Jeg ble lettere
sjokkert her en dag. Jeg hørte podcast av et intervju med en
Alexanderteknikk-lærer i USA som også er professor i
arkitektur. Hun skulle snakke om «hodets kompleksitet»,
og om «hodet fram og opp» som er et begrep innen
Alexanderteknikken. Jeg forventet å lære noe nytt og
interessant om hodets struktur og om hodebalanse.
Hodets balanse har
en viktig rolle for kroppsholdning og bevegelser. Det er en dynamisk
balanse der det er et intrikat samspill mellom hodets vekt, nakkens
utforming, bindevev og muskler, for ikke å snakke om de
nevrologiske prosessene som er involvert. Jeg hadde håpet at en
arkitekt kunne belyse i det minste de mekaniske aspektene i dette
samspillet.
Skuffelsen var
derfor stor da arkitekten begynte å snakke om begreper fra
kraniosakralterapi. Ikke bare var jeg skuffet. Jeg var en smule
sjokkert. Vedkommende lærer nyter stor respekt blant
Alexanderteknikk-lærere. Her kom hun med tvilsomme hypoteser og
fremstilte det som vedtatte «vitenskapelige» sannheter.
Kraniosakralterapi
Kraniosakralterapi
bygger på hypotesen om at spinalvæsken som omslutter
hjerne og ryggmarg har en egen rytme, (flere ulike rytmer hevder
noen). Kraniosakral-terapeutene mener å kunne påvirke
denne rytmen gjennom varsom berøring og manipulasjon, med
dertil helbredende effekt av ymse plager. De mener at knoklene i
hodet er bevegelige i forhold til hverandre og at
craniosacralterapeuter dermed kan registrere denne rytmen.
Seriøs
forskning har ikke påvist rytme i spinalvæsken utenom den
som kommer fra hjerte og blodsirkulasjon. Kraniosakral-terapeuter som
har deltatt i forsøk har ikke vært i stand til å
gi sammenfallende observasjoner av «spinalrytme» hos
pasienter. Eksperimentell manipulasjon av knoklene i hodeskallen
(riktignok hos kaniner) viser at slik manipulasjon ikke påvirker
spinalvæsken, og at kraften som er nødvendig for å
bevege knoklene er mye større enn den brukt av
kraniosakral-terapeutene. Og takk og pris for det!
Intervjuet
Arkitekten forteller i intervjuet hvordan ideen om bevegelige knokler i hodeskallen kan brukes når du tenker «retninger» i Alexanderteknikken. «Retningene», eller «directions» er mentale beskjeder som først og fremst er preventive i forhold til unødvendige spenning, men skal også ha en avspennende effekt. I intervjuet blir det beskrevet hvordan du kan tenke at bakhodebeinet (occipital) beveger seg bakover og oppover mens pannebeinet (frontal) går fram og opp, og at dette kan føre til at du gir slipp på hodet og reduserer spenninger i nakken.
Virker det? Det
kan det så absolutt gjøre! Det finnes dem som har nytte
av å tenke seg at hodet er en ballong, eller at hodet trekkes
opp av en «sølvtråd fra himmelen».
Sistnevnte er en idé som brukes i taiji. Fungerer slike ideer
for deg så bruk dem gjerne. Men «sølvtråden»
kan like lett føre til at nakken din stivner som at du slipper
spenning. Det har jeg sett mange eksempler på. Vær aktsom
når du bruker visualiseringer som ikke er reelle, og vit hva
som er virkelig og ikke!
Unødvendige spenninger og feil bruk av kroppen er som regel forbundet med en feilaktig oppfatning av hvordan kroppen henger sammen. Å erstatte én feiloppfatning med en ny er ingen god idé. Og er det noe som så avgjort er en vrangforestilling så er det troen på at du kan få knoklene i hodeskallen til å bevege seg ved å tenke på dem.
Dette er mer enn
et praktisk problem. Det handler om troverdighet. En
Alexanderteknikk-lærer som hevder at knoklene i skallen «flyter
på hjernehinnen» som det blir sagt intervjuet, har sagt
farvel til rasjonell tenkning. Alexanderteknikken er en praktisk
ferdighet som bygger på sunn fornuft. Likevel er
Alexanderteknikken hverken alment kjent eller alment akseptert.
Hvordan kan vi noensinne ha håp om å oppnå aksept
og anerkjennelse når mine kolleger løper rundt og
promoterer pseudovitenskap? Useriøst er et for svakt uttrykk.
Mine kolleger i intervjuet setter kronen på verket ved å trekke fram en Alexanderteknikk-lærer som har skrevet bok om Alexanderteknikk og synssansen, og som har fullstendig bisarre forestillinger om hjernen. Du kan «aktivisere» en del av hjernen ved å tenke på den og til og med «kjenne at den sveller litt ut, akkurat som en blomkål» - hevdes det i podcastet. Med det har vi glidd over i psykiatrien. Du kan godt forestille deg at hodet ditt er en ballong, mens hvis du tror at hodet virkelig er en ballong, da lider du av noe som er mer alvorlig enn den unødvendige muskelspenningen du eventuelt skulle bli kvitt.
Bare helt på
slutten av intervjuet nevnes kjeven og øynene. Faktorer som
har en reell innflytelse på hodebalanse. Too little, too late.
Egne erfaringer
For en del år
siden deltok jeg på en workshop med en Alexanderteknikklærer
som også er kraniosakralterapeut. Jeg fikk et visst innblikk i
hvordan kraniosakralterapeuter tenker og arbeider.
Det
kraniosakralterapeuter gjør kan minne om det vi
Alexanderteknikk-lærere gjør når vi legger hendene
på eleven som ligger på en benk. Kraniosakralterapeuten
legger hendene på og lytter, lytter etter noe som ikke finnes.
Dermed blir berøringen ekstremt rolig og tålmodig. Når
noen holder hodet ditt med berøring av slik kvalitet virker
det både beroligende og samlende. Du blir både dypt
avspent og mer tilstede. Det er en avspenning som jeg vil hevde er
bedre og sunnere enn den du får av for eksempel massasje.
Den defekte forklaringsmodellen blir på en måte kraniosakralterapiens store fordel. Men den er også en stor ulempe fordi den kan få folk til å tro at kraniosakralterapi kan hjelpe dem med mer enn å bare slappe av. Det kan den antagelig ikke.
Alexanderteknikk-lærere
er blitt tiltrukket av kraniosakral-terapiens forsiktige og rolige
berøring. Vi vil beskrive det som «non-doing»
berøring. Å være både lærer i
Alexanderteknikk og kraniosakralterapeut er en ikke uvanlig
kombinasjon. Det skal svært lite til før en
Alexanderteknikk-lærer kan bedrive kraniosakralterapi. Det er
bare å la eleven ligge på benken hele timen, la være
å gi instruksjon og la hendene ligge ekstra lenge på.
Forøvrig hjelper det med livlig fantasi og manglende
anatomikunnskaper.
Lenker
Does Craniosacral
Therapy Work?
Podcast: What
is the «head» of «head forward and up». About
our heads and why they are considerably more complex than most of us
tend to assume and why it's important to understand these
complexities
Relaterte
blogginnlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar