Da jeg gikk første året på skole i England for å bli lærer i Alexanderteknikk var jeg eneste norske student. Andre året fikk jeg selskap av en annen nordmann og vi kunne ha det morsomt med å fleipe på et språk ingen andre forstod. «Vart du skræmt no?» var et av favorittuttrykkene til min nye medstudent. Han syntes av en eller annen grunn replikken var ustyrtelig morsomt. Først en god stund senere fant jeg ut at han siterte Trond Kirkvågs rollefigur Skræmmer'n. Jeg hadde i de foregående årene sett minimalt på tv og manglet den kulturelle referansen.
Det å bli skremt har på en måte relevans til Alexanderteknikken.
Stressrespons og struktur
«Startle pattern» kan beskrives som ekstremutgaven av stressreaksjon. Når vi blir skremt av for eksempel en høy lyd vil vi trekke oss sammen. En av de første til å forske på Alexanderteknikken var Frank Pierce Jones ved Tufts University i USA (Jones 1998). Han studerte «the startle pattern» som en motsats til den koordinasjonen vi er ute etter i Alexanderteknikken. Jones så «startle pattern» som en slags prototype på det Alexander kalte «mis-use» (Jones 1996 s. 130, 1998 s. 47, 245).
Det er mulig Jones tok feil, og at vi må skille mellom «startle pattern», som er en automatisk og sunn reaksjon på akutt fare, og andre former for stressreaksjoner. Men uansett er det interessant i forhold til Alexanderteknikken at du får mer eller mindre det samme mønsteret av sammentrekning i muskelskjelettsystemet enten du reagerer på en høy lyd, eller om du å gjøre noe med dårlig koordinasjon. Hodet trekkes bakover og ned, skuldrene opp, brystet trekkes sammen og armer og bein trekkes inn mot kroppen. Dette kan ha å gjøre med hvordan muskelskjelettsystemet er satt sammen. Strukturen vi er født med.
Følelser
Et annet aspekt som gjør «startle pattern» relevant i forhold til Alexanderteknikken er følelser. Når vi blir skremt av noe utløses hormoner som setter oss i alarmberedskap. (HPA-aksen). Dette er nyttig i forhold til å handle i en farlig situasjon, den såkalte flight-fight responsen. Denne responsen er automatisk og naturlig og ikke noe vi kan gjøre noe med. Når vi i Alexanderteknikken snakker om å la være å reagere, «inhibition», handler det ikke om denne typen reaksjoner. Men det synes som om vi kan ha en lav grad av stress-respons i alt vi gjør. Når vi beveger oss på en ukoordinert måte kan det virke som om vi «skræmmer» oss selv. Ved å ta tid til å handle og gjøre ting mer koordinert ser det ut til at vi kan redusere graden av stress.
Sansetolkning
En tredje måte stress-responsen kan være relevant i forhold til Alexanderteknikken har å gjøre med sansetolkning. Alexander påpekte at vaner kan gjøre at vi feiltolker det vi sanser. Det kan både være tolkning av kroppslig sansing og opplevelsen av situasjoner. Alexanderteknikken reduserer uvaner, gjør vaner mer fleksible og samtidig blir sansetolkningen mer nøyaktig. I en nylig utgitt bok om å undervise Alexanderteknikk for ungdom på undomsskole og videregående skole beskriver Judith Kleinman det slik:
Faulty Sensory Awareness. Fake News. Seeing a snake when it's really a stick, or a stick when it's a snake. Thinking I am leaning to the left when I am leaning to the right (Kleinman 2018, s. 37).
Du kan tenke deg at om du av gammel vane er konstant halvt i beredskap vil du lettere tolke situasjoner som truende eller stressende.
Spenningsreduksjon
Personlig har jeg opplevd at det å være generelt mindre stresset og samtidig mer følsom gir sterkere «startle respons». Jeg husker en gang jeg var på vei hjem etter en Alexanderteknikk-time. Jeg gikk der mer avspent og bedre koordinert enn jeg pleier. Et smell bak meg fra en bil fikk meg til å sprette en meter i været. Hadde jeg vært normalt anspent og stressa hadde ikke forskjellen, og dermed responsen, vært så stor.
Med sitt innebygde fokus på en slags anti stress prosess – ta tid for å la nakken være fri, la hodet gå fram og opp, la ryggen være lang og bred – er Alexanderteknikken godt egnet til å fremkalle en «avspenningsrespons». For mange nybegynnere er dette det viktigste utbyttet de har av teknikken. Vi Alexanderteknikk-lærere har lett for å se på dette som en form for etterpåklokskap. I et lengre perspektiv er den praktiske anvendelsen av teknikken i alle dagligdagse aktiviteter og muligheten for ustressede bevegelser enda viktigere. Men «the startle response» kan være et godt utgangspunkt. Judith Kleinman skriver i sin bok:
Understanding how humans work means understanding how the startle pattern works (Kleinman 2018, s. 41).
With an understanding of the startle pattern, and how to let it go, Aexander discovered not just how to be more comfortable but how to organise ourselves. This is a transferable skill. The relevance of this understanding can range from social situations to academic work and performance, to the competittive areneas of sport and the performing arts. Alexander enables us to perform at our best with great coordination and the confidence that this brings to all activities. This helps young people understand life is a game for playing, not just for winning. In discovering this, they can find their true potential (Kleinman ibid, s. 12-13).
Relaterte blogginnlegg:
Kleinman, Judith (2018). Alexander in Secondary and Tertiary Education: A Workbook and Practical Guide to Teaching the Alexander Technique in Secondary Schools and Tertiary Institutions. The Developing Self.
Jones, Frank P. (1988, 1996) Freedom to Change: The Development and Science of the Alexander Technique. Mouritz. (Først utgitt med tittelen Body Awareness in Action: A Study of the Alexander Technique).
Jones, Frank Pierce (1998). Collected writings on the Alexander technique. Alexander Technique Archives, Inc.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar