Frykt

Da jeg begynte å ta timer i Alexanderteknikk var det ulikt all annen form for undervisning jeg til da hadde vært utsatt for. Det var ingenting jeg måtte få til, det var ikke noe «riktig» eller «galt», jeg skulle ikke prestere. Fokus var hele tiden på å la være å gjøre noe, ta den tiden jeg trengte, huske meg selv. En kontrast til mer eller mindre tradisjonell fiolinundervisning som jeg var vant til.

I en av sine bøker skriver Alexander mye om «unduly excited fear reflexes» (Constructive Conscious Control). Han beskriver hvordan dårlig undervisning gjør eleven anspent og forvirret og øker spenningsnivået og skaper dårlige forutsetninger for læring. Utviklingen av «hands on»-undervisningen i Alexanderteknikken er delvis et forsøk på å løse dette problemet. Ved å bruke hendene tar læreren over noe av ansvaret fra eleven. Bruk av hendene kan også roe ned. Det hender eleven kommer inn på timen med så mye spenning at det er som om han eller hun er i konstant beredskap.

Ulike nivåer av fenomenet «frykt» har betydelig plass i forklaringsmodeller for Alexanderteknikken. Alexanderlæreren Frank Pierce Jones arbeidet mange år ved Tufts University i USA hvor han forsket blant annet på det som kalles «startle pattern». Når noen blir skremt trekker de seg automatisk sammen i en forsvarsposisjon. De store nakkemusklene er aktive i bevegelsen, og mange alexanderlærere ser det typiske spenningsmønsteret ved stress som en variant av «startle pattern». Likheten er slående, men det kan komme av at det er de samme musklene som er involvert. Mekanismen bak kan være noe forskjellig avhengig av sammenhengen. Utløses refleksen av en høy lyd går det signaler direkte fra det indre øret til andre områder i hjernen, noe som ikke nødvendigvis er tilfelle ved stress.

Jeg husker en gang jeg gikk på fortauet etter en av mine første alexandertimer. Så smalt det fra en bil bak meg. Jeg hoppet i været og ble nesten like overrasket av min egen plutselige bevegelse som av lyden. Alexandertimen hadde tatt vekk spenning slik at jeg var mer oppreist. Jeg var ikke i min vanlige forsvarstilling av spenning, og reaksjonen på lyden ble større og tydeligere. Jeg var på en måte mer følsom for en naturlig reaksjon, en «duly excited fear reflex».

Terror-aksjonen for to uker siden fikk meg til å tenke mye på fenomenet frykt, selv om det jeg, og sikkert mange andre, har følt mest på er sorg.

Det har vært vanskelig å la være å leve seg inn i historiene som er blitt fortalt fra Utøya. Voldsomme historier fra en situasjon der å flykte eller å gjemme seg var eneste mulighet. En situasjon der det å føle frykt var berettiget, der ungdommene ble lurt til å føle seg trygge for så å bli skutt.

Frykt utløser adrenalin som mobiliserer til innsats, og gir drivkraft til eksepsjonelle handlinger. Midt i en uoversiktlig, usikker og kaotisk situasjon har det vært eksempler på rasjonelle valg, og på handlinger utført for å redde andre. Tegn på at omtanken for andre kan være sterkere enn frykten.

Selv om vi blir drevet av frykt behøver vi ikke å bli dirigert av den

Denne hendelsen handlet også om andre former for frykt. Frykten for det ukjente. Fremmedfrykt. Fremmedfrykt er også naturlig og instinktiv. I et evolusjonsperspektiv har det vært hensiktsmessig å være skeptisk til fremmede som kanskje kunne være fiender. I et moderne samfunn der vi hele tiden møter nye ansikter og nye inntrykk er ikke mistenksomhet og frykt lenger hensiktsmessig.

I sin første bok, Man's Supreme Inheritance, legger Alexander fram sin teknikk som et hjelpemiddel til å kunne ta bevisste og overveide beslutninger i et samfunn der instinktene kommer til kort. Dagens samfunn er enda mer komplekst og hektisk enn det var på Alexanders tid, og vi har enda mindre rom for å reagere instinktivt. Vi må opptre intelligent. Det forutsetter at vi erkjenner den instinktive fremmedfrykten i oss selv, og velger å ikke la oss styre av den.

Breivig og hans meningsfeller aksepterer ikke at samfunnet er blitt som det er blitt. På en måte er de naive. Jeg tror vi kan si de er dominert av sine «unduly excited fear reflexes». De takler ikke en ny og uvant situasjon og tyr til vold og agitasjon. De vil skremme andre til å bli like redde som dem selv. Vi kan bare unngå at de lykkes ved å ikke svare tilbake på samme måte. Å gå til verbalt motangrep på en aggressiv måte vil bare true dem enda mer inn i en forsvarsposisjon.

Et problem ved islamofobisk agitasjon er at den overdøver nødvendig debatt om konkrete problemer rundt innvandring generelt og Islam spesielt. I det siste har jeg forsøkt å gjøre meg litt kjent med idégrunnlaget til de islamofobe bloggerne. En kritikk som har kommet fra den kanten er jo at de ikke blir hørt. (Noe merkelig siden ethvert kommentarfelt i nettavisene er fulle av retorikken deres).

Lesning av «Fjordman» og andre er en test på å bruke Alexanderteknikken - være åpen, akseptere ubehaget. Ta inn det som står der uten å reagere automatisk, uten å la mine «fear reflexes» dominere.