En av mine nye elever spurte meg her en dag om hvorfor vi hele tiden trekker oss sammen og gjør oss mindre enn vi egentlig er. Et veldig godt spørsmål.
Når du ser noen som er sammensunket og med «dårlig holdning» vil du kanskje tro at det er tyngdekraften som har skylden, at vedkommende har svake muskler og må trene for å få bedre «kroppsholdning». Min erfaring er at tyngdekraften svært sjeldent kan anklages. Vi er fra naturens side relativt godt tilpasset det å være oppreist. Hvis vi ikke har god «kroppsholdning», må det være noe vi gjør som forstyrrer vårt naturlige samspill med tyngdekraften.
Hva er det vi gjør?
Dårlig «holdning»
Jeg tror en viktig faktor er vår tilpasning til samfunnet rundt oss. Vi lever i et samfunn der vi sitter veldig mye, og vi sitter dårlig. Sjokkerende få er i stand til å sitte oppreist og balansert. Over tid gjør dette noe med oss. Vi blir på en måte programmert til å ha dårlig holdning. Rund rygg, hodet og nakken forover, hodet rotert bakover og ned mot nakken.
Tendensen blir forsterket av alt arbeidet vi gjør sittende foran en datamaskin. Å skrive på pc kan fysisk sammenlignes med det å spille piano. De færreste har lært hvordan de teknisk sett skal utføre dette arbeidet best mulig. 10 min med en ergoterapeut holder ikke.
Den sammensunkne holdningen er blitt den aksepterte norm. Sitter du oppreist og i full høyde i en forsamling stikker du deg ut. Stikke oss ut vil vi ikke, så vi tilpasser oss.
Dette begynner allerede ved skolestart. Skolebarn sitter i timesvis, noe som slettes ikke er bra for barn. De har ofte dårlig tilpasset stol og bord. Selv om høyden er passe, leser og skriver de på en vannrett flate som gjør at de må bøye hodet forover. Voksne ville aldri ha godtatt slike arbeidsforhold. Vi synes tydeligvis at det er godt nok for barn.
Så kommer puberteten hvor alle negative tendenser har en tendens til å bli forsterket. Når vi er voksne er vi blitt ganske så proffe på å gjøre oss kortere enn vi egentlig er.
At «alle andre gjør det» er ingen unnskyldning, men kan forklare hvorfor det blir som det blir. Vi behøver ikke å gjøre som alle andre, vi vet bare ikke at det er mulig fordi vi ikke har opplevd alternativet.
Dårlig retning
Å endre skolehverdagen og skolemøblementet ville gitt oss et bedre utgangspunkt. Men det ville ikke løse problemet. Alexander skrev i sin første bok at: «No, what we need to do is not to educate our school furniture, but to educate our children».*
Selv om vi i utgangspunktet har «kroppsholdning» som er ganske god, kan vi legge oss til vaner som gjør at vi trekker oss sammen. Bevegelsesvaner er lette å lære, vanskeligere å avlære. Den generelle tendensen om vi bruker musklene uhensiktsmessig er at trekker vi trekker oss sammen og komprimerer ryggsøyla. Kraften går i feil retning.
Vi som har peiling på Alexanderteknikk, og samtidig interessert i sport, har sett mye av det under OL. Når utøveren trøkker til med dårlig teknikk ser du en trekkspilleffekt i ryggsøyla. Hodet går bakover og ned, nakken forover og brystkassa kollapser.
Olympiske øvelser eller dagligdagse aktiviteter, tendensen vil være den samme. Men vi mister ikke en medalje om vi utfører en bevegelse dårlig. Derfor tenker vi heller ikke over det. Vi får gjort det vi skulle likevel, men så blir vi vant til å gjøre det på den måten. Vi gjør oss kortere i alle bevegelser.
Dårlig følelse
Når vi bruker musklene feil og krafta går i feil retning, synker vi sammen på grunn av hvordan muskel-skjelettsystemet er organisert. Du kan godt si at det er naturlig. Men å trekke seg sammen er også naturlig av andre grunner. Det er en naturlig reaksjon på ytre fare, den såkalte «fight or flight»-responsen. Det er også en naturlig reaksjon på stress eller ubehagelige følelser.
Hvordan skal vi unngå å trekke oss sammen når det er en naturlig ting å gjøre?
Jeg tror generell dårlig kroppsbruk disponerer oss til å reagere mer enn nødvendig på faresignaler. Vi er i konstant stressmodus og det skal lite til føre vi stresser enda mer. Bedre generell kroppsbruk vil høyne terskelen for hva vi reagerer negativt på.
Men det vil ikke nødvendigvis fjerne følelsen vi opplever. Kanskje vi tvert imot blir enda mer vàr for følelsene når vi er mer tilstede i kroppen. Kanskje vi trekker oss sammen for å slippe å føle. Det krever en viss grad av mot å være oppreist, «lang og bred», i en vanskelig situasjon. På dette punktet blir Alexanderteknikken ofte misforstått, og kanskje misbrukt.
Hvis vi forsøker å være oppreist og i full høyde på tross av hva vi føler vil vi bare motarbeide oss selv. Vi vil kanskje være oppreiste, men stive, og vi holder pusten. Første bud er derfor å akseptere og anerkjenne hva vi føler. I stedet for å motarbeide følelsene er det bedre å tenk på å romme dem. På den måten kan vi bruke energien fra følelsene til å være lang og bred og oppreist. Å være oppreist vil normalt være den beste måten å takle situasjonen på.
I stressende og truende situasjoner vil spenningsnivået i kroppen øke. Selv om vi tenker på å la nakken være fri vil den slettes ikke føles fri. Å føle seg avspent er umulig, men ved hjelp av Alexanderteknikken kan vi sørge for å være i en mest mulig dynamisk tilstand. Om vi opplever situasjonen som så vanskelig og ubehagelig at det å trekke seg sammen i forsvarsposisjon er uunngåelig, er det lettere å komme ut av den sammentrykte posisjonen etterpå.
Dårlig vane
Som du ser kan det være mange grunner til at vi gjør oss kortere. Uansett årsak så kan det å gjøre seg kortere være en vane. Det kan være vanemessig måte å bruke kroppen på, vanemessig reaksjon på en situasjon eller vanemessig reaksjon på en følelse. Alexanderteknikken gir oss mulighet til å la være å bli kortere, gir oss mulighet for valg. Det er ikke alltid lett. Det vante er komfortabelt.
Ofte er det sånn at vi er så vant til å være litt kortere enn vi egentlig er at det å være oppreist føles feil og unaturlig, enda det er den mest naturlige ting i verden. Det kan nesten være litt skummelt det å komme opp i sin fulle høyde og se verden fra en annen synsvinkel. Nesten så det kiler i magen. Men mest av alt er det deilig befriende å ikke lenger trykke seg selv ned. Sunnere er det også.
* Alexander, FM. Man's Supreme Inheritance. Mouritz 1996, s 95.
Enig? Uenig? Inspirert? Provosert?
Skriv hva du mener i kommentarfeltet.
Relaterte blogginnlegg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar