Hold avstand

Alexanderteknikken er en ferdighet som alle kan lære. I blogginnlegget «Alle kan tenke» skrev jeg om hvordan du kan øve på det vi kaller å "tenke retning". Du kan gjøre det når som helst. Jeg skrev også at å tenke retning for hodet ikke er det enkleste.

Hva du gjør med hodet påvirker resten av kroppen. Derfor er det viktig å inkludere hodet i oppmerksomheten.  

I Alexanderteknikken sier vi at hodet skal «fram og opp». Fram og opp gir ikke alltid mening selv etter at du har hatt flere timer i teknikken. Selv det å tenke at hodet bare skal «opp» kan føre til problemer i begynnelsen. Det kan lønne seg å prøve noe enda enklere.

Alexanderteknikken er først og fremst preventiv. Noe du kan prøve å unngå er å dra hodet mot det du holder på med. Den generelle tendensen vi har er å la hodet gå mot det vi ser på, enten vi ser på en skjerm eller gjør noe med hendene, eller kanskje begge deler. Tendensen kan føre både til at vi kollapser og til unødvendige spenninger.

Å være oppmerksom på avstanden mellom hodet og skjermen kan være en enkel og  effektiv måte å unngå denne tendensen på. Tanken på rommet mellom hodet ditt og for eksempel en skjerm kan gjøre at du ikke drar hodet forover. Du må selvfølgelig ikke begynne  gjøre det motsatte og dra hodet bakover.  Du skal bare nyte avstanden slik den er. Du behøver ikke å gjøre noe. 

Jeg ser ofte eksempler på hvor effektiv denne tenkemåten er når jeg underviser fiolin. Om en elev spiller et stykke han eller hun synes er vanskelig vil eleven lene seg mot notene for liksom å se bedre. Du gjør helt sikkert det samme foran dataskjermen. Vi assosierer det å se bedre med å forstå bedre, men kan hende ser vi mer enn bra nok. Du drar deg bare ut av balanse og anstrenger deg unødvendig. Når fiolineleven lener seg forover fører det til spenninger som gjør at armene fungerer dårligere. Lar hun eller han avstanden til notene være som den er fungerer alt mye bedre. 

Når vi i Alexanderteknikken sier at hodet skal opp» er det opp i forhold til kroppen.  På samme måte som du tenker på avstanden mellom hodet og noe du ser på kan du tenke avstand eller rom mellom hodet og en annen del av kroppen. Avstanden mellom hodet og bekkenet er mest naturlig om du sitter,  avstanden mellom hodet og føttene om du står. 

Avstanden hode-bekken er omtrent lengden av ryggsøyla.  Den avstanden avgjør om du kollapser eller ikke. Du ønsker å kunne «slappe av» uten å kollapse. 

Fordelen med å tenke avstand, lengde eller rom i kroppen på denne måten er at det ikke koster noe. Du behøver ikke anstrenge deg. Du vet hvor hodet ditt er og omtrent hvor bekkenet er, og det er alt som skal til. Hvis du føler at du må kjenne etter eller konsentrere deg så tenker du feil. Det er enklere enn du tror. 

Relaterte blogginnlegg 

Alle kan tenke

Hvor er du?

Hode og hale 

Fram og opp

Hodebalansens hemmelighet

 

Alexander Technique and the Centrifugal Force

(This article is written primarily for Alexander Technique teachers).

An integral part of my job as an Alexander Technique teacher is to explain what the Technique is and how it works. I always try to find new ways of explaining things. Literature on the Technique is a source of inspiration. Sometimes I come across ideas that are good, others that are not so good, and sometimes ideas that are intriguing.

In her book The Actor's Secret, which in my view is a fairly good book on Alexander Technique for drama students, Betsy Polatin writes:

We live in a gravitational field, and therefore we are subjected to the forces of both gravity and antigravity. The force of gravity pulls us toward the earth, and the spinning of the earth creates an opposite, centrifugal force pushing outward. While gravity may give a downward, grounding pull, antigravity influences everything with an upward direction, including plants, trees and human beings (Polatin 2013 p.45).

Gravity and the centrifugal force creates "suspension and support" according to Polatin:

The intersection of these two forces creates suspension and support in the body. As you allow your neck to be free, your head frees upward so that your torso lengthens and widens. The rest of your body releases slightly downward toward the ground. The ground then supports you, and that support carries up through your legs, your spine, and your head. The forces of gravity and antigravity act on your body to create suspension from the top of your head, and support moving through your feet from the ground (ibid).

In her more recent book, Humanual she presents the same concept:

We live in a gravitational field, including gravity and antigravity, and we need to adapt to that field to be upright. … Gravity aims down with a centripetal force towards the centre of the Earth, while the spinning planet emanates a centrifugal force away from the planet called antigravity (Polatin 2020, p.101).

Naturally, Polatin thinks the centrifugal force has a role to play in how we use ourselves, and that it is relevant to Alexander Technique hands-on teaching:

How do you feel your own weight? It is a delicate balance between the centrifugal force (antigravity) coming up from the Earth, and the centripetal force (gravity) coming downward toward the Earth. This means you would feel weightless if you were simply allowing the universal forces to act. This is sometimes hard to feel unless you have had a direct (hands-on) experience of this with a qualified Alexander Technique teacher, or some other skilled practitioner who could help you experience yourself this way (Polatin 2020 p.222).

Where on Earth

The educated reader will have spotted Polatin's mistakes. But I find her attempts at explaining our experiences intriguing. If we define gravity as a centripetal force we could indeed say there is a centrifugal force working in the opposite direction. Polatin gives a quote in Humanual:

I find it fascinating that our bodies are so affected by the planet. Take, for example, this little nugget of information from a space science archive: "If the Earth were not spinning, you would be heavier, as you would feel the whole force of gravity. Since there is more centrifugal force at the equator to cancel gravity, your overall weight at the equator versus at the poles is even less. If you weighted 100 pounds at the North Pole on a spring scale, at the equator you would weigh 99.65 pounds, or 5.5 ounces less" (Polatin 2020 p.104).

As an Alexander Technique teacher I wonder if this means the technique works best at the equator, and not at the poles, (where there is no centrifugal force). And what about us living at 60 degrees north?

Understanding the physics

Contrary to what you might think at this point, Polatin does seem to understand the basic physics. In Humanual, (which is strictly speaking not a book on the Alexander Technique, albeit heavily influenced by it), Polatin writes:

It is less known that physicist Isaac Newton, in his later years, conceived of gravity as a mutual attraction between the mass of objects. In other words, because of gravity, objects act in relationship to one another, not independent from one another. This gravity is intrinsic to the interaction between two or more objects. There is some gravitational force between you and the sofa, or the planet and the sofa. In fact, there is gravity between every object in the entire universe and every other object. … In truth, without gravity we would be floating in space like astronauts. Gravity gives us the mutual attraction of an equal pulling of two objects towards each other (Polatin 2020 p.219).

I have not been able to verify whether Newton actually changed his theory, but Polatin is correct that gravity is always equal and opposite. And, as far as we now, that it works at infinite distances, although it is extremely weak compared to other forces.

Polatin also have an understanding of the ground reaction force. In The Actor's Secret she writes:

As much weight or mass as I put down into the earth, the earth matches that mass with an upward force. … The analogy is easy to see if we use water, another surface on the earth, instead of land. Picture a boat floating on the water. The boat is supported by the exact amount of force that it exerts on the water. Thus we say it is floating. Given this analogy, it is interesting to note that one of the common phrases spoken after an Alexander session is, ''I feel like I'm floating" (Polatin 2013 p.45).

I think this is a neat explanation. Although we are not floating objects, it gives us an idea of supporting force. I use a similar explanation when discussing the concept of support with pupils. I ask them to consider the fact that they can't walk on water, (at least as far as I know), but they can walk on ice. The surface meets our weight with an equal and opposite force.

It can be useful to imagine that this force or "support" is travelling up through the body, as Polatin describes:

Obviously, the ground is under you, but it might not be so obvious that the ground is under you and supporting you. Let the support come up through you. Receive it all the way up. … Feel the support rise up through ankles, knees, hips, whole back, torso, arms, neck, and head. Then let your head turn, and see what the world look like with support from the ground (Polatin 2020 p.104. See also Polatin 2013 p.51).

This way of thinking can be particularly useful for people who tend towards hypermobility. We should be careful, however, to point out that this is something we imagine. The contact forces always being equal and opposite means they are not actually moving up or down.

We should have the same caution regarding Polatin's centrifugal force. It may be inspiring and practically useful for some to imagine being levitated by such a force, but what Polatin suggests doesn't make sense.

Not making sense

In Humanual, Polatin claims:

We all get the support from the same place - the centrifugal force from the spinning of Earth is the "up" pressure from the ground (Polatin 2020 p.241).

This is not correct. Polatin confuses centrifugal force with the ground reaction force. This is odd, because they are inversely correlated. if we increase the centrifugal force, we decrease the ground reaction force, or "support" from the ground. At the poles there is no centrifugal force, we weigh a little bit more and there will be a higher ground reaction force. But according to Polatin, there will be no support from the ground at the poles!

Polatin is also mixing up different pairs of forces. She combines the "down" of gravity with the "up" of the ground reaction force. These are two different forces acting on the same body. Newton's third law is about equal and opposite forces between two bodies (as for instance your body and the Earth).

Gravity makes up one pair of forces, consisting of equal and opposite pulls between your body and the earth. Then you have contact forces like the ground reaction force. Standing still, it is equal to your weight. It is local, so while there will be gravity at work between the whole of the Earth and the whole of your body, the ground reaction force acts only between your feet and the ground. (There are other contact forces inside your body, of course, which gradually diminishes towards your head as the weight from above diminishes).

We could say, as Polatin does, that there is a third pair of forces, the centripetal and centrifugal forces. Gravity can be seen as acting like a centripetal force, and because of Earth's rotation we could say there is an opposite centrifugal force. But these are not equal. For the centrifugal force to cancel out gravity, the Earth would have to rotate approximately 17 times faster. This will be the effect at the equator only. The centrifugal force at the poles would still be zero.

A vitalistic centrifugal force

Interestingly, the centrifugal force doesn't actually exist. It is a "fictional" or "pseudo force". Polatin sometimes labels the centrifugal force "antigravity". (See for instance Polatin 2013 p.45; Polatin 2020, p.101, and p.222). As far as we know today, antigravity doesn't exist either.

Polatin writes about the centrifugal force almost as if it is something tangible and material: "… the spinning planet emanates a centrifugal force away from the planet" (Polatin 2020 p.101). It is "pushing outward" (Polatin 2013 p.45), "moving from the planet Earth toward the sun" (Polatin 2020 p.104). The extensor muscles "lift the body upward, away from the spinning centrifugal forces of Earth" (ibid p.22). Likewise, gravity seems to be "the force of outer space (ibid). "coming downward toward the Earth" (ibid p.222). Polatin asks the reader to "[r]emember the mutual attraction between gravity and the earth" (Polatin 2013 p.203).

She also likens the centrifugal force with "air gases":

In the image from space, Earth looks like a big balloon with a thin crust upon which we live. The air gases in that balloon are pushing outward, and we feel that as support (Polatin 2020 p.241).

I believe these description stems from Polatin's vitalist worldview. Vitalism is a main ingredient in Polatin's book Humanual in which the "life-force" plays a central part:

All the bodily functions … constitute one large network carrying out multiple individual roles to … keep the organisms life-force thriving and resilient (Polatin 2020 p.xxvi).

Polatin carries this concept into her physics. She claims gravity and the centrifugal force ("antigravity") is "the energetic connection between heaven and earth" (Polatin 2020 p.210). Posture is "based on the interaction and flow between gravity and antigravity, and our human reflexes" (ibid p.146). You receive the support from the centrifugal force as you "plug into Earth" (ibid p.104). "When a connection is made, the energy from the earth spreads up your legs, into your torso and arms, through your neck and head, and out into the world" (ibid p.137).

At the beginning of Humanual she declares:

Everything is connected energetically, according to ancient wisdom as well as modern neuroscience and quantum physics research (ibid p.11).

Previously I have written about vitalism in Alexander's writings. Polatin is an example of vitalism among present day Alexander Technique teachers. Many influential teachers of the technique have been vitalists. A vitalist view seems to go well with the day to day practical work. But when trying to explain the technique in a more "scientific" way, it can, as we have seen, go terribly wrong.

We all make mistakes

We read in the author's biography at the end of Humanual:

Betsy leads international trainings where she presents her unique and revolutionary fusion of ideas: scientific knowledge combined with ancient wisdom and intuitive human creativity (Polatin 2020 p.259).

Polatin is definitely creative. The common mistake is to confuse ground reaction force with gravity. Confusing it with the centrifugal force is very original.

Polatin's knowledge and understanding of the science of physics is limited. Invoking quantum physics, as she does in the beginning of Humanual, is a particularly typical sign of ignorance.

Her strong side seems to be knowledge and insights into emotions and trauma. She has for many years collaborated with Peter A Levine, the founder of "Somatic Experiencing". Her insights are apparent in both The Actor's Secret and Humanual. As mentioned before, The Actor's Secret is a fairly good book for drama students. Humanual contains many "EX-plorations" and "EX-ercises" that can be useful for anyone.

It is a shame that these books are tainted by factual errors. They deserve better. I don't think we should put all the blame for the mistakes on Polatin. The fact that Polatin could make a mistake in a book published in 2013 and then not only repeat the error, but elaborate on it, in another book seven years later, is a symptom of a general problem within the Alexander Technique teacher profession: too little scientific literacy and too little critical thinking.

Related blog posts

Vitalism in the Alexander Technique Part 1
Ancient Wisdom

A Dark Chapter

Craniosacral Therapy

Links

https://en.m.wikipedia.org/wiki/Ground_reaction_force

https://en.m.wikipedia.org/wiki/Centrifugal_force

https://en.m.wikipedia.org/wiki/Reaction_(physics)

Literature

Polatin, Betsy (2013) The Actors Secret: Techniques for Transforming Habitual Patterns and Improving Performance. North Atlantic Books.

Polatin, Betsy (2020) Humanual: A Manual for Being Human. Waterside Productions.

Alle kan tenke

Forrige gang skrev jeg om å kunne øve Alexanderteknikk når du venter på noe og ikke har annet å gjøre. 

Men hvordan?

Alexanderteknikken har to komponenter, «inhibition» og «direction». De er en form for mentale ferdigheter. Her skal det handle om direction, eller å «tenke retning» som jeg har valgt å kalle det på norsk.

Directions er det vi bruker før og under bevegelse for å påvirke muskeltonus. Det er tanker som er ment å virke preventivt slik at vi unngår å stivne eller kollapse. Når jeg holder introduksjonskurs er det ofte imponerende hvor enkelt og greit deltakere kan tenke retning uten å ha gjort det før.

Directions er vanligvis beskrevet som å «la nakken være fri slik at hodet kan gå og opp, slik at ryggen kan bli lang og bred». Dette er bare en generell beskrivelse. Kort sagt ønsker du ekspansjon. Du kan bruke andre ord, eller enda bedre - ikke bruke ord i det hele tatt. (Du kan jo forestille deg bevegelser uten at du behøver ord).

Vi tenker retning for hele kroppen. Viktigst er retning for hodet. Å tenke retning for hode og nakke kan være utfordrende til å begynne med. Hvis du har en liten pause og ønsker å øve på å tenke retning kan du godt begynne et annet sted. Det er for eksempel enklere å tenke på hender og armer enn hode og nakke. Hendene bruker vi hele tiden og er mer i kontakt med.

Det kan være fristende å fokusere på en del av kroppen som kjennes anspent eller smertefull. Tenk motsatt. Finn et sted i kroppen som kjennes ok. Tenk at den delen av kroppen blir lengre og bredere eller større. Når du får til å tenke slik om én del av kroppen kan du la idéen om ekspansjon smitte over til andre deler.

Å tenke retning er å tenke bevegelse. (Stort sett, det finnes unntak). Dette er bevegelser som ikke kan gjøres. Faren er at du lett å begynner å gjøre bittelite grann, konsentrerer deg for mye, blir stiv i blikket og holder pusten. Fortsett å se, og å puste. Tenk lett.

Å tenke retning kan gi avspenning om du er anspent, men vi er egentlig ikke ute etter en direkte effekt. Å tenke retning har en preventiv hensikt. Effekten vil vise seg først når du tenker retning mens du er i aktivitet.

Alexander sammenlignet det å tenke retning med det å legge ned jernbaneskinner. Du forbereder et spor bevegelsesimpulsene kan følge. Jeg tror ikke du skal ta sammenligningen helt bokstavelig. Poenget er at det blir lettere å tenke retning om du har øvd på det.

Kjennskap til grunnleggende anatomi er en fordel, men ikke en forutsetning. Konkret kunnskap gjør at du kan tenke mer presist. Men med det som utgangspunkt er det ingenting i veien med å bruke litt fantasi.

Relaterte blogginnlegg

Mens vi venter

Ønsketenkning

Tenke, ikke gjøre

Lengde og bredde

Smil

Mens vi venter

I desember ble Alexanderteknikken nevnt i en vitenskapelig artikkel om muskeltonus. Endringer i muskeltonus kan påvirke bevegelsesmønstre og smerter. Med Alexanderteknikken endres muskeltonus ved å tenke «retning» eller «directions», vanligvis beskrevet som å «la nakken være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lengre og bredere».

Det er mange måter å tenke retning på, avhengig av situasjon og person. Måten det gjøres på må alltid være individuelt tilpasset.

Å tenke retning er å tenke litt annerledes enn du er vant til. Det krever øvelse. Det fine er at du kan øve på det når som helst.

Da jeg begynte med Alexanderteknikken studerte jeg musikk. Jeg var vant til å øve mentalt. Når jeg for eksempel satt på trikken kunne jeg spille en fiolinkonsert i hodet. Ved hjelp av Alexanderteknikken kunne jeg være mer tilstede i kroppen samtidig.

I forrige blogginnlegg skrev jeg om hvor mye av livet som kan være en form for venting. Korte eller lange stunder med venting kan brukes til å tenke retning.

Dessverre er det blitt færre og færre av disse ledige stundene. Mobiltelefonen er alltid for hånden, og det er alltid nyheter eller sosiale medier som skal sjekkes. Selvfølgelig er det mulig å tenke retning mens du bruker mobilen. Det kan til og med være en nyttig utfordring. Men det er stor fare for at mobilen vinner og tar hundre prosent av oppmerksomheten og ikke bare nittini.

Legg vekk mobilen og tenk på deg selv i stedet. Å tenke retning er alltid nyttig. Med Alexanderteknikken har du aldri et bortkastet øyeblikk.

Relaterte blogginnlegg

Å vente

Å vente

I juleferien leste jeg doktoravhandlingen til min niese Emma. Hun tok doktorgrad i litteratur og skrev om «poetic endurance» - hvordan lange dikt på ulike måter kan få oss til å vente. Det fikk meg til å tenke på hvor ofte vi venter. Å vente er et viktig element i Alexanderteknikken også.

Mennesker kommer til Alexanderteknikken fordi de ønsker forandring. De kan ha smerter eller spenninger, eller de ønsker å bevege seg bedre. «Hva skal jeg gjøre?», spør de. Men i Alexanderteknikken har vi en annen tilnærming. Vi begynner med hva du bør unngå, det som er unødvendig og som du ikke behøver å gjøre.

Ofte motarbeider vi oss selv uten å vite det. Kan vi unngå å sette bremsene på fungerer alt så mye bedre.

Først må du akseptere situasjonen som den er. Det er ikke alltid lett når du har et sterkt ønske om forandring. Det vil føles som å måtte vente, eller å måtte «holde ut», «endure», som Emma skriver i avhandlingen.

Trangen til å gjøre noe umiddelbart for å fikse problemet gjør at du reagerer vanemessig og alt blir som før. I stedet trenger vi å tenke på en ny måte. Det krever at du venter, tar tid. I praktisk anvendelse av Alexanderteknikken trenger du ikke å vente lenge, bare lenge nok til å tenke en ny tanke. Det tar bare brøkdelen av et sekund. For mange som er vant med å gjøre det meste automatisk og umiddelbart føles det som en evighet.

Forandrer vi kvaliteten på det vi gjør endres etter hvert kroppen og hvordan den fungerer. «Use affects functioning» som Alexander formulerte det (Alexander 2018). Noen ganger skjer endringer ganske umiddelbart. Vanligvis skjer det gradvis og tar det tid, og også noe du må vente på. Men plutselig en dag oppdager du at du kan gjøre noe du ikke har gjort før, eller ikke har kunnet gjøre på lenge, eller at det føles helt annerledes ut. Det er verdt å vente på.

Av og til kan vi vente forgjeves. Ikke alt lar seg forandre. Da kan Alexanderteknikken hjelpe oss til å gjøre det beste ut av situasjonen, til å holde ut, «endure».

Diktanalyse høres kanskje ikke så spennende ut, men avhandlingen til Emma var verdt å lese. Hun fikk kongens gullmedalje for arbeidet, og det var fullt fortjent.

Relaterte blogginnlegg

Den som venter

Vent og se
Former for inhibisjon

Et øyeblikks stillhet

Litteratur 

Alexander, F.M. (2018) The Use of the Self. Orion Spring.