onsdag 28. september 2022

Craniosacral Therapy

I wrote about Craniosacral therapy on this blog ten years ago. I wrote the article in Norwegian, intending to do an English version as well. I never got around to it, but the content is still relevant. I have now translated the text, and also rewritten it, aiming it more towards Alexander Technique teachers. At the end I have added a section with some questions our profession maybe should discuss.

The interview
The other day I was listening to an interview with an Alexander Technique teacher in the US who is also a professor of architecture. She was going to talk about ʻthe complexity of the headʼ, and about ʻhead forward and upʼ, subjects very relevant to the Alexander Technique. I was expecting to learn something new and interesting about the structures of the head and neck, and the balance of the head.

As every Alexander Technique teacher knows, head balance plays an important part in human functioning. It is a dynamic balance where there is an intricate interplay between the weight of the head and the structures of the neck, not to mention all the neurological processes involved. I was hoping that an architect could throw some light on at least the mechanical aspects of this.

I was very disappointed when the Alexander Technique teacher instead began talking about ideas from Craniosacral therapy. (She uses the term ʻcranial osteopathyʼ, but in Europe and certainly in Norway, what is described fits Craniosacral therapy). As she went on presenting these weird ideas about human physiology as if they were scientific facts, my disappointment turned to shock.

The therapy
Craniosacral Therapy is based on the idea that the cerebrospinal fluid that surrounds the brain has a distinct pulsating flow, (independent of breathing and heart beat). Craniosacral therapists claim the bones of the skull are highly movable, and that they are able to feel the pulse of the cerebrospinal fluid and influence the flow using gentle touch. They claim the facilitation of the flow of cerebrospinal fluid has numerous health benefits.

Studies involving Craniosacral therapists have not shown any ability to reliably detect the frequency of pulsation, and they show lack of correlation between therapists. Research has shown inspiration to be the main driver of cerebrospinal flow. Experiments on manipulation of cranial bones (albeit in rabbits), did not show correlation between movements of the bones and flow of cerebrospinal fluid, and the force required for the bones to move far exceed the force applied by Craniosacral therapists. (Thank God for that!)

Moving bones
In the interview the architect/Alexander Technique teacher explains how the idea of movable cranial bones can be used as an alternative to the traditional ʻhead forward and upʼ when giving directions. The occipital bone is thought to be moving back and up while the frontal bone is moving forward and up. Another description given is it that the occiput ʻstays back and up with the spineʼ, and the rest of the skull ʻflexes forward and upʼ,
She found this idea useful in teaching. The pupils were coming ʻup from the soles of their feetʼ, and this could be achieved in a first lesson.

Could this work? Absolutely! Some people find this kind of mental imagery very useful. Some find it useful to imagine that the head is a balloon, or that there is a silver thread in the sky lifting the head (an idea from Tai Chi). I don't see any problem with this as long as it is a short term solution, and as long as you don't believe that your head actually is a balloon.

Unhealthy and inefficient use of ourselves is very often associated with misconceptions about how our bodies actually works. Alexander Technique teaching should aim toward doing away with these misconceptions. Substituting them for other misconceptions is not a great idea. Sooner or later you risk running into trouble. A conception based on actual facts is the only sustainable one. In the long run, you can even risk drifting farther from, not closer to, reality. This interview was a case in point as things turned to the worse.

Swelling brain
The teacher interviewed in the podcast was very pleased with the idea of the moving cranial bones, ʻpatting myself on the backʼ. She then says this idea was later ʻrefinedʼ when she met Peter Grunwald, another Alexander Technique teacher with his own special take on the human brain. Grunwald is the founder of the Eyebody Method.

Now, not only the cranial bones, but also the brain itself is moving: ʻThe brainstem itself goes forward and up, and the associative cortex [she probably meant association cortices], stays back and up so we don't fall forward into our frontal lobesʼ.

She also claims you can feel the working of the brain. She explains that if you visualize something, the visual cortex is activated, (which is certainly true), but then she adds: ʻ... and you can feel it swell up a bit, ..., like a cauliflower or something, grow, expand a bitʼ.

This seems to be not only imagining that the head is a balloon, but believing it is one.

I must add here that the actual moving parts of the head, the jaw and the eyes, were mentioned in the interview, by the interviewer. The practical implications, which I had hoped an architect could elaborate upon, were not discussed much.

Personal experience
Some years ago I took part in a workshop run by an Alexander Technique teacher who is also a Craniosacral therapist. Through the workshop I gained some practical experience, and insight into how Craniosacral theraptists work and think.

There is some resemblance between what Craniosacral therapists do and what Alexander Technique teachers do when they put hands on a pupil lying on a teaching table. The Craniosacral therapist puts his/her hands on, waits and listens. But he/she is listening for something that does not exist. This results in a very calm and patient touch. When someone holds your head with a touch of this quality, it has a very calming effect.

This effect can easily be explained by well-known and generally accepted mechanisms. The explanatory model the Craniosacral therapists use themselves is useless. But, ironically, it can also be what gives the advantage of the ʻnon-doingʼ way of working. The disadvantage of the model is that it makes it difficult to take the therapy seriously.

Alexander Technique teachers are naturally drawn to this way of working. Being both Alexander Technique teacher and Craniosacral therapist is not an uncommon combination. A trained Alexander Technique teacher seems well-equipped for doing Craniosacral work: put the pupil on the table and let him/her lie there the rest of the session, skip instructions, put your hands on and let them stay on longer than you think is necessary. In addition, a vivid imagination and a lack of anatomical knowledge could come in handy.

Professional debate
Craniosacral therapy can inspire Alexander Technique teachers to put their hands on their pupils with more patience. But the therapy has other influences that raise some questions.

Is the training of Alexander Technique teachers good enough? Should the training include an introduction to critical thinking? Is the level of anatomical knowledge sufficient? How can we ensure a good understanding of Alexander Technique skills and principles? Several times I have heard or read about teachers who were frustrated during their training because something was outside of their grasp: understanding how to direct while exerting physical force for instance, or how to include some part of the body, like the feet and ankles, or understanding a concept like ʻhead forward and upʼ. This should be pretty basic.

Yet another question is why the influence from Craniosacral therapy is hardly discussed at all in the Alexander Technique teacher profession. I can, as an Alexander Technique teacher, claim to be able to feel that a part of my brain is moving without evoking scrutinizing questions from my colleagues. This despite all our knowledge about anatomy and physiology, and about the relativity of our sensory systems. I could give talks at congresses and write about it in Statnews without meeting counter arguments. Where is the professional debate?

Related blog posts
Kraniosakral terapi (Norwegian)

Podcast: What is the ʻheadʼ of ʻhead forward and upʼ. About our heads and why they are considerably more complex than most of us tend to assume and why it's important to understand these complexities.

Does Craniosacral Therapy Work?

Interrater Reliability of Craniosacral Rate Measurements and Their Relationship With Subjects' and Examiners' Heart and Respiratory Rate Measurements

Intraexaminer and interexaminer reliability for palpation of the cranial rhythmic impulse at the head and sacrum

Simultaneous palpation of the craniosacral rate at the head and feet: intrarater and interrater reliability and rate comparisons

Craniosacral therapy: the effects of cranial manipulation on intracranial pressure and cranial bone movement

Inspiration is the major regulator of human CSF flow

Even the Best Scientific Studies Can Lie: The Case of Craniosacral Therapy

The origins of Craniosacral therapy
Wired to the Kitchen Sink: Studying Weird Claims for Fun and Profit

søndag 11. september 2022

En livstid å mestre

Forrige gang skrev jeg at Alexanderteknikken tar «et minutt å lære, en livstid og mestre».

Prinsippene i Alexanderteknikken er enkle. Du lærer dem fort. Men lære å bruke teknikken i dagliglivet tar litt lengre tid. Hvor lang tid tar det før du mestrer teknikken, og hva vil det egentlig si?

At du mestrer teknikken betyr først og fremst at du kan bruke den på egen hånd. I en time der du får «hands-on» veiledning behøver du egentlig ikke gjøre noe. Du kan ha mange timer hos en lærer uten at du nødvendigvis får et bevisst forhold til teknikken, og ferdigheter nok til å mestre på egen hånd. Du kan ha stort utbytte av timene likevel. Du lærer noe gjennom kroppen som kan påvirke hvordan du beveger deg til daglig. For enkelte kan en slik passiv tilnærming være den rette, i alle fall for en periode.

Normalt vil en Alexanderteknikk-lærer be deg ta aktivt del i timen og be deg observere og tenke i forhold til det du gjør. Jo mer du bruker teknikken på en aktiv måte, jo mer nytte vil du ha av den.

I ro. 
For en nybegynner er det enkleste å bruke Alexanderteknikken når du er i ro. Det første du lærer er gjerne å tenke Alexanderteknikk når du ligger i aktiv hvilestilling. Aktiv hvilestilling kan du ha nytte av selv uten Alexanderteknikk. Det er en hvilestilling med mange fordeler. Men med Alexanderteknikken får du mer ut av den.

I bevegelse
Alexanderteknikken blir beskrevet som å kunne «tenke i aktivitet». Jevne og gjentagende bevegelser, som når du går, er ofte det letteste å begynne med. Enkle dagligdagse aktiviteter som å pusse tenner, ta opp mobilen eller plukke opp noe fra gulvet, kan også være passende utfordringer. Det meste av livet består av slike helt enkle bevegelser. Å endre kvaliteten på disse kan ha stor innvirkning på psykofysisk helse, og skal ikke undervurderes som middel til å lære, og etter hvert å mestre, Alexanderteknikken.

Nøkkelen til endring av vaner er å kunne la være å reagere automatisk. Å bli bevisst når du får intensjon om å gjøre noe, og å kunne velge å gjøre det eller ikke gjøre det, er en helt grunnleggende ferdighet. Dette er noe som mange allerede kan, men å bruke det bevisst kan også sies å være et første steg i å mestre Alexanderteknikken. 

Noen aktiviteter kan beskrives som komplekse. Dette er aktiviteter som krever spesielle ferdigheter, som bygger på vaner tilegnet gjennom trening. Ett eksempel er det å skrive for hånd eller på maskin/pc/laptop, et annet det å spille et instrument. Å mestre teknikken i forhold til slike ferdigheter kan gjøres på flere nivåer. En nybegynner kan få mye ut av å jobbe med å pakke ut og ta opp instrumentet. Men å mestre teknikken fullt ut i komplekse ferdigheter krever ofte en bevisstgjøring og omlegging av vanene ferdigheten bygger på. Dette kan kreve arbeid over tid, men er alltid verdt innsatsen. Små endringer kan gi stor gevinst. Alexanderteknikken integreres i selve aktiviteten og gjør at du mestrer teknikken på et avanserte nivå. 

Livets harde skole
Aller mest krevende er på mestre Alexanderteknikken når du er i en vanskelig situasjon. Dette kan være et jobbintervju, et prøvespill for en musiker, en vanskelig samtale, eller det å holde en tale for den som ikke er vant til slikt. Før eller senere møter vi situasjoner der vi må prestere under press. I slike situasjoner kan Alexanderteknikken være til uvurderlig hjelp, men det er også i disse situasjonene anvendelsen av teknikken krever et høyt mestringsnivå. Dette er ikke alltid noe som kommer av seg selv. Om du aktivt prøver ut teknikken i krevende situasjoner, vil du etter hvert opparbeide deg erfaring og ferdigheter som gjør at du mer og mer mestrer bruken av teknikken også i slike situasjoner. 

Livslang læring
Det som kjennetegner oss mennesker er at vi lærer så lett. Vi kommer til verden ganske hjelpeløse og er avhengige av å lære nesten alt for i det hele tatt å overleve. Denne egenskapen har også en bakside. Vi er også utrolige gode på å tilegne oss uvaner. Mange av disse (u)vanene kan du ha hele livet igjennom. Å lære Alexanderteknikken er derfor aldri noen avsluttet prosess. (Du kan til og med lære uvaner i forsøket på å lære Alexanderteknikk!). Å jobbe med Alexanderteknikken er en prosess som aldri tar slutt, som du alltid kan få mer utbytte av. Du mestrer Alexanderteknikken litt etter litt, og du mestrer teknikken i den grad du mestrer deg selv. 

Relaterte blogginnlegg

søndag 28. august 2022

Et minutt å lære

Hjemme hos oss når jeg var liten hadde vi brettspillet Othello. Slagordet for spillet var «et minutt å lære, en livstid å mestre». Slagordet kan passe til mange ting, Alexanderteknikken også.

Alexanderteknikken er i prinsippet veldig enkel: la være å reagere umiddelbart, og tenk før du handler. Egentlig kan du det fra før. Så hvorfor skulle Alexanderteknikken kreve en livstid å mestre?

Selv om teknikken er enkel er vi mennesker komplekse og det finnes mye som kan gjøre bruken av den komplisert.

Reaksjonene vi ønsker å unngå kan være ting du ikke aner noe om. Typisk kan det være ting du gjør for å holde deg oppreist og holde balansen, ting du gjør i forhold til tyngdekrafta. Tyngdekrafta er konstant og du blir lett blind for vanene du har. Dette er en av grunnene til at Alexanderteknikken er så mye lettere å lære med «hands-on» timer.

Tenkemåten vi bruker i Alexanderteknikken er egentlig den samme som vi bruker ellers. Det må en tanke til for at du skal gjøre en bevegelse. Men i Alexanderteknikken har vi også intensjoner som ikke skal utføres, bare ønskes. Intensjonene, eller «retningene» påvirker forutsetningene for bevegelse.
Vi vil helst føle resultater av det vi gjør, derfor er det fristende å gjøre mer enn bare å tenke. Det skaper en hindring og gjør ting vanskeligere enn de er.

I Alexanderteknikken er vi opptatt av hele kroppen, ikke bare delene direkte involvert i det du gjør. Det krever at du er oppmerksom på en litt annen måte enn det du kanskje pleier å være til vanlig. Når vi gjør noe er vi mest opptatt av oppgaven, ikke hva vi gjør med oss selv underveis. Alexanderteknikken krever at du er opptatt av prosessen, ikke bare målet.

Det enkleste er å gjøre som man pleier. Men om du kan tenke litt nytt er det lett å lære Alexanderteknikken. Det tar bare et minutt. Du kan bruke en livstid på mestring. Det er alltid noe nytt å oppdage. Men å mestre godt nok for praktisk nytte tar bare noen måneder.

Relaterte blogginnlegg

torsdag 30. juni 2022

Former for inhibisjon

I de siste blogginnleggene har jeg skrevet om inhibisjon. Inhibisjon er et grunnleggende prinsipp i Alexanderteknikken. Men det er faktisk ikke et entydig begrep. Når Alexanderteknikk-lærere snakker om inhibisjon kan de mene litt forskjellige ting.

I de foregående blogginnleggene har jeg definert inhibisjon som det å velge å la være å gjøre noe, å avstå fra å reagere. Det er slik jeg vanligvis definerer inhibisjon.

Tidligere har jeg også skrevet om å la være å gjøre noe i den hensikt å komme tilbake til en slags nøytral tilstand der du ikke gjør noe unødvendig. Dette kan kanskje bedre defineres som «non-doing» enn som inhibisjon. Mange Alexanderteknikk-lærere og Alexander selv, brukte begrepet «non-doing» synonymt med inhibisjon.

Jeg har også skrevet om inhibisjon i form av å vente, ta tid. At du tar tid kan både være en følge av at du tenker inhibisjon, eller gjøre det mulig å bruke inhibisjon. Men jeg synes ikke «å vente» er en god definisjon. Du kan vente av gammel vane og ikke på grunn av et bevisst valg, og du kan ta tid fordi du er anspent og nøler. Ingen av delene har noe å gjøre med inhibisjon.

Hvis du ser på listen over nøkkelord til denne bloggen ser du nederst nøkkelordet «å stoppe». (Til høyre for teksten, nedenfor listen over tidligere innlegg. Er du på mobil må du kanskje rulle helt ned og velge «nettversjon»). «Å stoppe» er nøkkelordet jeg har brukt i innlegg om inhibisjon. Jeg har også skrevet blogginnlegg der jeg beskriver inhibisjon som det å stoppe. Men egentlig er ikke det heller noen fullgod definisjon. Det er i mange sammenhenger fullt mulig å tenke inhibisjon uten at du nødvendigvis stopper opp. Mer presist er å si at inhibisjon er å ha muligheten til å stoppe, om nødvendig. 

Sist, men ikke minst, har jeg skrevet om inhibisjon som implisitt i «direction», å tenke retning. Hvis du tenker at du vil la ryggen være lang og bred vil det motvirke at du gjør den kortere og smalere. 

En av lederne på skolen jeg utdannet meg som Alexanderteknikk-lærer var John Nicholls. Han har en fin artikkel på sin blogg om ulike måter Alexanderteknikk-lærere bruker begrepet «inhibisjon» på. Teksten er fra et intervju i boken Ageing with Poise: Three Types of Inhibition.

Patrick Johnson, Alexanderteknikk-lærer og forsker, har skrevet en liten avhandling med utgangspunkt i beskrivelser Alexanderteknikk-lærere har gitt av inhibisjon. Han knytter Alexanderteknikkens inhibisjon til noe som kalles «proaktiv inhibition»: The Science of Inhibition and End-gaining.

I listen over relaterte blogginnlegg nedenfor har jeg forsøkt å kategorisere en del av mine innlegg om inhibisjon etter hvilken forklaring jeg bruker på konseptet. Dette var ikke helt enkelt siden jeg av og til bruker flere ulike beskrivelser i samme innlegg. 

Hvordan vil du definere inhibisjon? Tror du det finnes flere typer for inhibisjon, eller er det bare snakk om samme fenomen i ulike former?

Relaterte bloggginnlegg


søndag 29. mai 2022


Forrige gang skrev jeg om valg, nærmere bestemt om det å kunne velge å la være å gjøre noe. Et grunnleggende element i Alexanderteknikken, og avgjørende for å kunne endre vaner. Det kalles «inhibisjon».
Vi reagerer på ting hele tiden, og som jeg skrev forrige gang kan vi ofte ikke la være å reagere. Vi kan for eksempel ikke unngå å reagere følelsesmessig. Så hva slags reaksjoner er det vi kan avstå fra?

Det mest innlysende er reaksjoner som manifesterer seg som bevegelser. Når du beveger deg er det fordi du har et ønske om å bevege deg, eller du føler at du må. Du reagerer på en indre impuls. Du behøver ikke å reagere på impulsen. Du har muligheten til å la være om du er oppmerksom.

Du er kanskje ikke oppmerksom? Hvis du prøver vil du oppdage at du vet du kommer til å ta opp mobilen, eller den koppen, eller åpne den døra, eller bøye deg ned for å plukke opp skoa eller sekken. Det er endeløst mange impulser du kan la være å reagere på, om du velger det.

I Alexanderteknikk-timer brukes det å reise seg opp og sette seg ned, ikke for at du skal lære å sette deg og reise deg riktig,  men fordi du får muligheten til å la være å reagere umiddelbart på impulsen til å gjøre noe.

Hvis du alltid velger å la være å gjøre noe får du ikke gjort noen ting. Det kan være fint for en liten stund, men går ikke i lengden. Hensikten med å velge å la være er at det gir anledning til å tenke annerledes og konstruktivt.

Noen ganger kan vissheten om at du har et valg i seg selv være nok til å endre og forbedre bevegelser. Du kan få følelsen av å være mer i kontroll og dermed stresse mindre.

Legg merke til at det å velge å la være å gjøre noe er, selv om det kan kalles en villet handling, ikke noe du gjør. Du stopper ikke deg selv fysisk fra å gjøre noe. Du gjør kun et valg, og det er mentalt. Det er derfor mulig å inhibere også reaksjoner som vi vil betegne som «mentale». Mer om det en annen gang.

Relaterte blogginnlegg

søndag 22. mai 2022


De siste månedene har jeg stort sett skrevet om to ting: oppmerksomhet og pust. Begge deler er grunnleggende tema i Alexanderteknikken. Et tredje tema som er minst like grunnleggende er valg, nærmere bestemt det å kunne velge å la være å gjøre ting.

Vaner er noe vi gjør automatisk, og muligheten til velge er avgjørende for å kunne endre vaner. Å avstå fra å reagere kalte Alexander for «inhibition»

Det er viktig å ha klart for seg hva som menes med inhibisjon i Alexanderteknikken.  I psykologien brukes begrepet om fortrengning. Betydningen i Alexanderteknikken ligger nærmere nevrobiologien hvor det brukes om stoppsignal som er nødvendig for kontroll. Det kan sammenlignes med rødt lys i trafikken.  Uten stoppsignal blir det fort kaos.

Vær også klar over at slettes ikke alle slags responser på stimuli skal eller kan inhiberes. Mange, selv noen Alexanderteknikk-lærere, tror Alexander mente alle former for stimuli. Det er feil. 

Vi mottar en mengde stimuli hele tiden. Mange av dem kan vi ikke la være å reagere på. Om du hører en høy lyd vil du reagere før du rekker å tenke deg om, kanskje skvetter du i været. Dette er en naturlig beskyttelsesreaksjon. Om du er i en ubehagelig situasjon og opplever å bli såret eller sint er dette heller ikke reaksjoner du kan unngå å oppleve. Det samme gjelder positive opplevelser. Om du skulle være så heldig å vinne i lotto kan du neppe unngå at pulsen stiger. 

Alexanderteknikken kan gjøre deg mer avspent, og dermed gi deg større følelse av kontroll som indirekte kan dempe negative opplevelser. Men avspenningen kan også gjøre deg mer følsom og føre til at du føler mer. Hensikten med Alexanderteknikken er ikke å la være å reagere følelsesmessig. Alexanderteknikken hjelper deg til å fungere bedre, og du kan ikke fungere uten følelser. 

Problemer oppstår om vi forsøker å gjøre noe for å unngå å oppleve følelser. Da forsøker vi å gjøre noe som ikke er mulig. Skal du holde en tale, og prøver å unngå å oppleve nervøsiteten, vil det være som å hoppe i vannet og samtidig prøve å unngå å bli våt. Det må sies å være en uhensiktsmessig reaksjon, og det er uhensiktsmessige reaksjoner som skal inhiberes. 

Vi må altså ikke prøve å inhibere følelsesmessige reaksjoner. I stedet kan Alexanderteknikken hjelpe oss til bokstavelig talt å romme følelsene ved at vi unngår å trekke oss sammen, ved å ha til hensikt å beholde «lengde og bredde» i kroppen. Dette forutsetter å akseptere følelser, ikke unngå dem, og det kan være lettere sagt enn gjort. Inhibisjon er vanskeligst i situasjonene der vi trenger det mest, dessverre. Det betyr  ikke at det ikke er nyttig, snarere tvert i mot.

Det er mange ting vi ikke kan la være å reagere på. Desto viktigere er det å være stand til å kunne la være å reagere i de situasjonene der vi faktisk kan ha et valg. Det er kanskje oftere enn du tror. 

Relaterte blogginnlegg

søndag 24. april 2022

Pust gjennom nesa

Jeg skrev nylig om «farene ved yogapust». Da jeg gikk gjennom det jeg tidligere hadde skrevet om pust ble jeg overrasket. Jeg har skrevet veldig lite om det aller enkleste og beste av alle råd når det gjelder pusten. 

På en måte handler Alexanderteknikken alltid om pust. Du puster dårlig når du er anspent, ubalansert og stressa; og pusten fungerer bra om du er koordinert og i balanse. Pusten er den viktigste indikatoren om du er på riktig vei. 

Men vi Alexanderteknikk-lærere er forsiktige med å snakke for mye om pust. Fokuserer vi direkte på pusten er det så lett å gjøre noe ekstra og unødvendig, og dermed komme i veien for fritt og naturlig åndedrett. I Alexanderteknikken har vi en indirekte tilnærming til alt, ikke minst pusten. Vi frigjør pusten ved å legge til rette for den. 

Det hender likevel vi jobber direkte med pusten. Det mest særegne i Alexanderteknikken er bruken av «hviske-a» som øvelse. Men også denne øvelsen handler mest om global og generell koordinasjon av kroppen, og i alle fall aldri bare om pusten. 

Mennesker kommer til Alexanderteknikken av mange forskjellige grunner. Om det å kunne puste bedre er en av årsakene vil de naturlig nok spørre hva de skal gjøre.  Kommer spørsmålet allerede i løpet av de første timene vil jeg være forsiktig med å svare før jeg kjenner bedre til hva slags oppfatning de har om pust. Om spørsmålet kommer fra en person som har gjort mye pusteøvelser vil jeg være spesielt forsiktig. Da vil det alltid være mye som må avlæres før pusten fungere som den skal. 

Men ett råd kan jeg gi, uansett og til alle og enhver: lukk munnen og la lufta komme inn og ut gjennom nesa!

Under studiene i England lærte jeg denne regla: Lips together, teeth apart, never from this rule depart. Dette er visstnok et råd som gis av tannleger, men det er veldig relevant når det gjelder pust. 

Å puste med munnen når du ikke må kan være et symptom på mange ting, men det kan også bare være en dårlig vane. Puster du med munnen når det ikke er nødvendig er risikoen stor for å engasjere muskler som ikke behøves. Pusteåpningen blir på en måte for stor. Effekten er kollaps i overkroppen og kompenserende spenninger i nakke og skuldre. Lukker du munnen kan en dynamisk balanse gjenopprettes i pustesystemet. Enkelte ganger kan dette være tilstrekkelig for å få en bedre pust. 

Dette rådet har for så vidt ikke så mye å gjøre med Alexanderteknikken spesifikt. Alle kan ha nytte av rådet uten å vite noe om teknikken. 

Å puste gjennom munnen er aller viktigst ved hvilepust, når du sitter eller ligger. Om du er litt forkjølet behøver ikke å spille noen rolle. Du trenger bare ett nesebor. 

Om du er blitt vant til å puste gjennom munnen også når du hviler vil det kanskje føles uvant å puste gjennom nesa. Det vil kunne kjennes som om du ikke får nok luft. Hvis det føles ubehagelig eller skremmende skal du ikke presse deg selv. Du blir bare anspent. Det finnes de som av medisinske grunner ikke så lett kan puste gjennom nesa. Men er du blant gjennomsnittet bør du enkelt kunne gjøre det. 

Hvor går grensen for når vi ikke lenger kan puste gjennom nesa, men også må bruke munnen? Dette vil være svært individuelt. Frederick Matthias Alexander mente selv at man alltid, uten unntak, kan puste gjennom nesa. Han mente man kan puste gjennom nesa også under en konversasjon, dvs. lukke munnen og la lufta komme inn gjennom nesa hver gang man må ta en innpust under en samtale (Alexander 1995, s.29). På dette punktet tror jeg Alexander gikk for langt. Puste inn gjennom nesa vil virke omstendelig og kunstig. (Når det er sagt kan dette være en fin øvelse å gjøre, spesielt når du leser høyt, men da er situasjonen en litt annen). 

Min erfaring er at grensa for når vi må begynne å puste med munnen egentlig ikke går der vi tror den går. Har du for uvane å puste mye med munnen vil grensa være forskjøvet. Når begynner du å bruke munnen?

Jeg mener for eksempel at om du er i normalt god form bør du kunne gå i trapper uten å måtte puste gjennom munnen. Jeg mener også at det er naturlig å kunne løpe i helt rolig tempo på flat mark og bare puste gjennom nesa. Hvis du ikke klarer det kan det være fordi du ikke fullt ut har utnyttet mulighetene nesa di gir deg, og ikke er vant til å bruke den slik den er ment å brukes. Husk: Nesa di er ikke noe du har fått til pynt. Nesa har du for å puste med. 

Relaterte blogginnlegg

Alexander, F.M.; Fischer, J.M.O. (ed). 1995. Articles and Lectures. Mouritz. 

søndag 27. mars 2022


Jeg hadde nylig en elev som sa Alexanderteknikken virket gjennom injeksjon.

Injeksjon? Det hørtes ut som å ta ei sprøyte. Vaksiner eller andre former for injeksjoner kan være til uvurderlig nytte. Men Alexanderteknikken er noe du lærer, ingen «quick fix». Jeg spurte ham hva han mente.

Jo, Alexanderteknikken er noe vi bruker i det daglige, når vi gjør ting, et redskap vi kan bruke når som helst. Men han hadde erfart at om han tok seg tid til å øve på å bruke teknikken i en bevegelse om morgenen, så hadde det effekt resten av dagen. Kroppen kjentes mer mottakelig og Alexanderteknikken kom mer automatisk med etterpå.

Jeg måtte si meg enig med ham. Jeg har opplevd der samme. En «injeksjon» av en dose Alexanderteknikk om morgenen kan være ekstra virkningsfull.

Det er en fin kroppslig og mental forberedelse til dagen. For mange, særlig nybegynnere , kan det være vanskelig å komme på at Alexanderteknikken alltid er en mulighet. Når du allerede har benyttet teknikken den dagen blir det lettere å huske. Til en viss grad vil bruken av teknikken komme mer av seg selv.

Jeg liker å begynne allerede når jeg ligger i senga om morgenen. Det er ikke alltid jeg har tid, men om jeg har, synes jeg det er fint å ligge og tenke retning ei stund før jeg står opp. Da tenker jeg lengde og bredde i kroppen, «la nakken være fri» osv.

Morgengymnastikken er også en glimrende anledning. Jeg prøver å få gjort noen bevegelser hver dag, for eksempel å sette meg ned på huk, balansere på ett bein, gå opp på tærne, (og opp på tærne på én fot!), løfte armene over hodet. Jeg gjør gjerne også mer typiske Alexanderteknikk-aktiviteter som å stå i «monkey» og gjøre «hender på stolrygg», og gjøre «hviske-a».

Det er selvfølgelig ikke så viktig hva du gjør, men hvordan du gjør det. Det er fint om aktiviteten kan utføres gjennom en serie bevegelser slik at du for hvert trinn kan utfordre deg selv til å stoppe og tenke.

Eleven jeg nevnte er amatørgitarist. Bevegelser knyttet til det å spille er noe av det han har brukt. Det er fint å velge en aktivitet du er interessert i, og har nytte av. Husk at det du gjør hver dag blir du god på!

Det aller enkleste, og helt sikkert det viktigste for veldig mange, er å legge seg ned i semisupine eller «aktiv hvilestilling». Det er en god anledning til å gi deg selv en injeksjon Alexanderteknikk, og gir en kjempefin start på dagen.

Relaterte blogginnlegg

søndag 13. mars 2022

Farene ved yogapust

Jeg har jobbet som lærer i Alexanderteknikk i over 20 år. Mange av de jeg har undervist i disse årene har praktisert yoga. Yoga er jo noe som «alle» har prøvd.
Yoga er en veldig fin aktivitet å bruke i Alexanderteknikk-timene. Å få et hjelpemiddel til å forbedre utførelsen av yogaøvelsene motiverer elevene. Siden yoga er noe du gjør regelmessig betyr det også at Alexanderteknikken praktiserer jevnlig. 

Pusteøvelser og bestemte måter å puste på i yogastillinger, kalt pranayama, er en viktig del av yoga. De positive effektene av yogapust er godt dokumentert. Mindre kjent er de uheldige bivirkningene. Det er spesielt to tendenser jeg har lagt merke til hos personer som gjør mye yoga. De synes å ha lettere for å holde pusten unødvendig, og de kan ha lett for ufrivillig å lage lyd når de puster. 

Holde pusten
Å holde pusten er et vanlig tegn hos mennesker som er dårlig trent og/eller dårlig koordinert.  De holder pusten bare de skal plukke noe opp fra gulvet. De kan også holde pusten om de skal gjøre noe de synes er vanskelig og de må «konsentrere» seg. Å holde pusten behøver du bare når du skal løfte noe ekstra tungt eller når du har hodet under vann. 

Pusten føyer seg etter aktivitetene du gjør. Noen ganger puster vi i takt med bevegelsene. Det skjer naturlig om du løper. Men stort sett følger pusten sin egen rytme.

I yoga hender det at pusten holdes i enkelte posisjoner. Andre ganger ledes pusten til å følge bevegelsene. Dette er ikke en naturlig måte å bruke pusten på. At det ikke er naturlig behøver ikke å være negativt. Organiseringen av muskelspenninger utfordres. Dette kan stimulere til positive endringer. Men akkurat som ved medisinbruk kan praksisen ha bieffekter. 

Å puste i et bestemt mønster når du gjør yogaøvelser krever at du tar et bevisst valg om ikke å la pusten gå fritt og naturlig. Du må manipulere pusten. Hvis du er ekspert på yoga og vet hva du gjør, kan alt gå bra. Dessverre er de færreste som praktiserer dette eksperter.

Problemet er at alt du øver på blir du flinkere til. Øver du mye på yogapust kan du bli dyktig til å manipulere pusten. Etter hvert kan du komme til å gjøre det automatisk, hele tiden, uten at du er klar over det. Resultatet blir at du mer eller mindre holder pusten. Da har du en uvane det er fryktelig vanskelig å bli kvitt. 

Yogapust med lyd
Ujjayi, ofte beskrevet som «ocean breathing» eller «bølgepust» utføres ved å snevre halsen inn slik at pusten høres ut som bølger som slår mot stranden. En klar fordel med å lage lyd er at det automatisk senker pustefrekvensen og gir en roligere pust. Roligere pust senker stressnivået. Ujjayi kan sies å ha noen paralleller til det vi i Alexanderteknikken kaller «hviske-a».

Personer som har gjort mye yoga kan bli veldig glad i å gjøre ujjayi. Jeg har opplevd mange ganger at de setter i gang med denne formen for yoga-pust uten at de vet det selv. Ujjayi-pusten kommer med en gang yoga-utøveren får en intensjon om å «slappe av». Problemet blir spesielt synlig når de ligger i «aktiv hvilestilling» i en Alexanderteknikk-time. Aktiv hvilestilling kan beskrives som en øvelse i å gjøre ingenting. Om du gjør ujjayi-pust gjør du noe aktivt, du gjør ikke lenger ingenting. Pusten er ikke lenger fri og uhemmet. Det har hendt jeg må be yogaentusiaster om å observere pusten sin mens de ligger der, så de ikke uforvarende setter i gang med ujjayi-pust. 

Det er ikke meningen vi skal lage lyd når vi puster. Det er best om pusten i utgangspunktet er lydløs. Alt du gjør mye av kan bli en vane, eller uvane. Om du gjør ujjayi når som helst og uten å selv være klar over at du gjør det, har du et problem.

Pust er livsviktig, og pusteøvelser kan ha stor effekt, både på godt og ondt. Jeg mener derfor det hviler et stort ansvar på yogainstruktører som underviser i pust. 

Yogainstruktører kommer i alle former og fasonger. Noen har bokstavelig talt livslang erfaring, andre langt mindre. Noen er gode pedagoger, andre er ikke pedagogiske i det hele tatt. Fra egen erfaring vet jeg at selv om det pedagogiske opplegget er nøye gjennomtenkt og utført med de beste intensjoner, hender det at misforståelser oppstår. Pusteøvelser bør derfor vies spesiell varsomhet. 

Jeg har ikke kompetanse til å undervise i yoga, men basert på egen erfaring som Alexanderteknikk-lærer vil jeg komme med noen forslag, eller kanskje jeg skal kalle det ønsker: 
  • Yogaelever bør lære at pusteøvelser er pusteøvelser og ikke naturlig måte å puste på. Du kan ikke lære naturlig pust ved å gjøre øvelser. 
  • Yogaelever bør ikke bruke noe bestemt pustemønster når de gjør yogaøvelser før de klarer å gjøre øvelsene uten å forstyrre pusten. Helst bør dette aspektet av yogaøvelser bare benyttes av erfarne utøvere.  
  • Det er mest naturlig å kontrollere utpust. Vi snakker og synger på utpust. Pusteøvelser som innebærer kontrollert innpust er derfor mindre naturlige og krever ekstra påpasselighet. 
  • Pusteøvelser bør ikke overdrives. Mer er ikke alltid bedre. Tiden som brukes på pusteøvelser bør derfor begrenses (om du ikke er ekspert på yoga). 
  • Yogalærere bør ikke undervise i yogapust uten at de også kan forklare den fysiologiske hensikten med øvelsene. 
Til slutt vil jeg legge til at du kan ha stort utbytte av yoga uten å gjøre pusteøvelsene eller puste på noen bestemt måte. Opplever du yogapust som problematisk kan du med god samvittighet droppe den delen av praksisen. 

Relaterte blogginnlegg

søndag 27. februar 2022

Oppmerksomt blikk

De siste gangene har jeg skrevet om oppmerksomhet. I Alexanderteknikken har vi behov for utvidet oppmerksomhet. Vi må inkludere oss selv i oppmerksomhetsfeltet. En faktor som må nevnes når vi snakker om oppmerksomhet er blikket. Blikket er en god indikator på hvor vi har oppmerksomheten. 

Alexanderteknikk-lærere har vanligvis et speil i undervisningsrommet. Et speil kan være nyttig på mange måter. Men én av grunnene til å ha et speil er at læreren lettere kan observere elevens blikk. Fordi læreren ofte har ei hånd på elevens rygg/nakke står læreren litt bak eleven, og kan ikke alltid se hva eleven gjør med øynene. 

Alexanderteknikken krever at du blir mer oppmerksom på deg selv enn det som er normalt for de fleste. Da kan faren være at du begynner å kjenne for mye etter, at du forsvinner inn i deg selv. Du blir fjern i blikket. Andre ganger kan du kanskje prøve å konsentrere deg for mye og du blir du stiv i blikket. Blir du stiv i blikket blir du også stiv i nakken og resten av kroppen. 

Alexanderteknikk-læreren vil kanskje be deg om å se ut vinduet, eller se på noe i rommet, bruke øynene aktivt. Frederick Matthias Alexander, han som utviklet teknikken, sørget visstnok alltid for at eleven hadde noe pent å se på der han underviste. Kontoret mitt har ikke noen strålende utsikt, bare til murveggene i bakgården. Men til gjengjeld kan mønstrene i en murvegg gi fritt spillerom til assosiasjoner. 

Du behøver ikke en Alexanderteknikk-lærer til å fortelle deg hva du gjør med blikket. Det kan du oppdage selv. Du kan helt sikkert selv merke om du er stiv i blikket eller om du er våken for ting rundt deg.

Aktiv hvile
Mange assosierer Alexanderteknikken med avspenning. Det er ganske naturlig, for du blir mer avspent når du slutter å bruke for mye spenning. Når du ønsker å bli mer avspent vil du kanskje lukke øynene om du har sjansen. Vi får mange inntrykk gjennom øynene. Å lukke øynene gjør oss roligere på mange måter. 

Men Alexanderteknikken er noe som er ment å kunne brukes når du er aktiv og gjør ting. Da er det ikke alltid hensiktsmessig å ha øynene lukket. En mye brukt måte å øve Alexanderteknikken på er å ligge i det vi kaller aktiv hvile eller «semisupine» på engelsk. Mange lukker øynene når de ligger i aktiv hvile. Det er helt greit, om du trenger en pause. Men om du føler at du er nødt til å lukke øynene for å «slappe av» kan det tyde på at du har et problem. Forsøk å veksle mellom å ha øynene åpne og lukke dem. Du skal kunne gi slipp på spenning og la kroppen ekspandere selv om du har øynene åpne. Du vil ganske sikkert ikke føle deg like avspent med øynene åpne. Men det er slik det skal være. Er øynene åpne er balansesystemet påskrudd. 

Primary Control 
Alexander kalte forholdet mellom hodet, nakken og ryggen for «the primary control». Sagt på en enkel måte vil kroppen ha en tendens til å gå dit hodet går. Men hodet vil ha en tendens til å gå den veien blikket vendes, så en måte kan vi si at blikket er enda mer primært enn «primary control». Det er en veldig god grunn til å være oppmerksom på hvordan du bruker blikket. 

Hvor viktig blikket er for balansen din kan du lett finne ut ved å balansere på ett bein. Gjør det først mens du har øynene åpne, deretter kan du prøve å lukke dem. Å balansere på ett bein med lukkede øynene er ikke lett. (Ifølge forskning kan evnen til å balansere med lukkede øyne si noe om din biologiske alder). 

Sitter du og stirrer inn i en dataskjerm hele dagen er det ikke rart om du blir stiv i kroppen. Et enkelt og fornuftig råd, som for så vidt ikke har noe direkte med Alexanderteknikken å gjøre, er å se opp fra skjermen med jevne mellomrom. Ta en kikk omkring deg. Har du lært Alexanderteknikk vil du kunne få enda mer ut av en slik mikropause. 

Alexanderteknikk-lærere ved Royal College of Music i London har utgitt en liten bok om Alexanderteknikk for unge musikere. I boken foreslår de tre enkle spørsmål som selvinstruksjon for å bringe oppmerksomheten til det som skjer her og nå, i og utenfor kroppen: «Am I seeing? Am I breathing? Am I balancing?» Kanskje dette kan være nyttig for deg også? Prøv det ut. 

Utvidet synsfelt
Nå for tiden snakker og skriver mange Alexanderteknikk-lærere om periferisynet. Det har nærmest blitt en motesak. Når vi blir stressa har vi en tendens til å få tunnelsyn. Å bli oppmerksom på periferien av synsfeltet kan kanskje motvirke stresset. Å stirre på en skjerm og oppmerksomhetsfeltet så vel som synsfeltet. Å vende oppmerksomheten mot alt det du faktisk kan se, både til sidene og opp og ned, kan være et effektivt knep som hjelper deg til å gi slipp på fiksering både i tanke og kropp.  
Å inkludere det du kan se i periferien kan gi deg en sterkere opplevelse av rom, og dermed også rommet innvendig i kroppen som vi har til hensikt å bevare når vi tenker retning, lengde og bredde.

I sin bok for skuespillerstudenter har Alexanderteknikk-lærer Penny O'Connor (O'Connor 2021)  mange fine tips om bruk av blikket i forbindelse med oppmerksomhet, balanse og kroppsbruk. Ett av forslagene hun gir er noe du kan prøve ut når du er ute og går. Du kan forestille deg at omgivelsene kommer mot deg, ikke at du nærmer deg dem. Dette lille tanketrikset kan både gjøre deg mer oppmerksom på periferien av synsfeltet, og kanskje være til hjelp mot at du trekker deg sammen og stresser av gårde. 

Relaterte blogginnlegg

O'Connor, Penny. 2021. Alexander Technique for Actors: A Practical Course. Nick Hern Books.
Zambrana F, Kleinman Judith, Buckoke P. 2019. The Alexander Technique For Young Musicians: A reference for students and teachers. Independently published. 

søndag 13. februar 2022

Oppmerksomhet om deg selv

Alexanderteknikken handler om hva du gjør med deg selv når du gjør det du gjør.

For å vite hva du gjør (hvordan du 
 «bruker deg selv» som vi sier i Alexanderteknikken), må du kunne være oppmerksom mens du er i aktivitet.

forrige blogginnlegg skrev jeg forslag til hvordan du kan eksperimentere med å inkludere deg selv i oppmerksomhetsfeltet.

Det holder med litt oppmerksomhet.
Hvis du fokuserer for mye hemmer det deg. Å vite hvor hodet ditt er kan være tilstrekkelig. Kroppen har en tendens til å gå den veien hodet er på vei.

To faktorer som påvirker oppmerksomheten om oss selv er forestillingen vi har om kroppen vår, om den er nøyaktig eller unøyaktig; og om vi er i kontakt med kroppen, noen av oss liker best bare å være i hodet. 

Grader av klarhet
Når du er i bevegelse har du ikke tid til å tenke på detaljer, likevel er en detaljert kjennskap til og opplevelse av egen kropp en fordel. Jo bedre du kjenner din egen kropp, jo lettere vil du oppleve hva du gjør, og desto lettere er det å inkludere deg selv i oppmerksomhetsfeltet. Du vil ha mer oppmerksomhet til overs til det du holder på med.

Forestillingen vi har om egen kropp kan være enkel til å begynne med, og bli klarere og mer detaljert etter hvert. Som nevnt kan det å vite hvor hodet er være en tilstrekkelig begynnelse. Vi vet alle godt hvor hodet vårt er til en hver tid. Men de færreste har en klar forestilling om hvor hodet slutter og hvor nakken begynner. Om de har en klar forestilling er den kanskje feil. Hvis jeg ber noen om å peke på hvor de har leddet mellom hodet og nakken er det nesten ingen som er i stand til å peke på riktig sted. 

Har du for mye spenning i kroppen vil du holde for mye fast på hodet. Men det er vanskelig å gi slipp når du ikke vet sikkert hva som er hode og hva som er nakke. Vet du hvor du har leddet mellom hodet og nakken? Hva slags ide du har om dette, om den er korrekt eller ikke, vil kunne påvirke måten du beveger deg på.

En annen del av kroppen det er nyttig å kjenne, og som du kan få en stadig klarer forestilling om, er ryggsøyla. Satt på spissen er vi i Alexanderteknikken ute etter å unngå å gjøre oss kortere ved å trekke oss sammen eller kollapse . For mye eller for lite spenning vil gå ut over hva vi gjør med ryggsøyla. Ryggsøyla er kjernen i kroppen. 

De færreste er klar over hvor ryggsøyla er i sin egen kropp. De blir ofte overrasket når de oppdager hvor lang den faktisk er. I motsetning til hodet kan vi ikke kjenne ryggsøyla direkte. Men en klar  forestilling om den kan gjøre oss i stand til å utnytte dens egenskaper på best mulig måte.

Det enkleste er lengden. Er du oppmerksom på avstanden mellom hodet og bekkenet, eller mellom hodet og stolen når du sitter, har du omtrent lengden av ryggsøyla. For å være mer presis hjelper det igjen med en klar forestilling om leddet mellom hodet og nakken. Der er toppen av ryggsøyla. Korsbein og halebein, den nederste enden, vet de fleste hvor er. Men for ryggsøylas funksjon er det avgjørende i tillegg å ha klar forestilling om hofteleddene. De færreste vil klare å peke nøyaktig på dem om du spør. 

Skal du ha en klar forestilling om ryggsøyla må du også kjenne til dens kurver. Ryggsøyla er ikke strak. Du vil også ha nytte av å kjenne dens plassering inne i kroppen. Virvlene som bærer vekt ligger langt inne i kroppen. Taggene du kjenner under huden på ryggen er bare den bakerste enden av virvlene. De ulike delene av ryggsøyla har ulik grad av bevegelighet. Å kjenne til disse egenskapene kan være nyttig for å kunne unngå å stoppe ryggsøyla fra å bøye seg, strekke seg og/eller rotere om det er nødvendig. 

Som du nok skjønner kan du bruke år på å bli stadig bedre kjent med hvordan ryggsøyla di fungerer. Men ryggen er mer enn ryggsøyla. I Alexanderteknikken snakker vi ofte om 
«lang og bred» rygg. Vi må ha bredden også. 

Den enkleste og mest grunnleggende forestilling om ryggen er ei flate mellom hode, skuldre og hofter. Men flata er ikke helt flat. Etter hvert er det fint å bli bevisst kurvene i flata. Retningene vi tenker i kroppen, lengden og bredden, må følge kurvene. Vi har få sansereseptorer i huden på ryggen sammenlignet med mange andre deler av kroppen. Bevisstheten om ulike deler av ryggen kan variere mye. Målet er å ha en like levende forestilling om hele ryggen slik du at du ikke lenger har blindsoner. 

En fordel ved å ha ryggen som utgangspunkt for oppmerksomhetsfeltet er at du kan relatere den til omgivelsene. Vi har en tendens til å bli trukket mot det vi har oppmerksomheten på, enten det er en data- eller mobilskjerm eller noe annet. Litt oppmerksomhet om ryggen kan hjelpe til å forhindre det. Spesielt utøvende kunstnere som skuespillere, sangere og dirigenter kan ha nytte av å være bevisst ryggen. 

Teoretisk kunnskap om kroppen er fint, men ikke nok. Du må være kjent med egen kropp slik den er i øyeblikket. Dette er en form for kontakt med kroppen som kan bygges opp over tid. Folk er veldig forskjellige på dette punktet. Noen er i god kontakt med kroppen sin og har alltid vært det, andre har for vane å være i hodet. Uvaner vi har, stress og unødvendig spenninger, kan hemme oss i å være kontakt med kroppen. Uvaner kan gjøre oss blinde. Vi føler mindre og vi kan føle feil. 

Hands-on» Alexanderteknikk-timer kan være helt avgjørende for å komme mer i kontakt med kroppen. Du kan gjøre mye på egen hånd også, men med Alexanderteknikk-timer går det så mye raskere. Du kan bruke flere år på å nå like langt som du kan med 20 timer hos en lærer. 

Å få hjelpe til å kunne bevege seg uten å sette i gang de vante spenningene gjør muskelsystemet mer dynamisk og kroppen mer følsom. Du blir som et finstemt måleinstrument. Det gjør det lettere å ha litt oppmerksomhet om deg selv når du er i aktivitet. Du kan lettere være oppmerksom på hva du gjør med deg selv når du gjør det du gjør.

lørdag 29. januar 2022

Utvidet oppmerksomhet

Forrige gang skrev jeg om konsentrasjon. Vi er konsentrerte når vi må bruke all oppmerksomhet på en krevende oppgave. Da fokuserer vi all oppmerksomhet på oppgaven og stenger andre inntrykk ute. Oppmerksomhet er en begrenset resurs.

Konsentrasjon er en måte å organisere oppmerksomheten på som vi ofte trenger når vi skal lære noe nytt. Er du god til å konsentrere deg gjør du det bra på skolen. Men det finnes andre måter å organisere oppmerksomheten på. I Alexanderteknikken har vi bruk for utvidet oppmerksomhet. Mange av oss er preget av årevis med skolegang og kan ha godt av å venne oss til å ha et videre oppmerksomhetsfelt.

Begynne med hodet
Jeg har tidligere sammenlignet oppmerksomheten vi trenger i Alexanderteknikken med den du behøver når du er ute i trafikken, eller oppmerksomheten til en musiker som spiller i et orkester. Du kan også sammenligne det med oppmerksomheten til idrettsutøvere på et lag. En håndball- eller fotballspiller må være oppmerksom på både med- og motspillere og ballen.

Oppmerksomheten i Alexanderteknikken er likevel annerledes. I Alexanderteknikken trenger vi en viss oppmerksomhet om hva som skjer i oss selv. Det er uvant for de fleste. Du er kanskje vant til er å «kjenne etter», men det er noe annet. Når noen begynner å lære Alexanderteknikken vil de begynne å kjenne etter hva som skjer her og der i kroppen. Dette kan ha en viss nytte, men er ikke helt hva vi er ute etter. Det som er avgjørende i Alexanderteknikken er forholdet mellom ting, ikke hva som skjer på ett bestemt sted. Vi er ute etter å ha oppmerksomhet om hvor ting er og hvor de er på vei. Men vi må begynne et sted, og et bra sted å begynne er hodet. 

Det er egentlig ikke mulig å være oppmerksom på flere ting samtidig. Vi har bare ett oppmerksomhetsfelt. Vi må derfor ha oss selv i sentrum, og så inkludere andre elementer alt ettersom. For å være oppmerksomme må vi ha noe å være oppmerksomme på. (Dette er en av grunnene til at det er fåfengt å be noen om å «konsentrere» seg. Det er helt bortkastet om ikke instruksjonen er mer spesifikk). Å oppleve at «her er hodet mitt» er en god begynnelse både fordi det er mer spesifikt enn å være oppmerksom på kroppen eller «meg selv»; og faren er mindre for at du begynner å kjenne etter og fokusere for snevert. Hodet er senter for mange av sansene våre, ikke minst syn og hørsel; (og vi puster gjennom nesa, så oppmerksomhet om pusten kan også inkluderes om nødvendig). Hodet er på en måte «deg», det stedet du observerer verden fra, og dermed naturlig midtpunkt i oppmerksomhetsfeltet.   

Forslag til en plan
Å velge hvordan å bruke oppmerksomheten er en ferdighet. Som alle ferdigheter kan dette øves, og da er det kjekt å ha en plan. (Jeg liker planlegging og systematikk, kanskje fordi jeg har hatt så stor nytte av det som klassisk utdannet musiker). Oppmerksomhet om hodet er en begynnelse, så behøver vi ytterligere to elementer. For å ha et oppmerksomhetsfelt må vi oppleve forholdet mellom hodet og noe annet, (hva dette «noe annet» kan være skal jeg komme tilbake til); og for at alt dette skal ha noen praktisk nytte må vi kunne ha denne oppmerksomheten mens vi er i aktivitet.

Hvis du skulle følge en plan for å utforske og øve på det å ha et utvidet oppmerksomhetsfelt kan den kanskje se slik ut:
1) Være oppmerksom på hodet. Kan du ha noe av denne oppmerksomheten når du gjør noe enkelt, som å lese denne teksten, går rundt i rommet, eller sjekker mobilen din? Er dette annerledes enn oppmerksomheten du pleier å ha til vanlig? Oppmerksomhet er dynamisk, den kan komme og gå. Kan du legge merke til hvordan oppmerksomheten skifter? La den gjøre det, og finn tilbake til det å inkludere litt oppmerksomhet om hodet. 

2) Være oppmerksom på avstanden mellom hodet og noe annet. Dette kan for eksempel være avstanden mellom hodet ditt og skjermen/mobilen. Hvis du går rundt i rommet kan du oppleve avstanden mellom hodet og vegger og/eller tak. Hva slags effekt har dette? Prøv denne formen for oppmerksomhet i andre enkle aktiviteter enn å gå, gjerne noe du gjør ofte, som for eksempel å pusse tennene. I Alexanderteknikken er det viktig å kunne tenke tredimensjonalt. Å ha opplevelse av hvor du er i rommet kan hjelpe på dette. 

3) Være oppmerksom på avstanden mellom hodet og bekken/sitteknuter/kontakten med stolen (om du sitter), eller mellom hodet og føtter (først og fremst når du står eller går). Kan du ha noe av denne oppmerksomheten når du leser på skjerm/mobil, eller gjør andre ting? Oppmerksomhet om hodet + bekken/føtter gir bevissthet om lengden av kroppen. Det er denne lengden som komprimeres om du bruker kroppen feil og kollapser eller trekker deg sammen. Prøv ut det å ha noe oppmerksomhet om avstanden mellom hode og bekken når du bøyer deg ned for å plukke opp noe fra gulvet. Bøye oss ned gjør vi flere ganger om dagen. Selv om det ikke er helt ned til gulvet vil de fleste ha lett for å kollapse. Det vil gjøre en stor forskjell om du kan unngå kollaps. 

4) Oppmerksomhet om tre punkter. Vi kan selvfølgelig ikke tenke på tre ting om gangen. Det er minst to ting for mye. Men det går om de tre tingene henger sammen, som i en trekant. Kan du ha oppmerksomhet om hodet ditt, kontakten med stolen (eller føttene) og skjermen/mobilen? Tenk deg at at de tre punktene definerer et rom. Du vil ta vare på dette rommet når du er i aktivitet. Da unngår du å kollapse eller trekke deg sammen. Du kan finne tre punkter når som helst og hvor som helst. I utgangspunktet er det to punker i kroppen (f.eks. hode + føtter) for å bevare lengden og rommet i kroppen; og et punkt i omgivelsene for å sørge for utvidet oppmerksomhet. 

5) Inkludere hendene. Det tredje punktet i oppmerksomheten kan være noe du har i hånden/hendene. Hendene er det du gjør ting med, og de er svært følsomme. De egner seg derfor godt som referansepunkter. Når du holder på med noe, f.eks. sjekker mobilen, åpner ei dør, tar en kopp kaffe osv., kan du inkludere i oppmerksomhetsfeltet avstanden mellom hånden og hodet. Vi har lett for å kollapse eller trekke oss ned mot det vi holder på med.  Om du observerer noen som holder på med mobilen sin kan du se eksempel på det. Du kan eksperimentere med å ha oppmerksomhet på avstanden mellom hånd og hode, eller hånd og bekken. Begge deler kan fungere. 

Disse punktene er bare forslag og ikke noe du må gjøre eller beherske for å ha nytte av Alexanderteknikken. Om du prøver noe av dette og opplever det som slitsomt, ubehagelig eller hemmende på noen måte kan det hende at du har feil fokus; eller så er kanskje disse ideene ikke noe for deg. Uansett håper jeg du finner det interessant å eksperimentere organiseringen av oppmerksomhetsfeltet. 

Det er mye mer å si om oppmerksomheten og hvordan vi bruker den for å fungere best mulig. Fortsettelse følger. 

Relaterte blogginnlegg