tirsdag 30. juni 2020

Hjelpemiddel, ikke universalmiddel

Forrige gang skrev jeg om ulike måter Alexanderteknikk-lærere bruker berøring på i undervisningen. Hendene er lærerens viktigste og nyttigste hjelpemiddel, noen ganger et helt nødvendig hjelpemiddel

Med hendene gjør læreren eleven mer oppmerksom, veileder bevegelser og stimulerer til å reorganisere muskelskjelettsystemet. Reorganiseringen endrer funksjonen i forhold til tyngdekrafta og eleven opplever å bevege seg lettere.

Men uansett hvor fantastisk «hands-on» Alexanderteknikk er, er bruken av hendene kun et hjelpemiddel, ikke et universalmiddel. Det har sine begrensninger.

Pedagogisk
Målet med Alexanderteknikk-undervisning er at eleven lærer å bruke teknikken i sitt dagligliv. Veiledning gjennom berøring gir eleven verdifull erfaring. Eleven lærer gjennom kroppen. Men det er ikke gitt at eleven uten videre vil klare å gjøre seg nytte av erfaringen i praksis. Om ikke eleven lærer hvordan å endre ting på egen hånd vil eleven forbli avhengig av hjelp fra lærerens hender. For at eleven skal ha nytte av «hands-on» undervisning må den kombineres med dialog. Hender er ikke nok i seg selv.

En potensiell ulempe ved fysisk Alexanderteknikk-undervisning er at effekten kan være ekstremt behagelig. Følelsen av letthet kan nærmest bli en rus. Det er en fare for at eleven blir mer opptatt av denne effekten enn prosessen den er et resultat av. Det kan gå ut over læringen.

Fysisk
Uansett hvor dyktig en lærer er med hendene er det grenser for hvor mye som kan endre seg rent fysisk, i alle fall på kort sikt. Selv om endringene kan føles som store og dramatiske fungerer bruken av hendene indirekte. Bruken av hendene stimulerer til reorganisering og reorganiseringen innebærer endringer. Om endringene blir varige avhenger av elevens vaner, og vaner kan kun overvinnes ved at eleven endrer tenkning. Det er det bare eleven selv som kan gjøre. Hendene kan aldri helt overkjøre elevens vaner. 

Alexanderteknikk-lærere bruker sjelden mye kraft med hendene. Selv når mye kraft brukes har det en indirekte funksjon og retter seg mot underliggende vanemønstre. Det er noe helt annet enn hva for eksempel kiropraktorer driver med. Fordi bruken av hendene som regel er forsiktig er negative utfall mindre sannsynlig. Det normale er at Alexander-læreren aldri beveger mer enn det eleven selv er i stand til på egen hånd, og gjerne mindre enn det. Men selv ved forsiktige bevegelser kan ting skje. Hvor inngripende Alexanderteknikk-læreren bruker hendene må tilpasses eleven.

Ett eksempel jeg nevnte forrige gang var elever med hypermobilitet. Et annet eksempel er elever med fibromyalgi. Selv veldig små endringer i organiseringen av muskelskjelettsystemet endrer arbeidsmåte og belastning for musklene. Musklene til en personer med fibromyalgi kan fort få mer belastning enn de tåler på en gang. Det lønner seg derfor å være ekstra forsiktig i begynnelsen. 

Psykologisk
Noen ganger er det elevens følelser som setter grenser for hvor mye læreren bruker hendene. Ikke alle er komfortable med å bli berørt.

For det store flertall går det greit. Alexanderteknikk-lærere berører mest nakke og rygg, og læreren står gjerne litt bak eller ved siden av eleven slik at han/hun unngår å invadere elevens personlige rom. De færreste har problemer med det. For enkelte blir det likevel for intimt når læreren nødvendigvis må stå ganske nærme for å legge hendene på. Grensene er forskjellig fra person til person. Det er viktig at eleven sier fra om hvordan de opplever berøringen. Om det føles for nærgående vil læreren tilpasse seg. Om nødvendig kan undervisningen foregå med lite eller ingen berøring. 

Praktisk
Den mest brukte aktiviteten i Alexanderteknikk-undervisning er å sette seg ned og reise seg opp. En av grunnene til at denne aktiviteten er så mye brukt er at det er veldig enkelt for læreren å ha hendene på eleven. I andre aktiviteter kan det være betraktelig mer krevende.

Mange dansere og idrettsutøvere utfører bevegelser der det ikke er praktisk mulig for en Alexanderteknikk-lærer å ha hendene. Bare tenk på en høydehopper på vei over lista. Bevegelsene i timen kan tilpasses til å ligne bevegelsene utøveren må gjøre, men når det kommer til selve utførelsen er ikke «hands-on» kontakt lenger mulig. 

Dette gjelder egentlig alle. På ett eller annet tidspunkt må hendene av og eleven må klare seg på egen hånd. Det er målet. 

Relaterte blogginnlegg
Varianter av håndarbeid


søndag 21. juni 2020

Varianter av håndarbeid

(Deler av dette blogginnlegget kan være vanskelig å forstå om du ikke har lest forrige blogginnlegg). 

Hendene er Alexanderteknikk-lærerens viktigste hjelpemiddel i undervisningen. Mye av kommunikasjonen foregår ikke-verbalt.

I foregående blogginnlegg har jeg forklart om hvordan bruken av hendene fungerer. Kort fortalt går det ut på at læreren legger hendene på og tenker retning. Men vanligvis gjør læreren mer enn å bare legge hendene på. Han eller hun bruker hendene aktivt på flere måter.

Vise
Læreren kan bruke hendene til å vise retningen(e) eleven skal tenke i kroppen. Læreren kan bruke muntlige instruksjoner i tillegg. En kjent amerikansk lærer, Marjorie Barstow, pleide å si ting som «this away from this». Fordelen med denne formuleringen er at eleven tenker direkte i kroppen og slipper å oversette ord, som for eksempel «skuldrene fra hverandre», til kroppslig erfaring. Erfaringen kommer direkte.

Ved å gi muntlige instruksjoner samarbeider lærer og elev. Læreren gir retningen med hendene og eleven tenker. Med lærerens berøring er det lettere for eleven å tenke fordi berøringen gir ekstra sanseinformasjon.

Lærere kan også mer aktivt utføre og vise den tiltenkte effekten av retningen. For eksempel kan læreren ta elevens hode «fram og opp», som er den veien hodet vil gå om vi gir slipp på unødvendig spenning.

I alle sammenhenger der læreren bruker hendene aktivt er det avgjørende for læreren å fortsette å tenke retning i egen kropp. Det han/hun gjør med hendene må være en fortsettelse av de mentale retningene. Uten retninger vil lærerens kontakt med eleven være dårligere og kommunikasjonen vil bli uklar.

Bevege
Noen ganger kan læreren bevege eleven aktivt. For eksempel kan læreren bevege elevens arm. Det skjer ofte mens eleven ligger på en benk i aktiv hvilestilling. Dette handler ikke om bevegelsesutslag, og heller ikke om bevegelighet i og for seg. Elevens oppgave er å la være å hjelpe til. Eleven må aktivt si mentalt nei til reaksjonene som utløses når armen beveges. De samme tankene vil eleven kunne bruke i andre sammenhenger for å unngå reagere uhensiktsmessig. Dette kalles «inhibition work».

Igjen er det avgjørende at læreren tenker retning. Om læreren tenker retning i egen kropp er det mye lettere for eleven å unngå å hjelpe til med å bevege armen. Dette er en effekt av prosessen med å tenke retning som kan virke noe mystisk, men som helt sikkert har en naturlig forklaring.

Noe av det viktigste en Alexanderteknikk-lærer gjør kan være å hjelpe eleven med å sette i gang bevegelser, som for eksempel når eleven reiser seg fra en stol. Ved at læreren initierer bevegelsen unngås mye av unødvendig spenning assosiert til handlingen. Eleven opplever at det er mulig å bevege seg med mindre spenning. Uten denne opplevelsen vil en elev ofte la være å prøve å sette i gang bevegelsen før det vanemessige nivå av spenning er nådd. Jo dyktigere læreren er til selv å tenke retning og koordinere sitt eget muskelskjelettsystem, jo minder tendens vil det være til at eleven reagerer med å anvende unødvendig spenning.

Holde, løfte, dra
For noen elever er det nyttig om læreren går mer aktivt inn for å hjelpe med å omorganisere elevens muskelskjelettsystem. Dette gjelder spesielt de med helserelaterte problemer knyttet til anspenthet, feilbelastning, overbelastning og smerter.

For å stimulere til større endringer kan læreren for eksempel ta noe av elevens vekt. Læreren kan holde med hendene på en slik måte at eleven selv holder mindre, for eksempel holde forsiktig på elevens bakhode slik at eleven kan gi slipp på spenninger i nakken. Eller læreren kan forsiktig løfte elevens hode fra underlaget når eleven er i liggende stilling. Om eleven gir slipp og gir slipp er avhengig av trygghet som er igjen avhengig av kvaliteten av kontakt, som atter igjen er avhengig av at læreren tenker retning i sin egen kropp.

Læreren kan gå et skritt videre og aktivt dra i eleven, (armer, bein eller hode). Dette er ikke noe for nybegynnere. Bevegelsen må være direkte relatert til retningene, hvis ikke fører det bare til mekanisk strekk og elevens muskelskjelettsystem vil respondere med spenning og motstand og ikke ekspansjon.

Det er svært fristende når man jobber med noen som er spesielt anspent å gjøre noe direkte med spenningene og dra litt ekstra. Dette er helt feil strategi. Det motsatte er bedre - jo mer anspent eleven er, jo mer forsiktig må læreren være.

Uerfarne lærere faller ofte for fristelsen å dra litt ekstra. De risikerer å havne i ei blindgate der de hele tiden føler at de stadig må gjøre mer som respons på at de får til stadig mindre. Ofte er det slik at jo mer kraft som brukes, jo lettere er det å glemme å tenke retning. Det må være omvendt. Jo mer kraft som brukes, jo mer må læreren tenke retning.

Generelt gjelder det at jo mer kraft læreren utøver med hendene, jo mindre selvstendig blir eleven. Jo mer kraft læreren bruker, jo mindre ligner det som foregår det eleven gjør av dagligdagse aktiviteter. Eleven kan ikke gjøre det samme på egen hånd, og dermed er risikoen at det har mindre pedagogisk nytte.

Vekt
For enkelte elever vil det ikke være hensiktsmessig å fokusere på ekspansjon. Det gjelder for eksempel mennesker med hypermobilitet-syndrom. De liker gjerne å strekkes å tøyes enda det ikke alltid er godt for dem. I disse tilfellene kan læreren i stedet gå inn for å «samle» eleven, tenke sammenheng og støtte. I stedet for å stimulere til ekspansjon direkte kan læreren legge på vekt. Dette fungerer litt som når du presser en ball ned i vann. Oppdriften vil øke. Alexander selv var kjent for å benytte en variant hvor han hadde ei hånd på elevens rygg og den andre på elevens hode. Elevene rapporterte at de opplevde det som om hånden på hodet «sugde» dem opp. (Noe som igjen har ført til tvilsomme og spekulative forklaringer av pseudovitenskapelig karakter. Men effekten har en enkel og naturlig forklaring).

Å legge på vekt innebærer en viss risiko. Eleven kan bli «tung», sammenpresset og kollapse. Den som bruker denne metoden må vite hva hun/han gjør. Som alltid når det gjelder å bruke mer kraft og bevegelse: det er bedre å la være om målet kan nås med mer forsiktige midler.

Kunsthåndverk
Å bruke hendene slik en Alexanderteknikk-lærer gjør er en kunst, og et håndtverk, bokstavelig talt. 
Måten ferdigheten utøves på varierer fra lærer til lærer. Bruken av hendene har alltid et personlig preg og hver lærer har sitt personlige uttrykk som går ut over det jeg har beskrevet her. Dette var bare et forsøk på å gi et overblikk.

Relaterte blogginnlegg 

søndag 14. juni 2020

Skru på strømmen

Å kommunisere ved hjelp av berøring er et av Alexanderteknikk-lærerens nyttigste hjelpemiddel. Ikke noe annet kan gjøre deg så umiddelbart bevisst på hvordan du bruker kroppen her og nå.

Å lære å bruke hendene er en sentral del av utdanning for Alexanderteknikk-lærere. I det siste har jeg skrevet om hvordan lærerens bruk av berøring ikke bare handler om hendene, men at hele kroppen må koordineres. Som oftest vil læreren innta en «monkey»-posisjon med noe bøy i knærne for å få mer dynamiske spenningsforhold i kroppen. Læreren må legge hendene på eleven uten at koordinasjonen forstyrres, og med intensjonen om å føle, ikke gjøre noe. Kontakten må være mest mulig nøytral, med karakter som kan beskrives som «non-doing». Underveis i prosessen bruker læreren hele tiden Alexanderteknikken som hjelpemiddel for å oppnå mest mulig dynamisk og fleksibel berøring. Lærerens og elevens muskelskjelettsystem integreres.

Når læreren har hendene på får han eller hun et inntrykk av hva eleven gjør for å holde seg oppreist, om eleven «går opp» eller «går ned». Men hva skjer så?

Elektrisk effekt
I Alexanderteknikk-timene ønsker læreren å ha elevens medvirkning. Når eleven er den som får endringer til å skje vil eleven kunne gjøre det samme utenom timene. Men læreren kan også skape endring gjennom berøringen uten at eleven gjør annet enn å tillate at det skjer. Hva er det da læreren gjør?

Normalt vil endringer settes i gang med det samme læreren legger hendene på. Berøringen vil være en kontrast og gi elevens nervesystem informasjon om at en annen tilstand er mulig, at mindre muskelaktivitet er påkrevd for å holde seg oppreist. Dette kan sammenlignes med når noen legger hånden på skulderen til en person for å roe vedkommende ned. Berøring er kommunikasjon.

Men Alexanderteknikk-lærere gjør også noe mer. Læreren kan gjøre noe aktivt for å stimulere til en endringsprosess. Det helt spesielle og uvanlige er at læreren gjør dette ved å jobbe med sin egen koordinasjon. For å koordinere eleven må læreren koordinere seg selv. For de uinnvidde kan dette virke mystisk og uforklarlig, men er ikke merkeligere enn at noen mennesker kan sykle på enhjuling eller sjonglere.

Det Alexanderteknikk-læreren gjør er å tenke retning. Læreren må tenke mer enn bare det grunnleggende, (la nakken være fri slik at hodet går fram og opp, slik at ryggen blir lengre og bredere), læreren må tenke retning i hele kroppen, og retningene må tenkes kontinuerlig. De må holdes levende. Noen har sammenlignet det med å sjonglere tallerkener på bambuspinner slik de gjør i kinesiske sirkus.

Resultatet av denne prosessen er en spesielt dynamisk karakter på muskelspenningene i hele kroppen og en generell tendens til at muskelskjelettsystemet ekspanderer. Alexander-lærere beskriver dette som «å gå opp». Denne effekten smitter over på eleven.

Noen ganger kan følelsen av effekten beskrives som elektrisitet eller strøm av «energi». Dette har gjort at enkelte assosierer opplevelsen med «qi», en forestilling om kroppslig og kosmologisk energi fra gammel kinesisk folketro. Dette er bare tull. Effekten er mekanisk akkurat som når en fiolinstreng vibrerer. 

Særegenheter
Enkelte ting er verdt å merke seg. Kvaliteten av kontakt er viktigere enn plasseringen av hendene. Noen steder er det mer hensiktsmessig å legge hendene enn andre, avhengig av situasjonen, men i utgangspunktet kan læreren legge hendene hvor som helst.

Det er ikke nødvendigvis hensiktsmessig å legge hendene på områder der eleven er mest anspent. En indirekte framgangsmåte fungerer som oftest best.

Det er ikke mulig å forutsi på forhånd hvilke endringer eleven vi oppleve. Læreren jobber med generell koordinasjon, hva som skjer lokalt i kroppen er utenfor lærerens kontroll.

Lærer og elev vil kunne oppfatte endringer ulikt. Det som for eleven er en stor endring kan for læreren virke liten, og omvendt.

Det er ingen sammenheng mellom hvor i sin kropp læreren tenker retning og hvor i kroppen eleven kjenner en endring. Én effekt som er felles for lærer og elev er at når spenninger løsner vil begge kunne merke det på pusten.

Noe som kanskje sjokkerer: læreren trenger egentlig ikke å føle noe som helst. Selv om læreren legger hendene på i den hensikt å kjenne hva som skjer i elevens kropp behøver ikke læreren føle noe som helst, hverken i sin egen eller elevens kropp. Faktisk kan en som lærer å bruke hendene på denne måten ha fordel av ikke å kjenne så mye. Grunnen til det er at prosessen med å tenke egne retninger er det absolutt avgjørende, og man kan lett bli distrahert når noe skjer i elevens kropp.

En av mine lærere under utdanningen til å bli Alexanderteknikk-lærer fortalte at han som nyutdannet lærer ikke var i stand til å merke endringer når de skjedde i eleven før etter et halvt års tid. En av de dyktigste studentene jeg studerte sammen med hadde det på lignende måte. 

Nybegynnerfeil
Du kan forstå bedre prosessen med å legge hender på eleven og tenke retning ved å høre om hva som er vanlige feil å gjøre under innlæringen.

Den vanligste feilen er å prøve for hardt. Å tenke retning er egentlig ganske lett. Det krever ingen anstrengelse. Prøver du for hardt vil du anstrenge deg og dermed begynne å gjøre noe muskulært og i praksis sette på bremsene.
Retningene må tenkes med en viss intensitet og frekvens. Dette gjør det ekstra lett å anstrenge seg for å tenke «mer» retning.

En annen feil er å ville gjøre noe med hendene. Dette høres kanskje litt rart ut. Alexanderteknikk-lærere gjør jo mer enn bare å legge hendene på. Det jeg mener er å gjøre noe med hendene for å skape en endring i stedet for å tenke retning. Etter hvert lærer man seg å fortsette å tenke retningen mens man gjør noe med hendene, f.eks løfte elevens arm. Til å begynne med vil det å gjøre noe føre til at man slutter å tenke retning. Det er som å skru av strømmen. Hvis det skjer blir det som gjøres med hendene, uansett hvor godt ment det var, bortkastet.

Det er veldig fristende å forsøke å gjøre noe med spesifikke og lokale spenninger. Det fører også lett til et forsøk på å «gjøre» noe. Som tidligere nevnt er det mer effektivt å arbeide indirekte, f.eks frigjøre hodet for å frigjøre skuldrene, eller omvendt.

En siste nybegynnefeil jeg vil nevne er å glemme beina. Når en nybegynner legger hendene på og tenker retning, vil det være begrenset hvor lenge vedkommende klarer å holde retningene i gang. Det kommer et punkt der situasjonen blir statisk, «strømmen» slås av. Veldig ofte vil vedkommende ha stivnet i beina. Å tenke retning for knærne kan få ting i gang igjen. Noe lignende gjelder når en lærer jobber med en elev og lite ser ut til å skje. Det kan være mer å hente ved å tenke mer på beina. Satt på spissen kan vi si at beina kan være viktigere enn armene for en Alexanderteknikk-lærer.

Tryllekunst
At det går an å legge hendene sine på en annen person og få fantastiske ting til å skje kun ved å tenke «retning» i egen kropp virker ganske utrolig, nesten magisk. Den gangen jeg lærte det føltes det som om jeg lærte å trylle. Foreløpig finnes ingen vitenskapelig forklaring på fenomenet, men en naturlig forklaring finnes helt sikkert. Alexanderteknikk-lærere har holdt på med dette i over hundre år, og hvert år utdannes nye lærere. Å lære kunsten det er å bruke hendene tar mange år, men prinsippene er enkle. Å lære det helt grunnleggende er ikke vanskeligere enn å lære å sjonglere med tre baller. Hvem som helst kan lære det.

For å være Alexanderteknikk-lærer trenger du å kunne langt mer enn bare den helt grunnleggende bruken av hendene. Hva mer avansert bruk går ut på skal jeg skrive om en annen gang.


Relaterte blogginnlegg

Litteratur
Dimon, Theodore Jr. 2015. The Use of the Hands in Teaching. Dimon Institute (egenpublisert)
Nicholls, Carolyn (Lynn). (1986). 2013. Notes on the work of Dilys Carrington. Egenpublisert blurp.com. 


søndag 7. juni 2020

Hva føler du nå?

Å kommunisere ved hjelp av berøring er et av Alexanderteknikk-lærerens nyttigste hjelpemiddel. Ikke noe annet kan gjøre deg så umiddelbart bevisst på hvordan du bruker kroppen der og da. 

Å lære å bruke hendene er en sentral del av utdanning for Alexanderteknikk-lærere. I det siste har jeg skrevet om hvordan bruken av hendene ikke handler om bare hendene, men at hele kroppen må være koordinert slik at lærerens og elevens muskelskjelettsystem integreres. Vi berører med hendene men føler med kroppen.

Hva føler du?
For noen som observerer en Alexanderteknikk-lærer bruke hendene på noen kan det være vanskelig å forstå hva som foregår. «Alexanderteknikk er ingen tilskuersport» er det noen som har sagt en gang. Inntrykk av noe mystisk og uforklarlig kan til og med gjelde for personen som læreren har hendene på, i alle fall innledningsvis.

Ofte når jeg gir introduksjonskurs i grupper får jeg spørsmål om hva jeg kan føle når jeg legger hendene på noen. «Hva føler du?» spør de. Det enkle og korte svaret jeg gir er: «Jeg kan kjenne hva du gjør for å holde deg oppreist».

Enten vi sitter eller står eller gjør andre ting, har vi en underliggende muskelaktivitet for å holde oss oppreist i forhold til tyngdekrafta. Denne aktiviteten er en konstant faktor (siden tyngdekrafta er konstant), og sterkt vanepreget. Vi er vanligvis lite i stand til å føle dette muskelarbeidet selv.

En måte å forklare Alexanderteknikken på er at den går ut på å gjøre denne underliggende «kroppsholdnings»-aktiviteten mer dynamisk og effektiv, slik at vi beveger oss lettere.

Men hva er det egentlig jeg kan føle? Kursdeltakere lurer ofte på hvordan jeg kan kjenne noe som helst ved å berøre så forsiktig som jeg gjør. Det er som å lytte til noe veldig svakt. Du må være helt stille selv for å høre. Det Alexanderteknikk-lærere kan føle med hendene kan være vanskelig å beskrive med ord. Men jeg skal gjøre et forsøk.

Opp eller ned
Når Alexanderteknikk-lærere snakker om hva de kan kjenne i eleven vil du kunne høre uttrykk som «going up» eller «pulling down». Dette er sjargong og sier ikke så mye. «Going up» er en beskrivelse av at muskelskjelett systemet er velkoordinert. Muskelspenningen er dynamisk og har en ekspansiv karakter. «Pulling down» er å trekke seg sammen. Musklene er overaktive og anspente, og kroppen er mer eller indre stiv eller kan også ha tendens til kollaps.

Årsaken til bruk av ord som «opp» eller «ned» kan være at en velkoordinert person kjennes lett ut, en stiv eller kollapset person kjennes tung. Dette kan sies å ha noe med bevegelighet å gjøre, med hvor fritt og dynamisk du balanserer. Du kan forsøke et eksperiment som kanskje kan illustrere noen av forskjellene en Alexanderteknikk-lærer kjenner.

Ta en stol 
Ta en vanlig stol og balanser den på tre forskjellige måter. Først, se om du kan balansere stolen bare på ett bein. La hendene hvile så lett som mulig på stolen og finn balansepunktet der du knapt behøver å gjøre noe med hendene. Forestill deg at du og stolen er ett sammenhengende system. Stolen vil kjennes lett.
Balanser så stolen på to bein. Stolen vil fremdeles kjennes lett, om du finner balansepunktet. Men nå har du og stolen redusert noe av bevegeligheten dere hadde. Det vil kunne endre opplevelsen du har av både stolen og deg selv. 
Sett så stolen på alle fire bein. Stolen er den samme, men den er nå statisk og opplevelsen du har av deg selv og stolen som system vil være helt annerledes. 

Du kan til slutt veksle mellom balansemåtene, og du kan legge til en faktor – stram beina med vilje. Hva gjør det med balansen til deg og stolen som system?

Læreren kan registrere elevens balanse, men hva læreren kan registrere er også avhengig av lærerens balanse og koordinasjon. 

Statisk eller dynamisk
Det mest opplagte for en observatør er at en Alexanderteknikk-lærer kjenner etter spenninger. Men som eksempelet over viser er ikke disse spenningene nødvendigvis der læreren legger hånden. Læreren kjenner spenninger lokalt også. Det er ganske enkelt. Spente muskler er harde og stive, avspente muskler er myke og dynamiske. Det er lett å bli for opptatt av lokale spenninger. Å avspenne disse musklene direkte er uhyre sjelden noen god løsning, eller en løsning i det hele tatt. Årsaken til spenningene ligger alltid i en funksjonell sammenheng. Har du for eksempel stramme og stive skuldre handler det aldri om bare skuldrene, men også om hvordan du balanserer og brukere armene. En Alexanderteknikk-lærer er ute etter å kjenne og forstå disse sammenhengene.

Klangfarge
Stram eller avspent er altfor enkel og todimensjonal beskrivelse av muskelarbeid. Særlig gjelder dette muskler som har å gjøre med kroppsholdning. Disse musklene er mer eller mindre spent hele tiden når vi er i aktivitet. Muskelarbeidet kan bedre beskrives som å ha ulike klangfarger, som instrumentene i et orkester. Noen ganger er musklene trumpet, andre ganger cello, fløyte eller horn. Om dette er «riktig» spenning avhenger av sammenhengen. Det avgjørende er at i et velkoordinert muskelskjelettsystem vil spenningskarakteren være dynamisk og levende og i stadig endring. Om du har hund eller katt, eller små barn, kan du legge hendene på og kjenne hva som er levende spenning.

Hvis du har en gitar (eller annet strengeinstrument), kan du eksperimentere med å oppleve endringer i spenning. Musklene er jo en slags strenger. Hvis du legger en hånd på gitarkroppen, uten å spille på strengene, skjer det ingenting. En anspent person kan være som et instrument som ikke klinger, (men ikke helt, for da ville vedkommende vært død). 
Hvis du drar en finger over strengene kan du med andre hånden kjenne at gitarkroppen vibrerer og blir levende. Det er slik vi vil ha det, muskler som spiller.

Hvis du spiller først én streng og lar den klinge, og så før første streng har sluttet å vibrere, spiller på en ny, kan du kjenne endringer i vibrasjonen i gitarkroppen. Det er slike små nyanser i muskelarbeid som Alexanderteknikk-læreren kan kjenne. Forskjellen er at vi ikke nødvendigvis kjenner det i hendene, men i kroppen. Endringen kan synes å skje i både lærer og elev samtidig, og det er ikke alltid mulig å si hvor endringen begynte.

Levende eller død
Noen ganger når jeg har hendene på en elev kan jeg kjenne at spenningene i eleven dør litt. Da kan eleven ha begynt å tenke på ett eller annet vanskelig problem. Eller det kan også være at eleven prøver å være «flink» og forsøker å «slappe av». Alt vi gjør og tenker avspeiler seg i muskelspillet.
Med erfarne Alexanderteknikk-lærere kan du få inntrykk av at de nesten kan lese tankene dine. Det kan de nok ikke (heldigvis), men de kjenne effekten av tankene dine. 

Alexanderteknikken går ut på å tenke på en slik måte at muskelskjelettsystemet blir mer levende og dynamisk, blir lett og balansert. Vi kan gå ut ifra at vi fra naturens side har en iboende egenskap til å være velkoordinert. Å bedre situasjonen handler da først og fremst om å ta bort det som hindrer god organisering.

I Alexanderteknikk-undervisningen er målet å få eleven til å tenke selv. Men Alexanderteknikk-læreren kan også stimulere til endring gjennom berøring. Hvordan vi skaper endring skal jeg skrive om en annen gang.


Relaterte blogginnlegg