Forrige gang skrev jeg om at det er best å unngå å definere god eller dårlig kroppsbruk ut ifra hvilken vinkel kroppen til en hver tid er i. Å begrense bruk av av kroppen til «riktige» posisjoner er hemmende og usunt. Istedet er det om å gjøre å ha alle mulige vinkler tilgjengelig. I praksis betyr det å ha potensiale til å bevege seg i hvilken som helst retning.
Det er altså ikke posisjon eller vinkler som avgjør kvaliteten på bevegelsene vi gjør. Det avgjørende spørsmålet som du kan stille deg selv er: komprimerer jeg meg?
Hvis du gjør deg selv unødvendig kortere, smalere og mer sammenpresset er det et tegn på at du gjør noe galt. Hvis du bruker musklene feil går krafta i feil retning og du ender opp med å skvise deg selv.
Når krafta går i feil retning bruker du kraft til ingen nytte. Du risikerer å bli stiv og hemme bevegelsene. Eller du bruker kraft på feil sted slik at andre muskler må gjøre mer for å kompensere. Å bevege seg blir tyngre, og det kan påvirke hvordan du opplever å gjøre enkelte aktiviteter. Er det ting du ikke liker å gjøre kan det være fordi du skviser deg selv under utførelsen av aktiviteten og at du derfor ubevisst finner aktiviteten ubehagelig. Slike vanemønstre kan på lang sikt ha negativ innvirkning på muskelskjelett-systemet.
Poenget med Alexanderteknikken er at du har et valg. Du kan velge å gjøre ting på en slik måte at du ikke skviser deg selv. Det gjelder uansett hva du gjør, uansett hvilke «vinkler» kroppen befinner seg i. Det viktigste er å ikke skvise mellom hodet og kroppen. Derfor tenker vi «retningene»: nakken fri, hodet fram og opp, ryggen lang og bred osv.
Å tenke retningene fungerer preventivt. Alexanderteknikken er en anti-komprimeringsteknikk.
Det er i prinsippet ganske enkelt å la være å skvise. Vanskeligheten ligger i at bevegelsene våre er i så stor grad vanestyrte at det kan være vanskelig å oppdage at du skviser. En indikator er pusten. Om du merker at du holder pusten kan det være et tegn på at du strammer mer enn nødvendig og «skviser» deg selv i det du gjør.
I tillegg til at bevegelser er vanestyrte er det en annen faktor som påvirker om vi kan oppdage om vi komprimerer oss under aktivitet, og det er om aktiviteten er krevende og/eller kompleks. Utfører du avanserte aktiviteter, der kroppen og kroppsdeler går inne i uvante vinkler, kan det være vanskelig å registrere om du gjør mer enn nødvendig. Økt bruk av kraft vil i seg selv også påvirke negativt evnen til å vurdere om kraftbruken er hensiktsmessig.
Å få «hands-on» veiledning fra en Alexanderteknikk-lærer kan være til uvurderlig nytte. Selv jeg som selv er lærer har nytte av andre læreres berøring og den økte oppmerksomheten det gir. I tillegg bruker en Alexanderteknikk-lærer berøring på en slik måte at eleven får hjelpe til å «de-komprimere». Det er en av grunnene til at elever ofte både føler seg lettere og beveger seg lettere etter en time. I undervisningen lærer eleven etterhvert å «de-komprimere» seg selv, og enda viktigere: hvordan å tenke for å unngå å komprimere.
Utenom timene, når du ikke har fordelen av lærerens hender, kan du forske på egenhånd. Som jeg var inne på forrige gang er det om å gjøre å ha alle mulige vinkler tilgjengelig i bevegelsesrepertoaret. Det kan lønne seg å utforske dem. Hvis du underveis husker å vente et ørlite øyeblikk før du beveger deg, lenge nok til å tenke «retning», vil det gjøre deg bedre i stand til å registrere om du holder pusten eller skviser deg selv. Da har du gode forutsetninger for å gjøre gode bevegelser.
Relaterte blogginnlegg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar