Nå er ferien over og bare minnene er tilbake. Kanskje på sin plass å mimre litt?
I tenårene hadde jeg sommerjobb i parkvesenet i Molde. En sommer gravde jeg på kirkegården i tre uker i strekk og fikk vondt i knærne. Om og om igjen tråkket jeg spaden ned med foten, la all vekt på for å få spaden nedi og landet deretter tungt tilbake på andre foten. Kneet på beinet jeg landet på ble etterhvert ømt. Da skiftet jeg over til motsatt bein, og snart hadde jeg vondt i begge knær.
Siden den gang har jeg hatt tendens til å få vondt i knærne, særlig hvis jeg løper og ikke har gjort det på en stund. Hvis jeg tar det litt forsiktig til å begynne med vil knærne «gå seg til». Muskler og bindevev blir sterkere ved aktivitet og vil støtte opp kneet. I den prosessen er hjelpen fra Alexanderteknikken svært verdifull.
Når jeg studerte i England dro jeg til Kreta sammen med en kamerat. Vi dro til Samariakløften, en 16 km lang trang dal som er en turistattraksjon på vestre Kreta. På det trangeste er dalen en ca 4 meter bred ravine. Turen begynner i fjellene 1200 meter over havet og går nedover fjellsiden i en bratt sti som kalles Xyloskalo, tretrappen. Deretter er det 14 kilometer til kysten der returen går med båt.
Et par kilometer med bratt nedoverbakke + 3 timers marsj er ikke det man har mest lyst til å møte når man har knær som kan krangle. men det gikk helt strålende. Jeg var forberedt mentalt og brukte Alexanderteknikk «directions» for knærne.
Unødvendige muskelspenninger i beina gjør at musklene trekker knærne inn mot bekkenet. En «preventiv ordre» blir derfor å slippe knærne forover vekk fra bekkenet. Hvis det også innbefatter at øverste ende av leggbeinet, tibia, faller forover, vil det hjelpe til at sener og bindevev holdes relativt stramme samtidig som musklene har optimal tonus. Kneet vil da bli mer stabilt.
Det er altså til en viss grad mulig å bruke en mental ide til å organisere kreftene i og rundt kneet på en slik måte at bruk av støttebandasje blir unødvendig. Bruk av støttebandasjer er ofte smart, men hvis de brukes over lengre tid vil muskler og sener som egentlig skal gjøre jobben ikke få den utfordringen de trenger for å holde seg i form. Opptrening etter kneskader vil da ta lengre tid.
Min venn og jeg kom trygt fram til kysten og rakk båten videre. Uten smerter, uten blemmer, og heller ikke solbrente siden vi for sikkerhets skyld hadde klint oss inn med solkrem faktor 30. Vi var bleke som lik av all solkremen. Noe som bringer tankene tilbake til kirkegården.
Nå skal det sies at det ikke var graver jeg gravde som sommerjobb, det var kantene på stiene rundt om på kirkegården. Men det var hard motstand mot spaden og en tung jobb. En annen jobb jeg hadde var å ta vekk overflødig jord fra nye graver etter noen uker. Da hendte det rett som det var at spaden kom opp med et gammelt lårbein eller kanskje biter av en hodeskalle. Jeg begynte å kjenne igjen forskjellige deler. Kanskje det var da jeg begynte å bli interessert i anatomi, en interesse som bare har blitt sterkere med årene. Men jeg foretrekker levende mennesker.
I tenårene hadde jeg sommerjobb i parkvesenet i Molde. En sommer gravde jeg på kirkegården i tre uker i strekk og fikk vondt i knærne. Om og om igjen tråkket jeg spaden ned med foten, la all vekt på for å få spaden nedi og landet deretter tungt tilbake på andre foten. Kneet på beinet jeg landet på ble etterhvert ømt. Da skiftet jeg over til motsatt bein, og snart hadde jeg vondt i begge knær.
Siden den gang har jeg hatt tendens til å få vondt i knærne, særlig hvis jeg løper og ikke har gjort det på en stund. Hvis jeg tar det litt forsiktig til å begynne med vil knærne «gå seg til». Muskler og bindevev blir sterkere ved aktivitet og vil støtte opp kneet. I den prosessen er hjelpen fra Alexanderteknikken svært verdifull.
Når jeg studerte i England dro jeg til Kreta sammen med en kamerat. Vi dro til Samariakløften, en 16 km lang trang dal som er en turistattraksjon på vestre Kreta. På det trangeste er dalen en ca 4 meter bred ravine. Turen begynner i fjellene 1200 meter over havet og går nedover fjellsiden i en bratt sti som kalles Xyloskalo, tretrappen. Deretter er det 14 kilometer til kysten der returen går med båt.
Et par kilometer med bratt nedoverbakke + 3 timers marsj er ikke det man har mest lyst til å møte når man har knær som kan krangle. men det gikk helt strålende. Jeg var forberedt mentalt og brukte Alexanderteknikk «directions» for knærne.
Unødvendige muskelspenninger i beina gjør at musklene trekker knærne inn mot bekkenet. En «preventiv ordre» blir derfor å slippe knærne forover vekk fra bekkenet. Hvis det også innbefatter at øverste ende av leggbeinet, tibia, faller forover, vil det hjelpe til at sener og bindevev holdes relativt stramme samtidig som musklene har optimal tonus. Kneet vil da bli mer stabilt.
Det er altså til en viss grad mulig å bruke en mental ide til å organisere kreftene i og rundt kneet på en slik måte at bruk av støttebandasje blir unødvendig. Bruk av støttebandasjer er ofte smart, men hvis de brukes over lengre tid vil muskler og sener som egentlig skal gjøre jobben ikke få den utfordringen de trenger for å holde seg i form. Opptrening etter kneskader vil da ta lengre tid.
Min venn og jeg kom trygt fram til kysten og rakk båten videre. Uten smerter, uten blemmer, og heller ikke solbrente siden vi for sikkerhets skyld hadde klint oss inn med solkrem faktor 30. Vi var bleke som lik av all solkremen. Noe som bringer tankene tilbake til kirkegården.
Nå skal det sies at det ikke var graver jeg gravde som sommerjobb, det var kantene på stiene rundt om på kirkegården. Men det var hard motstand mot spaden og en tung jobb. En annen jobb jeg hadde var å ta vekk overflødig jord fra nye graver etter noen uker. Da hendte det rett som det var at spaden kom opp med et gammelt lårbein eller kanskje biter av en hodeskalle. Jeg begynte å kjenne igjen forskjellige deler. Kanskje det var da jeg begynte å bli interessert i anatomi, en interesse som bare har blitt sterkere med årene. Men jeg foretrekker levende mennesker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar