«When people are wrong, the thing that is right is bound to be wrong to them», FM Alexander.
Når vi har en vane kan det som er riktig føles feil. Om du for eksempel har for vane å stå foroverbøyd kan du få følelsen av å lene deg bakover når en alexanderlærer tar deg opp i nøytral stilling. Kroppssansen kan være upålitelig.
En av effektene av Alexanderteknikken er at du blir mer følsom. Men enda viktigere enn at du føler mer, er at kroppssansen (proprioseptiv og kinestetisk sans) blir mer pålitelig. Denne følsomheten øves paradoksalt nok ikke opp gjennom å «kjenne etter». Den øves best opp på en indirekte måte.
Å kjenne etter
Å «kjenne etter» kan virke mot sin hensikt, for hva kjenner du etter? Mest sannsynlig kjenner du etter noe du kjenner fra før, noe som føles kjent, noe du vil kjenne igjen. Da er det liten sjans for at du vil kjenne noe nytt, og enda mindre sjans for at du vil bevege deg på en ny og bedre måte.
Fokuserer du på det som er kjent risikerer du å overse ny og ukjent og uventet informasjon. I et berømt psykologisk eksperiment ble deltagerne bedt om å se en video av en gruppe personer som kastet en ball mellom seg. De ble bedt om å telle antall kast. Etterpå skulle de svare på noen spørsmål. Ett av dem var: Så du gorillaen? The Monkey Business Illusion
Vær oppmerksom, følg med, men ikke kjenn etter. Å ha en generell oppmerksomhet og være klar for hva som helst er mest hensiktsmessig i Alexanderteknikken (og ellers).
Gjøre for å føle
Et ytterligere problem med overfokusering på det du føler er tendensen til unødvendig muskulær aktivitet. Et typisk eksempel er når du ber noen om å tenke på føttene. De vil kanskje begynne bevege på dem. Da kjenner de mer, men da er det ikke lenger mulig å observere tilstanden til føttene før bevegelsene ble gjort. Det er som du skule se på noe som står skrevet på et ark og begynner med å rable over ordene.
En annen risiko ved å fokusere på spesifikke lokale følelser er at det frister til å gjøre noe for å endre eller forbedre følelsen. Typisk er reaksjonen når noen oppdager at skuldrene kanskje er i en posisjon som ikke er optimal. Veldig ofte vil de gjøre en bevegelse for å korrigere direkte. Dette er forståelig, men en dårlig idé fordi det ikke gjør noe med årsaken. Alt du gjør er å legge nye muskelspenninger utenpå de gamle. (Skuldermyter)
Trafikkfare
Å «kjenne etter» vil ofte avgrense seg til en viss del av kroppen. Kanskje kjenner du noe i armen eller skulderen, eller i kneet. Informasjonen er ikke nødvendigvis relevant for bevegelsene dine. Det blir som om du beveger deg gjennom et veikryss og henger deg opp i om bilen fra venstre er rød eller blå eller er en Tesla eller Toyota.
Det som betyr noe i trafikken er hastighet og avstand, og slik er det i Alexanderteknikken også. Det som betyr noe i trafikken og i teknikken er forholdet mellom delene. Hvor er hodet på vei i forhold til bekkenet? Eller armen i forhold til hodet? Hva du kjenner i selve armen, om den er myk og avspent eller stiv og vond, er underordnet i denne sammenhengen.
Indirekte prosess
Hvordan forbedrer du følsomheten indirekte? Gjennom det vi kaller «konstruktiv tenkning» eller å «tenke i aktivitet», altså gjennom å bruke Alexanderteknikken i praksis. Det er dette Alexanderteknikk-lærere gjør under hele utdannelsen og hele tiden når vi underviser.
Enkelt og skjematisk framstilt går prosessen ut på først å komme til nøytral, ikke gjøre noe, inkludert ikke gjøre noe i et forsøke på å «kjenne etter».
Neste skritt er å tenke retning (for eksempel «nakken fri, hodet fram og opp, ryggen lang og bred). Å tenke retning er først og fremst preventivt, men kan ha flere effekter:
- Unødvendig spenning reduseres, (jo mer spenninger jo mindre følsomhet), samtidig som nødvendig tonus opprettholdes. En aktiv muskel er mer følsom enn en inaktiv muskel.
- Muskelspenningene og kreftene som virker i muskelskjelettsystemet omfordeles. Dette kan også innebære redusert unødvendig spenning og økning av nødvendig muskeltonus.
- Muskelskjelettsystemet er mer dynamisk, det er klar til bevegelse.
Tredje steg er å fortsette å tenke retning idet bevegelse igangsettes. Det er når vi har intensjon om bevegelse at den proprioseptive sansen settes i beredeskap. Når vi tenker retning under bevegelse brukes minimalt av spenning, og muskelarbeid og bruk av kraft blir mest mulig jevnt fordelt utover muskelskjelettsystemet, noe som minsker risikoen for å «overdøve» proprioseptive signaler. Bevegelsen blir også «ny» ved at eventuell vanemessig spenning reduseres. Dette gir ny proprioseptiv informasjon.
Til slutt er tiden inne for å vurdere sanseinformasjon. Nå kan du spørre: hva var nytt, var noe annerledes? Tenkning og bevegelse kommer først, sanseinformasjon kommer etterpå. Prøver du å «kjenne etter» på forhånd forsøker du det umulige. Tenk først.
Relaterte blogginnlegg
Litteratur
Alexander, FM (2000). Aphorisms. Mouritz.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar