Bøy knærne!

Ski-VM er over og jeg tenkte at det nå gikk an å ta t-bana opp til Frognerseteren igjen. I fred og fordragelighet tidlig en søndags morgen. Stille kontemplasjon på vei til frisk luft og skogens dype ro. Jeg hadde glemt barnas holmenkolldag. Helt fullt og bare ståplass.

Mange små barn er veldig flinke til å gå på ski. Når de renner nedoverbakke står de gjerne helt oppreist. De har ikke lært å bøye seg ned i hockey. De står i perfekt balanse og er frie og ledige i kroppen. Så lenge bakken er slak går det fint, men kommer det ei lita dump detter de rett på rumpa. Det går fint det også, for de er så myke i kroppen at fallet ikke er noe problem.

Men så kommer mor eller far. «Bøy knærne» skriker de til poden som glir rolig og majestetisk ned bakken i oppreist stilling. Og ungen gjør som mora si sier og krøker seg sammen. Den lille kroppen blir anspent og anklene som før var frie låser seg og ungen har ingen mulighet til å balansere i forhold til ski og underlag. Kommer det ei dump detter ungen like forbanna på rumpa.

Mor og far har jo rett. Det er de som har peiling på skiteknikk og vet at i nedoverbakker må knær (og hofter og ankler) bøyes. Men de har et pedagogisk problem. Beskjeden de gir har ikke den ønskede effekt i hodet til sønn eller datter. Særlig ikke hvis befalingen om å «bøye knærne» er farget av frykten for at barnet skal falle. Å engste seg når de går på ski er det de aller minst har nytte av å lære. Men selv om beskjeden formidles i en pedagogisk akseptabel tone er beskjeden verdiløs så lenge den ikke omsettes til løs og ledig og dynamisk aktivitet.

Samme utfordring møter jeg hele tiden når jeg underviser fiolin, og når jeg underviser i Alexanderteknikk. I en Alexanderteknikk-time kan problemstillingen være nærmest identisk. Jeg kan be noen om å «bøye knærne» og hvis de er helt ferske i faget vil de gjøre som jeg ber dem om. De vil bruke muskler for å bøye knærne, noe som er unødvendig siden tyngdekraften kan få gjøre den jobben.

Årsaken til at utførelsen blir dårlig kan tildels forklares med at jeg ber dem om å gjøre noe nytt og uvant. Til daglig bøyer du knærne i forbindelse med noe du gjør, f.eks når du skal plukke opp noe fra gulvet. Det kan godt hende at selve bevegelsen slett ikke er så dårlig da. Hvis du blir bedt om å gjøre knebevegelsen isolert vet du ikke helt hvordan du pleier å gjøre det, må tenke deg om, og finner på mye unødvendig ekstra.

I en Alexanderteknikk-time gjør det ingenting å gjøre noe dårlig iblant. Tvert imot kan det være bra å gjøre en dårlig bevegelse for å ha et sammenligningsgrunnlag. Jeg ber noen «bøye knærne», de strammer seg, og så blir det utgangspunktet for å se nærmere på bevegelsen. En annen innfallsvinkel til det å bøye seg ned kan være å be eleven sette seg, deretter be han/hun gjenta bevegelsen men denne gangen stoppe halvveis ned. Dette kan være en fin måte å gjøre bevisst den unødvendige spenningen som brukes i bevegelsen ned i stolen. Den mest naturlige innfallsvinkelen er selvfølgelig å la eleven plukke noe opp fra gulvet, og så på forskjellige måter bringe elevens oppmerksomheten til hva han eller hun gjør med seg selv for å utføre bevegelsen.

Det interessante er at selv om bevegelsene er relativt like er dynamikken og spenningsmønsteret i kroppen veldig forskjellig fordi intensjonen bak bevegelsene er ulik fra gang til gang. Det er bokstavelig talt tanken bak som teller.

Kort fortalt er det tre ting jeg er ute etter når en Alexanderteknikk-elev skal bøye seg ned. For det første må nakken være fri. Hodet må balansere relativt fritt på toppen av nakken slik at balansen kan justere seg gjennom hele bevegelsen. Hvis nakken er stiv er hele systemet låst. For å bøye deg ned uten å stramme må du først gi slipp på hodet, du må løsne bremsene.

Når du lar nakken være myk er andre punkt mye enklere – å la ryggsøyla være lang. «Myk nakke» virker preventivt, du unngår å dra hodet ned og presse kroppen sammen. Men det ligger en fristelse skjult i det å skulle bøye seg ned. Nærmere bestemt i ordet «ned». Tanken på å skulle bevege seg nedover gjør det lett å synke sammen, derfor bruker vi i Alexanderteknikken instruksjonen: «la ryggen bli lengre og bredere». Det er en instruksjon som kan fungere like dårlig som «bøy knærne», men den kan formuleres på utallige måter og i en time eksperimenterer jeg stadig for å finne ut hva som fungere best.

«Lengre og bredere rygg» er også ment preventivt. Det er ikke ryggen som skal bøyes men beina som skal gjøre jobben, eller rettere sagt tyngdekrafta. Det er den tredje viktige tingen ved å bøye seg ned. Når du lar tyngdekrafta gjøre jobben vil bevegelse i knær, hofter og ankler gjøre at beina folder seg fint sammen. Jeg synes det er ekstremt viktig å tenke over at beina våre er lagd slik, vi trenger ikke gjøre noe spesielt for å få det til. Vi trenger rett og slett ikke å «bøye knærne», det skjer av seg selv. Dessuten er det alltid alle tre ledd på en gang, hofter, knær og ankler, aldri bare knær.

Det er vel anvendt tid å gjøre seg kjent med hva slags bevegelser som ligger latent i beina når du lar tyngdekrafta virke. Det å bøye seg ned er en av de viktigste og mest undervurderte bevegelsene du gjør. Vi Alexander-lærere bøyer oss ned så og si hele tiden når vi jobber. Det er det enkleste og sikreste hjelpemiddel for å stimulere til dynamisk muskelarbeid i hele kroppen. Det er fundamentet for kvaliteten av «håndarbeidet» vårt.

Det er trist å si det, men flertallet av voksne mennesker har «glemt» kunsten å bøye seg ned på en fri og ledig måte. Jeg ser det igjen og igjen. Det er ganske sikkert at gutten eller jenta som får ordren «bøy knærne» fra mor eller far er mye, mye flinkere til akkurat det enn foreldrene. Er det noe unger kan så er det å «bøye knærne». På det punktet er det heller vi som kan lære av dem.

Når vi voksne sier noe må vi tenke over effekten av det vi sier, det er ikke sikkert instruksjonen blir riktig oversatt hos den som tar imot. «Bøy knærne» er et godt eksempel på instruksjon som kan gjøre ting vanskeligere. Alternativ å prøve ut kan for eksempel være «fjæring i beina» eller «myke knær».

Men kanskje er det like greit å holde kjeft. La ungene falle, la dem utforske samspillet med tyngdekrafta på egen hånd. Det er jo et svært personlig forhold. Når jeg tenker etter så er å utforske samspillet med tyngdekrafta det vi voksne må gjøre også.