher will be able by means of manipulation to bring about such a general readjustment of his body that, as a result, his neck will be relaxed.
If, after this explanation, the pupil gives himself the order to relax his neck (i.e., inhibits his desire to stiffen it), his teacher, provided he has the necessary knowledge and experience, will be able to assist him to bring about those general conditions upon which relaxation of the neck depends. If, on the other hand, the pupil forgets to inhibit, and so, when he is asked to order his neck to relax, tries to relax it by direct means (i.e., according to his own idea of relaxing it), he will in this attempt either do exactly what he has always done with his neck (i.e., stiffen it), or else bring about in one or more parts, or perhaps in the whole organism, a more or less collapsed condition, and until he stops trying to relax it by direct means, the teacher, be he ever so expert, will be able to do little towards bringing about those conditions which make for a satisfactory state of relaxation of the neck (Alexander 2004, s 103).
I en fotnote skriver Alexander at elevene som har minst pålitelig kroppssans er mest tilbøyelige til å ville gjøre noe og ikke bare tenke preventivt.
In this regard, it is significant that the pupil whose sensory appreciation in connexion with the use of his organism is most unreliable (the pupil, for example, who "feels" that his head is going forward when he is carefully putting it back) is the one who is most unwilling to believe that he really does not know what he is doing with himself, and who, in spite of all remonstrances, will persist in trying to carry out the orders himself, instead of inhibiting this desire and allowing the teacher to assist him in carrying them out (ibid).
Senere i samme bok gir Alexander en liste over instruksjoner eller «ordrer»:
3. Relax the Neck. There is considerable confusion on the part of the pupil when he attempts to obey directions to relax some part of the organism. In ordinary teaching, pupils and teachers are quite convinced that if some part of the organism is too tense, they can relax it -- that is, do the relaxing by direct means. This is a delusion on their part, but it is difficult to convince them of it. In the first place, if they do chance to get rid of the specific tension it will be by a partial collapse of the parts concerned, or of other parts, possibly even by a general collapse of the whole organism. In the second place, it is obvious that if some part of the organism is unduly tensed, it is because the pupil is attempting to do with it the work of some other part or parts, often work for which it is quite unsuited (Alexander 2004, s 115).
Indirekte
Alexander beskriver en stiv nakke som et symptom. Anspent nakke er symptom på manglende generell koordinasjon. Han beskriver dette som et forsøk på å gjøre med nakken det som skal gjøres av andre deler av kroppen.
Nakken kan ikke avspennes direkte men bare gjennom å koordinere resten av kroppen. Et forsøk på å avspenne nakken direkte vil kunne føre til kollaps, ikke bare i nakken men også i resten av kroppen.
Alexander bruker uttrykket «relax the neck». (Såvidt jeg vet skrev han aldri om at nakken skulle være «free» i noen av sine bøker). «Relax the neck» er ment som en mental preventiv ordre, ikke en fysisk handling. Det samme gjelder «la nakken være fri». Den viktigste forutsetningen for å forstå hva som menes med «fri nakke» og å bruke instruksjonen på riktig måte er å vite at hensikten først og fremst er preventiv.
Lærerens hender
Alexander skriver at eleven sørger for å tenke preventivt, å unngå å spenne nakken, mens læreren sørger for riktig koordinasjon ved hjelp av berøring. Det er interessant at han i den første boken skriver at en «position of mechanical advantage» må anvendes. Med det menes en posisjon som gjør det lettere å skape god generell koordinasjon. I neste bok skriver han at om eleven sørger for preventiv tenkning vil læreren «be able by means of manipulation to bring about such a general readjustment of his body that, as a result, his neck will be relaxed». Kanskje viser dette en utvikling av Alexanders ferdigheter med hendene og at han nå var mindre avhengig av elevens posisjon.
Deg selv
Alexander skriver bare om undervisningssituasjonen der du har hjelp fra en lærer. Hva med når du er på egen hånd?
Å tenke «la nakken være fri» (eller lignende), kan ha en effekt, som vist i forskningen jeg nevnte i forrige blogginnlegg. Større sjanse for å ikke å stramme nakken vil du ha om du også tar med «la hodet gå fram og opp» og «la ryggen være lang og bred» (eller lignende).
Å kunne tenke retning er en god start. Men det i seg selv er ikke nok. Retningene er først og fremst preventive. Det skjer ikke så mye om du bare sitter der, om noe i det hele tatt. Endringene skjer når vi kombinerer retningene med bevegelse.
Hvor fri nakken er vil avhenge ikke bare av om du tenker retning, men også av hvor hensiktsmessig du utfører bevegelsen. I Alexanderteknikk-timer brukes ofte det å reise seg opp og sette seg ned som aktivitet. En god grunn til det er nettopp at manglende koordinasjon på bevegelsene blir veldig tydelig. Manglende koordinasjon er også veldig vanlig.
Når noen reiser seg fra en stol er det vanlig å stramme i beina for tidlig. Det gjør at overkroppen trekkes ned. Når vekta etterhvert kommer over føttene og personen skal trykke mot gulvet vil kroppen trekkes sammen og hodet dras bakover og ned. I en slik situasjon er det umulig å la nakken være fri. Å tenke «la nakken være fri» kan kanskje gjøre at situasjonen ikke blir verre enn den er, men «fri» vil nakken aldri være.
Primære og sekundære
Vi kan kalle retningene (la nakken være fri osv.) for «primære retninger». Disse er preventive. I tillegg har vi det vi kan kalle «sekundære retninger». Sekundære retninger er forestillingen vi har om bevegelsen eller aktiviteten vi skal utføre. Det kan inkludere retning og rekkefølge på bevegelser, «timing», og retningen på bruk av kraft. (Ofte går retning på bruken av kraft i samme retning som de primære retningen, men ikke alltid).
For eksempel, en som reiser seg fra en stol må la vekta komme over føttene før han/hun begynner å bruke beina.
En klar forestilling om hensiktsmessige sekundære retninger kan være avgjørende for om du kan la nakken være fri. Når vi skal avlære uvaner eller lære oss nye ting lønner det seg derfor å tenke over hva aktiviteten innebærer av bevegelser, og prøve å forstå hva som kreves av bevegelser. Og danne seg en klar forestilling om bevegelsene.
Under press
Situasjoner hvor vi er under press gjør det ekstra vanskelig å «la nakken være fri». I en stresset situasjon vil spenningene i kroppen øke, inkludert i nakken. Du vil kanskje føle at nakken spennes. Likevel vil det være nyttig å tenke å la nakken være fri. Men ikke forvent at den vil føles avspent. Det vil være å forsøke å få til det umulige. «End-gaining» kan vi også kalle det.
I en slik situasjon vil sekundære retninger bety å ha en konstruktiv plan for aktivitet. En konstruktiv plan å organisere oppmerksomheten om har alt å si for hvordan den utfordrende situasjonen takles.
I hvilken grad nakken er «fri» avhenger om det har vært en del av forberedelsene. Hvis du har øvd på en dårlig måte, en måte som gjør at du spenner nakken mer enn nødvendig, kan du ikke forvente å kunne la nakken være fri når du trenger det mest.
Hva vi oppfatter som stressende eller truende er veldig forskjellig. I tillegg til å tenke primære og sekundære retninger for å organisere deg selv i aktiviteten, kan det lønne seg å tenke over om du har riktig oppfattelse av selve situasjonen. Kanskje har du en negativ fortolkning av situasjonen som ikke stemmer? Kanskje er det en gammel vane? Med et konstruktivt forhold til resten av omgivelsene og det som foregår vil det alltid være lettere å la nakken være fri.
Relaterte blogginnlegg
Litteratur
Alexander, FM. 1996 (1918). Man's Supreme Inheritance. Mouritz.
Alexander, F.M. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individal. Mouritz
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar